De tre jødiske brødrene Zus Bielski (t.v.), Asael Bielski (midten) og Tuvia Bielski (t.h.).

© Ushmm/Moshe Kaganovich & Yad Vashem
Krig - Andre verdenskrig

Jødisk partisangruppe jaktet nazister

Familien deres ble drept av nazistene, og det var bare så vidt de selv unngikk å bli tatt. Men tre jødiske brødre nektet å dø og dannet i stedet en av Polens mest fryktede partisangrupper. Det var tid for å hevne seg.

En mørk januarkveld 1943 nærmer en gruppe bevæpnede menn seg et lite hus i utkanten av den polske byen Abelkevitch. Ved dørterskelen hever den ene mannen armen og banker hardt på døren. På jakkeermet har han et rødt bånd med et hakekors.

«Hva er nå dette for noe bråk, da? Jeg kommer», lyder det innenfra.

Husets middelaldrende beboer åpner forsiktig døren, kaster et kort blikk på mennenes armbind og slipper dem inn.

«Hvordan går det», spør en av de fremmede og ser på mannen.

«Vi er i live, og vi dreper jøder», svarer­ mannen smilende.

«Vi tar også jøder», svarer den fremmede kaldt og fortsetter:

«Men hvorfor er det så mange jøder på gatene? Hvorfor har du ikke tatt flere?»

Mannen i huset ser nervøst rundt seg: «Jeg har tatt mange.­ For noen dager siden tok jeg to kvinner, to barn og to menn og leverte dem til politiet. Og for få uker siden fant jeg elleve jøder».

Han får støtte av sin kone og sønn, som også har kommet inn i rommet.

«Han er vår mann. Bare se alt han har fått utrettet», sier den ene av de fremmede til en stor mann med kraftig bart som hittil har vært taus.

Den store mannen ser stivt fremfor seg og nikker kort. Plutselig endrer uttrykket hans seg til en hatefull grimase:

«Hvordan kan du få deg selv til å gjøre det? Hvordan kan en mann med samvittighet­ overgi folk til døden?»

Mannen flakker med blikket:

«Hva mener De? Det er jo loven. Vi er nødt til å følge loven».

«Vet du hvem jeg er?», spør en av de andre og svarer selv: «Jeg er jøde».

Sekundet etter slår han den middelaldrende mannen i ansiktet og beordrer hele familien til å legge seg ned på gulvet.

Med uttrykksløse ansikter løsner mennene sikringene på geværene sine og gjennomhuller de tre kroppene på gulvet: «Ikke en levende sjel ble etterlatt, ikke engang en katt eller en hund», skrev gruppens leder – den store mannen med barten – i dagboken sin ti år etter at andre verdenskrig var slutt.

Hans navn var Tuvia Bielski – en polsk jøde som under krigen bygde opp en av regionens mest fryktede partisangrupper og reddet flere hundre jøder­ fra nazistenes massakrer.

Bielski-partisanene: I løpet av tre år vokste Bielski-brødrenes jødiske partisaner fra under 100 til over 1100 partisaner.

© Ushmm/Moshe Kaganovich & Yad Vashem

Bielski fant seg ikke i noe

Tuvia Bielski var den nest eldste av i alt elleve søsken. Familien hans flyttet i slutten av 1800-tallet til byen Stankie-wicze i dagens Hviterussland, der den jødiske familien kjøpte en mølle. Det var et hardt liv, men familien fikk mat på bordet.

Antisemittisme var utbredt i området, og kort etter Bielski-familiens ankomst til Stankie-
wicze kunngjorde den russiske tsaren at rikets jøder ikke fikk ha noen form for offentlige embeter og heller ikke eie eiendommer.

Fremtiden så dyster ut for Bielski-familien. Til alt hell greide faren, David Bielski, å bestikke tsarens embetsmenn til å la ham beholde møllen. Det sikret­ familiens levebrød.

I 1919 erobret polakkene hele den vestlige delen av Hviterussland, inkludert byen der Bielski-familien bodde. Polakkene viste seg å være verre enn russerne, og jødene måtte finne seg i å bli trakassert daglig.

Tuvia Bielski var imidlertid ikke en de lokale burde legge seg ut med. Da noen bønder en dag stjal en del av Bielski-familiens høy, konfronterte den bare 13 år gamle Tuvia­ tyvene uten å vise tegn på frykt.

«Kom deg hjem, ellers blir det bank», lo en av bøndene.

Tuvia dro hjem og hentet sine to yngre brødre, Asael på elleve og Zus på sju. Så dro brødrene tilbake og gikk rett til angrep på en av bøndene med en ljå uten å treffe. Raseriet og kampgnisten brødrene la for dagen overrumplet bonden så mye at han stakk.

Da en annen bonde senere stjal Bielskis høy, slo Tuvia mannen i bakken med et knyttneveslag foran bondens måpende venner. Etter det var det ingen som plaget den jødiske gutten mer.

Hitler ruller over russerne

I 1939, da Tuvia hadde blitt 33 år gammel, inngikk Tyskland og Sovjet-unionen en avtale om å dele Polen, og på få uker erobret russerne den østlige delen av Polen og det vestlige Hviterussland. Enda en gang måtte Bielski-familien innrette seg under nye herrer.

Mange jøder hilste først erobrerne velkommen, men gleden ble kortvarig. Det første russerne gjorde var å forby jødene å snakke jiddisch. Sionistiske grupper ble også forbudt.

Mens Tuvia tok arbeid som bokholder, ble Zus og Asael Bielski innrullert i Den røde armé. Tre år senere, 22. juni 1941, inntraff katastrofen, da tre millioner tyske soldater angrep alle sovjetiske erobringer i øst og utraderte de sovjetiske styrkene underveis.

Tuvia var i byen Lida da de tyske flyene nådde frem: «Skrekken og panikken var ubeskrivelig, det var en følelse av dommedag», skrev han senere i dagboken.

Både Tuvia og brødrene hans ble mobilisert til hæren, men etter bare en halv dags kamp var alt tapt.

«Kamerater, det er hver mann for seg selv nå», brølte Tuvias kommandant og forsvant omtrent idet ordene falt.

Tuvia kastet våpenet og dro hjem til Stankiewicze, forkledd som bonde.

I alle større polske byer opprettet tyskerne bevoktede gettoer til jødene.

© Getty Images

Far, mor og brødre ble myrdet

Da Tuvia kom hjem til foreldrenes mølle, ble han forent med sine to brødre, Asael og Zus, som også hadde kommet hjem. For ikke å tiltrekke oppmerksomhet til møllen bestemte de tre brødrene seg for å bo i skogen ved familiens hjem.

Zus dro jevnlig til nabobyen Novogrudek for å besøke sin unge kone. Under et av besøkene ble han vitne til noe han aldri skulle glemme. På byens torg hadde tyske soldater samlet en stor gruppe jøder. Det lokale politiet var med på å holde vakt.

Plutselig åpnet soldatene ild mot den første kolonnen med jøder. Samtlige gikk i bakken. Deretter sto neste kolonne for tur, og slik fortsatte de helt til de kom til den siste kolonnen. Her la Zus merke til en liten jødisk gutt som satte sine paniske øyne i faren: «Far, de kommer til å drepe oss», hvisket gutten.

Så runget den siste salven skudd.

Ingen av jødene i området var lenger i tvil om at helvete ventet dem alle.

Snart sladret noen av Bielski-familiens naboer til tyskerne om at de tre Bielski-brødrene hadde gått i dekning i skogen. En gruppe polske politifolk troppet opp ved møllen og gjennomsøkte skogen.

Brødrene hadde blitt advart og var for lengst over alle hauger. I stedet arresterte politifolkene de to yngre brødrene Abraham og Yakov. Ingen av familiens bønner om frigivelse hjalp, og etter noen uker fikk familien beskjed om at Abraham og Yakov var blitt skutt under et fluktforsøk.

Familien rakk knapt å komme seg over tapet før tyske soldater i desember 1941 kom og hentet foreldrene og kjørte dem bort i en lastebil sammen med tusenvis av andre jøder fra området, blant dem Zus' kone og deres lille baby.

Få dager senere ble de arresterte jødene jaget ut i skogen og tvunget til å kle av seg. Skjelvende av kulde ble jødene stilt opp ved kanten av to 40 meter lange massegraver, før de ble meid ned med maskingeværer. Da dagen var omme, lå 4000 døde igjen i skogen, blant dem ekteparet Bielski,­ svigerdatteren og barnebarnet.

På østfronten førte de tyske troppene en brutal­ krig mot de lokale partisanene, som ble hengt offentlig til skrekk og advarsel.

© Yad Vashem

Hevnen måtte vente

Etter tragedien i Novogrudek møtte Zus, Asael og Tuvia sin yngre bror Aron. Fortært av sorg og hevntørst skaffet de seg et par våpen og dannet en partisangruppe.

I løpet av de første månedene av 1942 hentet de flere familiemedlemmer ut i skogen, blant dem søsteren Taibe, Tuvias hustru og fetteren Yehuda. Snart bodde det et tjuetall mennesker i leiren i provisoriske hytter laget av greiner og kvister.

På nattlige utflukter fikk eller stjal de mat fra lokale bønder. Zus og Asael ville helst sette i gang hevnaksjonene mot tyskerne umiddelbart, men Tuvia ville først sørge for å redde liv. I leiren hans skulle alle være velkomne – barn, gamle og syke.

«Jeg vil heller redde én gammel jødisk­ kvinne enn drepe ti nazister», forklarte­ han sine tilhengere.

Hevnen måtte komme senere. Da leirens beboere valgte Tuvia som leder, bøyde brødrene seg for ønsket hans.

I mellomtiden hadde nazistene etablert gettoer i Novogrudek og Lida og gjennomført flere massakrer. I mai 1942 ble 5500 jøder fra Lida henrettet, og snart kom det rapporter om massakrer i andre byer, der flere enn 7000 mistet livet. Overbevist om at massemordene langt fra var slutt, organiserte Tuvia en flukt for jøder i gettoene i området.

Etter hvert som gruppen i skogen vokste, innså Tuvia at de måtte ha mer forsyninger og våpen. Men bare noen få polske bønder hadde mot til å hjelpe dem. Derfor bestemte brødrene å gå over til terrortaktikk.

Om natten omringet partisanene de lokale gårdene og truet bøndene til å hjelpe dem. Flere ganger tok Tuvia bøndenes sønner ut av syne, skjøt opp i luften og kom tilbake alene:

«Vi har skutt én sønn, la oss skyte én til!» ropte han til sine menn.

For dette fikk Tuvia utlevert våpen, mat og andre forsyninger.

Hevnens time opprant

Snart bestemte Tuvia at tiden var kommet for gjengjeldelse: «Vi skal fokusere på én ting: hevn og atter hevn over morderne», proklamerte han.

Jødene hadde fått kontakt med en gruppe russiske partisaner som holdt til i området. Tross stor mistro fra russernes side fikk Tuvia overbevist den russiske partisanlederen om at de to gruppene skulle samarbeide.

1. september 1942 angrep russerne og Tuvias jøder de store kornsiloene som tyskerne hadde planlagt skulle transporteres til Tyskland. Siloene ble satt i brann, og tusenvis av tonn korn ødelagt. Aksjonen var en enorm suksess for partisanene. Og snart fulgte flere aksjoner med blodige angrep på tyske patruljer.

«Vi ville vise antisemittene som levde i luksus på vår bekostning at Hitlers profeti om at jøder snart bare ville kunne ses på kinolerretet, var en løgn», skrev Tuvia i dagboken sin.

Hans navn var nå fryktet overalt i lokalområdet, og tyskerne utlovet en dusør på 10 000 riksmark for hans død.

I mars 1943 talte Bielskis gruppe over 300 menn, kvinner og barn. En dag kom en gruppe partisaner tilbake fra et forsyningsraid med en fange. Asael Bielski gjenkjente mannen. Det var en av Bielski-familiens naboer som hadde latt seg rekruttere til det pro-nazistiske politiet og deltatt i jakten på jøder.

«En av guttene hogde hodet av med en øks», skrev Asael.

Kort etter tok jødene også sønnen til en av Bielski-familiens tidligere ansatte. Han hadde ledet litauiske hjelpetropper inn i skogen for å finne brødrenes leir. Mannen tryglet forgjeves for sitt liv. Tuvia beordret sine menn til å henge den skrekkslagne polakken i et tre.

Halshogd og hengt

I juli 1943 var antall medlemmer av den jødiske partisangruppen oppe i 800. Og nå innledet tyskerne den hittil største offensiven mot partisanene: Operasjon Hermann.

Nazistene hadde satt inn sine mest brutale soldater, herunder den beryktede Dirlewanger-gruppen bestående av dømte mordere og voldtektsmenn. 52 000 soldater omringet skogene og henrettet alle på sin vei.

Jødene var sjanseløse overfor den enorme styrken, og Tuvia besluttet å lede partisanene på flukt. Uten bagasje beveget flyktningene seg ut i en sump. Om natten bandt de seg selv fast til trærne for ikke å drukne når søvnen overmannet dem.

Neste morgen nådde de frem til en liten, skjult øy. I nesten to uker ble jødene værende på øya uten mat, frem til de ikke lenger kunne høre skudd. Jødene­ hadde mot alle odds unnsluppet Hitlers mest fryktede soldater.

Både polske, russiske og jødiske partisangrupper hadde skogene som tilholdssted. Herfra angrep de fienden daglig.

© Jewish Virtual Library

En helt annen verden

I august 1943 etablerte de jødiske partisanene en ny leir i Naliboki-skogen. Her sto trærne tett, og området var fullt av andre partisangrupper.

Snart vokste det frem en liten landsby med hus, verksteder og staller. I juni 1944 trakk de tyske troppene seg omsider tilbake fra Hviterussland på vill flukt fra Den røde armé. Det var hevnens time.

Bielski-partisanene og andre grupper drepte tusenvis av flyktende tyske soldater som trodde de var trygge i Hviterusslands dype skoger.

En dag førte Bielski-partisanene fire tyske fanger inn i leiren. Kort etter ble soldatene overøst med skjellsord og slag. Alle hadde mistet familiemedlemmer.

Nå skulle de fire tyske soldatene stilles til regnskap. I to timer dengte menn, kvinner og barn løs på de livredde tyskerne, som desperat forsøkte å overbevise angriperne om sin uskyld.

«Det er for min mor!»

«Det er for min sønn!», ropte de rasende­ jødene for hvert eneste slag.

Til slutt kastet jødene soldatene i en grøft og skjøt dem. Noen dager senere var krigen over. I sin siste rapport kunne Tuvia fortelle at hans gruppe hadde ødelagt 34 togvogner, sprengt 18 broer og drept 261 soldater i løpet av tre år.

Den største triumfen var imidlertid antall liv de hadde reddet. Takket være Bielski-brødrenes innsats kunne 1140 jøder i juni 1944 forlate Naliboki-skogen som frie mennesker. Tuvia hadde motbevist Hitler: Bielski-brødrenes jøder hadde kjempet,­ overlevd – og seiret.

Les også:

Kurland ww2
Andre verdenskrig

Slagmarkens detektiver graver opp haugevis av skjeletter

3 minutter
Gravrøver Kurland
Andre verdenskrig

Gravrøvere plyndrer døde soldater

4 minutter
Andre verdenskrig

Reportasje: Hitlers vikinger funnet i Latvia

0 minutter

Logg inn

Feil: Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
VisSkjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!