Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Japaner invaderer Hawaii

Etter angrepet på Pearl Harbor må en japansk pilot nødlande på den lille Hawaii-øya Niihau. I ledtog med en lokal japaner utsetter han snart Niihaus 136 innbyggere for en flere dager lang terrorkampanje, og blodet flyter på den ellers så fredelige øya.

James L. Amos / Getty Images & National Museum of the U.S. Navy & Shutterstock

Klonk! Klonk! Klonk!

Ulyden fra flymotoren er ikke til å ta feil av. Ingen lyd er verre for en pilot, og 22 år gamle Shigenori Nishikaichi vet umiddelbart at flyet hans er truffet.

Gjennom plexiglasset i cockpiten ser den japanske jagerflyveren en illevarslende røykstripe velle ut fra under høyre ving. Drivstofftanken på hans Mitsubishi A6M2 Zero er punktert.

Til alt hell fungerer instrumentene i cockpiten fortsatt, men japaneren vet at han ikke lenger kan følge planen og fly tilbake til det japanske hangarskipet Hiryu, som skvadronen hans tilhører.

Dagens overraskelsesangrep, søndag den 7. desember 1941, har ellers vært en enorm suksess for Nishikaichi og hans kamerater.

Japanerne har bombet den amerikanske flåtebasen Pearl Harbor på Hawaii-øya Oahu, og Nishikaichi har sendt sine ødeleggende salver ned over flybasen Bellows Field på øyas østkyst. Med sin lekkende drivstofftank har imidlertid seiersfølelsen blitt skiftet ut med bekymring.

Men den unge japaneren husker den siste briefingen på Hiryu og styrer maskinen sin mot den lille øya Niihau, som ifølge japansk etterretning er ubebodd. Her vil nødstedte piloter bli hentet ut av en japansk ubåt.

Idet Nishikaichi gjentatte ganger feier over øya, ser piloten til sin store overraskelse at det er flere bygninger her. Men han har ikke noe valg.

Rundt klokka 12 styrer han sin Zero mot feltet han har utsett seg som landingsplass. På vei ned filtrer et piggtrådgjerde seg inn i landingshjulene og skreller dem av.

Flyet krasjer ned i den tørre bakken med nesen først, og kollisjonen slår Nishikaichi bevisstløs mens flyet fortsetter framover i den steinete bakken.

Flere av innbyggerne på Niihau ser maskinen dykke. Men ingen av dem har noen anelse om hva den nødlandede piloten vil føre med seg av ulykker.

Etter angrepet på Pearl Harbor fløy Shigenori Nishikaichi sitt skadde Zero-jagerfly 240 km til øya Niihau. Her ville en japansk ubåt snart plukke ham opp.

© Patricia Beekman

Lokal mann til unnsetning

Flyet pløyer seg videre over marken og stopper snaue 70 meter fra Hawila Kaleohanos bolig. Den 29 år gamle hawaiianeren tar umiddelbart beina fatt til det medtatte flyet og hopper opp på vingen.

Som alle andre på Niihau vet Kaleohano ingenting om angrepet på Pearl Harbor, men han ser raskt at flyet er fremmed. Piloten er i ferd med å komme til seg selv og ser med forundring på Kaleohano, som står på vingen.

Den sårede piloten famler etter pistolen sin, men Kaleohano griper raskt fatt i våpenet og river det til seg før han drar den fremmede ut av cockpiten.

Øyboeren fisker også noen papirer og et kart over Oahu ut av lommene på japaneren før han tar den omtåkede piloten med seg hjem.

”Er du japansk?” stotrer Nishikaichi, som bare har et begrenset kjennskap til engelsk.

”Nei, jeg er hawaiianer” kommer det fra Kaleohano, som har bodd på Niihau de siste 11 årene.

Hjemme i Kaleohanos kjøkken blir den fremmede piloten i tråd med sedvanlig hawaiisk gjestfrihet servert fisk, pannekaker og kaffe.

Han spiser og drikker grådig, og maten gir ham nye krefter til å bekymre seg om dokumentene han har mistet:

”Gi papir tilbake,” lyder det.

Men Kaleohano nekter. Han har øyas kvikkeste hode og leser de avisene som øyas eier, Aylmer Robinson, har med seg på sine ukentlige inspeksjonsbesøk.

Derfor vet Kaleohano at forholdet mellom USA og Japan har vært betent i lang tid. Niihaus øvrige beboere har ikke den samme innsikten i verdenssituasjonen.

De fleste er analfabeter og har aldri vært utenfor øya. Niihau har ikke engang en radio, så kunnskapen om omverdenen er lik null.

Da noen av øyas 136 innbyggere stimler sammen senere på dagen, veier derfor Kaleohanos ord tungt.

Den fremmede piloten kan ha landet på Niihau som følge av konflikten mellom USA og Japan. Øyboerne er enige om at japaneren bør holdes under oppsyn.

Pearl Harborin hyökkäyksen jälkeen Shigenori Nishikaichi lensi vahingoittuneen Zero-hävittäjänsä 240 kilometriä Niihaun saarelle, josta japanilaisen sukellusveneen piti noutaa hänet.

Piloten har landsmenn på øya

For å få ut informasjon fra piloten sender Kaleohano bud etter Niihaus japanske innbyggere. Siden 1880-årene har øysamfunnet Hawaii tiltrukket seg mange japanske innvandrere som hovedsakelig jobber på plantasjene.

I 1941 bor det over 150.000 japanere i øyriket, men bare tre bor på Niihau. Birøkteren Ishimatsu Shintani er den første som Kaleohano henter inn som tolk.

Men mens 60-åringen snakker med piloten, blir Shintani plutselig helt hvit i ansiktet og går uten å fortelle hva piloten har sagt. I stedet forsøker 38 år gamle Yoshio Harada.

Han er født på Hawaii og kom til Niihau for to år siden sammen med sin kone Irene da han fikk jobb hos Aylmer Robinson.

Den tilflyttede japansk-amerikaneren er respektert på øya, og Robinson har betrodd ham vervet som regnskapsfører på Niihau.

Men heller ikke Harada viderebringer særlig mye av sin samtale med piloten – ikke engang at Japan har angrepet USA.

Til gjengjeld overtaler Harada de andre øyboerne til å la japaneren bo sammen med ham og Irene, der han riktignok skal overvåkes av vakter.

Ingen av innbyggerne har noen anelse om at Nishikaichi har overbevist sin landsmann om at Japan står framfor en snarlig krigsseier – og at det eneste rette derfor vil være å hjelpe piloten med å få sine dokumenter tilbake slik at de ikke faller i hendene på den amerikanske flåten. En farlig allianse er dannet.

Japanerne mistet 64 mann under angrepet på Pearl ­Harbor, der 2335 amerikanske sjøfolk ble drept.

© U.S. Navy

Niihau skulle være et samlingssted

Ifølge japanske etterretningsrapporter var Niihau en ubebodd øy. De japanske pilotene fikk derfor beskjed om å nødlande her hvis de kom i vanskeligheter etter angrepet på Pearl Harbor. De ville deretter bli hentet ut av en ubåt.

Den japanske flåten tok imidlertid gruelig feil i sin beskrivelse av øya: I 1941 hadde Niihau 136 innbyggere, men i motsetning til de andre Hawaii-øyene var det ingen radiotelegrafer eller andre kommunikasjonsmidler her som den japanske etterretningen kunne snappe opp livstegn fra.

I stedet hadde nødstedte piloter veldig liten mulighet til å redde livet på Niihau. Øyas eier, Aylmer Robinson, hadde nemlig pløyd opp jorda og lagt steiner på mulige landingsplasser for å forhindre at uvedkommende landet her.

Arbeidet hadde blitt gjort på oppfordring av amerikanske myndigheter, men Robinson hadde ikke avslørt årsaken for øyboerne da han ikke ønsket å gjøre dem nervøse.

Jakten på papirene starter

Nishikaichi og Harada vil prøve å lokke landsmannen Shintani til å hjelpe dem med å få tak i papirene. Den 60 år gamle birøkteren er bikkjeredd for at konflikten skal utvikle seg og samtykker i å oppsøke Kaleohano.

”Har du papir?” spør Shintani på noe gebrokkent engelsk etter å ha banket på hawaiianerens dør den 12. desember. Kaleohano tar fram kartet over Oahu med overstrykninger og japanske gloser.

“Ikke det. Det andre papiret.”

Kaleohano går inn i huset igjen og kommer tilbake med dokumentene som inneholder skisser og fotografier av amerikanske skip supplert med instruksjoner på japansk.

Men da Shintani vil ha dem utlevert, får han avslag.

”Nei, disse dokumentene kan være viktige,” lyder det fra hawaiianeren.

”Hvis ikke gi papir – problemer,” meddeler Shintani, som ber Kaleohano om i det minste å brenne dokumentene. Som svar ber Kaleohano japaneren om å ”pelle seg vekk”.

Fortvilet og redd for konsekvensene tør ikke Shintani å gå tilbake til piloten. Senere på ettermiddagen setter derfor Nishikaichi og Harada en mer drastisk plan ut i livet for å skaffe papirene som inneholder hemmelige japanske koder.

“Hvis ikke gi papir tilbake – problemer”.
Jakten på Nishikaichis ­angrepsplaner fikk helvete til å bryte løs på Niihau.

Harada sniker seg bort til Aylmer Robinsons ranch, der Harada stjeler øyas eneste gevær som han gjemmer i et honninglager i nærheten av boligen sin. Når han kommer tilbake til huset sitt, nikker han stille til Nishikaichi uten at vakten ser det.

Kl. 16.30 legger Irene Harada en plate på grammofonen og skrur opp volumet slik at tonene drønner ut over området og de omkringliggende husene.

Nishikaichi forteller deretter vakten at han gjerne vil se honninglageret, og sammen med Harada spaserer de bort til den lille bygningen.

Døren har såvidt lukket seg før vakten får et geværløp stukket opp i ansiktet – piloten har fått haglegeværet som Harada stjal fra Robinson. Hvis vakten ytrer det minste pip, vil piloten klaffe ham ned.

De sammensvorne japanerne låser fangen sin inn i honninglageret og setter av gårde i en hestevogn mot Kaleohanos hjem noen kilometer unna. Nå skal dokumentene sikres for alt i verden.

Rundt 17.30-tiden hører Kaleohano hestevognen skramle nedover langs veien mot huset sitt. Tilfeldigvis sitter hawaiianeren på do i et lite skur noen få meter fra huset, men gjennom sprekker i veggen kan han se japanerne i hestekjerra – den ene med en hagle i fanget.

Kaleohano skjønner at det ikke er noen høflighetsvisitt og blir på dassen for å se an situasjonen. Vognen stopper, mennene hopper ned, og Harada roper Kaleohanos navn. Intet svar.

Japanerne raser inn i huset, oppsatt på selv å finne dokumentene. Skuffer dras ut og skap rotes igjennom. Frustrasjonen stiger fordi papirene ikke dukker opp.

Kaleohano har nemlig gjemt dem hos sin svigermor etter birøkterens besøk. Nishikaichi finner imidlertid sin tjenestepistol, så nå er begge japanerne bevæpnet.

Etter ransakingen går makkerparet bort til det havarerte flyet for å sjekke om radioen fortsatt virker. Men uansett hva de prøver, forblir den taus. I stedet demonterer de flyets maskingeværer og stabler ammunisjonen på hestevognen.

Mens Nishikaichi og Harada er travelt opptatt med alt dette, åpner Kaleohano forsiktig døra til doen. Han sniker seg ut, men japanerne oppdager ham. ”Stopp! Stopp! ” brøler Harada.

Kaleohano tenker bare på å komme seg unna, og når han hører skudd, langer han ut det han kan til han er utenfor skuddhold. Stakkåndet kommer han fram til landsbyen der de fleste av øyas innbyggere bor.

Kaleohano løper fra hus til hus og oppfordrer alle til å stikke av. Fangen har flyktet med Haradas hjelp og japanerne er bevæpnet. Krigen har kommet til Niihau.

Syv dagers kaos på paradisøya

Pilotens nødlanding på Niihau blir begynnelsen på en uke fylt med farer for lokalbefolkningen, som ikke har radiokontakt med omverdenen. I stedet må øyboerne selv ta affære.

Japaneren nødlander på et jorde

Søndag den 7. desember ved 12-tiden: Den japanske jagerpiloten Nishikaichi nødlander sitt Zero-fly på et jorde nær øyboeren Kaleohanos hjem.

Kaleohano avvæpner piloten og fjerner dokumenter fra flyet før han hjelper ham ut av vraket. Nishikaichi blir behandlet pent, for øyboerne har ennå ikke hørt om Pearl Harbor-angrepet.

Beboerne holder Nishikaichi fanget

Søndag den 7.-11 desember. Beboerne på Niihau beslutter å holde Nishikaichi i fangenskap og avvente Aylmer Robinsons ankomst – Niihaus eier. Men Robinson når ikke frem, for all trafikk i farvannene rundt Hawaii er innstilt etter den japanske krigserklæringen.

Photos of Pearl Harbor Memorial

Piloten får hjelp av en japansk innvandrer

Fredag den 12. om ettermiddagen: Etter flere dager i fangenskap hos den japansk-amerikanske familien Harada overtaler piloten mannen i huset til å hjelpe seg. Haradas foreldre har kommet til USA fra Japan.

De to mennene avvæpner vakten i Haradas hjem og oppsøker Kaleohano, som imidlertid rekker å flykte og advare landsbyen om at japanerne nå har våpen

Shutterstock & Maps4Media / Getty Images

Et signalbål blir tent

Fredag den 12. rundt kl. 21: Fredag den 12. rundt kl. 21: Beboerne på Niihau har ingen radiosender for å kommunisere med om­verdenen.

De har ikke engang en radio – og vet fortsatt intet om Pearl Harbor. De tenner bål på øyas høyeste punkt for å signalisere til innbyggerne på naboøya Kauai at noe er galt.

Seks mann vil hente hjelp

Lørdag den 13. kl. 0.30: Fra landgangsstedet Kii i det nordøstlige Niihau ror Kaleohano og fem andre menn mot naboøya Kauai for å hente hjelp. De får motvind og turen tar over 10 timer.

De to japanerne herjer landsby

Lørdag den 13. kl. 3.00: Nishikaichi og Harada har terrorisert de få innbyggerne som er tilbake i landsbyen i timevis og tatt flere til fange. Deretter brenner de Kaleohanos hus ned til grunnen i håp om at pilotens dokumenter, som Kaleohano har beslaglagt, vil gå opp i flammer.

Modig ektepar tar affære

Lørdag den 13. kl. 10.00: Ben Kanahele og hans ­kone Ella er tatt til fange av de to japanerne, men til slutt får Ben nok og angriper Nishikaichi, som avfyrer tre skudd. Hardt såret lykkes det Ben å sette japaneren ut av spill. Harada skyter seg selv da han ser at piloten er drept.

Bettmann / Getty Images

Hjelpen når endelig frem

Søndag den 14. kl. 7.30: En redningsgruppe med soldater fra Kauai ankommer omsider Niihaus sørlige spiss, hvorfra de marsjerer mer enn seks timer for å nå frem til landsbyen. Her har de lokale allerede begravet den døde japanske piloten.

Beboerne flykter opp i fjellene

Etter den plutselige advarselen flykter de fleste av landsbyens beboere mot fjellene på Niihaus østlige side. Kaleohano har samme plan og låner en hest etter å ha advart det siste huset i landsbyen.

”Jeg drar til Paniau for å gjøre opp et bål,” sier Kaleohano før han svinger seg i sadelen og galopperer av gårde mot Niihaus høyeste punkt.

Innbyggerne på Niihau har ingen kommunikasjonsmidler og er vant til å bruke bål når de må be om hjelp fra naboøya Kauai 25 km lenger øst.

Hvis en av øyas beboere blir alvorlig skadet eller syk, klatrer innbyggerne opp på det 1281 m høye fjellet, og i dag er hjelpen viktigere enn noensinne.

Ingen vet hva den japanske piloten og hans lokale kumpan kan finne på, og de er de eneste på øya med skytevåpen. Snart blusser flammene, men beboerne er enige om at signalbålet ikke er tilstrekkelig.

Sammen med fem menn sniker Kaleohano seg ned til øyas eneste redningsbåt og setter kursen mot Kauai – en rotur som vil ta omtrent 10 timer.

Et par av folkene antyder at de først må sørge for at familier og venner er i sikkerhet. Men Kaleohano sier nei: “Dere kan ikke se familiene deres nå. De gjemmer seg. Vi må hente hjelp ”.

På slutten av 1800-tallet bodde ­innbyggerne på Niihau fortsatt i ­hytter av gress.

© Auckland War Memorial Museum Library Catalogue

Den forbudte øya er fortsatt forbudt

Før kongeriket Hawaii ble en del av USA, kjøpte den rike skotske Sinclair-Robinson-familien den 180 km2 store øya Niihau for 10.000 dollar.

Den nye eieren tjente penger på øyas produksjon av ull men sørget samtidig for at øya ­forble et uforstyrret sted som kun de færreste hadde lov å besøke.

I 1915 lukket familien øya helt for besøkende med mindre de var i familie med beboerne – og alle besøk krevde tillatelse. Dette ga Niihau tilnavnet “Den forbudte øya”.

I dag er Niihau fortsatt en av de mest isolerte pletter på kloden – ikke minst fordi Robinson-familien ønsker å beskytte øya mot bakterier og sykdommer.

I motsetning til andre Hawaii-øyer finnes det ingen hoteller her, og bare ganske få turister får lov til å lande på øya i helikopter.

Et opphold kan bare vare en halv dag – vel å merke med det ­uttrykkelige forbehold at turistene ikke forstyrrer de lokale.

Robinson-familien verner strengt om øyboernes kultur – og selv i dag har Niihau verken telefoner, asfalterte veier eller rennende vann. Elektrisitet kom først til øya for kort tid siden og finnes bare i form av solenergi.

Japanerne skyter vilt rundt seg

Mens Kaleohano sitter i båten på vei mot Kauai, er Nishikaichi og Harada fortsatt på jakt etter ham.

De farer rundt i hestevognen med flyets store maskingeværer hengende ut over siden og prøver å finne noen av øyboerne. De oppdager raskt at landsbyen er nesten helt forlatt.

”Kaleohano!” Harada roper igjen og igjen mens de to oppstemte japanerne skyter vilt omkring seg med pistol og haglegevær i håp om at hawaiianeren skal overgi seg.

Men ingen kommer ut, og japanerne begynner å slå inn dørene på husene. Harada braser rett inn i en gammel kone som sitter i en gyngestol og leser Bibelen.

Han forlanger at hun avslører Kaleohanos gjemmested, men den rynkete kvinnen er taus og fortsetter bare å lese.

”Skal jeg skyte henne?” spør Harada seg selv høyt. For et døgn siden var japansk-amerikaneren et godt likt og respektert medlem av øysamfunnet, og nå retter han et haglegevær direkte mot en gammel, hjelpeløs kvinne.

Men den gamle lar seg ikke skremme og svarer ganske enkelt ”Bare Gud kan slå ihjel” på hawaiiansk.

Japaneren kan ikke få seg selv til å drepe kvinnen, men skyter i frustrasjon opp i luften med haglegeværet i et forsøk på å understreke hva som vil skje hvis folk i landsbyen ikke føyer seg.

Utenfor huset ser japanerne den middelaldrende Kaahakila Kalimahuluhulu, som har fått sin familie i sikkerhet men ikke selv har kommet seg ut av byen.

Med et geværløp i ansiktet blir familiefaren tatt som gissel og hendene hans blir bundet bak ryggen. Han blir fortalt at japanerne har nok patroner til å ”drepe alle menn, kvinner og barn på øya”.

Med den trusselen hengende over hodet får de ham til å rope på de andre for å lokke dem frem. Japanerne håper at noen vil titte frem fra skjulestedene sine og dermed avsløre hvor Kaleohano befinner seg.

Men ingen dukker opp. De modige niihauanerne vil ikke sende sin venn i fiendens armer.

I 2017 ble Nishikaichis nafudakake – treplater som symboliserer samhold mellom bl.a. soldater – endelig levert ­tilbake til hans familie i Japan.

© U.S. Army Signal Corps & Pearl Harbor Aviation Museum

Heltene fra Niihau ble hedret etter krigen

Både Kaleohano og Ben Kanahele fikk medaljer for sin modige innsats. Men også Nishikaichi blir minnet i sitt hjemland.

Da den amerikanske hæren fikk oversikt over hva som hadde foregått på Niihau, ble det klart hvor modige øyas innbyggere hadde opptrådt.

Hawila Kaleohano, som avvæpnet piloten, mottok 800 dollar til gjenoppbyggingen av det nedbrente huset sitt pluss en ”Medal of Freedom” fordi han hardnakket hadde nektet å utlevere den japanske pilotens kart og dokumenter.

Ben Kanahele, som avvæpnet piloten, kom seg igjen etter skuddsårene og mottok etter krigen både fortjenstmedaljen ”Medal for Merit” og et ”Purple Heart” som tildeles sårede soldater.

I Japan var det ingen som visste noe om hendelsene på Niihau før i 1956, da pilot Nishikaichis aske ble sendt hjem til familien hans i byen Hashihama.

Her trodde alle at Nishikaichi hadde styrtet i døden under Pearl Harbor-angrepet den 7. desember 1941. En minnestein var derfor blitt reist i Hashihama der det ble meislet i granitt at Nishikaichi ”døde i kamp” og at ”hans prisverdige gjerning vil leve for alltid”.

Minnesteinen står der fortsatt, men langtfra alle tidligere soldater støtter idag Nishikaichis handlinger.

”Nishikaichi skulle ha tatt sitt eget liv da han innså at han ikke ville bli reddet. Han valgte å leve og skadet til og med uskyldige sivile. Handlingene hans brakte skam over oss alle,” uttalte bombefly-navigatøren Haruo Yoshino flere tiår etter krigen.

Frustrasjonen øker

Etter å ha gitt opp landsbyen, begir de to japanerne seg tilbake til Kaleohanos hus. Klokken er nå ca. tre om natten.

Hvis de ikke kan slå kloa i Kaleohano selv, kan de i det minste prøve å destruere de fortrolige dokumentene som muligens fortsatt befinner seg i huset. Japanerne heller bensin over trebygningen, som raskt forvandles til et flammehav.

Neste morgen går japanerne igjen på jakt etter øyboere som vet noe om Kaleohano og støter på Benehakaka Kanahele og hans kone Ella.

Den to meter høye innfødte mannen, ofte referert til som bare Ben, er kjent for sin fysiske styrke, og han blir ofte sett kaste øyas fullvoksne sauer opp på sine brede skuldre.

Ben og Ella har gjemt seg i en hule på stranden, men sult har drevet ekteparet tilbake til landsbyen der japanerne plutselig står foran dem med hevede våpen.

De beordrer Ben til å dra ut for å finne Kaleohano mens de beholder Ella som gissel. Selv om japanerne har brent ned Kaleohanos hus, frykter Nishikaichi fortsatt at hawaiianeren har papirene hans – og japanerens eneste mål i livet akkurat nå er å finne dem.

Like etter forsvinner Ben ut i buskaset. Han er klar over at Kaleohano har dratt til Kauai men later som om han leter.

Nervøs for hva som vil skje med kona, bestemmer Ben seg til slutt for å gå tilbake og fortelle at han ikke kan finne landsmannen. Beskjeden faller ikke i god jord.

”Hvis du ikke finner ham, vil vi drepe deg og alle folkene i landsbyen,” sier Nishikaichi. Den trusselen vil motivere den store mannen, mener japaneren. Men ordene har motsatt effekt.

Kanaheles “Medal for Merit” var den høyeste utmerkelsen en sivil kunne motta i USA.

© U.S. Army Signal Corps & Pearl Harbor Aviation Museum

Niihaus kjempe går til angrep

Ben kjenner vreden blusse opp i seg. Vanligvis når den fredelige mannens blod aldri kokepunktet, men en fremmed skal ikke komme til hans fødeøy og gjøre innbyggerne vondt.

”Fjern pistolen hans før han dreper noen,” utbryter Ben på hawaiiansk i et forsøk på å få Harada til å bøte på sitt forræderi.

”Hvis jeg prøver på det, vil han drepe meg også,” svarer Harada på hawaiiansk. Antakelig er han nå klar over at han har havnet i et umulig dilemma –de japanske styrkene vil neppe ankomme øya slik Nishikaichi har bebudet, og Harada har sviktet innbyggerne på Niihau i en grad som ikke kan tilgis.

Med blandede følelser tar Harada fram et par patroner og gjør tegn til å ville lade haglegeværet som piloten står med. Nishikaichi rekker ham geværet, og i samme ett kaster Ben seg mot ham.

Nishikaichi har fortsatt den lille pistolen sin i støvelen; med en hurtig manøver avfyrer han håndvåpenet og treffer Ben i brystet, hoften og lysken.

“Vi har patroner nok til å drepe alle menn, kvinner og barn på øya”.
Shigenori Nishikaichi.

Men selv tre treff stopper ikke Ben. Mens hans kone slår pistolen ut av pilotens hånd, reiser Ben seg opp, griper rundt Nishikaichis nakke og bein og slynger japaneren av all kraft mot en steinmur.

Nishikaichi faller bevisstløs i bakken. Ben legger straks av gårde etter Harada, men rekker bare å se at japaneren retter haglegeværet mot sin egen mage og trykker på avtrekkeren – kanskje i erkjennelse av hvilke grusomheter hans handlinger har utløst på Niihau.

Når Ben vender seg mot den bevisst-løse Nishikaichi, ser han Ella hamre en stein mot hodeskallen hans. Han følger etter, drar frem jaktkniven og skjærer over halsen på den japanske piloten.

”Jeg var så rasende!” forklarte Ben Kanahele senere, men hadde bare ros til overs for kona, som ”gjorde en god jobb” da hun knuste japanerens hode.

Neste dag ankommer hjelpen fra Kauai. Da har øyboerne allerede begravd piloten. Bare et halvbrent jagerfly står tilbake som vitne på hans ukelange opphold.

Men ingen på Niihau vil noensinne glemme uka da krigen landet på den lille stillehavsøya.

Rundt 120.000 amerikanere av japansk opphav ble sendt i ­leirer i krigens tre siste år.

© Library of Congress

Tusenvis av japanere ble satt i konsentrasjonsleirer

Etter dramaet på Niihau tok den amerikanske regjeringen i bruk drastiske midler for å unngå at personer med japanske aner skulle hjelpe fienden.

Angrepet på Pearl Harbor sendte sjokkbølger gjennom det amerikanske samfunnet, og
rasisme rettet mot japanere florerte. Selv i USAs militære ledelse spredte frykten seg da to landsmenn med japanske aner uten betenkninger
gikk over på fiendens side:
”Det faktum at to japanere fra Niihau som hittil ikke har vist noen anti-amerikanske tendenser kom piloten til hjelp, tyder på at bosatte japanere som vi hittil har ansett som lojale kan komme Japan til hjelp,” konkluderte Irving Mayfield fra flåtens etterretningstjeneste.
Som et resultat ble amerikanske statsborgere av japansk opprinnelse sett på som farlige for statens sikkerhet, og fra våren 1942 begynte de å bli deportert til spesielle leirer langt fra vestkysten der risikoen for et japansk angrep var størst.

Japansk-amerikanere måtte gå med en merkelapp så alle kunne se at de var på vei til en interneringsleir.

© Library of Congress

Bare 1/16 japansk blod var nok til at en borger risikerte å bli internert, og ca. 120.000 amerikansk-japanere måtte fra 1942 og fremover avhende sine hjem og eiendeler og la seg frakte til en av leirene rundt om i landet.

Her ble de innlosjert i brakker som var sparsomt innredet med tynne madrasser på gulvet og en naken pære dinglende fra taket. Leirene var omgitt av piggtrådgjerder, og væpnede vakter sørget for at ingen stakk av.

Alle som var friske måtte jobbe 48 timer i uken for en ussel lønn, men kunne ellers gjøre hva de ville i leirområdet. Den usikre tilværelsen og evige mangelen på privatliv tok hardt på de fleste, men de som klaget ble overført til isolasjonsleirer der forholdene var enda verre.

De fleste japanere satt i såkalte interneringsleirer som kunne huse opp til 18.000 personer, mens japanere som ble vurdert å være spesielt opprørsk anlagt ble kastet i fangeleirer.

Det inkluderte også japanske ledere som buddhistprester, som satt i fangeleirer sammen med tilfangetatte nazister og fascister.

Japanere ble internert vekk fra vestkysten

❌ = Fengselsleirer
⭕ = Interneringsleirer
🔴 = Isolasjonsleirer

Ronald Reagan signerer loven om godtgjørelse til de ­internerte japanerne i 1988.

© Wally McNamee / Getty Images

Unnskyldningen kom først tiår senere

Fra første stund etter etableringen av leirene i 1942 advarte kritiske røster om at det var i strid med den amerikanske grunnloven å ikke la de internerte japanerne få sine saker prøvd av en domstol.

Først den 18. desember 1944 erklærte USAs høyesterett at myndighetene ikke kunne internere borgere uten rettergang.

De amerikanske japanerne ble satt fri i løpet av 1945. Den eneste kompensasjonen de fikk var 25 dollar og en togbillett hjem. Men mange hadde ikke lenger en bolig å vende hjem til.

I årene etter krevde de internerte erstatning og en unnskyldning fra den ­amerikanske regjeringen, men den kom først fra Gerald Ford i 1976. Da innrømmet han på vegne av nasjonen at interne­ringen var en “nasjonal feiltakelse”.

Det skulle gå ytterligere 12 år før de overlevende fikk utbetalt en godtgjørelse på 20.000 dollar – en utilstrekkelig sum i betraktning av at de var blitt tvunget til å selge eiendommene sine til uhørt lave priser.

Les også:

Andre verdenskrig

Pearl Harbor: Døden kom fra himmelen

12 minutter
Kulturpersonligheter

Amelia Earharts fly hadde problemer lenge før katastrofen

1 minutt
Nord- og søramerikansk historie

Sykepleier ved Pearl Harbor: 'Skipet ristet, og alle løp opp på dekk'

6 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul