Hangarskipet USS Franklin ble truffet av et kamikazeangrep 19. mars 1945. 800 liv gikk tapt.

Japan truet luftrommet med kamikazepiloter

Japans angrep med kamikazepiloter spredte frykt blant amerikanerne, men de var dyre i drift. For å spare oppfant japanerne den flygende bomben Ohka. Den var bygd i kryssfiner og holdt seg knapt oppe. Til gjengjeld førte den 1200 kilo sprengstoff.

26. april 2018 av Else Christensen

Lukten av maling, kryssfiner og svette slår imot Akinori da han kryper ned i den trange cockpiten. Flysidene nærmest klemmer rundt ham, og den lave glasskuppelen hjelper ikke akkurat på klaustrofobifølelsen.

Akinori lar øynene gli over instrumentpanelet. Et kompass, to visere for fart og høyde og en måler som angir vingenes posisjon – det er alt. Foruten lampen, selvfølgelig. Det røde øyet som snart vil blinke for å angi at det vesle flyet er klart til å bli skutt ut fra moderflyet som bærer ham. Lyden av motoren fra det store flyet får hele cockpiten til å vibrere mens lampen lyser opp. Tre prikker. En strek. Og – endelig – den siste prikken som avslutter morsesignalet «Yo» – klar.

Et skarpt smell, og så er alt stille. Nå høres bare lyden av vinden som hvisler forbi mens Akinori faller bratt og raskt. Flyet lystrer hans minste bevegelse med stikka. Å treffe et hangarskip vil være den enkleste sak i verden.

Japanerne eide himmelen med kamikazepilotene

Akinoris flytur med Yokosuka MXY7 var bare en treningstur. Etter noen redselsfulle minutter lander han trygt på en flybase nær Tokyo. Landingen foregår i en sandhaug, for flyet er ikke beregnet til å lande, og har derfor ikke noe landingsstell. Til gjengjeld har den plass til 1200 kilo TNT – sprengstoff nok til å senke et hangarskip.

Det billige og enkle flyet var ideelt til selvmordstoktene – kamikaze­angrepene – som japanerne satte sin lit til mot slutten av andre verdenskrig. Det første kamikazeangrepet ble satt inn i oktober 1944, da en sverm av japanske fly angrep det amerikanske hangarskipet USS St. Lo utenfor Filippinene. Sjokket var stort blant besetningen da et grønt fly plutselig nærmet seg. Flyet slapp en bombe, som akkurat rakk å blåse et stort hull i skipsdekket før selve flykroppen braste inn i skipet. Hele dekket fløt med brennende flybensin, og en halv time senere var USS St. Lo på vei mot havets bunn.

De neste 48 timene gjorde bølger av kamikazefly skade på seks andre hangarskip, mens 40 mindre skip ble senket. Amerikanerne var rystet, forteller menig Bill Simmons. Skipet hans var blant dem som ble truffet av et japansk selvmordsfly den skjebnesvangre dagen: «Vi trodde vi hadde vunnet krigen. Men da de begynte med kamikazeangrep, ble vi vettskremt. Plutselig var vi ikke lenger den mektige marinen som vi trodde vi var».

Selv om angrepene sjokkerte amerikanerne, var de likevel først og fremst et uttrykk for japanernes desperasjon. Ved krigsutbruddet hadde Japans flyvåpen vært det mest fryktinngytende i verden. Flygerne var godt trent, flyene teknologisk avanserte, og ledelsen mer sofistikert taktisk sett enn alle andre.

Fra juni 1942 endret imidlertid bildet seg. Mer enn et halvt år var gått siden USA trådte inn i krigen, og nå pløyde slagkraftige hangarskip med dekkene fulle av jagerfly seg gjennom Stillehavet. Og de rykket nærmere Japan. Alt hadde snudd med slaget ved Midway i juni 1942, som japanerne hadde innledet – og tapt.

Dermed kunne amerikanerne rykke videre mot vest og snart innta den ene japanskokkuperte øya etter den andre. Under kampene utenfor Filippinene to år senere var USAs overlegenhet så stor at en amerikansk flyger erklærte at krigen mot japanerne var «akkurat som å gå på kalkunjakt».

Et tap av Filippinene ville være en katastrofe for japanerne, som trengte øystaten som støttepunkt i transporten av råstoff mellom Japan og de okkuperte øyene. Situasjonen krevde en spesiell innsats, og «spesiell» var akkurat det viseadmiral Onishi Takijiro var.

Han var kjent som en svært rutinert offiser, og han var ikke redd for å gå nye veier. I sin tid hadde han vært med på å planlegge angrepet på flåtebasen Pearl Harbor, og nå hadde han en plan på gang, avslørte han for en gruppe offiserer 19. oktober 1944: «Etter min mening fins det bare én metode som gjør at vi kan bruke vår svake styrke effektivt: Vi må organisere angrepsenheter bestående av Zero-jagere. Bevæpnet med 250-kilos-bomber skal de styrte ned i fiendtlige hangarskip», forklarte Onishi.

Dette var ikke en helt fremmed tanke for de japanske offiserene. Gjennom det meste av stillehavskrigen hadde japanske flygere tydd til spredte, spontane selvmordsangrep, der de styrtet flyet sitt ned i fiendtlige skip.

Etter hvert som krigen skred frem, og japanernes desperasjon vokste, ble det stadig flere slike selvmordsangrep. Først med Onishis forslag, som fikk god oppslutning blant kollegene, ble taktikken imidlertid offisiell, og 21. oktober 1944 kunne Onishi stolt sende den første gruppen selvmordsflygere av gårde.

Ohka (Yokosuka MXY7): bombe på 1200 kilo med vinger

Ohka var det perfekte kamikazefly, men det kunne ikke holde seg i luften ved egen hjelp. Flyet ble båret frem til målet av et større fly, før en selvmordsflyger måtte navigere sin bemannede bombe mot fiendtlige skip.

  • Lengde: 6,06 meter
  • Vingespenn: 5,12 meter
  • Vekt (uten last): 440 kilo
  • Toppfart: 804 km/t
  • Rekkevidde: cirka 40 km
  • Antall bygd: 852


Klikk på de merkede områdene på kartet og se flere detaljer om bombeflyet Ohka

Døden var en ære for kamikazepiloter

Kamikaze – guddommelig vind – kalte Onishi selvmordsangrepene. Alle som kjente til Japans historie, visste at han med det hentydet til to tyfoner – kalt guddommelige vinder – som på 1200-tallet hadde senket mongolenes flåte og dermed reddet Japan fra en truende invasjon. Med uttrykket håpet Onishi å trekke på historien, vekke japanernes nasjonalfølelse og dermed få unge menn til å melde seg til toktene.

Planen lyktes over all forventning. De fleste japanere hadde vokst opp med en sterk æreskodeks som påbød dem å dø heller enn å overgi seg. Å ha et familiemedlem som var modig nok til å ville gi sitt liv for fedrelandet, ble regnet som en stor ære. Unge menn strømmet til flyskolene i håp om å få ta del i æren ved å dø i kamp.

«Kjære foreldre, ønsk meg lykke til. Jeg har fått den mest storslåtte mulighet til å dø. Dette er min siste dag», skrev underoffiser Isao Matsuo i oktober 1944 i et brev til sine foreldre. På japanske flybaser meldte nesten samtlige flygere seg til kamikazetokt, og på slutten av 1944 kunne Japan gjennomføre flere hundre angrep.

Mens japanske menn frivillig gikk i døden, hadde amerikanske soldater vansker med å fatte fiendens dødsforakt, forteller den amerikanske admiralen William Frederick Halsey, som selv overlevde et selvmordsangrep: «Psykologien bak kamikazeangrep var fremmedartet for oss. Amerikanere, som kjemper for å leve, syns det er vanskelig å forstå at andre mennesker vil kjempe for å dø».

Amerikanernes største frykt var at japanernes kamikazekrigere snart ville erobre luftrommet. «Hvis ikke vi får nok støtte av jagere over slagskipene våre, vil de uunngåelig bli ødelagt», skrev viseadmiral Thomas Kinkaid til sine overordnede.

Som svar sendte marinens ledelse straks forsterkninger til Filippinene, og de japanske angrepene ble færre. Unge, og ofte uerfarne, kamikazeflygere kunne ikke hamle opp med svermene av jagere amerikanerne sendte mot dem. Snart kontrollerte USA igjen luftrommet og kunne rykke jevnt fremover.

I Japan hadde keiserens flyflåte lidd store tap under kampen om Filippinene. Fra oktober 1944 til januar 1945 sendte japanerne hele 421 kamikazefly av gårde. Samtidig mistet de 102 eskortefly, enten fordi de styrtet eller ble skutt ned av amerikanerne.

De første angrepene ble gjennomført med Zero-jageren Mitsubishi A6M5 – et av stillehavskrigens mest avanserte jagerfly. Senere gikk kamikazeenhetene over til å bruke de flyene som var tilgjengelige, men både tidsforbruket og kostnadene ved å bygge nye fly vokste snart til uoverstigelige høyder. Japan var i ferd med å gå tom for fly.

Hjelpen var imidlertid ikke langt unna. Siden 1943 hadde en av flyvåpenets transportflygere, underoffiseren Mitsuo Ohta, arbeidet med å utvikle et billig og effektivt kamikazefly. Flyet, som bare skulle veie rundt 400 kilo og være bygd utelukkende i tre, var i praksis luftens svar på olabilen.

Ingenting ble overlatt til tilfeldighetene: Slik angrep en kamikazepilot

Et kamikazeangrep var ikke bare et desperat selvmordsforsøk. Angrepene var nøye uttenkt og koordinert slik at de japanske flyene traff fiendens svake punkt og gjorde størst mulig skade. I ettertid har det likevel vist seg at kamikazestrategien hadde begrenset effekt.

Klikk på de merkede områdene på tegningen og se hvordan kamikazepilotene angrep

Ohka kostet en brøkdel av en jager

Ifølge Ohtas skisser kunne flyet – på folkemunne kalt Ohka (kirsebærblomst) – verken lette eller lande, men måtte trekkes i luften av et bombefly. Når det nærmet seg målet og ble løst fra moderflyet, skulle Ohkaen gli mot fienden selv. For å sikre at kollisjonen foregikk med stor nok kraft, var flyet utstyrt med sterke rakettmotorer. En sprengladning ville sikre at uansett hva flyet traff, så ville det bli uskadeliggjort.

Ohkaen skulle være lett å bygge og samtidig billig – prisen ville bare være rundt ti prosent av det et vanlig jagerfly kostet. Mitsuo Ohtas forslag ble i første omgang møtt med skuldertrekk hos flyvåpenet – helt til japanerne mistet så mange fly at det plutselig ble nødvendig å se nærmere på et enkelt, billig fly. En universitetsprofessor ble derfor satt til å gjennomgå ideen.

Flyvåpenet så ennå med skepsis på prosjektet, men etter tapene på Filippinene var krigsledelsen så presset at den var villig til å prøve alt – også en flygende bombe. I oktober 1944 fløy Ohkaen sin første testflygning. Samtidig grunnla flyvåpenet enheten Jinrai Butai – Marinens tordengudkorps – som skulle utdanne Ohka-flygere.

Kamikazepilotene fikk bare én prøvetur


Treningen var intensiv, men ikke særlig praktisk. Flygerne fikk bare én enkelt tur i en Ohka, for flyet var så primitivt at risikoen for skader på flyger og fly var for stor. De fleste treningstimene befant flygerne seg derfor bare i store trekasser, der de med en pinne i hånden simulerte selvmordsangrep.

Etter treningstimene ble flygerne i Jinrai Butai, som regel 15-16-åringer, behandlet som konger. På flyskolen hadde kadettene vært underlagt streng disiplin, men i det nye korpset fikk de god mat, sjokolade, sigaretter, vin og whisky.

I desember 1944 fikk de til og med besøk av selveste øverstkommanderende for Japans flåtestyrker, admiral Soemu Toyoda. Han ga hver flyger et samuraisverd med den enkeltes navn inngravert.
«Slik det er nå, er det umulig for Japan å konkurrere på antall. Vi har ikke noe annet alternativ enn å bekjempe fienden basert på hva han ikke besitter og ikke kan utføre. Det er her Jinrai Butai kommer inn i bildet», slo Toyoda fast. Han spådde også at korpset ville «sette fri en kraft som er flere ganger sterkere enn en kamikazeenhet».

Ohka-leveranse endte på havets bunn

På dette tidspunktet påførte USA japanerne nederlag på nederlag i Stillehavet, og var langsomt i ferd med å nærme seg selve Japan. Rundt nyttår kunne de fleste se hvor det bar. En invasjon av den japanske øya Okinawa var på trappene. Hvis de mistet kontrollen over øya, ville amerikanerne få fotfeste i selve Japan. Da var det bare et spørsmål om tid før de invaderte de fire store hovedøyene. Nå skulle den lovpriste Ohka vise hva den var verdt. Amerikanerne skulle skremmes vekk.

Men den første leveransen av Ohkaer lot vente på seg. Flyene skulle produseres i byen Yokosuka og deretter fraktes med båt til øya Kyushu like ved Okinawa. Dessverre for japanerne ble skipet med de første flyene torpedert og senket.

Først i mars 1945 var Ohkaen klar til å gå på vingene. 21. mars hadde rekognoseringsfly sett tre fiendtlige hangarskip 350 kilometer fra Kyushu. Ryktet ville ha det til at skipene var hardt skadet av et tidligere kamikazeangrep, som skulle ha drept tusen amerikanere.

15 Ohka bombefly brant opp i luften

Matome Ugaki, øverstkommanderende over kamikazeenhetene på Kyu­shu, besluttet sterkt oppløftet at Ohkaene straks skulle settes inn. Selvmordsfly kunne lett gjøre det av med de skadde skipene, og han kunne deretter rapportere en strålende seier til sine overordnede.

Slik skulle det ikke gå. En skvadron på 18 bombefly, 16 av dem utstyrt med Ohkaer, og en eskorte på 55 Zero-jagere ble møtt av svermer av amerikanske kampfly. Ohkaenes trerammer ble raskt skutt i stykker, og ett etter ett falt flyene fra hverandre i luften. Da amerikanerne trakk seg tilbake, hadde Japan mistet 40 fly – inkludert 15 av de 16 Ohkaene. Bare ett amerikansk fly gikk tapt.

Ugaki var rystet. Han var smertefullt klar over at mennene hans ikke ville tåle nok en fiasko. Derfor var han forsiktigere da han ti dager senere sendte av sted bare tre små selvmordslag. Denne gangen lyktes planen.

Ugaki kunne notere seg Ohkaens første suksess, da slagskipet West Virginia og tre transportskip ble skadet. Oppmuntret av suksessen – om enn ikke spesielt spektakulær – satte han i gang et større angrep.

Først siktet flyene mot destroyeren Mannert L. Abele og bombet denne. Deretter styrtet en Zero-jager på dekket og slo ut motorkraften. Destroyeren lå dermed helt stille i vannet da besetningen så noe som minnet om en rakett nærme seg i stor fart. En Ohka traff skipet like over vannlinjen, og den kraftige eksplosjonen delte destroyeren i to.

Få minutter senere sank det mektige fartøyet. Men Mannert L. Abele skulle bli det eneste skipet Ohkaen klarte å senke, selv om seks andre fartøy ble skadet. Resten av krigen fløy kamikazeflyet forgjeves flere oppdrag, mens amerikanerne rykket nærmere og nærmere den japanske kysten.

Ugaki tok konsekvensen av fiaskoen. Så snart han hørte om keiserens kapitulasjon 15. august 1945, beordret han et kamikazeangrep mot Okinawa. Med en kontingent av elleve bombefly la Ugaki ut mot øya, «der våre menn kommer til å dø som kirsebærblomster. Her skal vi styrte inn i de arrogante amerikanske skipene og vise den japanske krigers rette ånd».

Men selvmordsflygerne nådde aldri frem til Okinawa. Samtlige ble skutt ned av amerikanske jagere.

Få hele historien om 2. verdenskrig og mye mer rett i postkassen med et abonnement på HISTORIE. Finn pakken her som passer deg best. God fornøyelse! 

Les mer

M.G. Sheftall: Blossoms in the Wind: Human Legacies of the Kamikaze, NAL Caliber, 2005. Laurence Rees: Horror in the East, BBC Books, 2001. Raymond Lamont-Brown: Kamikaze: Japan’s Suicide Samurai, Cassell Military, 1997.

Kanskje du er interessert i