Med et smell treffer bambusstokken ryggen til Sybil Kathigasu.
Den 44 år gamle sykepleieren farer sammen under smerten, men etter mer enn tre måneder i fangenskap har hun vennet seg til ikke å skrike når hun blir avhørt, ikke engang når ryggen hennes er et eneste stort kjøttsår etter utallige stokkeslag.
Den malaysiske kvinnen med europeiske aner har ennå ikke avslørt noe om de motstandsfolkene hun i løpet av 1943 har hjulpet i kampen mot Japan.
«Snakk, din motstandskjerring», brøler sersjant Yoshimura og fortsetter med torturmetoden som i sin tid brakte japanerne på sporet av sykepleieren.
Etter hundrevis av stokkeslag hadde en motstandsmann brutt sammen og avslørt Sybils identitet.
Som sersjant i Japans beryktede militærpoliti, Kempeitai, skyr Yoshimura ingen midler for å avsløre komplotter mot keiserriket, og nå mener han å ha funnet et middel som kan få den gjenstridige fangens tunge på glid. Assistenten kommer slepende med Sybils sju år gamle datter.
Fra pålen der Sybil står bundet, ser hun skrekkslagen hvordan Yoshimura vikler et tau rundt jentas spinkle kropp og heiser henne opp i et tre.
Snart kribler store maur fra trestammen rundt på jenta, men Yoshimura stopper ikke her.
Sersjanten tenner et bål under treet slik at den vesle jenta blir innhyllet i røyk, og flammene stiger truende et par meter under føttene på henne.
«Snakk, ellers kapper jeg tauet og brenner datteren din levende på bålet», truer Yoshimura.
«Nei», svarer Kathigasu besluttsomt. Hun har innsett at de kommer til å dø begge to, enten hun snakker eller ei. Og hvis hun avslører alt, vil mange motstandsfolk komme til å gjennomgå det samme helvete som hun og datteren nå befinner seg i.
«Vær tapper, mor. Ikke si noe. La oss bare begge dø», roper datteren plutselig.
Det modige utsagnet gjør Yoshimura så rasende at han gir assistenten sin ordre om å kappe tauet.
Sersjant Yoshimuras metoder er verken uvanlige eller spesielt avstumpede i forhold til hva andre avhørsledere i Kempeitai – Japans grusomme militærpoliti – benytter.
Under andre verdenskrig utfører Kempeitai rutinemessig grusomheter mot krigsfanger, motstandsfolk og uskyldige sivile. Redslene fortsetter helt frem til krigens siste dager.
Japanske offiserer fryktet Kempeitai
Da Kempeitai ble opprettet i 1881, kunne ingen forutse at styrken en dag ville terrorisere hele Det fjerne østen.
Navnet betydde «lovens soldater», og styrken på 349 mann skulle utelukkende sørge for at japanske bønder møtte opp til militærtjeneste når de ble innkalt.
Dersom bonden ble værende hjemme på gården, møtte en kempei – en soldat fra militærpolitiet – opp og førte ham til nærmeste kaserne.
Med Japans annektering av Korea i 1910 beveget Kempeitai seg for første gang utenlands og fikk ansvar for ro og orden i erobrede områder.
Enheten ble Japans svar på Hitlers Gestapo, og i likhet med sitt tyske motstykke hadde Kempeitai stort sett uinnskrenket makt til å arrestere og avhøre alle de hadde lyst til.
En kempei kunne til og med arrestere japanske offiserer, selv om de hadde langt høyere grad enn kempeien, og straffe de pågrepne med kølleslag dersom han fant det nødvendig.
Av samme grunn var Kempeitai også hatet og fryktet i egne rekker. Heller ikke Japans sivilbefolkning kunne føle seg trygg.
Kempeitai fikk nemlig i løpet av 1930-årene også i oppdrag å sørge for ro og orden i fedrelandet, og ikke minst sikre ubetinget støtte til landets ekspansjonspolitikk, som for alvor skjøt fart i disse årene.
Bare mellom 1933 og 1936 arresterte politistyrken 59 013 mennesker i Japan og de okkuperte delene av Korea og Kina for å ha «farlige tanker».
Og fra nå av økte Kempeitais jakt på statsfiender i omfang og grusomhet.
Kempeitai slo hardt ned på kritikere i Japan og var grusom i jakten på motstandsfolk i okkuperte land.
Kobraen slo til
Militærpolitiet fikk snart ord på seg for å være uhyggelig effektivt til å spore opp ettersøkte.
«Hvis de hadde deg under mistanke, var de som kobraslanger. Å ha dem på nakken var som å befinne seg i et lite, mørklagt rom med en kobra, der det var om å gjøre å føle seg frem til bryteren uten å forstyrre kobraen», forklarte den tidligere tyske offiseren Walther Stennes, som hadde flyktet fra Hitlers Tyskland til Kina og befant seg i Shanghai da japanerne erobret byen i 1937.
Han havnet i Kempeitais søkelys fordi han fungerte som rådgiver for den kinesiske lederen Chiang Kai-shek. Da Kempeitais sjef i Shanghai inviterte Stennes på middag, torde tyskeren derfor ikke avslå, og møtte opp.
«Det var heldig for deg at du kom til oss av egen fri vilje. Saksmappen din var to centimeter tykk, og vi hadde faktisk bestemt oss for at du skulle likvideres», fortalte japaneren ham.
Stennes’ mappe var bare en blant titusenvis som Kempeitai samlet på verste Gestapo-vis.
Fra Korea til Kina og Filippinene sto arkivskap stappfulle av rapporter om personer mistenkt for «anti-japansk atferd».
Opplysningene i saksmappene stammet fra Kempeitais utrettelige skygging av mistenkte, telefonavlytting og kunnskap samlet blant informanter.
Både i Japan og de okkuperte områdene vervet Kempeitai i hemmelighet sivile til å spionere for seg.
De heldigste ble betalt for angivervirksomheten, men mange arbeidet gratis og under trusler, fordi Kempeitai hadde et eller annet på dem.
Tusenvis av tjenestefolk måtte rapportere om samtaler og aktiviteter hos arbeidsgiverne sine, og dersom de ikke hadde noe å fortelle, risikerte de å bli straffet for manglende samarbeidsvilje. En desperat informant i Tokyo utbrøt derfor til en kollega: «Gi meg et papir som det står et eller annet – hva som helst – på. Jeg må avlegge rapport til Kempeitai i dag!»
Lyden av tortur fikk alle på glid
Når det var nok belastende materiale i saksmappen, ble den mistenkte arrestert og kjørt til Kempeitais nærmeste avhørssenter. I løpet av andre verdenskrig ble det etablert slike sentre overalt i Det japanske imperiet, til stor uro blant områdets sivile.
«Hver dag spredte det seg rykter om nye arrestasjoner. Alt vi kunne gjøre var å vente anspent – rammet av lammende frykt. Vi lå søvnløse i sengene våre, mens lyden av fottrinn fikk oss til å kaldsvette og fikk hjertet til å galoppere». Slik beskrev den britiske journalisten Ralph Shaw livet i Shanghai da Kempeitai rykket inn.
Kempeitais avhørssentre var innredet med både fengselsceller og torturkamre. En del av senterets psykiske tortur besto i at når de var på cellene sine, kunne alle arresterte høre skrikene fra andre fanger som ble utsatt for tortur av en kempei.
De nyankomne kunne ikke annet gjøre enn å sitte og vente på at det skulle bli deres tur.
Under opplæringen i Japan ble ikke kempeien trent i torturteknikker – de skulle han nok få lært under arbeidet i felten.
Kempeitais håndbok nøyde seg med å fremheve at selv «trusler om fysiske lidelser, for eksempel tortur, henrettelse, utsulting, isolasjon og berøvelse av søvn», var svært nyttig under avhør.
Samme veiledning understreket dessuten at bruken av «tortur, herunder spark, pryl og i det hele tatt alt som fremkaller fysisk smerte», var tillatt i kampen mot Japans fiender.
Hvilken torturmetode kempeien brukte, var opp til ham selv.
Særlig personer mistenkt for å være spioner eller motstandsfolk ble rutinemessig utsatt for tortur hvis de ikke la alle kortene på bordet med en gang.
Den malaysiske sykepleieren Sybil Kathigasu ble høsten 1943 utsatt for mange former for tortur, før datteren hennes til slutt ble hengt opp over et knitrende bål.
Kempeitai la blant annet jernstenger inn i et ildsted og presset dem deretter rødglødende mot Sybils bare hud til skrikene hennes runget i hele fengselet.
Andre ganger ble sykepleieren hengt opp i ett bein med hodet ned i flere timer om gangen, eller hun fikk metallsplinter presset opp under neglene.
Men Sybil brøt aldri sammen – selv ikke da datteren skulle brennes foran øynene på henne.
I siste øyeblikk kom en høytstående kempei forbi og forhindret at sersjant Yoshimura gjorde alvor av truslene. Datteren ble sendt hjem, og Sybil ble overført til en arbeidsleir.
Kempeitai valgte ut krigsfanger som skulle brukes til medisinske forsøk.
Sexslaver tjente penger til hæren
I tillegg til å spore opp og avhøre mistenkte, tok Kempeitai seg også av propaganda.
I hjemlandet pyntet militærpolitiet på hærens meritter slik at befolkningen ble forledet til å tro at seieren var innenfor rekkevidde, helt til krigen var over og Japan kapitulerte.
I okkuperte land lagde Kempeitai plakater og produserte radiosendinger som fremstilte Japan som den store befrieren som var kommet for å gi befolkningen et bedre liv.
I skyggen av den rosenrøde propagandaen løste Kempeitai også en annen oppgave: å skrape sammen penger til Japans krigføring.
Militærpolitiet beslagla banker, mens andre kempeier oppsøkte bedrifter og krevde beskyttelsespenger for ikke å brenne ned fabrikkene og lagrene deres.
En tredje inntektskilde for Kempeitai var et enormt nett av bordeller rundt omkring i riket.
Her kunne japanske soldater få dekket sitt seksuelle behov nå som de var stasjonert langt unna konene sine.
Bordellene skulle høyne soldatenes moral, og lå både i byene og like bak fronten. Enkelte steder ble jernbanevogner rett og slett omgjort til rullende horehus.
Bordellenes prostituerte var frem til begynnelsen av 1930-årene kvinner som i desperat pengenød mer eller mindre oppsøkte bordellene selv. Men i takt med at Japan okkuperte store deler av Sørøst-Asia og kjempet på mange fronter, økte Kempeitais behov for jenter.
Derfor ble titusenvis av asiatiske tenåringer lokket med falske løfter om jobb, eller ganske enkelt bortført og plassert på soldatbordellene under trusler om dødsstraff for fluktforsøk. I Indonesia hentet japanerne også australske og nederlandske jenter ut fra interneringsleirer.
«De slepte oss bort én etter én. Det var skrik overalt, og en stor, feit, skallet japansk offiser sto bare og flirte til meg», fortalte nederlandske Jan Ruff, som etter noen dager på bordellet klipte av seg alt håret i håp om å bli så lite tiltalende at de japanske soldatene mistet lysten på henne.
Men det hadde ingen effekt.
Ofte sto soldater i lange rekker foran bordellene, og sexslavene ble utsatt for overgrep fra mellom 20 og 60 menn om dagen.
«Jeg blødde så mye og hadde så store smerter at jeg ikke kunne stå oppreist. Hver dag fra to om ettermiddagen til ti om kvelden sto soldatene i kø. Jeg hadde ikke engang tid til å vaske meg mellom hvert overgrep», fortalte en filippinsk jente.
Soldatene betalte mellom to og tre yen for et besøk på bordellene, og pengene sendte Kempeitai til krigsdepartementets slunkne kasse. Det er anslått at mer enn 200 000 kvinner ble utnyttet som sexslaver – eller «gledespiker», som Kempeitai kalte dem.
Krigsfanger skulle pasifiseres
Heller ikke allierte soldater i fangenskap slapp unna Kempeitai. Selv om japanernes hundrevis av fange- og arbeidsleirer sto under hærens kommando, overtok militærpolitiet jobben med å kue de innsatte og forhindre kontakt med motstandsgrupper utenfor piggtrådgjerdet.
Japanerne var livredde for at fanger i stort antall skulle flykte fra leirene og begynne å sabotere nasjonens hardt belastede forsyningslinjer til soldatene langs fronten.
Derfor ble selv de minste forseelser i fangeleiren straffet brutalt.
Hadde fingernemme fanger for eksempel bygd en radiomottaker, risikerte den som skjulte apparatet å bli slått til døde med økseskaft, men først etter timevis med tortur, der Kempeitai prøvde å få ham til å avsløre sine medsammensvorne.
Langvarig opphenging etter beina, isolat i mørke kjellere og brennemerking med sigaretter hørte til Kempeitais faste repertoar, men i møte med en fiende som til og med hadde vært så feig å overgi seg, utviklet enkelte kempeier helt spesielt brutale torturteknikker, som en australsk løytnant fikk kjenne på kroppen.
«Avhørslederen skar et lite grillspyd av tre, skjøv det inn i øret på meg og slo på det med en liten hammer.
Jeg tror jeg besvimte like etter at den gikk gjennom trommehinnen».
Torturen foregikk ofte foran de andre fangene i leiren – for å terrorisere dem mest mulig og unngå at andre fikk mot til å utarbeide fluktplaner, snakke med lokalbefolkningen gjennom piggtrådgjerdet eller andre ulovligheter.
Den britiske militærlegen Ken Adams ble i en japansk fangeleir i Thailand tvunget til å se en kamerat bli mishandlet til døde av Kempeitai.
«Svinene visste hvordan de kunne trekke torturen ut, og ville ikke at han skulle dø for raskt. Jeg kan ennå høre skrikene for meg. Hvis formålet med volden var å gi oss en advarsel, var det meget effektivt».
Motstandsfolk, krigsfanger og uskyldige sivile ble henrettet under Kempeitais ledelse.
Bødler prøvde å slette spor
Så lenge krigen gikk bra for Japan, bekymret ikke Kempeitai seg for hvor mange ofre bødlene deres pinte i hjel, men da krigslykken snudde, fikk de det travelt med å slette sine spor.
Mens keiser Hirohito 15. august 1945 meddelte over radioen at Japan hadde kapitulert, flammet store bål opp foran Kempeitais avhørssentre overalt i imperiet. Alle saksmapper ble kastet i flammene for å slette sporene etter årelange grusomheter.
Til slutt kastet kempeiene også de hvite armbindene sine på bålet, og mens bevisene ble til aske, kjørte de vekk fra avhørssentrene og fangeleirene i lastebiler og forsvant.
Amerikanske kilder anslår at Kempeitai mot slutten av krigen hadde svulmet opp til en styrke på «70 000 kempeier – herav 24 000 offiserer», men på grunn av manglende bevis ble bare noen få av dem rettsforfulgt.
Ofre som hadde overlevd militærpolitiets grusomheter, kunne imidlertid utpeke og vitne mot de kempeiene som allierte styrker klarte å pågripe.
I Malaysia var dette nok til at 35 kempeier ble stilt for retten. Sykepleieren Sybil Kathigasu var et av de mange ofrene som i februar 1946 vaklet opp i vitneboksen og berettet om uhyrlighetene sersjant Yoshimura hadde utsatt henne for.
29 av de 35 tiltalte kempeiene fra leirene i Malaysia ble hengt for sine forbrytelser. Yoshimura var en av dem.