Josef Mengele – dødsengelen fra Auschwitz

Auschwitz' leirlege vender tilbake til sorteringsarbeidet. Venstre, venstre, høyre, venstre... En time senere er de fleste fangene døde. De få som ble sendt til høyre får leve noen uker eller måneder til som slavearbeidere.

I leirlegens private laboratorium ligger de små jentene fastspent på operasjonsbordet. Foran dem står dr. Josef Mengele.

Nå har han på seg legefrakk over SS-uniformen. Smilet er borte. I hånden holder han en skalpell. Eksperimentet kan begynne.

En drøm om storhet

Allerede som barn drømte Josef Mengele om en plass i historiebøkene.

Barndommen i Bayern – som eldste barn av velstående katolske foreldre – var preget av konkurranse og kamp om foreldrenes anerkjennelse.

I dagbøkene beskrev Mengele både faren og moren som følelseskalde, og forholdet til de to brødrene var preget av bitter sjalusi.

Josef følte at han konstant måtte bevise sin verdi, og ungdomsvennen Julius Diesbach beskrev ham som en voldsomt ambisiøs ung mann:

“Han ønsket ikke bare å lykkes, men å skille seg ut fra mengden. Han hungret etter berømmelse. En gang sa han til meg at jeg kom til å lese om ham i oppslagsverkene.”

Anerkjennelsen skulle komme via en fin utdannelse og en godt betalt jobb som vitenskapsmann, mente Josef. Etter studenteksamen i 1930 bestemte han seg derfor for å flytte til München for å studere medisin ved universitetet.

“Familien min blir mektig imponert når jeg blir Mengele-familiens første vitenskapsmann,” skrev Josef til en venn.

I begynnelsen av 1930-årene sydet München av politisk uro. Nazistene var på fremmarsj, og Mengele selv valgte snart side:

“Det var umulig å stå på sidelinjen i disse politisk turbulente tidene hvis man ville unngå at fedrelandet vårt falt for bolsjevik-marxistenes angrep,” skrev han i dagboken.

Innmelding i nazipartiet

I studietiden ble Mengele snart mer opptatt av rasemessig utvikling enn av å kurere sykdommer.

Teorier om den ariske rases renhet og overlegenhet var sentrale i nazistenes ideologi, og Mengele studerte selv under flere av de fremste autoritetene på området.

En av dem var Theodor Mollinson, som hevdet å kunne avgjøre om en person hadde jødiske aner bare ved å se på et fotografi.

I 1935 oppfylte han Mengeles drøm om en akademisk karriere ved å tildele ham en doktorgrad for en avhandling om “underkjeven hos fire rasegrupper”.

Nå lå veien til en respektabel jobb åpen. I 1937 ble Mengele ansatt ved “Institutt for arvebiologi og rasehygiene” ved universitetet i Frankfurt.

Her kom han i lære hos en av Tysklands fremste raseteoretikere, professor Otmar von Verschuer, som hyllet Adolf Hitler som “den første statslederen som har innsett betydningen av biologisk arv og rasehygiene”.

På samme tid meldte Josef Mengele seg inn i nazistpartiet NSDAP, og ble snart også tatt opp i SS. Med Verschuers støtte steg han raskt i gradene og ble SS-offiser.

Verschuer beskrev Mengele som en mann med “en sterk interesse for medisinsk forskning og kirurgi. Han var også intelligent og kultivert”.

Men den tyske historikeren Andreas Hillgruber brukte helt andre ord for å beskrive Mengele, som sto på terskelen til sin karriere:

“Han var overbevist om at han tjente en stor sak: Hitlers forsøk på å forhindre menneskehetens undergang. Mengele var blitt personifiseringen av nazismen i sin mest ekstreme form."

Ekspederte dem ivrig videre til gasskammeret

Mengele ble overflyttet til konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau høsten 1943. Før det hadde han kjempet ved østfronten og var blitt tildelt Jernkorset for sin tapperhet.

Krigshelten Mengele ble møtt med respekt i Auschwitz, men de andre offiserene merket seg snart at den nye legen var annerledes.

Mengele var påfallende ivrig i tjenesten, og alltid opptatt av et eller annet hemmelighetsfullt prosjekt. Dessuten drakk han nesten aldri alkohol – selv ikke når det var hans tur til å foreta “die Selektion” – utvelgelsen.

Hver gang det kom nok et overfylt tog med fanger, måtte leirlegene vurdere hvilke fanger som skulle leve, og hvilke som skulle til gasskammeret.

Oppgaven var svært upopulær, og rollen som herre over liv og død slet så mye på legene at de bedøvet seg med morfin, eter og sprit for å takle oppgaven de var pålagt. Mange var så påvirket at de knapt kunne stå på beina på jernbanerampen.

Men ikke Mengele. Han meldte seg ofte frivillig, og utførte “die Selektion” med entusiasme, gjerne mens han plystret et stykke klassisk musikk.

Han hoppet ofte – ivrig som et barn – ned blant fangene og plukket ut en eller flere som ble sendt til laboratoriet hans. For å sikre seg at han fikk tak i de absolutt mest nyttige fangene, dukket han også opp når han hadde fri.

Mengele var stadig drevet av et brennende ønske om å bli en anerkjent vitenskapsmann.

“De er en middelmådig akademiker, herr Mengele, men flittig og arbeidsom. Jeg kan se for meg at De om en 20 års tid kan bli professor ved et av Tysklands mindre universiteter,” hadde en av Mengeles universitetsprofessorer uttalt.

Men Mengele kunne ikke vente; han ville vise foreldrene og resten av Mengele-familien at han hadde nådd målet. Han arbeidet nå for rasen sin.

Alt han hadde av fritid i Auschwitz tilbrakte Mengele i laboratoriet, der han “undersøkte” sine nøye utvalgte fanger.

Leiren fungerte som et enormt laboratorium med ubegrenset tilgang til forskningsmateriale, og ofte satt Mengele til langt på natt – opptatt av å skrive rapporter eller stirre ned i mikroskopet sitt.

Tvillinger var Mengeles yndlingsobjekter

Blant de nye fangene plukket Mengele ut de som var halte, pukkelryggede eller hadde andre misdannelser til forsøkene.

Målet var å undersøke hvordan disse deformitetene oppsto, og hvordan de kunne fjernes fra samfunnet, slik at den ariske rase ble holdt ren og sterk.

Mengele var aller mest begeistret når de nyankomne kuvognene inneholdt tvillinger. Mengele mente at svaret på hvordan den germanske rasen kunne overta verden lå hos tvillingene.

Ved å studere og eksperimentere med dem håpet han å utvikle en metode som kunne fremkalle tvillingfødsler hos germanske kvinner, slik at den ariske rasen vokste raskere enn andre raser.

Han var særlig fascinert av at én tvilling kunne være sterk og velproporsjonert, mens den andre kunne være svak og misdannet.

I forsøket på å finne svaret på denne gåten ga han tvillinger felles blodomløp ved å spleise den enes blodårer til den andres. Andre ganger gikk Mengele enda lengre, slik fangen Vera Alexander bevitnet:

“SS-mennene kom og tok to av barna, Tito og Nino, med seg. En av dem hadde pukkelrygg. To-tre dager senere kom en SS-mann tilbake med dem, og de var i en forferdelig tilstand. De var blitt operert. Barnet med pukkelrygg var sydd fast til det andre barnet, rygg mot rygg, og også håndleddene var sydd sammen. De luktet forferdelig av koldbrann.”

Mengele var også fascinert av tanken om å skape blå øyne, og utførte utallige eksperimenter for å endre fargen på forsøkspersonenes iris.

En gang sendte han bud etter 36 småbarn fra en av fangebrakkene. De fikk sprøytet inn farge i de brune øynene sine. Mange mistet synet med det samme, men blå øyne fikk de ikke. Dermed ga Josef Mengele ordre om at de skulle gasses.

Andre ganger lyktes han tilsynelatende med fargeendringen: “I juni 1943 gikk jeg inn i et rom i sigøynerleiren i Birkenau,” fortalte legen Vexler Jancu.

“Der sto et bord fullt av øyne. Alle var merket med et tall og en bokstav. Øynene var lysegule, knallblå, grønne og fiolette”.

Fangen Vera Kringel hadde en lignende opplevelse da hun en dag fant en hel vegg dekket av øyne i Mengeles private laboratorium.

“De var alle festet med nåler som sommerfugler. Jeg trodde jeg hadde dødd og havnet i helvete.”

Kokte far og sønn

I Auschwitz fikk Mengele anledning til å gjennomføre alle eksperimenter han kunne forestille seg – så lenge de var begrunnet i nazismens raselære.

Og Mengele holdt gjerne lange forelesninger om de siste resultatene sine for kollegene i Auschwitz.

En dag oppdaget Mengele en pukkelrygget far og hans misdannede sønn blant fangene. Mengele følte at han var nødt til å undersøke disse “eksemplarene” nærmere, og beordret at far og sønn straks skulle henrettes.

Kroppene deres ble ført til laboratoriet hans, der de først ble kokt, slik at hud og kjøtt lettere kunne fjernes. Deretter ble de lagt i et bad av petroleum, slik at knoklene ble hvite og luktfrie.

Da dette var gjort, sendte Mengele bud etter kollegene sine. Ledet av Mengele kretset de svartkledde SS-offiserene rundt skjelettene, mens Mengele i høytidelige vendinger forklarte betydningen av dette eksperimentet.

Han pekte og beskrev, mens de andre SS-offiserene lyttet ærbødig og nikket anerkjennende til Mengeles “vitenskapelige” utredning.

Fangen Alex Dekel, en rumensk jøde, var vitne til hvordan Mengele i vitenskapens navn opererte “pasientene” sine blant annet i magen og hjertet uten bedøvelse.

“Ingen stilte noensinne spørsmål som ‘hvorfor døde denne fangen? Hvorfor gikk denne til spille?’ Pasientene betydde ingenting. Så han fortsatte med å ture frem i vitenskapens navn, men i virkeligheten handlet det om stormannsgalskap,” skrev Dekel senere i sine memoarer.

Brente barnefanger levende

Mens han var i Auschwitz forsøkte Mengele å opprettholde et inntrykk av kjølig distanse til de uhyrlige eksperimentene han foretok – han var ingen simpel bøddel, men en forsker.

Dette inntrykket ble understreket av at han alltid var ulastelig kledd og gjerne holdt seg i bakgrunnen ved sosiale begivenheter.

Men enkelte ganger sprakk masken til Mengele, og villdyret som lå skjult under overflaten kom til syne.

Leirlegen Gisella Perl var vitne til hvordan Mengeles raseri gikk ut over en kvinnelig fange som hadde forsøkt å flykte:

“Han grep henne rundt nakken og fortsatte å slå henne i ansiktet helt til det var en blodig masse. Han banket henne hele tiden i hodet mens han skrek:

‘Du vil flykte, vil du? Du kan ikke flykte nå. Du skal brenne som alle de andre. Du skal dø, din skitne jøde!’ Mens jeg så på, forsvant de vakre, intelligente øynene hennes under et lag av blod. Ørene hennes var der ikke lenger – kanskje hadde han revet dem av. Og i løpet av noen sekunder var den rette, smale nesen hennes en knust, blødende masse”.

Annani Silovitj Petko, en russisk fange, beskrev hvordan en gruppe SS-offiserer med Mengele i spissen fikk gravd et stort hull som ble fylt med bensin.

Den brennbare væsken ble tent på, og omtrent ti lastebiler fylt med barnefanger rygget og helte dem ned i hullet. “Barna begynte å skrike; noen klarte å klatre opp av det brennende hullet.

En offiser gikk rundt hullet med en stokk og skubbet de flyktende ned igjen. Höss (øverstkommanderende i Auschwitz, red.) og Mengele var til stede og ga ordrene.”

Eksperimenterte til det siste

Høsten 1944 lød luftvernsirenene stadig oftere over Auschwitz. Enkelte ganger falt det også bomber.

Etter hvert som det ble klart at nederlaget var uunngåelig, ble Mengele stadig mer deprimert.

Øyenvitner forteller at han gikk frem og tilbake på kontoret sitt i taushet, med ansiktet begravd i hendene. Men eksperimentene fortsatte til det siste.

I desember 1944 hentet han 16 kortvokste kvinner fra leirsykehuset og utførte forskjellige eksperimenter på dem. Bare fem av dem overlevde.

For hver dag som gikk, rykket den russiske hæren nærmere, og nå forsto Mengele at det var på tide å komme seg unna.

Den siste personen i Auschwitz som så ham, var fangelegen Martina Puzyna. Hun hadde hatt ansvaret for å skrive ned alle detaljer om tvillingene som ble utsatt for Mengeles eksperimenter.

Den 17. januar 1945 så hun Josef Mengele for siste gang:

“Han kom inn på kontoret mitt uten et ord. Han tok alle papirene mine, la dem i to esker og fikk dem båret ut i en ventende bil.” Deretter forsvant Dødsengelen fra Auschwitz.

Doktor Mengele ble selv brukt til medisinske studier

Mer enn 70 år etter sine grusomme forbrytelser og over tre tiår etter sin død ble Mengele plassert under en skarp legelampe på universitetet i den brasilianske byen Sao Paolo.

Mengeles knokler blir brukt til å utdanne fremtidens leger i Brasil, og du kan lese hele historien her.