Italias Pearl Harbor

Nå som Williamson er inne i selve storhavnen, presser han flyet ned i en høyde av bare ni meter og senker farten til ca. 165 km/t. I det fjerne kan piloten omsider skimte målet – den italienske flåtens slagskip. Men foran de kjempestore krigsskipene ligger det to mindre destroyere, og deres antiluftskyts pumper nå i rasende fart en vegg av prosjektiler mot det angripende flyet.

Williamson krenger flyet over mot den enorme silhuetten av et av de italienske slagskipene og trykker på den lille utløserknappen på toppen av gasshåndtaket. I samme øyeblikk frigjøres den over 700 kg tunge torpedoen som henger under flyet.

De to britene flyr så lavt at de kan kjenne skumsprøyten idet torpedoen rammer havoverflaten og farer av sted mot målet. Nå er de midt i den konsentrerte ilden fra hundrevis av maskinkanoner.

Hvis de skal overleve, må de komme seg vekk – og det nå. Imens går det ene Swordfish-flyet etter det andre til angrep på de italienske krigsskipene.

Italienerne har følt seg trygge i havnen som er beskyttet av torpedonett, lyskastere og hundrevis av antiluftskytskanoner. Men for britene er angrepet så avgjørende at det å miste samtlige Swordfish-fly regnes for akseptabelt.

Oppdraget skulle trygge Middelhavet

Den 10. juni 1940 erklærte Italia krig mot Storbritannia, som på det tidspunktet hadde kjempet i en måned mot Hitlers invasjonsstyrker i Frankrike. Og bare én uke etter den italienske krigserklæringen overga Frankrike seg.

Nå sto Storbritannia plutselig alene om å forsvare skipstrafikken i Middelhavet. Med Italia på tysk side i krigen var britenes skipsruter gjennom Middelhavet via Suezkanalen til India og koloniene i Sørøst-Asia truet.

De hadde riktignok en flåtestyrke i området, men den kunne ikke måle seg med Italias. Italienerne hadde store slagskip, tunge kryssere og en mengde destroyere og ubåter. Det sto derfor helt klart for Royal Navy at noe måtte gjøres – og det fort.

Den italienske flåten lot seg imidlertid ikke lokke ut i et åpent sjøslag, for Royal Navy hadde hangarskip og tilhørende fly som var for sterke i åpen kamp. Italienerne hadde ingen hangarskip, men deres store slagskip ville lett kunne splitte opp engelske konvoier. Bare trusselen var nok til at britene mente slagskipene måtte settes ut av spill.

Royal Navy bestemte seg derfor for å børste støvet av gamle planer fra 1935.

Den gang hadde Italia gått til krig mot Etiopia. Britene hadde viktige interesser i Øst-Afrika og forberedte derfor et overraskelsesangrep med torpedofly mot den italienske flåten mens den lå for anker i havnebyen Taranto.

Planen var meget risikabel, og sjefen for den britiske middelhavsflåten, admiral Dudley Pound, hadde regnet med å miste både hangarskipet og flyene som deltok i oppdraget. Dette var likevel en risiko han var villig til å ta hvis det var mulig å ødelegge noen av de store italienske slagskipene.

Før admiral Pound rakk å sette planen ut i livet, ble middelhavsflåtens eneste store hangarskip overflyttet til Nordsjøen. Nå hadde han bare det lille hangarskipet Eagle igjen, og det hadde ikke nok fly til å gjennomføre angrepet.

Angrepet utsettes

Kort etter at angrepsplanene var skrinlagt ble admiral Pound flyttet tilbake til England og erstattet av admiral Andrew Cunningham. I likhet med mange andre av marinens folk den gang var han motstander av å bruke fly i flåteoperasjoner.

Som en av hans offiserer senere husket det: “Hangarskipene og flyene deres ble betraktet som annenrangs sammenlignet med resten av flåten”.

Især hangarskipenes Swordfish-fly var uglesett blant mange marineoffiserer. De langsomme flyene var blitt utviklet for flåten i begynnelsen av 1930-årene. Med sine dobbelte vinger var de foreldet før de i det hele tatt rakk å bli levert. Men maskinene var omtrent de eneste av flåtens fly som kunne lette og lande på et hangarskip og samtidig bære enten en torpedo- eller bombelast.

Admiral Cunningham kalte sammen sine offiserer i september 1940 for å diskutere et angrep på den italienske flåten:

“Mine herrer, jeg har innkalt dere fordi jeg ønsker råd om hvordan vi best mulig kan sjenere fienden”.

Offiserene var enige om at ettersom Mussolinis slagskip nektet å bevege seg utenfor Taranto-flåtebasens beskyttende forsvar, så måtte britene i stedet komme til dem. Og det kunne – på tross av admiral Cunninghams skepsis – bare la seg gjøre med de foreldede Swordfish-flyene.

Hangarskipet Illustrious var nettopp ankommet til Middelhavet, så nå var det mulig å sende et større antall fly på vingene.

De store skipene ville imidlertid være sterkt utsatt i tilfelle av motangrep fra det italienske flyvåpenet. Derfor ble det besluttet å angripe i ly av mørket. Det ville også gi de langsomme torpedoflyene større sjanse for å lykkes.

Datoen for angrepet ble satt til den 21. oktober, årsdagen for britenes flåteseier ved Trafalgar under napoleonskrigene.

Angrepsflåten samlet seg i Egypt. Herfra skulle den seile mot Italia under dekke av å være på vei mot den britiske kolonien Malta. Italienerne måtte ikke ane uråd og flytte flåten i sikkerhet lenger nord.

Fly eksploderer i et flammehav

Oppdraget var fra første stund plaget av uhell. Allerede før flåten forlot Egypt mistet hangarskipet Illustrious flere fly. Det skjedde mens mekanikerne var i gang med å montere ekstra brennstofftanker på flyene så de kunne gjennomføre den over 300 km lange turen.

En gnist antente en brennstofftank, og ett av flyene om bord på Illustrious eksploderte i et flammehav som spredte seg fort. To Swordfish-fly gikk tapt i flammene, fem andre ble skadd.

Det var umulig å reparere de skadde flyene før den 21. oktober, så angrepet ble utsatt til den 31. oktober. Men da ville ikke pilotene ha fullmånen til hjelp, slik man hadde planlagt. Nå var angrepsstyrken helt avhengig av å kaste ned lysbomber for å lyse opp fiendens flåte.

Det viste seg å være for risikabelt, så angrepet ble utsatt enda en gang. Til slutt bestemte britene seg for natten mellom den 11. og 12. november. Da ville det igjen være lys fra månen.
Imens fortsatte uhellene å ramme flåten.

Kort etter å ha forlatt havnen i Alexandria måtte det lille hangarskipet Eagle vende om pga. en defekt. Seks fly fra Eagle ble overflyttet til det noe større hangarskipet Illustrious, men flåtens flystyrke var likevel sterkt redusert. Nå hadde de bare 24 Swordfish-fly som kunne ta del i angrepet.

Dødsens farlig rekognosering

Hangarskipet Illustrious la ut fra Alexandria med kurs mot Italia den 6. november 1940, med et følge av beskyttende krigsskip. Underveis mot målet skulle angrepet planlegges ned til minste detalj.

For ikke å vekke mistanke hadde britene forsøkt å holde antall flyrekognoseringer over havnen i Taranto på et minimum. Men nå da angrepet var underveis, var det av avgjørende betydning at pilotene fant ut nøyaktig hvilke skip som befant seg i havnen, og hvor de lå.

Oppgaven tilfalt den erfarne piloten Adrian Warburton. Dagen før angrepet lettet han i et observasjonsfly for å fotografere Tarantos flåtebase i dagslys. Skydekket var imidlertid så lavt at Warburton måtte foreta en dødsens farlig flyvning i lav høyde.

I en avstand av bare 15 m til havoverflaten fløy Warburton over havnen i et regn av antiluftskytsprosjektiler mens han noterte navnene på fem italienske slagskip, 14 kryssere og 27 destroyere samt deres nøyaktige posisjon.

Den lave flyhøyden viste seg å være hell i uhell. Det gjorde det vanskelig for de forbløffede italienske skytterne å stille inn siktet etter flyet, for de skjøt vanligvis mot høytflygende mål. Dette utnyttet Warburton til fulle. Den britiske piloten fløy faktisk så lavt at han senere oppdaget at restene av en radioantenne fra et av de italienske krigsskipene hang fast i flyets understell.

På tilbaketuren ble Warburton forfulgt av et italiensk jagerfly. Men italieneren måtte oppgi jakten.

Dagen etter fløy Warburton igjen over Taranto, denne gangen høyt over havnen for å ta bilder som kunne avsløre plasseringen av torpedonettene og sperreballongene som beskyttet havnen og dens skip.

Takket være Warburtons observasjoner kunne den britiske flåten lage en detaljert tegning over havnen i Taranto med alle større skip og forsvarsverker tegnet inn.

Til britenes store tilfredshet kunne de konstatere at samtlige av den italienske flåtens seks store slagskip nå befant seg i havnen i Taranto.

Spesialtorpedoer skal omgå forsvaret

På rekognoseringsbildene kunne de britiske offiserene se de mange torpedonettene som var lagt ut i havnen i Taranto for å stoppe ubåttorpedoer før de nådde fram til skipene. Nettene stakk like dypt som skipenes kjøl. Torpedoer som gikk under nettene ville derfor – i teorien – også gå under skipene uten å skade dem.

Men britene hadde et ess i ermet. Torpedoene deres var utstyrt med en nyutviklet magnetutløser som automatisk detonerte torpedoen når den passerte under metallskroget på et skip. Selv om skipets kjøl befant seg flere meter fra torpedoen, var sprengkraften likevel stor nok til å brekke kjølen og slå hull i skroget.

Torpedonettene var primært satt ned i havnen for å beskytte mot ubåtangrep. Italienerne hadde slett ikke overveid å sikre seg mot torpedoangrep fra fly. Det var nemlig allment kjent at torpedoer kastet fra fly trengte en vanndybde på minst 23 meter. Ellers ville torpedoen ramme havbunnen når den ble kastet i vannet.

Vanndybden i Tarantos havn var på bare 12 meter. Et torpedofly ville umulig kunne skade skipene. Men også dette hadde britene funnet en løsning på. Under flyene var det montert en trommel med en tynn stålvaier som var bundet til spissen av torpedoen.

Når det ca. fem meter lange våpenet ble kastet ned fra flyet, trakk vaieren torpedoens spiss oppad så den i stedet for å stikke dypt ned i vannet gjorde et mageplask hvoretter vaieren slapp taket i torpedoen.

Foruten torpedonett ble de italienske krigsskipene også forsvart med sperreballonger som var tjoret til jorden med lange stålkabler. I mørket var kablene vanskelige å se, og et fly som traff dem ville få vingene skåret over. Dessuten hadde italienerne stilt opp henimot 200 antiluftskytskanoner og maskingeværer som ville skyte løs på flyene.

Alt dette ble lagt fram for de 42 pilotene og observatørene i den siste briefingen før angrepet. Etter gjennomgangen var det få som hadde noen stor tro på at de ville komme helskinnet gjennom angrepet. Da offiseren som hadde fortalt om oppdraget kom til planene for hjemturen, ble han straks avbrutt av en pilot:

“La oss ikke bekymre oss om den nå,” smilte han. Dermed brøt det ut en nervøs latter blant resten av flyverne.

Angrepet innledes med flere uhell

Uhellene man hadde opplevd under forberedelsene til angrepet bare fortsatte. Dagen før angrepet styrtet to observasjonsfly fra Illustrious uten forvarsel.

Det viste seg at saltvann hadde trengt inn i brennstofftankene om bord, og store deler av hangarskipets brennstoff til flyene var ødelagt. Det betydde at flyene bare så vidt hadde nok brennstoff til å gjennomføre oppdraget.
Selve angrepet skulle gjennomføres i to bølger.

Første bølge besto av tolv fly, hvorav to skulle kaste lysbomber for å lyse opp havnen. Fire andre fly med alminnelige bomber skulle angripe mål på land eller nær havnen for å skape forvirring mens seks fly bevæpnet med torpedoer gikk til angrep på de italienske krigsskipene.

Den andre bølgen besto av ni fly. To av dem skulle kaste nye bluss, to skulle kaste bomber og fem hadde torpedoer. For pilotene i den andre bølgen var utsiktene til å overleve angrepet enda mindre, fordi overraskelsesmomentet ville være borte etter den første bølgen med angrep. Men to av flyene i andre bølge nådde ikke fram.

Det ene flyet fikk vingen ødelagt på dekket av hangarskipet og kunne ikke lette før en halv time etter de andre. Det andre flyet mistet den ekstra brennstofftanken kort etter at det hadde lettet og måtte vende om. Den samlede flystyrken var dermed redusert til bare 20 fly allerede før angrepet startet – og på kort tid mistet de også selve overraskelsesmomentet.

Angrepet begynner for tidlig

I løpet av kvelden hadde varselsirenene hylt to ganger over flåtebasen i Taranto. Italienerne hadde ingen radar omkring havnen, men de hadde lytteposter som mente de kunne høre fiendtlige fly. Og de hadde rett.

Etter planen skulle britenes angrep begynne kl. 23.00, men underveis var et av flyene kommet bort fra de andre og nådde derfor fram til havnen et kvarter for tidlig.

Lyden av det enslige flyet som kretset over havnen mens det ventet på resten av angrepsbølgen fikk italienernes antiluftskytsforsvar til å tre i aksjon. Tusenvis av sporlysprosjektiler lyste opp nattehimmelen over Taranto.

Da den første bølgen av Swordfish-fly nærmet seg infernoet, sto det klart for pilotene at overraskelsesmomentet var tapt.

Angrepet ble innledet av to fly som kastet lysbomber over havnens sørøstlige del. Lysbombene dalte mot jorden i små fallskjermer og lyste opp havnen inne fra land så de påfølgende flyene tydelig kunne se silhuetten av skipene. Rundt flyene føk det en masse prosjektiler, husket piloten Richard Janvrin:

“Vi måtte bare gjennom det, og det gjorde ikke noe stort inntrykk. Man tenkte ikke på at man kunne bli truffet”.

Etter nedkastingen kunne Janvrin og observatøren hans vende oppmerksomheten mot resten av den første angrepsbølgen, som nå gikk løs på de italienske skipene.

Med blikket fulgte han Kenneth Williamsons lederfly, som langsomt fløy lenger og lenger inntil Williamson kastet torpedoen sin midt i infernoet av antiluftskytsprosjektiler og deretter forsøkte å komme seg bort.
Men nettopp som Williamson og hans observatør, Scarlett, krenget flyet, kom den ene vingen borti vannoverflaten.

“Jeg føk ut av flyet og ned i vannet. Vi var seks meter over vannet – det var ikke så langt å falle”, mintes Scarlett.

Mens observatøren lå i vannet dukket også Williamson opp, og sammen klamret de seg til det forulykkede flyet.

“Folkene inne på land skjøt så heftig etter flyet at vannet kokte”.

Det de to britene ennå ikke visste, var at den 730 kg tunge torpedoen deres hadde truffet slagskipet Conte di Cavour, som nå var i ferd med å synke.

Williamson og Scarlett svømte i all hast bort fra restene av flyet sitt og kom seg i sikkerhet på en flytedokk i havnen. Imens fortsatte første angrepsbølge.

To torpedofly bommet på målet sitt, men lederen av en annen angrepsgruppe klarte å ramme det store slagskipet Littorio med en torpedo. Det siste flyet i angrepsbølgen ble fløyet av løytnant Maund. Flyet hans nærmet seg havnen ved å fly lavt over Taranto by med kurs mot den litt mindre innerhavnen Mar Piccolo:

“Jeg åpnet fullt opp for gassen og siktet etter innseilingen til Mar Piccolo. Men plutselig føltes det som om helvete ramlet ned over oss!”

Antiluftskyts fra krigsskipene i havnen samt fra kysten av Mar Piccolo forsøkte nå desperat å skyte ned det britiske flyet før det fikk kastet lasten sin.

Men det italienske antiluftskytset hadde et stort problem med de lavtflygende flyene: De måtte skyte så lavt at de risikerte å treffe skipene i havnen. Dette faktum hjalp løytnant Maund, som valgte seg et slagskip og la an til angrep:

“Vannet var så tett under landingshjulene at jeg var usikker på hva som ville skje først – at torpedoen ble avfyrt, eller at vi traff vannoverflaten. Så rettet vi opp, og nesten uten å tenke ble utløserknappen trykket i bunn. Den påfølgende ristingen avslørte at ‘fisken’ var i vannet”, berettet Maund etterpå.

Slagskipet han siktet etter var Vittorio Veneto. Men skipet hadde flaks. Den britiske torpedoen traff havbunnen før den rakk fram til kjølen på det store krigsskipet.

Den første angrepsbølgen varte snaue 40 minutter. De tolv flyene klarte å treffe to av de italienske slagskipene og hadde bare mistet ett enkelt fly. Men angrepet var ikke over ennå.

Anden angrebsbølge går i gang

Da den anden angrebsbølge nåede frem til Taranto, blev piloterne mødt af et skræmmende syn. Flere beskrev luften over havnen som en “vulkan” af antiluftskytsild, for de italienske lytteposter havde nu også opfanget lyden af den anden bølge af torpedofly.

Der var kun syv ud af ni fly tilbage i angrebsbølgen pga. uheld undervejs, men de påbegyndte ufortrødent deres mission. Endnu en gang blev angrebet indledt med lysbomber, hvorefter torpedo- og bombefly sværmede mod skibene i havnen.

Det første fly i bølgen gik til angreb på det store slagskib Littorio, der allerede var blevet ramt én gang under det første angreb. Nu blev slagskibet ramt af endnu en torpedo.

Med nød og næppe undgik det angribende fly at blive skåret i stykker af en spærreballon, inden det vendte næsen hjemad. Endnu et fly angreb Littorio, der nu for tredje gang blev ramt.

Mindre heldige var de to briter ombord på Swordfish-flyet E4H, der gik til angreb på den tunge krydser Gorizia. Da flyet lagde an til angreb, blev det ramt af en fuldtræffer fra antiluftskyts og styrtede i havnen som en ildkugle.

Kort efter angreb et fly det store slagskib Caio Duilio, der blev ramt af en torpedo.

Flyet fløj så lavt, at det kun med nød og næppe undgik at brage ind i en fiskebåd, inden det under heftig beskydning slap bort fra havnen. Et af de få uskadte slagskibe i havnen Vittorio Veneto blev nu angrebet igen.

I første angrebsbølge havde skibet undgået at blive ramt, og selv nu, da en modig pilot nærmede sig i en afstand af blot 450 m, inden han kastede sin torpedo, fortsatte skibets held: Torpedoen satte sig fast i en sandbanke. Swordfish-flyet fik til gengæld skudt huller i sine vinger og krop, men holdt sig mirakuløst flyvende.

Det sidste fly i den anden angrebsbølge blev fløjet af løjtnant Clifford, der angreb en række krigsskibe i havnen med bomber.

Andre angrepsbølge starter

Da den andre angrepsbølgen nådde fram til Taranto, ble pilotene møtt av et skremmende syn. Flere beskrev luften over havnen som en “vulkan” av antiluftskytsild, for nå hadde de italienske lyttepostene også oppfanget lyden av den andre bølgen av torpedofly.

Det var bare sju av ni fly igjen i angrepsbølgen på grunn av uhell underveis, men de satte ufortrødent i gang med oppdraget. Enda en gang ble angrepet innledet med lysbomber. Deretter svermet torpedo- og bombefly mot skipene i havnen.

Det første flyet i bølgen angrep det store slagskipet Littorio, som alt var truffet én gang under det første angrepet. Nå ble slagskipet truffet av enda en torpedo.

Det angripende flyet unngikk med nød og neppe å bli skåret i stykker av en sperreballong før det vendte nesen hjemover. Enda et fly angrep Littorio, som nå ble truffet for tredje gang.

Mindre heldige var de to britene om bord på Swordfish-flyet E4H, som gikk til angrep på den tunge krysseren Gorizia. Da flyet la an til angrep, ble det truffet av en fulltreffer fra antiluftskyts og styrtet i havet som en ildkule.

Kort etter angrep et fly det store slagskipet Caio Duilio, som ble rammet av en torpedo.

Flyet lå så lavt at det bare såvidt unngikk å brase inn i en fiskebåt før det fløy bort fra havnen under kraftig beskytning. Vittorio Veneto var nå ett av få uskadde slagskip i havnen – det hadde unngått et direkte treff i første angrepsbølge.

Også da en modig pilot nærmet seg i en avstand av bare 450 meter før han kastet torpedoen sin, fortsatte skipets hell: Torpedoen satte seg fast i en sandbanke. Swordfish-flyet fikk til gjengjeld skutt huller i både vinger og kropp, men det holdt seg mirakuløst flygende.

Det siste flyet i den andre angrepsbølgen ble fløyet av løytnant Clifford.

Han angrep en rekke krigsskip i havnen med bomber. Likevel uteble eksplosjonene på mystisk vis etter at han hadde kastet bombene.

Det viste seg at de fleste hadde endt i vannet i havnen. Én enkelt traff krysseren Trento, men bomben gikk tvers gjennom krigsskipets dekk uten å eksplodere.

Angrepet på Taranto var over.

Alle frykter det verste

Etter angrepet måtte hvert fly selv finne veien hjem til hangarskipet Illustrious.

Ingen hadde noe klart overblikk over hvordan det hadde gått. Da to av Swordfishflyene som hadde kastet lysbomber under angrepet fikk kontakt med hverandre over radioen, var de overbevist om at angrepet hadde utviklet seg til en massakre.

“Vi er muligens de eneste overlevende. Jeg tviler på at noen av torpedo- eller bombepilotene slapp unna,” sa den ene piloten bedrøvet.

Om bord på Illustrious var offiserene også bekymret for hvor galt det hadde gått. Mange hadde regnet med at det ville utvikle seg til et rent selvmordsoppdrag. Men så dukket først to fly opp, deretter enda et, og i løpet av den neste timen kom det ene flyet etter det andre (mer eller mindre gjennomhullet) tilbake til Illustrious. Bare to fly manglet.

Oppdraget hadde kostet i alt to piloter livet mens Kenneth Williamson og observatør Scarlett havnet i italiensk fangenskap.

De italienske tapene var langt mer alvorlig. Alle de tre slagskipene Littorio, Caio Duilio og Conte di Cavour var blitt truffet, og tre kryssere og to destroyere hadde fått store skader. Havnens sjøflybase var også blitt skadd av bomber, og tankene med olje til skipene sto i brann.

Med angrepet på Taranto hadde 21 utrangerte torpedofly satt halvparten av den italienske flåtens store slagskip ut av spill i flere måneder.

Angrepet viste at slagskip, som tidligere hadde vært enhver flåtes sterkeste våpen, var bortimot forsvarsløse overfor angrep fra fly med base på et hangarskip. Hangarskip ble etter dette flåtens viktigste våpen – slagskipenes tid var forbi.

Admiral Cunningham, som hadde vært mer enn skeptisk til bruken av fly i operasjoner til sjøs, var tilfreds. Han sa:

“Taranto og natten mellom den 11. og 12. november 1940 skal huskes til evig tid for å ha bevist én gang for alle at Royal Navys luftstyrke er flåtens mest effektive våpen”.

Admiralen var heller ikke i tvil om at den italienske flåten var fjernet som trussel:

“Jeg tror ikke at de resterende tre slagskipene vil utfordre oss. Og gjør de det, er jeg klar til å ta opp kampen med bare to!”

Storbritannias statsminister Winston Churchill var også tilfreds:

“Med dette ene slaget ble flåtebalansen i Middelhavet avgjørende endret”.

Japanske marineoffiserer var skjønt enige. Litt over et år senere kopierte de britenes angrep med enda større gevinst da de utraderte store deler av den amerikanske stillehavsflåten i Pearl Harbor.