Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Ubåtdrepere jaktet på Hitlers mest fryktede våpen

De første årene av andre verdenskrig senker tyske ubåter tusenvis av allierte lasteskip. Storbritannias forsyningslinjer er i ferd med å kollapse. De allierte setter alt inn på å knuse trusselen fra dypet. Den nådeløse ubåtjakten begynner.

Imperial War Museum

Klokken 09.30 om morgenen 1. juni 1943 går alarmen om bord på det britiske krigsskipet Starling. Fartøyet har de siste dagene fulgt en konvoi av lasteskip gjennom Nord-Atlanteren sør for Island.­

Men nå har Starlings radiopeiler fanget opp radiosignaler fra en tysk ubåt omtrent 30 kilometer unna. Hele det 92 meter lange skipet rister da kaptein John Walker beordrer «full kraft forover» i retning ubåtens posisjon. I kjølvannet på Starling­ følger fem andre krigsskip for full fart – ubåten må ikke komme seg unna.

Da Walker og hans krigsskip når frem, har ubåten dykket i håp om å kunne unnslippe forfølgerne. Men britene har ikke tenkt å la tyskeren slippe. Starlings sonar begynner metodisk å gjennomsøke dypet med lydbølger, og etter noen minutter høres det forventede ekkoet. Ubåten er funnet.

Flankert av et krigsskip på hver side av Starling seiler Walker frem, mens alle tre skip hvert femte sekund slipper synkeminer ut fra hekken og 50 meter ut fra hver av sidene. Bak skipene koker havet av de undersjøiske eksplosjonene. Men ubåtkapteinen har rukket å dykke enda dypere ned enn britene regner med, og unngår minene.

Walker har tiden på sin side. Hver gang sonaren lokaliserer ubåten, angriper skipene hans. Briten vet at ubåten kan vike unna synkeminene. Men til slutt er den nødt til å komme til overflaten for å få ny luft. Han får rett. To minutter over midnatt får Starlings utkikk øye på ubåtens tårn i havoverflaten.

Britene sender opp en lysgranat, og straks etter avfyrer skipets kanoner salve etter salve inn i ubåten. Fra broen ser Walker den synkende ubåtens mannskap komme vrimlende ut på dekk og kaste seg i vannet. Kampen er over.

Senkingen av ubåten U-202 skal vise seg å være et vendepunkt i kampen om Atlanterhavet. Ifølge den britiske marinens månedsbulleteng er angrepet «et perfekt eksempel på lokalisering, ettersøkning og ødeleggelse av en ubåt».

John Walker og hans seks krigsskip – kalt 2. støttegruppe – var nemlig ikke blitt sendt ut bare for å eskortere konvoier, som så mange andre marinefartøyer. Gruppens primære mål var rent offensivt: å spore opp og senke tyske ubåter, samme hvor de befant seg. Fra nå av ble Hitlers grå ulver selv jaktet på.

I løpet av krigen utviklet de allierte sonarer og radarer som kunne oppspore­ ubåter henholdsvis i og under havoverflaten. Blant de mest effektive ubåt-sporingssystemene var radaren, som ble installert i skip og fly.

© AOP/Getty Images

Britene undervurderte fienden

Da andre verdenskrig brøt ut i 1939, var britene klar over at de tyske ubåtene ville bli en trussel. Øyriket var helt avhengig av import av alt fra matvarer til krigsmateriell, og størstedelen ble fraktet med skip over Atlanteren fra USA.

Storbritannias marineminister Winston Churchill beholdt imidlertid troen. Kort etter krigsutbruddet hadde lasteskipene begynt å seile i konvoier, eskortert av krigskip. Den taktikken hadde fungert godt under første verdenskrig, og nå var de britiske marinefartøyene dessuten utstyrt med den nyeste teknikken: sonar, også kjent som ASDIC.

«Vår trofaste ASDIC» omtalte Churchill kjærlig utstyret, som kunne avsløre ubåter i dypet ved hjelp av lydbølger.

Winston Churchills optimisme skulle imidlertid snart møte motstand. I løpet av krigens første måned senket tyske ubåter hele 50 skip, og det var bare begynnelsen. I såkalte ulvekobbel angrep ubåtene i grupper de sårbare konvoiene og påførte dem massive tap.

Bare i månedene juli til oktober 1940 senket ubåtene 282 skip. Blant de hardest rammede konvoiene var SC-7, som i september mistet 15 av 34 skip.

For britene var tapene en katastrofe. Fortsatte de like hyppig, kunne Hitler snart strupe britenes forsyningslinjer.

Ubåtene lurte sonaren

Til britenes skrekk og frustrasjon ga sonar­utstyret, som Churchill hadde satt sin lit til, bare en sjelden gang varsel om de lurende ubåtene. Årsaken var at sonaren var beregnet på å finne neddykkede ubåter.

Tyskerne hadde imidlertid utviklet en taktikk der de avfyrte torpedoer mens de lå i overflaten. I de tilfellene hadde de britiske sjøfolkene bare kikkerten å stole på, og et ubåttårn er vanskelig å få øye på i bølgene på Atlanteren.

Ofte var den lyse stripen i havoverflaten fra en torpedo det første tegnet som – altfor sent – advarte om et angrep. De fleste angrepene fant sted om natten, og da var konvoiene så godt som forsvarsløse. Ubåtessene, som Otto Kretschmer, spesialiserte seg på å snike seg inn midt i konvoiene og avfyre torpedoer.

Under et slikt angrep på en konvoi i mars 1941 senket Kretschmer fem skip i løpet av få minutter. Eskortefartøyene gjennomsøkte straks havet rundt konvoien i den tro at ubåten lå der ute. Innerst inne var britene imidlertid pinlig klar over at de ikke hadde anelse om hvor angrepet var kommet fra.

«Ubåten kunne ha avfyrt torpedoen fra et hvilket som helst verdenshjørne, eller den kunne ha ligget midt blant oss», erindret den britiske marinekapteinen Donald Macintyre, som i likhet med John Walker skulle bli en av krigens mest effektive ubåtjegere.

Ubåtene kunne ikke skjule seg

I løpet av krigen utviklet de allierte sonarer og radarer som kunne oppspore­ ubåter henholdsvis i og under havoverflaten.

Ny teknologi endret spillet

Britene innså snart at sonaren ikke hadde noe å stille opp med overfor de tyske ubåtenes overflateangrep.

I løpet av høsten 1940 utviklet britiske forskere derfor en enkel skipsradar som kunne oppdage tårnet på en ubåt i overflaten på flere kilometers avstand. Lydbølgene fra sonaren kunne tydelig høres i ubåtene, men radaren var lydløs, og dermed perfekt for overraskelsesangrep.

Allerede i februar 1941 beviste radaren sin verdi. 25. februar angrep fem ubåter konvoien OB-293, som i eskorten sin hadde to krigsskip utstyrt med det nye våpenet. Med i angrepet var to av Tysklands beste ubåtkapteiner, Otto Kretschmer og Günther Prien.

Da ubåtene angrep, innså tyskerne straks at konvoiens fire eskorteskip var av en annen kaliber enn normalt. Igjen og igjen ble de tre ubåtene nærmest konvoien funnet og tvunget til å dykke. Deretter fulgte en nådeløs sonarjakt, som endte med at ubåten U-70 ble senket av synkeminer. Også Günther Priens U-47 ble jaget, og forliste i løpet av natten med alle mann.

Otto Kretschmer rakk å senke et lasteskip med sin ubåt U-99, før også han måtte gi opp. To uker senere ble U-99 overrasket av to britiske krigsskip like etter et angrep på en ny konvoi. Det ene av krigsskipene var under kommando av Donald Macintyre, som slapp synkeminer etter ubåten.

«Alle instrumenter ble ødelagt. Det fantes ikke lys bortsett fra lommelyktene våre», fortalte en av Kretschmers menn, Volkmar­ König, etter krigen.

«Vi fortsatte ned til en utrolig dybde, og jeg sa til meg selv: ‘Ett sekund til, så kommer vi til å høre et høyt brak, og deretter blir vi krøllet sammen som en tom hermetikkboks’».

U-99 sank ned på 210 meters dyp, før mannskapet klarte å fylle nok luft i tankene til å stige opp til overflaten. Ubåten var totalskadet, og Kretschmer overga seg. For britene var det en viktig seier, som viste at selv tyskernes beste ubåtkapteiner kunne settes ut av spill.

I desember 1941 vant kaptein John Walker nok en seier, da han med eskortegruppen sin på seks krigsskip senket fire tyske ubåter som hadde angrepet konvoien hans. Dermed beviste han at også grupper av ubåter kunne nedkjempes.

For å være sikre på at en ubåt var blitt­ ødelagt i dypet lette de allierte alltid etter vrakdeler på overflaten.

© Library and Archives Canada
Dybvandsbombe WW2 Ubåd

Walkers teppebombing

Krigsskipets såkalte K-gun slipper synke-miner 50 meter ut fra begge skipsidene.

Claus Lunau/Historie
Dybvandsbombe WW2 Ubåd

Walkers teppebombing

Fra skipets hekk rulles samtidig synkeminer ut i vannet med få sekunders mellomrom.

Claus Lunau/Historie
Dybvandsbombe WW2 Ubåd

Walkers teppebombing

Minene er innstilt slik at annenhver detonerer på for eksempel henholdsvis 100 og 150 meters dyp.

Claus Lunau/Historie
Dybvandsbombe WW2 Ubåd

Walkers teppebombing

Er ubåtens posisjon og dybde korrekt, vil angrepet omslutte den med eksploderende miner og ødelegge den.

Claus Lunau/Historie

Ubåtkrigens blodigste år

Tapet av de to essene var et hardt slag for tyskerne, som fra 1942 kjempet mot både den britiske og den amerikanske marinen. Til gjengjeld økte antall ubåter i løpet av det første halvåret av 1942 til nærmere 350 – nesten ti ganger så mange som ved krigsutbruddet.

Som konsekvens av gjensidig opprustning ble dette det blodigste året i krigen til sjøs. Ubåtene angrep konvoiene i store grupper, og i løpet av 1942 senket eller skadet de over 1300 allierte skip – nesten tre ganger så mange som året før.

De allierte hadde imidlertid en overraskelse til tyskerne. I all hemmelighet hadde de konstruert en radar som var liten nok til å bli passert i et bombefly. Med radaren kunne flyene plutselig finne ubåtene som kom til overflaten om natten. En av de første ubåtene som opplevde dette var U-159, som om natten den 13. juli plutselig ble badet i prosjektørlys fra himmelen:

«Et fly var på vei for å angripe. Det kom rett mot oss. Jeg svingte skarpt, men han slapp tre synkeminer like ved siden av båten. Det var nære på», mintes kaptein Helmuth Witte.

Samme natt ble to andre ubåter angrepet på samme måte. Da tyskerne oppdaget årsaken, installerte de en såkalt Metox-mottaker på ubåtene sine. Apparatet kunne fange opp radarens signal og slik gi ubåtene tid til å dykke.

Få måneder senere hadde britene ferdigstilt en ny utgave av flyradaren, som de tyske Metox-mottakerne ikke kunne avsløre. Som konsekvens ble allierte fly ubåtenes mest fryktede fiende.

Ubåd ww2 dybvandsbombe

Gassboble knuste ubåtene

Synkeminen veier i seg selv omtrent 190 kilo. For å få den til å synke raskt inneholder den 68 ekstra kilo jern, som får den til å synke omtrent 5 m/s.

Claus Lunau/Historie
Ubåd ww2 dybvandsbombe

Gassboble knuste ubåtene

Innstillingsskruen regulerer størrelsen på et lite hull inn til en såkalt pistol. Hullets størrelse
avgjør på hvilken dybde minen detonerer.

Claus Lunau/Historie
Ubåd ww2 dybvandsbombe

Gassboble knuste ubåtene

Pistolen inneholder en detonator, og vanntrykket presser det inn mot tennladningen.

Claus Lunau/Historie
Ubåd ww2 dybvandsbombe

Gassboble knuste ubåtene

Tennladningen antennes av detonatoren når minen er kommet ned på ønsket dybde.

Claus Lunau/Historie
Ubåd ww2 dybvandsbombe

Gassboble knuste ubåtene

Hovedladningen på 130 kilo spreng­stoff detoneres av tennladningen.

Claus Lunau/Historie
Ubåd ww2 dybvandsbombe

Gassboble knuste ubåtene

Eksplosjonen skaper en gassboble under stort trykk. Gassboblen utvider seg og trekker seg sammen igjen og igjen. Er ubåten mindre enn åtte meter unna, bøyes skroget frem og tilbake helt til det er ødelagt.

Claus Lunau/Historie
Ubåd ww2 dybvandsbombe

Gassboble knuste ubåtene

Detonasjoner innenfor en avstand på 8-16 meter fra ubåten ødelegger vanligvis fartøyets motorer og batterier.

Claus Lunau/Historie
Ubåd ww2 dybvandsbombe

Gassboble knuste ubåtene

Er ubåten mer enn 16 meter fra detonasjonen, blir den ikke skadet, og kan komme seg i sikkerhet.

Claus Lunau/Historie

De allierte på offensiven

Etter de katastrofale tapene i 1942 bestemte de allierte seg for å gi ubåttrusselen høyeste prioritet. Nå skulle ubåtene knuses en gang for alle.

5000 sjøoffiserer ble i begynnelsen av 1943 sendt på etterutdannelse i anti-ubåt-taktikk. Samtidig ble spesielt utvalgte krigsskip samlet i flotiljer, som ikke hadde ansvar for en bestemt konvoi, men fritt kunne jage de ubåtene som ble oppdaget.

Treningen ga raskt resultater. Vendepunktet kom 4. mai 1943, da konvoien ONS-5 med 40 lasteskip gikk sør for Island. Her ventet 50 tyske ubåter, og ordren fra hovedkvarteret var klar: «Kjemp med alt dere har! Utslett dem!»

Ubåtene fulgte ordren, hele sju skip ble senket den natten. Neste dag skjedde imidlertid noe uforutsett. Skipene i konvoien ble innhyllet i tåke, og sikten nærmet seg null. Nå hadde de allierte skipene fordelen, flere av dem var nemlig utstyrt med såkalte HF/DF-apparater, som kunne peile ubåtenes posisjon ut fra radiokommunikasjonen.

Plutselig var rollene byttet om, og fem ubåter ble senket om natten 5. mai. I alt mistet tyskerne åtte ubåter under konvoiangrepet, mens de allierte bare mistet elleve lasteskip.

For tyskerne var slaget en katastrofe. Hver senket ubåt betydde tap av erfarne mannskap som det var omtrent umulig å erstatte. Erfaring betydde alt i ubåtkrigen. Beregninger viser at tre av fire tyske ubåter aldri rakk å senke et eneste skip.

Da mai nærmet seg slutten, hadde tyskerne mistet 41 ubåter, men bare senket 50 lasteskip. I desperasjon beordret storadmiral Dönitz straks flesteparten av ubåtene vekk fra Nord-Atlanteren. De allierte hadde seiret.

submarine searchlights hunting
© MARK POSTLETHWAITE

Døden kom ovenfra

I løpet av krigen satte de allierte inn fly for å patruljere over havet og angripe ubåtene hver gang de kom til overflaten.

De tyske ubåtenes verste fiende viste seg i løpet av krigen å være de alliertes fly. I de første årene av krigen sendte de allierte rutinemessig patruljer ut for å speide etter ubåter.

Tyskerne sørget derfor for så langt som mulig å være neddykket om dagen og først gå til overflaten når det var natt eller tett tåke.

I 1942 begynte de allierte imidlertid for alvor å utstyre langdistanseflyene sine med radar. Dermed kunne de finne ubåtene selv i den svarteste natt.

Fly-ene ble også utstyrt med prosjektører, som ble tent når flyet gikk til angrep på målet.

Igjen og igjen ble tyske ubåter utsatt for overraskelsesangrep fra fly.

I desperasjon beordret det tyske hovedkvarteret ubåtene til bare å gå til overflaten om dagen, da de i det minste hadde en sjanse til å oppdage flyene på himmelen før et angrep.

Samtidig gjorde de et forsøk med å utstyre ubåtene med opptil flere luftvernkanoner på dekk. Ideen ble imidlertid raskt oppgitt ettersom ubåtene bare klarte å skyte ned noen få av de angripende flyene.

Det var imidlertid ikke bare langdistanseflyene som var en trussel mot ubåtene. Da amerikanerne kom med i krigen i 1941, ble flere og flere konvoier beskyttet av hangarskip.

Disse hadde med små jagerfly som konstant speidet etter ubåter på overflaten.

  • © Imperial War Museum

    Langdistanse

    Sunderland var et av krigens beste anti-ubåt-fly. Flybåten var med en rekkevidde på 4800 kilometer perfekt til å patruljere over sjø. Tyskerne kalte det langsomme flyet «den trette bie», men omdøpte det til «pinnsvinet» da de opplevde det tungt bevæpnede flyet i kamp.

  • © Getty Images/Royal Air Force Museum

    Kortdistanse

    Avenger-flyet var blant de alliertes foretrukne hangarskipbaserte fly. Det raske flyet hadde ikke stor aksjonsradius, men det var perfekt til å patruljere over konvoiene og kunne angripe ubåter med synkeminer.

Ubåtjegere på hevntokt

De allierte hadde ikke tenkt å la tyskerne slippe unna. Nå ble de nylig opprettede spesialflotiljene av krigsskip satt inn for å jage ubåter. En av flotiljene var kaptein John Walkers såkalte 2. støttegruppe på seks krigsskip. Kapteinens ordrer til offiserene etterlot ingen tvil om gruppens primære formål:

«Vår oppgave er å drepe. Uansett hvor mange konvoier vi eskorterer trygt frem, så har vi feilet hvis vi ikke kan slakte ubåter».

Walkers første bytte ble ubåten U-202, som gruppen hans senket 1. juni 1943, etter å ha jaget den i 15 timer og sluppet 250 synkeminer. I løpet av juni senket gruppen fire ubåter til.

Pinnsvinet: I løpet av 1942 fikk krigsskipene installert det såkalte pinnsvinet. Det var 24 små synkeminer som kunne skytes 200 meter ut foran skipet samtidig og treffe neddykkede ubåter.

© Imperial War Museum

I tillegg til sin særegne taktikk med å teppebombe ubåtene i dypet, utviklet Walker også en taktikk der et av skipene hans på avstand peilet posisjonen til en ubåt med sonar. Skipet lå så langt unna at ubåten ikke anså den for en fare.

Per radio ledet skipet to andre skip frem i så lav fart at ubåten ikke kunne høre dem. Når skipene lå rett over ubåten, slapp de synkeminer over den intetanende fienden, som ikke hadde noen sjanse til å slippe unna.

Walkers taktikker ble utbredt med stor suksess. Som konsekvens senket de allierte i 1943 nesten 250 ubåter. I begynnelsen av 1944 fikk Walker og ubåtjegerne hans senket hele seks ubåter på én eneste patrulje.

I juni 1944 tok den energiske kapteinen permisjon. Bare en uke senere fikk han slag og døde, 48 år gammel. På det tidspunktet hadde ubåtene for lengst tapt krigen på havet. På vegne av mange tusen omkomne sjøfolk hadde ubåtjegerne endelig fått hevn.

Les også:

Andre verdenskrig

Tysk ubåt angriper New York

4 minutter
Andre verdenskrig

Tyske ubåter med snorkel

1 minutt
Krig

Hvor lenge kunne ubåter dykke under andre verdenskrig?

2 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul