Soldater og navajo-indianer afkoder

Indianere skapte en ubrytelig kode

Den eneste koden som aldri ble knekket under 2. verdenskrig ble utarbeidet av en hemmelig avdeling navaho-indianere. Uten det stolte krigerfolket kunne USAs krig i Stillehavet ha endt i en katastrofe.

Den eneste koden som aldri ble knekket under 2. verdenskrig ble utarbeidet av en hemmelig avdeling navaho-indianere. Uten det stolte krigerfolket kunne USAs krig i Stillehavet ha endt i en katastrofe.

Alpha Historica/Imageselect

Japanerne hadde god grunn til å være forvirret hvis de lyttet til meldingen som den amerikanske radiooperatøren Chester Nez sendte ut i eteren over stillehavsøya Guadalcanal en gang på sensommeren 1942.

«Anaai naatsosi beeldooh alhaa dildoni nishnaajigo nahdikadgo. Diiltaah», lød beskjeden, som overhodet ikke ga mening og derfor måtte være kodet. Normalt var det bare et spørsmål om tid før en kryptert melding som denne ville bli dekodet, men i dette tilfellet var koden umulig å knekke, for beskjeden var kryptert med en metode som var så enkel, men likevel så genial at den var uløselig. Chester Nez’ kodede beskjed var nemlig basert på de amerikanske navahoindianernes morsmål, som var så utilgjengelig at det var komplett uforståelig for alle andre enn indianerne selv.

Kodetaler med amerikansk soldat

Kodesnakkerne hadde alltid en bodyguard i form av en amerikansk soldat.

© USMC Archives

Choctawer snakket i koder

Som så ofte i historien var det tilfeldigheter som gjorde navahoindianernes språk til den tryggeste måten USA kunne sende meldinger på under andre verdenskrig. Skikken med å bruke indianere til å lage et kodespråk var ikke ny. Idéen oppsto allerede under første verdenskrig på vestfronten i Frankrike, der amerikanske tropper inntok skyttergravene foran de tyske linjene i 1918.

På den tiden var felttelefoner det raskeste og mest avanserte middelet når enheter skulle sende informasjon til hverandre. Men de uerfarne amerikanerne oppdaget raskt at fienden ofte lyttet på linjen.

Tyskerne hadde utviklet et fintfølende apparat som var i stand til å fange opp vibrasjoner fra telefonledninger gjennom jorda. Den såkalte Morritz-stasjonen hadde en rekkevidde på en kilometer, og innenfor den avstanden kunne operatøren lytte når amerikanerne snakket eller utvekslet morsesignaler. Kodesystemer utsatte bare avsløringene en liten stund, for tyskerne knekte dem raskt.

En offiser fant imidlertid på et mottrekk da han hørte to indianere i avdelingen snakke sammen. De tilhørte choctawstammen, fikk kaptein Lawrence vite, og språket deres var helt uforståelig.

“Si meg, hvor mange choc­taw­­indianere har vi i bataljonen?” Kaptein Lawrence til indianerne som ble tilknyttet hans bataljon.

«Si meg, hvor mange choctawindianere har vi i bataljonen?» spurte Lawrence. Åtte, lød svaret, og like etterpå var alle de åtte indianerne utnevnt til sambandsfolk og fordelt mellom enhetene i bataljonen.

Deretter ble alle meldinger over radiosambandet formidlet på choctaw, og de tyske kodebryterne hadde ikke en sjanse. Metoden hadde likevel sine begrensninger, for detaljer gikk tapt når meldinger ble oversatt fra amerikansk til choctaw, sendt og dernest oversatt tilbake til amerikansk. Men indianernes språk var perfekt til enkle ordrer som «angrip Høy 123» eller «send mer ammunisjon».

Tyskerne forsto straks hvordan amerikanerne hadde lurt dem, men de klarte ikke å finne på et mottrekk, for bare en måned senere endte krigen. Det ble imidlertid ikke glemt. På 1920- og 1930-tallet fikk mange indianerstammer derfor besøk av tyske «turister» som studerte og dokumenterte språket deres med enorm interesse.

Choctawindianere, amerikansk flag

Choctawindianerne sendte hemmelige beskjeder via felttelefonen under 1. verdenskrig.

© History Archive

Indianerspråk gikk tyskerne hus forbi

Om natten 26. oktober 1918 sendte indianere i den amerikanske hæren den første hemmelige meldingen basert på sitt eget språk.

Menn fra choctawstammen betjente felttelefonene da to kompanier fikk ordre om å trekke seg ubemerket tilbake fra stillingene sine.

Hvis tyskerne snappet opp beskjeden, ville det tyske artilleriet med all sannsynlighet beskyte troppene med et dødelig granatregn. Men kanonene var stille hele natten, og de amerikanske soldatene kunne snike seg bort i ly av mørket.

Neste dag koordinerte choctawindianerne forberedelsene til et angrep, og da de amerikanske enhetene rykket frem fra skyttergravene, kom angrepet totalt overraskende på tyskerne

En ny verdenskrig var i gang da en mann oppsøkte marinekorpsets base nær San Diego i februar 1942. Han hadde fått en idé. Forhenværende sersjant Philip Johnston hadde lest at hæren testet en gruppe indianere som kanskje skulle brukes som radiooperatører, som i 1918. Nå foreslo han at marinekorpset skulle sette i gang et tilsvarende prosjekt.

«Hva om vi utvikler en kode som bygger på et indianerspråk?» spurte Johnston med innsmigrende selgermine. «En kode som bare brukes muntlig via radio eller telefon og aldri skrives ned på papir som kan komme i fiendens hender?»

Oberstløytnanten foran ekssersjant Johnston avfeide ideen umiddelbart. Metoden var forsøkt før og hadde fungert dårlig. Det svaret var gjesten forberedt på, og han hadde motargumentet klart. Han ville ikke oversette meldinger fra engelsk til et indiansk språk, men skape en kode ut fra indianske enkeltord. På den måten ville marinekorpset unngå de feiloversettelsene som hadde vært et problem under første verdenskrig 24 år tidligere.

Eks-sergenten Philip Johnston

Eks-sersjanten Philip Johnston fikk ideen til et kodespråk bygget på indianernes språk, og han var selv ute for å rekruttere menn fra navaho-stammen.

© Cline Library Special Collections and Archives

Johnston foreslo å bruke navahoindianernes svært kompliserte språk. Han lærte det selv som barn da faren misjonerte blant navahoene, og bare ved å leve sammen med stammen fikk han noenlunde riktig uttale. Som eksempel uttalte han noen ord som oberstløytnanten bare skulle gjenta. Offiseren måtte raskt gi opp å uttale lydene riktig, og dermed var han overbevist.

I første omgang gikk marinekorpset imidlertid bare med på å verve 30 frivillige navahoer, mens Johnstons ambisiøse forslag lød på 200. Men bare det å finne 30 egnede menn skulle vise seg å bli en utfordring.

Navajo-indianere og soldat gør honnør

I mai 1942 ankom 29 navaho-indianere basen hvor de med tiden skapte en helt ubrytelig kode.

© History Archive

Indianere ville slappe av på et kontor

Marinekorpset stilte høye krav til de kommende navahorekruttene. Mennene måtte ha stammens språk som morsmål, men også kunne engelsk flytende og ha lært å lese og skrive.

Navahostammen talte rundt 4500 menn mellom 18 og 30, og i høyden levde 1000 av dem opp til de strenge kriteriene. Av dem hadde mange allerede meldt seg som vanlige soldater, og de var for lengst plassert i andre enheter. Vervepersonell reiste til navahoindianernes reservat, som ligger på grensen mellom Arizona, New Mexico og Utah, men rekrutteringen gikk tregt, for marinekorpset ville ikke si mer enn at de frivillige skulle utføre spesialoppgaver.

«Vi visste ikke hva ’spesialoppgaver’ var», minnes en navaho ved navn Carl Gorman etter krigen. «Men vi var enige om at det sikkert betød å gå i blå uniform og sitte på kontor.»

“Ingen har sluttet på grunn av sykdom, disi­plinære pro­ble­mer eller manglende evne til å holde tritt med resten av enheten. Dette er høyst usedvanlig”. Rapport om navaho-indianernes treningsforløp.

Det hørtes enkelt ut, så 35 år gamle Gorman løy seg fem år yngre og skrev under. En guttunge på bare 16 år slapp også gjennom da han i et ubemerket øyeblikk fikk lurt papirene sine inn i bunken av godkjente søkere.

I mai 1942 kunne 29 navahoer omsider gå på en buss som kjørte dem til San Diego. Der skulle de først gjennomføre marinens krevende rekruttskole, og forventningene til dem var lave. Skeptiske offiserer tvilte på at indianerne ville klare å underkaste seg streng militærdisiplin. «Denne gruppen på 29 mann er fortsatt fulltallig», skrev ansvarlig overordnet overrasket i sin rapport da opplæringen var over i slutten av juni.

«Ingen har sluttet på grunn av sykdom, disiplinære problemer eller manglende evne til å holde tritt med resten av enheten. Dette er høyst usedvanlig», bemerket han. Navahoene hadde prestert stikk imot alle fordommer. Likevel ble de snytt for de ti dagene med permisjon som normalt fulgte etter rekruttskolen. I stedet gikk de 29 nybakte marineinfanteristene rett fra trening til «spesialoppgaver».

Navajo-indianere med geværer

Navaho-indianerne imponerte under treningen på Camp Elliott i California.

© Cline Library Special Collections and Archives

Amatører laget koden

Tiden var omsider kommet til at nykommerne skulle få vite hva slags tjeneste de hadde meldt seg til. Briefingen skjedde i en toppsikret bygning med lemmer for vinduene og kraftige låser på de tykke dørene. Her fortalte en offiser i barske vendinger hvilken oppgave indianerne sto overfor.

Amerikanske soldater kjempet for livet mot fremrykkende japanere, og de trengte all den hjelpen de kunne få. Navahoene skulle bidra til seieren ved å skape en kode som var umulig for fienden å knekke, slik at ingen hemmeligheter ble avslørt via radiomeldinger. Allerede der begynte de 29 mennene å kaste forvirrede skråblikk på hverandre. De færreste av dem hadde mer enn vanlig grunnskoleutdanning.

Radiosender SCR-300

SCR-300 fikk plass i en ryggsekk og fikk som den første radiosenderen/-mottakeren tilnavnet walkie-talkie.

© History Archive

Grunnelementet i koden skulle være et fonetisk alfabet der indianske ord erstattet engelske bokstaver. Neste skritt var å velge uttrykk som kunne dekke militære begreper, som «granat» eller «oberst». Navahoene måtte lære alle disse ordene utenat, slik at de kunne klare seg uten kodebøker ved fronten. De ville være underlagt strenge sikkerhetsprosedyrer mens de arbeidet med koden. Ikke så mye som et papir måtte forlate bygningen, og selv når de hadde fri, hadde indianerne forbud mot å gå noe sted uten at en utpekt makker var med. Hvis en av de 29 røpet seg, ville han bli hardt straffet og tilbringe resten av krigen i militærfengsel.

Oppgaven lød så urealistisk at noen av mennene trodde det var tull.

Navahoenes kode var enkel, men genial, for når de sendte kodebeskjeder til hverandre, snakket de i virkeligheten engelsk, bare med navaho-ord.

Indianernes språk er så fjernt fra engelsk at det er vanskelig å oversette direkte. Men det var heller ikke nødvendig med det kodesystemet som navahoene utviklet til marinekorpset under andre verdenskrig. Hver enkelt bokstav i en melding på engelsk ble bare erstattet av et navaho-ord ut fra en liste som alle «kodesnakkerne» kunne utenat.

Dette fonetiske alfabetet besto opprinnelig av ett ord for hver bokstav, men senere kunne indianerne veksle mellom tre forskjellige ord, slik at koden ble vanskeligere å bryte.

Militære standarduttrykk fikk også sitt eget ord, slik at de ikke måtte staves i hver eneste radiomelding. Ofte ble et hverdagslig navaho-ord brukt for å dekke et engelsk militært begrep – bomber ble for eksempel til egg, mens navaho-ordet for salt sto for ordet divisjon.

Wire, grøn pil
© Shutterstock

Bokstav

A
B
C
D
E
F
G
H
I
J
K
L
M
N
O
P
Q
R
S
T
U
V
W
X
Y
Z

Wire, grøn pil
© Shutterstock

Fonetisk ord

Ant
Bear
Cat
Deer
Elk
Fox
Goat
Horse
Ice
Jackass
Kid
Lamb
Mouse
Nut
Owl
Pig
Quiver
Rabbit
Sheep
Turkey
Ute
Victor
Weasel
Cross
Yucca
Zinc

Wire
© Shutterstock

Navaho-ord

Wol-la-cha
Shush
Moasi
Be
Dzeh
Ma-e
Klizzie
Lin
Tkin
Tkele-cho-gi
Klizzie-yazzie
Dibeh-yazzie
Na-as-tso-si
Nesh-chee
Ne-ahs-jah
Bi-so-dih
Ca-yeilth
Gah
Dibah
Than-sie
No-da-ih
A-keh-di-glini
Gloe-ih
Al-an-as-djoz
Tsah-as-zhi
Besh-do-gliz

Enkelhet var en dyd

Men de utvalgte skjønte raskt at marinekorpset ikke hadde testet dem på falske premisser. Indianerne var nå kodeeksperter, uansett hvor rustet de følte seg til oppgaven, og måtte øyeblikkelig i gang med alfabetet. Allerede den første kvelden lå et utkast til kodealfabetet klart. I et klassisk fonetisk alfabet erstattes bokstaver med hele ord som har samme forbokstav, slik at mottakeren i den andre enden av et radiosamband eller en felttelefon lettere kan høre forskjell på lydene. Navahoene forvandlet systemet til en kode der de erstattet de fonetiske ordene på engelsk med et tilsvarende begrep på sitt eget språk.

Da selve alfabetet var utviklet og på plass, gikk indianerne i gang med å supplere det med 211 andre navaho-ord som representerte de vanligste militære standardbegrepene, for eksempel «maskingevær», «brigadegeneral» og «rekognosering». Militære faguttrykk utgjorde mesteparten av enhver radiomelding, og operatørene kunne spare masse tid hvis de slapp å stave seg gjennom meldinger bokstav for bokstav. Problemet med de 211 ordene var at navahoene måtte kunne huske hvert eneste av dem selv i en stresset kampsituasjon.

“Vi var svært nøye med å bruke hverdagsord fra navahospråket, slik at vi lett kunne lære og huske dem”. Navaho-indianeren Chester Nez om utviklingen av kodespråket.

«Vi var svært nøye med å bruke hverdagsord fra navahospråket, slik at vi lett kunne lære og huske dem. Jeg mener at det hjalp oss med å lykkes i strid», forklarte indianeren Chester Nez siden.
Det skulle ikke finnes opp nye ord for å dekke hull i navahoenes språk, for de var vanskelige å huske. Da var det bedre å ta et hvilket som helst eksisterende uttrykk, selv om det betød noe helt annet enn det engelske uttrykket ordet skulle erstatte.

I september 1942 ble det første laget av navahoer erklært klare til å dra i krig. Bare fire måneder tidligere hadde de meldt seg i den tro at de skulle utføre ufarlig skrivebordsarbeid og få fast lønn. I stedet var de nå på vei til ei øy langt, langt borte, der marineinfanterister kjempet for livet i et av verdens mest ugjestmilde områder. Indianerne skulle til Guadalcanal i Stillehavet.

Wire, grøn pil
© Shutterstock

Opprinnelig ord

Bombe
Divisjon
Generalmajor
Granater
Jagerfly
Japan
Stridsvogn
Matros
Rute
Slagskip

Wire
© Shutterstock

Navaho-ord

A-ye-shih (egg)
Ashih-hi (salt)
So-na-kih (to-stjerne)
Ni-ma-si (poteter)
Da-he-tih-hi (kolibri)
Beh-na-ali-tsosie (skjevøye)
Chay-da-gahi (skilpadde)
Tkal-kah-dineh-ih (hvit hatt)
Gah-bih-tken (kaninspor)
Lo-tso (hval)

Kodeekspertene skulle vinne øykrig

Valget av stillehavsøya var ikke tilfeldig, for navahoenes kodespråk skulle sikre seieren i et av de mest avgjørende slagene i krigen. Sensommeren 1942 ble det utkjempet voldsomme kamper på Guadalcanal. Japanerne hadde gått i land der for å anlegge en flybase, slik at flyene deres kunne avskjære den travle og viktige forsyningsruten fra USA til Australia.

Trusselen var så alvorlig at den amerikanske overkommandoen straks bestemte seg for et raskt motangrep. USAs 1. marinedivisjon stormet i land, inntok japanernes halvferdige flyplass og forberedte seg på å forsvare det strategiske punktet – til siste mann om nødvendig.

Sju uker etter den amerikanske landgangen fraktet en båt de 13 første navahoindianerne inn til stranden. Amerikanerne på øya hadde blitt utsatt for japanske angrep, daglige bombardementer og tropiske sykdommer, og indianerne fikk straks en forsmak på hverdagen i sitt nye hjem da et japansk jagerfly stupte mot dem med flerrende maskingeværer så sanden pisket opp rundt nykommerne.

Militærkamp ved strandkant

Amerikanerne kjempet hardt for å fortrenge de japanske soldatene fra stillehavsøya Guadalcanal.

© www.ibiblio.org

Lettere fortumlet meldte navahoene seg til sambandsoffiseren i avdelingen, løytnant Hunt, som straks bestemte seg for å teste hva de nye mennene kunne. Hver av dem fikk en radio i hånden, og så ble mennene kjørt til forskjellige punkter i det amerikanske brohodet. Så snart navahoene begynte å sende, brøt kaoset ut. Andre radiofolk hørte et ukjent språk i eteren, og de trodde derfor at japanske styrker i området hadde slått inn på de amerikanske frekvensene ved en feil. Derfor slo de på støysenderne, slik at all kommunikasjon ble blokkert av hyletoner.

Løytnant Hunt innså at det ville ta tid å få faset inn de 13 indianerne, og han ante fortsatt ikke om de var som sendt fra himmelen eller bare nok en byrde for den hardt prøvede styrken.

Signalmand, telefon

Signalfolkene spilte en avgjørende rolle, ettersom de kunne dirigere fly og artilleriets granater mot fiendens stillinger.

© History Archive

Indianere vant over maskinen

Navahoenes første radiomeldinger på Guadalcanal hadde ført til en forvirring som lett kunne gjenta seg. Derfor besluttet løytnant Hunt at indianerne heretter skulle innlede med gjenkjennelige ord på engelsk før de slo over på sitt eget språk – enten «Arizona» eller «New Mexico».

Nå kunne navahoene omsider begynne å sende. For Hunt gjensto det imidlertid å finne ut om kodesystemet faktisk var et bedre og raskere alternativ enn kodemaskinene til 1. marinedivisjon. Han bestemte seg for å avgjøre saken med en konkurranse. En melding skulle sendes ut med begge metodene, og hvis maskinen var raskest, ville radiospråket forbli engelsk som hittil, og så kunne navahoene kanskje brukes som vanlige radiooperatører eller som geværskyttere i kamp.

Hunt advarte indianerne om at kodemaskinen var rask. Det tok bare fire timer fra apparatet begynte å kode en melding til mottakerne hadde dekodet den. Løytnanten spurte hvor lang tid navahoene regnet med å bruke.

«Omtrent to minutter», lød svaret fra menig William McCabe. Hunt nektet å tro ham, men han rakte indianeren en melding på engelsk og satte i gang stoppeklokken. McCabe hadde vært for optimistisk, viste det seg, for først etter to og et halvt minutt knitret radioen. Mottakeren kvitterte for at meldingen var dekodet og forstått.

Testen overbeviste Hunt om at navahoene var en ren gave til 1. marinedivisjon. Han kunne bare ergre seg over at de 13 mennene var for få til å dekke all radiokommunikasjon på Guadalcanal, så han måtte prioritere oppgavene deres. Offiseren bestemte derfor at indianerne skulle ta seg av meldinger som falt innenfor kategoriene «haster» eller «hemmelig», altså beskjeder som krevde øyeblikkelig handling eller inneholdt særskilt fortrolig informasjon.

“Som marinesoldater er navahoene uten likemenn. De tilpasser seg raskt til de forholdene de møter i tjenesten”. Offiser om navaho-indianernes imponerende evner som soldater.

Slaget om Guadalcanal fortsatte måned etter måned, og hver eneste dag med kamphandlinger slet på de amerikanske soldatene. Nattlige bombeangrep gjorde det umulig å sove, malaria herjet i brohodet, og kostholdet besto av triste nødrasjoner. Alt manglet på den lille stillehavsøya, som lå helt i enden av en lang forsyningskorridor.

Navahoene klarte seg bra under de tøffe forholdene, for de hadde vokst opp med knappe ressurser. De var vant til å overleve i barske omgivelser, bevege seg i vanskelig terreng og finne veien om natten.

«Som marinesoldater er navahoene uten likemenn. De tilpasser seg raskt til de forholdene de møter i tjenesten», skrev en amerikansk offiser i en rapport. «Jeg ville være stolt over å lede en enhet som utelukkende består av disse menneskene.»

Afdøde soldater på strand

Japanerne mistet mer enn 20 000 mann under slaget om Guadalcanal.

© USMC

Overtro fulgte med

Navahoenes tro skapte imidlertid noen utfordringer mens de var stasjonert på Guadalcanal. Spesielt synet av døde skremte det indianske folket. «Min frykt for de døde var noe av det vanskeligste å komme seg over», forteller en navahosoldat senere, for ifølge deres tradisjoner holdt ånden til den avdøde seg nær liket, og ånden var farlig. Denne frykten måtte imidlertid alle overvinne, og det kjapt, for menn ble drept hver eneste dag på Guadalcanal.

Marinekorpsets regler for personlig pleie kolliderte også med navahoenes tradisjoner. Selv i jungelen, der en dusj bare var et fjernt minne, insisterte en av de amerikanske løytnantene på daglig barbering – for alle. Navahoene prøvde å forklare ham at det ifølge deres skikker betød ulykke å klippe håret rett før kamp. Sludder, mente offiseren, og det ville han bevise neste morgen. «Han barberte seg altså, og kl. 9 samme morgen ble han skutt i pannen», erindrer en navahosoldat mange år senere.

Etter at løytnanten døde, var det ingen indianere som lyttet til offiserer som ga ordre som stred mot tradisjonene deres. Saken endte med at navahoene på Guadalcanal selv fikk bestemme om de ville barbere seg. De færreste av dem hadde imidlertid skjeggvekst, og de brukte barberkniven om morgenen bare for ikke å skille seg ut.

USA var en smeltedigel av ulike folkeslag, hvorav noen hørte til landets fiender under 2. verdenskrig. Men amerikanerne trengte soldater, så alle fikk lov til å kjempe, bare ikke på de samme premissene.

Indianerhøvding
© Shutterstock

Indianere var gode speidere

25 000 indianere kjempet for USA. De var ikke samlet i egne enheter, men tjente side om side med hvite amerikanere. De var kjent for å ha vanskelig for å innordne seg disiplinen, men var til gjengjeld dyktige skyttere og speidere.

Afrika
© Shutterstock

Svarte ble fortsatt utsatt for rasisme

10 pst. av soldatene i det amerikanske militæret var svarte. De svarte opplevde samme segregering som i det sivile liv, og de ble samlet i enheter som utførte manuelt arbeid. Med tiden aksepterte regjeringen noen få svarte kampenheter.

Japans militærflag
© Shutterstock

Japanere ble holdt unna Stillehavet

USAs japanske mindretall ble internert under krigen. Hæren tok imot japansk-amerikanske frivillige, men de ble samlet i spesielle japanske enheter. De hadde hvite offiserer og tjente bare i Europa.

Tysklands nationalvåben
© Shutterstock

Tyskere ble ikke diskriminert

Over seks millioner amerikanere var født i Tyskland eller var barn av tyskere. Kun erklærte nazister ble internert, og tysk-amerikanere kunne tjene ved alle fronter. Toppoffiserer som general Eisenhower var etterkommere av tyske innvandrere.

Marinekorpset manglet indianere

I februar 1943 ebbet kampene på Guadalcanal endelig ut. Amerikanerne hadde forsvart flyplassen mot det ene angrepet etter det andre, og deretter drev de gradvis japanerne bort fra øya.

Nærmere 200 navahoer var i mellomtiden blitt trent som code talkers, eller «kodesnakkere», hjemme i USA. Under utdanningen hadde de hatt noen av de opprinnelige 29 som instruktører, så alle rekruttene lærte nøyaktig det samme som det første laget gikk ut i krigen med. Navahoer deltok i alle de store landgangsoperasjonene som marinekorpset gjennomførte i Stillehavet.

En rapport anbefalte sommeren 1943 at hver av marinekorpsdivisjonene skulle få 100 av de effektive indianerne, men det tallet var umulig å nå. Så mange menn hadde ikke treningsprogrammet kapasitet til å levere. I praksis måtte enhetene ved fronten prioritere strengt hvilke typer meldinger indianerne skulle ta seg av og hvilke de ikke behøvde å kode. Sommeren 1944 kom den amerikanske offensiven gjennom Stillehavet til øygruppen Marianene, som ble overdratt til Japan etter første verdenskrig.

Saipan var første mål og en større utfordring enn amerikanerne først hadde regnet med. En amerikansk film fra 2002 har også knyttet øya spesielt til historien om navahoindianernes innsats under krigen – og reist et enda ubesvart spørsmål.

Navajo-indianere, kodetaler

Rundt 400 navaho-indianere fungerte som "kodesnakkere" under 2. verdenskrig.

© Getty Images

Filmen «Windtalkers» hadde Oscar-vinneren Nicolas Cage i hovedrollen som amerikansk marineinfanterist. Han hadde en viktig og brutal oppgave å løse under den blodige invasjonen av Saipan: «Navahoindianerne har en kode. Beskytt koden for enhver pris», røpet filmplakaten. Plottet tok utgangspunkt i det historiske faktum at navahoene hadde kodesystemet i hodet. Det fantes ingen kodebøker, så for at japanerne skulle kunne avlytte amerikanske radiomeldinger, måtte de fange en indianer og vriste sannheten ut av ham.

Nicolas Cages karakter skulle forebygge katastrofen ved å opptre som livvakt for en av kodemennene. Og hvis alt annet slo feil, var det hans plikt å likvidere navahoindianeren. Etter hvert som de to lærte hverandre å kjenne, følte livvakten stadig større ubehag ved denne forræderske oppgaven.

Ifølge filmplakaten var Windtalkers «inspirert av virkelige hendelser», men amerikanske myndigheter avviste kategorisk at marineinfanterister hadde ordre om å drepe navahoindianere som var i tjeneste under andre verdenskrig. Filmkritikerne var mest tilbøyelig til å tro på myndighetene, for filmen ble sablet ned for å forvrenge historiske fakta på en lang rekke andre områder.

Nicolas Cage i Windtalkers

I tillegg til å skildre krigen fra kodesnakkernes synspunkt er “Windtalkers” kjent for å vise en helt utrolig mengde mennesker bli drept; f. eks. slår Nicolas Cages karakter, sersjant Joe Enders, i hjel 156 japanske soldater i løpet av filmen.

© Moviestore Collection Ltd/Imageselect

Likevel var kanskje ikke Windtalkers så helt på jordet som filmen senere ble beskyldt for. Krigsveteraner kunne fortelle at de hadde fungert som livvakter for navahoer som tjenestegjorde nær fronten.

Oppgaven gikk spesielt ut på å beskytte indianerne mot andre amerikanere, som altfor ofte tok dem for å være japanere i forkledning. Og ifølge navahoen Chester Nez gikk ryktene om et annet og mørkere oppdrag allerede den gangen. Nez fortalte i senere intervjuer at han fikk drapsordren bekreftet av en annen indianer, hvis livvakt angivelig hadde røpet intensjonene.

De potensielle snikmorderne hadde bare fått en muntlig ordre, og det ble aldri skrevet ned noe, så det fantes ingen dokumentasjon på et slikt oppdrag. Ingen av livvaktene har stått frem og innrømmet at de har vært involvert i saken. Og det er heller ikke noe som tyder på at navahoindianerne falt for amerikanske kuler på Saipan eller andre av kampområdene i stillehavskrigen.

Soldater

Indianerne kunne ikke fortelle utenforstående om sitt arbeid. Internt i hæren var de dog høyt verdsatt. General MacArthur takket dem i 1944 for innsatsen.

© History Archive

Den siste oppgaven var den verste

Navahoenes viktigste innsats under andre verdenskrig fant sted på Iwo Jima i februar 1945. Øya lå ved enden av den flere tusen kilometer lange kjeden som amerikanerne hadde erobret seg frem langs siden Guadalcanal. Lenger nord lå selve Japan. Japanerne forsto fullt ut Iwo Jimas betydning, og ifølge etterretningskilder måtte de amerikanske landgangstroppene regne med hard motstand.

Derfor begynte de første luftangrepene mer enn et halvt år tidligere, og i tre dager frem mot landgangen stemte en skvadron med slagskip også i med sine enorme kanoner. Den lille vulkanøya på bare 21 km2 ble utsatt for det mest konsentrerte bombardementet under hele krigen.

Soldat med flammekaster

Den amerikanske hæren brukte flammekastere mot de japanske soldatene som skjulte seg på Iwo-jima.

© National Museum of the U.S. Navy

Navahoene var med fra start, for radiolagene var fordelt mellom slagskipene, der de satt klare til å motta meldinger inne fra land. Fra skipene kunne de følge med da den første invasjonsbølgen satte kurs mot stranden, og stor var overraskelsen for alle da landgangsbåtene ikke ble beskutt. Marineinfanterister og materiell kunne settes av i god behold, og lettelsen bredte seg blant amerikanerne mens de gjorde seg klare til å rykke frem.

Men så oppdaget troppene at kystsiden foran dem ikke var fast terreng, men besto av en blanding av sand og vulkansk aske. Det var vanskelig for soldatene å komme frem til fots, og kjøretøyene sank nedi. I dette øyeblikket slo japanerne til. Fra 800 skjulte stillinger kunne de hamre løs på de hjelpeløse amerikanerne i vannkanten. Det så ut til å ende i en militær katastrofe mens marineinfanteristene desperat forsøkte å grave seg ned i den svarte sanden. Det eneste håpet var et nært samarbeid med skip og fly.

George W. Bush og fire kodetalere

I 2001 møtte president George W. Bush de fire overlevende kodesnakkerne og overrakte dem Kongressens gullmedalje som et uttrykk for nasjonens takknemlighet for deres innsats.

© White House Photo Office

Dette vet historikerne med sikkerhet:

Koden ble aldri knekket

  • Navaho-indianere kjempet som radiofolk under 2. verdenskrig.
  • De skapte en ubrytelig kode bygget opp av ord på sitt eget språk.
  • Intet som kunne falle i japanernes hender ble skrevet ned på papir.
  • Navahoene var for få til at de kunne erstatte mer tradisjonelle systemer.
  • Indianernes kodespråk var langt hurtigere og sikrere enn militærets kodemaskiner.

Radioer avgjorde slaget

Mens japanerne massakrerte amerikanerne på stranden, nærmet de første navahoene seg Iwo Jima sammen med den andre angrepsbølgen. Denne gangen holdt ikke japanerne igjen, og mange
landgangsbåter ble truffet av granater fra kysten.

En indianer ved navn Merril Sandoval måtte svømme de siste 100 meterne inn til stranden fordi landgangsfartøyet lå med bunnen i været etter en fulltreffer. Den dyrebare radioen hans endte på havbunnen. Men de fleste av de andre indianerne kom seg trygt i land med alt utstyret, og de delte seg inn i lag bestående av to mann.

Hør en av beskjedene fra slaget om Iwo-jima fra en av de opprinnelige kodesnakkerne:

Observatører fôret navahoene med mål, og disse koordinatene ble straks sendt videre til skipene langs kysten. Langsomt, men metodisk satte granater og flybomber stillinger ut av spill, og hver gang ble ilden mot landgangsstranden litt svakere. Marinesoldatene kunne endelig begynne å åle seg fremover mot fienden.

Navahoene var i gang på seks forskjellige radionett, og i løpet av de to første invasjonsdøgnene klarte de å sende 800 meldinger. Denne gode koordinasjonen mellom amerikanerne var årsaken til at de kunne bryte ut fra brohodet i vannkanten og begynne erobringen av Iwo Jima derfra. Et av de mest ikoniske bildene fra andre verdenskrig ble tatt fire dager senere da marinesoldater heiste det amerikanske flagget på Mount Suribachi.

Soldater rejser det amerikanske flag

Den 23. februar 1945 reiste en liten gruppe soldater det amerikanske flagget på øya Iwo Jimas høyeste punkt. Flagget markerte begynnelsen på slutten av det brutale slaget.

© Shutterstock

De vulkanske toppene på fjellet rager høyt over resten av øya, og erobringen av toppen betød at utfallet av slaget var avgjort. Nyheten om den viktige erobringen ble sendt fra øya i navahokode. Radiomeldingen ble lang fordi indianerne ikke hadde noen ord for fjellet, så Suribachi måtte staves ved hjelp av kodealfabetet.

«Noen jublet», erindrer en navaho om øyeblikket da flagget kom til syne på toppen. «De løftet hodet. Glemte alt om krigen. Da ble flere av dem truffet.» Japanerne hadde nemlig ikke tenkt å kapitulere, selv om det ikke var noen tvil om at slaget var tapt. De kjempet til siste mann, og også mange amerikanere falt før blodbadet omsider var over.

Erobringen av Iwo Jima hadde vist seg vanskeligere enn selv de mest pessimistiske skrivebordsgeneralene hadde spådd. Når slaget likevel endte med seier, skyldtes det indianerne og meldingene deres, ifølge radiooffiseren i invasjonsstyrken.

«Hadde det ikke vært for navahoene, ville vi aldri ha erobret Iwo Jima», mente major Howard Connor etter invasjonen.

Krigsveteraner skulle tie

Etter slaget ved Iwo Jima rakk navahoene også å være med på invasjonen av Okinawa før atombombene endte andre verdenskrig i august 1945. De vendte hjem som millioner av andre unge menn, men i motsetning til andre soldater kunne ikke indianerne fortelle sine nærmeste hva de hadde gjort i krigsårene. Navahokoden forble nemlig en militær hemmelighet. Tausheten rundt indianernes innsats skulle snart vise seg verdifull.

I 1950 brøt koreakrigen ut, og navahoenes kode ble igjen den sikreste når innholdet i radiomeldinger skulle skjules for fienden.

Stemmene i eteren var for øvrig de samme som under forrige krig, for Chester Nez og mange av de andre navahoene vervet seg på nytt.

Krigsveteran, navajo-indianer

Det var først etter 1968 at navaho-indianerne kunne fortelle om sin innsats under 2. verdenskrig og i Koreakrigen. Mange av indianerne endte med å bli høyt dekorert.

© History Archive

Etter koreakrigen ble koden pensjonert, og i 1968 opphørte klausulene om hemmelighold. Nå kunne indianerne endelig snakke ut om krigsinnsatsen.

Navahoenes kode er den eneste muntlige koden som aldri er blitt knekt. Det fastslo The New York Times da den ansette avisen brakte en nekrolog i anledning Chester Nez’ død i 2014. Han var en av de 29 som meldte seg til kontorjobb i 1942 og i stedet ble USAs hemmelige våpen.

©

Historiens største gåter

Denne artikkelen er fra bokserien “Historiens største gåter”. Hvert bind går i dybden på mysterier om alt fra tempelridderne til nazistenes okkulte verden.

Se mer på: www.historienet.no/gåter