Jødisk familie bodde under nazistenes egne gulvplanker

Nabosladder kan bety slutten

Like under gulvplankene i ekteparet Becks soverom har elleve jøder fått lov til å grave et skjulested. Her gjemmer Clara, hennes foreldre og lillesøsteren seg sammen med to andre jødiske familier – familien Melman og familien Patrontasch.

De er elleve barn og voksne som hver dag skal ha mat og vann – og det må skje uten at naboene hører dem eller legger merke til at ekteparet Beck handler inn mer enn de pleier.

Den tyske okkupasjonsmakten betaler nemlig dusør til alle som angir jøder, og sultne polakker forråder selv gamle naboer for å få mat på bordet.

De tre familiene har allerede tilbrakt to kalde måneder, fra desember 1942 til februar 1943, i den mørke kjelleren. I gatene blir trosfellene deres drept, mens de selv kjemper med frykt, sult og tørst.

Denne gangen slipper de med skrekken, men snart kommer tyskerne enda nærmere – SS-soldater flytter inn hos ekteparet Beck.

Nazistene krever løsesum

Før krigsutbruddet levde Clara og familien hennes et privilegert liv i den lille østpolske byen Zolkiew. Faren eide en mølle som produserte planteolje – en virksomhet han drev sammen med nettopp Melman og Patrontasch, som også er jøder.

Da Tyskland invaderer Polen i 1939, okkuperer Sovjetunionen den østlige delen av landet, og Clara unngår i første omgang å bli utsatt for nazi­stenes jødeforfølgelse.

I juni 1941 angriper Hitler Sovjetunionen og presser russerne mot øst. Snart gjør jødeforfølgelsen sitt inntog i Zolkiew. Drapsraidene begynner ikke med det samme, i stedet forverres situasjonen dag for dag.

Først brenner SS-soldater ned synagogen og arresterer rabbinerne. Nazistene forlanger en enorm løsesum for å la dem gå. Jødene samler inn penger og kjøper dem fri.

Snart blir det innført egne jødelover som tvinger dem til å bære et armbind med davidstjernen på. Tyskerne tar over alle jødiske bedrifter – også Claras fars oljemølle – og hver måned må jødene betale byens SS-kommandant beskyttelsespenger.

Da jødene går tom for verdier å betale med, rykker SS-soldater inn og arresterer hundrevis av familier. De kjøres bort i tog, og ryktene forteller at toget stopper ved en leir der det stiger svart røyk opp av skorsteinen og stanken av brente lik henger i luften.

Døden venter i gettoen

Noen måneder senere gir SS-kommandanten ordre om at alle jødiske familier skal flytte inn i gettoen i sentrum av Zolkiew innen 1. desember 1942. Claras familie vet at det er siste sjanse for å kommer seg unna i live, men de har ingen steder å flykte.

Fortvilet går de tiggergang blant Zolkiews polakker for å finne noen som vil skjule dem, men ingen tør. Akkurat da alt håp later til å være ute, får de hjelp fra uventet hold.

Valentin Beck er en drukkenbolt, han tilhører Polens tyske minoritet og er kjent for sine antisemittiske holdninger. Likevel er han villig til å skjule ikke bare Clara, hennes søster og foreldre, men også familiene Melman og Patrontasch. Clara kan ikke fatte at de har vært så heldige.

De tre jødiske familiene går straks i gang med å grave det hemmelige rommet under gulvplankene i familien Melmans hus. Mens de arbeider, søker Beck om å få overta huset.

Nazistene har beslaglagt all jødisk eiendom, og Beck tropper opp på byens boligkontor og ber om å få overta Melmans hus. Den snedige planen lykkes. Beck får papir på eiendommen på stedet og flytter inn.

Herr Melman gjemmer seg nå under gulvet i sitt eget hus, som med et pennestrøk på et tysk kontor er blitt Becks eiendom. Skjulestedet er akkurat stort nok til at alle de elleve jødene kan ligge og sove. Men ingen kan reise seg, for det er bare 130 centimeter under taket.

De tre familiene kan alltids grave dypere, men problemet er at de må bli kvitt jorden etterpå. Den kan ikke kastes utenfor huset, for da vil haugen avsløre at noen graver under huset.

I stedet sprer de jorden i husets trange krypkjeller, men også her gjelder det å begrense seg. Fylles krypkjelleren, vil også det avsløre gravingen dersom noen en dag skulle finne på å kikke ned dit.

Livlinen til ekteparet Beck er en skjult lem i gulvet i soverommet deres. Gjennom den får de levert vann og mat, og kan komme opp for å tømme bøttene som de må gjøre sitt fornødne i.

Lemmen har den fingernemme herr Patrontasch laget slik at den går helt i ett med fiskebeinsparketten på soveværelset.

Beck er en helt usannsynlig venn

Drukkenbolten Valentin Beck holder elleve jøders skjebne i sin hånd. Det er dessuten elleve jøder som han knapt kjenner. De tre familienes redningsmann minner ikke mye om en helt, skriver Clara i dagboken sin:

«Han er tynn, og med sine lyse, ulveaktige, blodskutte øyne, med kinn og nese dekket av et virvar av bitte små ødelagte blodkar, virker han langt eldre enn sine 40 år. Han har grått hår og et tynt fippskjegg, og kan ligne litt på tresnittet i Don Quixote-boka mi».

Men selv om katastrofen stadig lurer rett rundt hjørnet, klarer Beck likevel å gi Clara og de andre håp:

«Dere har ingen grunn til å være bekymret. Beck er heldig. Beck er alltid heldig», forsikrer han dem, og slutter av med å nynne den tyske visen «Når enden er god, er allting godt».

Den blir Becks kjenningsmelodi og et sikkert signal om at eventuelle farer har passert.

Clara undrer seg daglig over at en erklært antisemitt er villig til å risikere ikke bare sitt eget liv, men også konas og datterens, for å redde en gruppe fremmede jøder.

Svaret på spørsmålet hører hun om formiddagen på julaften 1942, da Beck får besøk av sin bror og svigerinne. Etter mange glass vodka føler Beck plutselig trang til å dele hemmeligheten sin med broren.

Nede fra kjelleren kan de skrekkslagne jødene høre at skjulestedet deres nå er kjent av andre enn familien Beck, og at broren reagerer med avsky på nyheten.

Han roper høyt at Beck ikke skylder jødene en skitt, og i alle fall ikke en hjelp som kan koste alle i huset livet. Beruset roper Beck tilbake:

«I 1939, da de elendige sovjetrusserne kom, slapp vi unna med livet i behold. De ville sende oss til Sibir. Og vet du hvem som kjøpte meg fri? Var det deg, min kjære bror? Dere, folketyskerne? Nei, det var jøden Melman nedenunder som bestakk de elendige kommunistene. Hvis jeg forråder dem, forråder jeg min ære. Jeg har hatet jøder hele mitt liv, og det gjør jeg ennå. Men hvorfor? Det var en jøde som reddet det ynkelige skinnet mitt, min uvurderlige kone og min elskede datter. Jeg vil at Ala skal kunne se på sin far og se en mann, ikke en kujon!»

Beck forteller også at det opprinnelig var hans kones idé at de skulle hjelpe alle de tre jødiske familiene. Fru Beck har i årevis arbeidet som hushjelp hos de tre familiene og alltid blitt behandlet godt.

Men i tillegg er fru Beck venninne med Klara Melman, herr Melmans søster, som også ligger i dekning i mørket under gulvplankene.

Vennskapet mellom fru Beck og Klara Melman hviler imidlertid på et skrøpelig grunnlag. Beck har tydeligvis et godt øye til den vakre Klara og inviterer henne ofte opp i huset når fru Beck og Ala er ute.

Clara vet ikke hva de driver med, men det bekymrer alle de voksne i skjulestedet. Beck kan de ikke gå i rette med, og Klara nekter å snakke om det når hun vender tilbake til kjellermørket. Igjen og igjen kretser samtalen om hva som vil skje hvis fru Beck oppdager noe.

«Det brenner, det brenner!»

Snart får alle jødene imidlertid alvorligere ting å tenke på. Beck forteller at gettoen i Zolkiew er i ferd med å bli tømt. Skudd runger i gatene, blodet flyter, og tog etter tog for-later jernbanestasjonen med krøttervogner fylt til bristepunktet av fortvilte mennesker.

Noen få jøder slipper unna forfølgelsen, og snart flytter sju til inn i det allerede overfylte skjulestedet i Becks hus. Noen av dem kunne ikke Beck avvise, fordi de er i familie med dem han alt gjemmer under gulvet, mens de siste er byens rike apotekerpar.

De har kjøpt seg adgang til Becks livreddende skjulested. Pengene bruker Beck til å kjøpe mat til sin egen familie og de nå 18 jødene.

Skjulestedet må utvides litt, og deretter foretar Patrontasch en nøyaktig oppmåling av rommet, og tildeler alle nøyaktig 35 centimeter å sove på.

18. april 1943 våkner Clara av røyklukt og lyden av fru Beck som banker febrilsk på lemmen i gulvet mens hun roper «brann! brann!» Alle i skjulestedet er lammet av panikk – flykter de ut på gaten, vil de garantert bli oppdaget og skutt på stedet.

Blir de værende i kjelleren, vil de enten bli røykens eller flammenes rov. Mennene skynder seg opp for å hjelpe Beck med å fylle vannbøtter som han løper utenfor og kaster på plankeveggene.

Clara kan høre farens fortvilte utbrudd da han ser ut gjennom vinduet på kjøkkenet:

«Alle husene på vår side av gaten brenner. Flammene velter ut av vinduene og slikker oppover takene».

Midt i panikken smetter Claras ti år gamle lillesøster plutselig opp gjennom lemmen i gulvet og løper ut. Først da katastrofen er avverget og ilden kvalt, går det opp for Clara at søsteren ikke bare har løpt opp i stuen, men helt ut på gaten. Siden ser de henne aldri igjen.

I løpet av kvelden prøver Beck diskret å forhøre seg om søsterens skjebne, og om noen har sett henne løpe ut av huset hans. Hvis det er tilfelle, er han og alle husets offisielle og uoffisielle beboere i livsfare.

Da Beck om natten banker på lemmen og kaller til seg familiefedrene, er han grå i ansiktet av sorg og alvor.

Han forteller at Claras søster ble sett av noen polske skolebarn, som sladret til tyske SS-soldater. Nazistene fant den vesle jenta, og hun ble avhørt og deretter skutt. Han vet ikke om hun avslørte skjulestedet.

«Jeg er redd for at dere blir nødt til å reise», sier Beck. Noen timer senere angrer han, og lar alle sammen bli i skjulestedet. Clara betror seg til dagboken:

«Det er ikke noe som heter et knust hjerte. Det fortsetter å slå, som for å håne deg. Den fryktelige sannheten om min søsters død er at selv om vi ba for at hun skulle overleve, så ba vi også om at hun ikke skulle forråde oss, da vi hørte at hun var tatt. Så tårene vi gråt for min søster, var også lettelsens tårer».

Dagen etter hentes ekteparet Beck til avhør hos SS, som har fått et tips om at Claras søster kom løpende ut av huset deres. Men igjen klarer Beck på forunderlig vis å overbevise nazistene om at han er en god tysker som ikke kunne drømme om å skjule jøder.

Beck bedrar kona

Vår blir til sommer, og varmen i skjulestedet er kvelende. Clara prøver å få tiden til å gå med å undervise de minste barna, skrive dagbok og stoppe strømpene til tyske soldater, en jobb fru Beck gjør mot betaling. Sjokket over lillesøsterens død preger hele familien, og neste katastrofe er ikke langt unna.

Beck har for gud ved hvilken gang invitert Klara Melman opp til seg i huset mens fru Beck er i kirken. Plutselig hører Clara fottrinn ved gatedøren.

«Det er bare meg, jeg var kommet helt til kirken før jeg oppdaget at jeg hadde glemt pungen min. Jeg hadde ikke en skilling til kirkebøssen», roper fru Beck muntert.

Alle i skjulestedet holder pusten mens de teller de fem skrittene fra hoveddøren til soverommet:

«Ditt svin! SVIN! Og deg! Jeg vil ikke ha en slange boende under mitt tak. Ut meg deg, UT!» brøler fru Beck. Med kjolen i uorden tumler Klara Melman ned gjennom lemmen, og uten å se noen i øynene kryper hun inn i skjulets fjerneste hjørne.

Ovenpå er fru Beck i ferd å avsi en dødsdom over alle de 17 jødene under gulvbordene:

«Få henne ut herfra! Få dem ut herfra. Alle sammen», roper hun, mens et speil blir knust og ting kastet mot veggen. Så hører Clara lyden av et knyttneveslag og en kropp som faller slapt i gulvet.

Da fru Beck kommer til bevissthet, pakker hun en koffert, tar med seg datteren og marsjerer ut døren. Jødenes matmor er borte – nå avhenger livene deres av en drukkenbolt som sjelden er hjemme.

Uvissheten tærer på alle, og gjennom tre søvn­løse netter spekulerer Clara på hva som vil skje hvis hele familien Beck forlater huset. Tre lange døgn med sult og ulidelig tørst følger. Ingen sier noe – alle ligger bare apatiske og fortvilte og venter.

Så går inngangsdøren opp, og fru Becks gjenkjennelige fottrinn høres på gulvet. Hun banker på lemmen og rekker ned et spann med epler og et med vann til de avkreftede flyktningene. Lettelsen er merkbar i hele skjulet, og Clara skriver varmt og inderlig om fru Beck i dagboken:

«Hun er vår klippe. Fru Beck, den enkle, folkelige, giktbrudne, for tidlig eldet og av sin egen mann ydmykede Julia Beck er den sterkeste av oss alle».

Samme kveld tilbereder fru Beck en forsoningsmiddag til sin mann og inviterer Clara opp til seg i kjøkkenet. Beck vakler beruset inn med favnen full av liljer og en pels. Clara gjør mine til å trekke ned i kjelleren, men Beck vinker avvergende og mumler:

«Nei, bli. Jeg kan trenge litt beskyttelse!»

«Det kommer an på hvem liljene er til», svarer fru Beck skarpt. Beck rekker henne pelskåpen og blomstene og kysser henne på kinnet.

Han forteller at pelsen er kjøpt gjennom hans etter hvert gode forbindelser i byens nazistiske administrasjon. Kåpen er laget av en fremragende buntmaker. Han har brukt hele skinn – ikke småstykker.

Mens han skryter i vei, tar han pelsen opp, snur og vender på den foran fru Beck. Plutselig kjenner han to små hull i ryggen på pelsen. Skrytet stanser, og han banner:

«Den skittstøvelen. Jeg fortalte ham at pelsen var en gave til deg. Tror du kanskje at jeg ville gi deg en pels med skuddhull i? Tror du ikke jeg vet akkurat hvordan de hullene har kommet dit?»

Fru Beck beroliger sin mann, forsikrer ham at pelsen er nydelig, og at hun nok skal finne noen som kan stoppe hullene. Freden senker seg igjen over familien Becks hus.

Gråtende barn må roes

Desember 1943 bringer ikke julefred, men flere rystende opplevelser med seg. Clara har nå tilbrakt et helt år i skjulestedet under jorden, og slik krigen utvikler seg, mener Beck at de risikerer å måtte bli der nede i nok et år.

Et år til med Becks utilregnelighet når han drikker seg sanseløst beruset. Et år til der de alle er avhengige av at fru Beck fortsetter å tilgi sin mann, som nå er utro med en svigerinne i byen. Et år til der selv den minste lyd kan avsløre skjulestedet og sende dem i døden.

Etter nyttår flytter to tyske togførere inn i huset. Byens nazistiske myndigheter oppfatter Beck som en lojal folketysker, og tør derfor å innlosjere personer i nøkkelstillinger hos ham.

Plutselig mangedobles risikoen for at lyder eller lukter skal avsløre flyktningene under gulvet. De voksne jødene diskuterer lavmælt om alle bare skal begå selvmord først som sist – for å unngå ydmykelser og en smertefull død.

Apotekeren plukker på giftkapselen han alltid bærer i et kjede rundt halsen. Beck prøver å berolige dem. Han mener faktisk at det kan være en fordel å ha tyskere boende:

«Tro meg, det er ikke så ille. Vi er tryggere på denne måten. Hvem vil noensinne drømme om at dere er her så lenge det bor togpersonale ovenpå?»

Men hverdagen i skjulestedet skal vise seg å bli uutholdelig da tyskerne flytter inn. Togførerne er ofte hjemme i dagevis, og først når de forlater huset kan Beck rekke nye forsyninger ned til jødene – og herr Patrontasch kan komme opp i huset og tømme latrinespannet i toalettet.

En kveld holder Beck en liten fest for togførerne og sine nazistiske forbindelser i byen. Vodkaen går rundt, musikken spiller, og Clara lytter til samtalene.

«Gud hjelpe og trøste oss når krigen er over og jødene tar sin hevn», sier en bekymret mannsstemme.

«Ikke hvis vi får tak i dem først», ler en av togførerne. Den rå latteren skjærer gjennom gulvplankene og skremmer et av de små barna nede i mørket.

Barnet begynner å hyle høyt. Så høyt at fru Beck lister seg bort til lemmen og hvisker «jeg kan høre henne». Desperat presser en av de voksne en pute over barnets ansikt for å dempe lyden.

Barnet klorer ham på hånden, spreller febrilsk, men ligger til slutt stille. Den vesle fireåringen er helt blå i ansiktet da puten blir fjernet og de holder et lys over henne. Etter et øyeblikk åpner hun heldigvis øynene igjen.

SS flytter inn hos Beck

I april 1944 opererer jødene som en veltrent militær enhet som rykker ut og tømmer toalettspann, koker poteter og får nye forsyninger så snart togførerne forlater huset et øyeblikk.

Men så tramper seks par støvler en dag inn i entreen. Clara hører tyske stemmer og tror straks at en dødbringende razzia er i gang – nå kommer nazistene, og så er det slutt. Like etter banker en uvanlig blek utgave av Beck på lemmen i gulvet:

«Det er SS-soldater. Jeg vet ikke hvor lenge de blir her. De sa at bilen deres har brutt sammen, og at de er nødt til å vente på reservedeler».

SS-soldatene flytter inn i samme rom som togførerne. Nå blir det nesten umulig å få tømt toalettbøtten ofte nok. Beck sender ned tre bøtter slik at de skal ha litt å gå på, men det er ikke nok.

De risikerer å bli avslørt av lukten. Jødene bestemmer seg for å holde seg våkne om natten, slik at ikke snorking og tung pust skal avsløre dem når alle tyskerne er i seng og huset blir helt stille.

I stedet vil de sove om dagen og alltid ha en vakt til å våke over de familiemedlemmene som er kjent for å snorke.

Ekteparet Beck har allerede problemer med å skaffe mat nok til alle jødene. Og når de en sjelden gang finner noe spiselig, er det nesten umulig å få smuglet det ned til den sultne flokken under gulvplankene.

Tyskerne oppdager Patrontasch

Med våren kommer imidlertid også enkelte gode nyheter. Russerne nærmer seg raskt fra øst. Kampene mellom Den røde armé og tyskerne foregår nå bare 150 kilometer fra Zolkiew. Det ser enda litt lysere ut da SS-soldatene etter seks dager drar videre og igjen overlater værelset til de to togførerne.

Men stikk i strid med alle forventninger blir ikke forholdene i skjulestedet bedre. På grunn av bombeangrep er togdriften stanset, og togførerne ligger i sengene sine døgnet rundt.

I kjelleren nærmer jødene seg en latrine- katastrofe. Beck blir nødt til å åpne lemmen en sen nattetime slik at Patrontasch kan komme ut og tømme bøttene mens togførerne ligger og sover.

På sokkelesten og i bare undertøyet lister den vesle mannen seg krumbøyd ut på toalettet og skyller ned. Lyden må ha vekket en av togførerne, for plutselig går døren til tyskernes værelse opp, og en søvndrukken skikkelse dukker opp i døråpningen.

Patrontasch er ikke kommet lenger enn til Becks dobbeltseng. Den skjermer sikten til den åpne lemmen i gulvet. Togføreren kikker i retning sengen, men subber så videre til toalettet.

Patrontasch smetter ned i hullet og lukker lemmen lydløst etter seg. Bare noen sekunder senere bryter helvete løs oppe i huset. Togføreren farer rundt og roper:

«Jeg sverger at jeg så ham. Akkurat her i soveværelset».

Så hører Clara fru Becks opphissede stemme:

«En tyv, det må ha vært en tyv».

Fru Beck åpner en knirkende skapdør og utbryter:

«Jeg hadde noen sølvlysestaker...».

Clara hører hvordan togføreren har lagt seg like over lemmen i gulvet for å kikke inn under sengen, så reiser han seg opp og gjentar:

«Jeg sverger, jeg så ham. Han sto der borte. Han var ikke særlig høy, mørkt hår, mørke øyne og han hadde bare undertøy på seg». Så styrter han ut av huset og løper for å hente politifolkene på nærmeste stasjon.

«15 måneder i dette hullet. Tenk å skulle dø nå, når russerne står bare noen kilometer unna», tenker Clara.

Politifolkene gjennomsøker huset, men heldigvis leter de ikke etter gjemmesteder for jødiske flyktninger, men etter en desperat innbruddstyv som kanskje trykker seg mot gulvet i et skap eller er flyktet ut gjennom bakhagen.

«Man skulle tro at mennesker som ser døden i øynene så mange ganger som vi har gjort, venner seg til det. Men det er faktisk helt motsatt – jo mer vi er i fare for å dø, desto reddere blir vi», skriver Clara i dagboken.

Granater velter husveggen

Snart flytter fire tyske soldater inn i togførernes værelse. De tilhører en enhet som skal forberede tyskernes tilbaketrekning fra Zolkiew.

Selv om tyskerne gjør livet vanskelig for jødene under gulvet, gir nyheten ny næring til håpet. Krigen nærmer seg slutten.

En natt da fru Beck for en gangs skyld er alene hjemme, banker det plutselig hardt på døren. Nazistenes håndlangere fra det ukrainske politiet braser inn. Fru Beck kommer seg på beina, men politibetjentene er allerede nede i vedkjelleren for å lete etter skjulte rom.

«Jøder! Jøder! Hvor er jødene? Si det til oss, ellers dreper vi deg, din polske merr. Vi vet at dere gjemmer 14 jøder. Det vet hele byen», roper en av ukrainerne.

Betjentene farer trampende rundt i huset, mens støvet drysser ned i hodet på Clara og de andre under gulvet. Plutselig hører de en tysker som brøler:

«Svin! Hvordan våger dere å komme og lete her hvor det bor tyske soldater?» Det er den velkjente stemmen til en av de nyinnflyttede tyske soldatene.

Ukrainerne avbryter razziaen mens de banner og steiker, og Clara noterer triumferende i dagboken: «Beck hadde rett. Med en håndfull tyskere i huset, hvem skulle drømme om at det bor flere jødiske familier under gulvet?»

I juli 1944 raser kampene ved Zolkiew. Togførerne og de tyske transportsoldatene flykter da russiske granater begynner å falle i gatene. I tre dager skjelver huset av eksplosjoner.

Tyskerne har en kanonstilling like ved Becks hus, og den forsøker russisk artilleri å treffe. Husets ene endevegg raser sammen, og familien Beck går i dekning hos jødene under gulvet.

Skytingen tar endelig slutt, og Beck går ut for å se om tyskerne er borte. Like etter vender han tilbake og banker på lemmen i gulvet:

«Russerne er her», sier han. Sprekkeferdige av glede strømmer Clara og de andre opp fra skjulestedet.

Døde tyske soldater ligger i gatene der russerne kommer marsjerende. Clara nyter solen og ser på de andre:

«Under åpen himmel kunne jeg se hvor nær vi alle sammen var døden. Huden var gjennomsiktig, og den hang på oss som posete klær. Vi var vandrende pinner med lunger og hjerter, men ikke særlig mye mer».

Etter krigen ble byen Zolkiew en del av det sovjetiske Ukraina, der jødehatet fremdeles ulmet. Clara og familien følte seg tvunget til å reise. De havnet i USA, der Clara stiftet familie og fremdeles bor.