“Jeg har ikke mistet en eneste tann”

Jeg har gjennom alle disse fryktelige årene levd i håp om at du ville om ikke besøke meg, så at vi i det minste ville få muligheten til å skrive sammen.

Jeg har ikke mistet en eneste tann, og mitt hår har kun få grå stenk. Mitt syn fungerer perfekt, og fritiden bruker jeg på å lese og skrive poesi.

Jeg har heldigvis unngått å bli mentalt avfeldig. I 1941 bestemte jeg meg for å lære å spille sjakk. På bare to uker ble jeg så god til det at jeg vant over ham som underviste meg i det.

Fra den 28. august til den 16. september reiste jeg 65 kilometer med bil til et statsbruk.

Jeg var del av den gruppen på syv personer som utgjør agit-brigaden for vår leir (Kansk-leiren under NKVDs Kraslag-leirsystem).

Vi holdt konserter for de innsatte, tvangsarbeiderne, frie arbeidere og de folkene som var innkalt til å hjelpe med høstarbeidet. Den friske luft, solskinnet, den fysiske aktivitet og den gode maten ga meg styrke.

Her arbeider jeg fra klokken syv om morgenen og til klokken seks om aftenen (med pause mellom 12 og 13). Jeg arbeider i metallverkstedet, hvor jeg med en spesiell maskin slår huller i nåler til symaskiner.

Normen er å lage 900 nåler om dagen, men jeg produserer konsekvent det dobbelte. Det innbringer meg en rasjon på 700 gram brød, 750 gram suppe og 200 gram grøt om aftenen.

I tillegg mottar jeg 100 rubler i kontant bonus hver måned.

Vi sover i køyesenger som er laget av planker og anbrakt

på samme måte som køyer i en sovevogn i et tog. Jeg ligger i den nederste køyen rett ved vinduet.

Akkurat nå skriver jeg ved nattbordet. Underlaget gjør at min skrift er skjev, men jeg har ikke lyst til å sitte ved fellesbordet når jeg skriver.

De andre sover. Vi har fri i dag. Vi har én dag fri for hver tiende arbeidsdag.

Jeg ble dømt til åtte år i en arbeidsleir og har allerede avtjent fire. Dessuten har jeg gjort meg fortjent til et spesielt dokument som utpeker meg som en eksemplarisk arbeider.

Papiret uttrykker leirkommandantens takknemlighet for mitt kulturelle virke og gjør at jeg kanskje kan bli anbefalt til å få min straff nedsatt.

Du kan skrive til meg når som helst du vil, kjære Niushenka. Men jeg kan bare sende få brev herfra. La derfor være med å holde regnskap med brevene, men skriv til meg fast en gang i uken. Det vil glede meg meget.

Send meg en liten pakke sovjetiske aviser til mine venner som røyker. Her kan man få en hel middag for en avis.

Jeg vet at du ikke vil synes at det er nok, og at du vil ønske å hjelpe meg mer, men det kan kun skje på én betingelse: Barnas behov må settes først.

Men hvis det ikke går ut over barna, kan du gjerne telegrafere noen hundre rubler til denne adressen.

Eller – og dette vil være en luksus for meg som i årevis har levd uten noe som helst av den slags – en pakke med fornødenheter. Et spesielt sirkulære tillater dette for innsatte i arbeidsleirer.

De tingene jeg mangler er: Såpe, varmt undertøy en tannbørste, to skjorter og et slips, tynne og tykke sokker og så noen lommetørklær.

Hvis den genseren du strikket i slutten av 1940 fortsatt finnes, så send meg denne dyrebare gjenstand. Jeg har fortsatt ditt ski-halstørkle.

Jeg skammer meg over å skrive så meget om meg selv, men jeg vet at det er det du vil høre. Og det vil være spill av tid å spørre om noe som har med deg å gjøre.

Jeg vet intet om hvordan det går hjemme hos deg.

Når vi får mulighet til å skrive sammen, får vi en riktig samtale i gang.

Jeg vil sende deg dikt og plage deg med alle mine spørsmål.

Mer enn noe annet ønsker jeg at du sender meg noen bilder. Jeg vil også sende deg et av meg selv. Jeg får en venn som er kunstner til å tegne et portrett.

Hils alle som kan huske meg. Må Kristus holde hånden over deg.

Din
Senia

Se tegninger fra virkelighetens GULag:

Etterskrift

Arsenii Formakov ble løslatt i 1947 og straks gjenforent med Anna og barna, som da var hhv. 12 og syv år.

Formakov fikk jobb som økonom, men ble i 1949 arrestert på nytt og sendt til Sibir.

Først i 1955, to år etter Stalins død, slapp han ut av Gulags redsler for godt.