Japaner invaderer Hawaii

Lokal mann til unnsetning

Flyet pløyer seg videre over marken og stopper snaue 70 meter fra Hawila Kaleohanos bolig. Den 29 år gamle hawaiianeren tar umiddelbart beina fatt til det medtatte flyet og hopper opp på vingen.

Som alle andre på Niihau vet Kaleohano ingenting om angrepet på Pearl Harbor, men han ser raskt at flyet er fremmed. Piloten er i ferd med å komme til seg selv og ser med forundring på Kaleohano, som står på vingen.

Den sårede piloten famler etter pistolen sin, men Kaleohano griper raskt fatt i våpenet og river det til seg før han drar den fremmede ut av cockpiten.

Øyboeren fisker også noen papirer og et kart over Oahu ut av lommene på japaneren før han tar den omtåkede piloten med seg hjem.

”Er du japansk?” stotrer Nishikaichi, som bare har et begrenset kjennskap til engelsk.

”Nei, jeg er hawaiianer” kommer det fra Kaleohano, som har bodd på Niihau de siste 11 årene.

Hjemme i Kaleohanos kjøkken blir den fremmede piloten i tråd med sedvanlig hawaiisk gjestfrihet servert fisk, pannekaker og kaffe.

Han spiser og drikker grådig, og maten gir ham nye krefter til å bekymre seg om dokumentene han har mistet:

”Gi papir tilbake,” lyder det.

Men Kaleohano nekter. Han har øyas kvikkeste hode og leser de avisene som øyas eier, Aylmer Robinson, har med seg på sine ukentlige inspeksjonsbesøk.

Derfor vet Kaleohano at forholdet mellom USA og Japan har vært betent i lang tid. Niihaus øvrige beboere har ikke den samme innsikten i verdenssituasjonen.

De fleste er analfabeter og har aldri vært utenfor øya. Niihau har ikke engang en radio, så kunnskapen om omverdenen er lik null.

Da noen av øyas 136 innbyggere stimler sammen senere på dagen, veier derfor Kaleohanos ord tungt.

Den fremmede piloten kan ha landet på Niihau som følge av konflikten mellom USA og Japan. Øyboerne er enige om at japaneren bør holdes under oppsyn.

Piloten har landsmenn på øya

For å få ut informasjon fra piloten sender Kaleohano bud etter Niihaus japanske innbyggere. Siden 1880-årene har øysamfunnet Hawaii tiltrukket seg mange japanske innvandrere som hovedsakelig jobber på plantasjene.

I 1941 bor det over 150.000 japanere i øyriket, men bare tre bor på Niihau. Birøkteren Ishimatsu Shintani er den første som Kaleohano henter inn som tolk.

Men mens 60-åringen snakker med piloten, blir Shintani plutselig helt hvit i ansiktet og går uten å fortelle hva piloten har sagt. I stedet forsøker 38 år gamle Yoshio Harada.

Han er født på Hawaii og kom til Niihau for to år siden sammen med sin kone Irene da han fikk jobb hos Aylmer Robinson.

Den tilflyttede japansk-amerikaneren er respektert på øya, og Robinson har betrodd ham vervet som regnskapsfører på Niihau.

Men heller ikke Harada viderebringer særlig mye av sin samtale med piloten – ikke engang at Japan har angrepet USA.

Til gjengjeld overtaler Harada de andre øyboerne til å la japaneren bo sammen med ham og Irene, der han riktignok skal overvåkes av vakter.

Ingen av innbyggerne har noen anelse om at Nishikaichi har overbevist sin landsmann om at Japan står framfor en snarlig krigsseier – og at det eneste rette derfor vil være å hjelpe piloten med å få sine dokumenter tilbake slik at de ikke faller i hendene på den amerikanske flåten. En farlig allianse er dannet.

Jakten på papirene starter

Nishikaichi og Harada vil prøve å lokke landsmannen Shintani til å hjelpe dem med å få tak i papirene. Den 60 år gamle birøkteren er bikkjeredd for at konflikten skal utvikle seg og samtykker i å oppsøke Kaleohano.

”Har du papir?” spør Shintani på noe gebrokkent engelsk etter å ha banket på hawaiianerens dør den 12. desember. Kaleohano tar fram kartet over Oahu med overstrykninger og japanske gloser.

“Ikke det. Det andre papiret.”

Kaleohano går inn i huset igjen og kommer tilbake med dokumentene som inneholder skisser og fotografier av amerikanske skip supplert med instruksjoner på japansk.

Men da Shintani vil ha dem utlevert, får han avslag.

”Nei, disse dokumentene kan være viktige,” lyder det fra hawaiianeren.

”Hvis ikke gi papir – problemer,” meddeler Shintani, som ber Kaleohano om i det minste å brenne dokumentene. Som svar ber Kaleohano japaneren om å ”pelle seg vekk”.

Fortvilet og redd for konsekvensene tør ikke Shintani å gå tilbake til piloten. Senere på ettermiddagen setter derfor Nishikaichi og Harada en mer drastisk plan ut i livet for å skaffe papirene som inneholder hemmelige japanske koder.

Harada sniker seg bort til Aylmer Robinsons ranch, der Harada stjeler øyas eneste gevær som han gjemmer i et honninglager i nærheten av boligen sin. Når han kommer tilbake til huset sitt, nikker han stille til Nishikaichi uten at vakten ser det.

Kl. 16.30 legger Irene Harada en plate på grammofonen og skrur opp volumet slik at tonene drønner ut over området og de omkringliggende husene.

Nishikaichi forteller deretter vakten at han gjerne vil se honninglageret, og sammen med Harada spaserer de bort til den lille bygningen.

Døren har såvidt lukket seg før vakten får et geværløp stukket opp i ansiktet – piloten har fått haglegeværet som Harada stjal fra Robinson. Hvis vakten ytrer det minste pip, vil piloten klaffe ham ned.

De sammensvorne japanerne låser fangen sin inn i honninglageret og setter av gårde i en hestevogn mot Kaleohanos hjem noen kilometer unna. Nå skal dokumentene sikres for alt i verden.

Rundt 17.30-tiden hører Kaleohano hestevognen skramle nedover langs veien mot huset sitt. Tilfeldigvis sitter hawaiianeren på do i et lite skur noen få meter fra huset, men gjennom sprekker i veggen kan han se japanerne i hestekjerra – den ene med en hagle i fanget.

Kaleohano skjønner at det ikke er noen høflighetsvisitt og blir på dassen for å se an situasjonen. Vognen stopper, mennene hopper ned, og Harada roper Kaleohanos navn. Intet svar.

Japanerne raser inn i huset, oppsatt på selv å finne dokumentene. Skuffer dras ut og skap rotes igjennom. Frustrasjonen stiger fordi papirene ikke dukker opp.

Kaleohano har nemlig gjemt dem hos sin svigermor etter birøkterens besøk. Nishikaichi finner imidlertid sin tjenestepistol, så nå er begge japanerne bevæpnet.

Etter ransakingen går makkerparet bort til det havarerte flyet for å sjekke om radioen fortsatt virker. Men uansett hva de prøver, forblir den taus. I stedet demonterer de flyets maskingeværer og stabler ammunisjonen på hestevognen.

Mens Nishikaichi og Harada er travelt opptatt med alt dette, åpner Kaleohano forsiktig døra til doen. Han sniker seg ut, men japanerne oppdager ham. ”Stopp! Stopp! ” brøler Harada.

Kaleohano tenker bare på å komme seg unna, og når han hører skudd, langer han ut det han kan til han er utenfor skuddhold. Stakkåndet kommer han fram til landsbyen der de fleste av øyas innbyggere bor.

Kaleohano løper fra hus til hus og oppfordrer alle til å stikke av. Fangen har flyktet med Haradas hjelp og japanerne er bevæpnet. Krigen har kommet til Niihau.

Beboerne flykter opp i fjellene

Etter den plutselige advarselen flykter de fleste av landsbyens beboere mot fjellene på Niihaus østlige side. Kaleohano har samme plan og låner en hest etter å ha advart det siste huset i landsbyen.

”Jeg drar til Paniau for å gjøre opp et bål,” sier Kaleohano før han svinger seg i sadelen og galopperer av gårde mot Niihaus høyeste punkt.

Innbyggerne på Niihau har ingen kommunikasjonsmidler og er vant til å bruke bål når de må be om hjelp fra naboøya Kauai 25 km lenger øst.

Hvis en av øyas beboere blir alvorlig skadet eller syk, klatrer innbyggerne opp på det 1281 m høye fjellet, og i dag er hjelpen viktigere enn noensinne.

Ingen vet hva den japanske piloten og hans lokale kumpan kan finne på, og de er de eneste på øya med skytevåpen. Snart blusser flammene, men beboerne er enige om at signalbålet ikke er tilstrekkelig.

Sammen med fem menn sniker Kaleohano seg ned til øyas eneste redningsbåt og setter kursen mot Kauai – en rotur som vil ta omtrent 10 timer.

Et par av folkene antyder at de først må sørge for at familier og venner er i sikkerhet. Men Kaleohano sier nei: “Dere kan ikke se familiene deres nå. De gjemmer seg. Vi må hente hjelp ”.

Japanerne skyter vilt rundt seg

Mens Kaleohano sitter i båten på vei mot Kauai, er Nishikaichi og Harada fortsatt på jakt etter ham.

De farer rundt i hestevognen med flyets store maskingeværer hengende ut over siden og prøver å finne noen av øyboerne. De oppdager raskt at landsbyen er nesten helt forlatt.

”Kaleohano!” Harada roper igjen og igjen mens de to oppstemte japanerne skyter vilt omkring seg med pistol og haglegevær i håp om at hawaiianeren skal overgi seg.

Men ingen kommer ut, og japanerne begynner å slå inn dørene på husene. Harada braser rett inn i en gammel kone som sitter i en gyngestol og leser Bibelen.

Han forlanger at hun avslører Kaleohanos gjemmested, men den rynkete kvinnen er taus og fortsetter bare å lese.

”Skal jeg skyte henne?” spør Harada seg selv høyt. For et døgn siden var japansk-amerikaneren et godt likt og respektert medlem av øysamfunnet, og nå retter han et haglegevær direkte mot en gammel, hjelpeløs kvinne.

Men den gamle lar seg ikke skremme og svarer ganske enkelt ”Bare Gud kan slå ihjel” på hawaiiansk.

Japaneren kan ikke få seg selv til å drepe kvinnen, men skyter i frustrasjon opp i luften med haglegeværet i et forsøk på å understreke hva som vil skje hvis folk i landsbyen ikke føyer seg.

Utenfor huset ser japanerne den middelaldrende Kaahakila Kalimahuluhulu, som har fått sin familie i sikkerhet men ikke selv har kommet seg ut av byen.

Med et geværløp i ansiktet blir familiefaren tatt som gissel og hendene hans blir bundet bak ryggen. Han blir fortalt at japanerne har nok patroner til å ”drepe alle menn, kvinner og barn på øya”.

Med den trusselen hengende over hodet får de ham til å rope på de andre for å lokke dem frem. Japanerne håper at noen vil titte frem fra skjulestedene sine og dermed avsløre hvor Kaleohano befinner seg.

Men ingen dukker opp. De modige niihauanerne vil ikke sende sin venn i fiendens armer.

Frustrasjonen øker

Etter å ha gitt opp landsbyen, begir de to japanerne seg tilbake til Kaleohanos hus. Klokken er nå ca. tre om natten.

Hvis de ikke kan slå kloa i Kaleohano selv, kan de i det minste prøve å destruere de fortrolige dokumentene som muligens fortsatt befinner seg i huset. Japanerne heller bensin over trebygningen, som raskt forvandles til et flammehav.

Neste morgen går japanerne igjen på jakt etter øyboere som vet noe om Kaleohano og støter på Benehakaka Kanahele og hans kone Ella.

Den to meter høye innfødte mannen, ofte referert til som bare Ben, er kjent for sin fysiske styrke, og han blir ofte sett kaste øyas fullvoksne sauer opp på sine brede skuldre.

Ben og Ella har gjemt seg i en hule på stranden, men sult har drevet ekteparet tilbake til landsbyen der japanerne plutselig står foran dem med hevede våpen.

De beordrer Ben til å dra ut for å finne Kaleohano mens de beholder Ella som gissel. Selv om japanerne har brent ned Kaleohanos hus, frykter Nishikaichi fortsatt at hawaiianeren har papirene hans – og japanerens eneste mål i livet akkurat nå er å finne dem.

Like etter forsvinner Ben ut i buskaset. Han er klar over at Kaleohano har dratt til Kauai men later som om han leter.

Nervøs for hva som vil skje med kona, bestemmer Ben seg til slutt for å gå tilbake og fortelle at han ikke kan finne landsmannen. Beskjeden faller ikke i god jord.

”Hvis du ikke finner ham, vil vi drepe deg og alle folkene i landsbyen,” sier Nishikaichi. Den trusselen vil motivere den store mannen, mener japaneren. Men ordene har motsatt effekt.

Niihaus kjempe går til angrep

Ben kjenner vreden blusse opp i seg. Vanligvis når den fredelige mannens blod aldri kokepunktet, men en fremmed skal ikke komme til hans fødeøy og gjøre innbyggerne vondt.

”Fjern pistolen hans før han dreper noen,” utbryter Ben på hawaiiansk i et forsøk på å få Harada til å bøte på sitt forræderi.

”Hvis jeg prøver på det, vil han drepe meg også,” svarer Harada på hawaiiansk. Antakelig er han nå klar over at han har havnet i et umulig dilemma –de japanske styrkene vil neppe ankomme øya slik Nishikaichi har bebudet, og Harada har sviktet innbyggerne på Niihau i en grad som ikke kan tilgis.

Med blandede følelser tar Harada fram et par patroner og gjør tegn til å ville lade haglegeværet som piloten står med. Nishikaichi rekker ham geværet, og i samme ett kaster Ben seg mot ham.

Nishikaichi har fortsatt den lille pistolen sin i støvelen; med en hurtig manøver avfyrer han håndvåpenet og treffer Ben i brystet, hoften og lysken.

Men selv tre treff stopper ikke Ben. Mens hans kone slår pistolen ut av pilotens hånd, reiser Ben seg opp, griper rundt Nishikaichis nakke og bein og slynger japaneren av all kraft mot en steinmur.

Nishikaichi faller bevisstløs i bakken. Ben legger straks av gårde etter Harada, men rekker bare å se at japaneren retter haglegeværet mot sin egen mage og trykker på avtrekkeren – kanskje i erkjennelse av hvilke grusomheter hans handlinger har utløst på Niihau.

Når Ben vender seg mot den bevisst-løse Nishikaichi, ser han Ella hamre en stein mot hodeskallen hans. Han følger etter, drar frem jaktkniven og skjærer over halsen på den japanske piloten.

”Jeg var så rasende!” forklarte Ben Kanahele senere, men hadde bare ros til overs for kona, som ”gjorde en god jobb” da hun knuste japanerens hode.

Neste dag ankommer hjelpen fra Kauai. Da har øyboerne allerede begravd piloten. Bare et halvbrent jagerfly står tilbake som vitne på hans ukelange opphold.

Men ingen på Niihau vil noensinne glemme uka da krigen landet på den lille stillehavsøya.

Bare 1/16 japansk blod var nok til at en borger risikerte å bli internert, og ca. 120.000 amerikansk-japanere måtte fra 1942 og fremover avhende sine hjem og eiendeler og la seg frakte til en av leirene rundt om i landet.

Her ble de innlosjert i brakker som var sparsomt innredet med tynne madrasser på gulvet og en naken pære dinglende fra taket. Leirene var omgitt av piggtrådgjerder, og væpnede vakter sørget for at ingen stakk av.

Alle som var friske måtte jobbe 48 timer i uken for en ussel lønn, men kunne ellers gjøre hva de ville i leirområdet. Den usikre tilværelsen og evige mangelen på privatliv tok hardt på de fleste, men de som klaget ble overført til isolasjonsleirer der forholdene var enda verre.

De fleste japanere satt i såkalte interneringsleirer som kunne huse opp til 18.000 personer, mens japanere som ble vurdert å være spesielt opprørsk anlagt ble kastet i fangeleirer.

Det inkluderte også japanske ledere som buddhistprester, som satt i fangeleirer sammen med tilfangetatte nazister og fascister.