Kamikaze-pilotens avskjedsbrev: “Totalitære land bukker alltid under”

Chiran flybase, Japan, 10. mai 1945

Mine tanker

Intet er så ærefullt som å bli utvalgt til å gjøre tjeneste i Hærens Spesielle An­greps­korps, en enhet som står som et lysende eksempel for alle angrepsstyrker i Japan, mitt glorverdige hjemland.

Om jeg tenker logisk, slik jeg har lært det gjennom mine mange år i skolen, kommer jeg til det innlysende resultat at friheten vil seire. Det sier jeg selv om det nok vil få noen til å utrope meg til liberalist.

I likhet med italieneren Croce3 tror jeg at fri­hets­tran­gen er en avgjørende del av menneskets natur som intet kan ø­de­leg­ge.

Selv om det akkurat nå ser ut til at lengselen etter frihet har blitt tråkket ned så lever den videre under o­ver­fla­ten, og den vil vinne til slutt.

Diktaturer har kanskje frem­­gang en viss tid. Men to­ta­li­tæ­re land bukker alltid under. Slik er kjens­gjer­nin­ge­ne, og slik for­hol­der det seg også med aksemaktene4 i den krigen som nå utspiller seg.

Se bare hvordan det står til med det fascistiske Italia5. Na­­zi­­-Tysk­­­land er be­seiret, og det ene au­to­ri­tæ­re regimet etter det andre kollapser som en bygning når dens fundament styrter sammen.

Såvel historien som den pågående krig beviser at det jeg sier er sant: Friheten seirer alltid.

At det forholder seg slik virker kanskje umiddelbart skremmende på befolkningen i mitt hjemland, men det gleder meg.

Grunnlaget for den eksisterende kon­flikten er nemlig motstridende i­de­o­lo­gi­er, og da friheten alltid seirer, er utfallet gitt på forhånd.

Min drøm om å være med på å gjøre mitt elskede Japan til et mektig imperium, slik det britiske engang var, tjente til sist ikke noe formål.

Men hvis folk som i sannhet elsker Japan i tide hadde fått lov til å uttale seg fritt, ville det etter min mening aldri ha gått så galt som det nå har gjort.

Sant er det, som en venn formulerte det; en pilot fra Det Spesielle An­greps­korps er ikke annet enn en maskin.

Maskinen griper bare styrespaken. Den har verken personlighet, fø­lel­ser eller fornuft. Den er intet annet enn et jern­mo­le­ky­l i en mag­net som målrettet søker mot det fiendtlige hangarskipet.

Hvis man betrakter fe­no­me­net med sin for­nuft, er det helt u­for­stå­e­lig. Når man er tvun­get til det, kan det så i virkeligheten be­­trak­­tes som selvmord?

Den slags kan bare skje i et land som Japan, hvor det åndelige spiller en stor rolle. Hva meg angår, så er jeg jo kun en maskin uten rett til å uttale meg om noe som helst.

Hvis jeg drar av gårde i den sinnstilstanden jeg nå befinner meg i, gjør det sannelig ingenting om jeg dør.

Derfor forholder det seg slik at jeg – som jeg skrev i begynnelsen av dette brevet – er beæret over å ha blitt valgt ut til Det Spesielle Angrepskorps.

Jeg er intet mer enn en maskin, når jeg setter meg inn i flyet mitt. Men ettersom jeg selvfølgelig er et menneske når jeg kommer ned igjen, så har jeg også følelser og er i stand til å føle lidenskap.

Da min elskede gikk bort, døde jeg i ånden med henne. Når jeg tenker på at hun venter på meg i himmelen, så bekymrer døden meg ikke, da døden kun utgjør inngangsveien til himmelen.

Jeg flyr i morgen. Mine ekstreme tanker må aldri offentliggjøres, men jeg har nå – uten å skjule noe – gitt uttrykk for hva som ligger meg på hjertet.

Tilgi meg at mine ideer er like uorganisert fremsatt som de er tenkt. I morgen vil en liberalist forlate denne verden. Sett utenfra virker det ensomt, men hans hjerte er tilfreds.

Chiran flybase, Japan, 10. mai 1945

Kjære foreldre

I de litt over 20 år som har gått siden jeg fikk skjenket livet, har jeg vært så heldig å aldri ha vært nødt til å bekymre meg om noe.

Mine gode foreldres kjærlighet og mine brødre og søstres harde arbeid gjorde at jeg kunne leve et behagelig liv.

Jeg var til tider selvsentrert og ga dere flere bekymringer enn tilfellet var med mine søstre og brødre. Jeg er lei meg for at jeg ikke får mulighet til å gjengjelde deres godhet.

I Japan er lojalitet og en sønns hengivenhet overfor sin far imidlertid én og samme ting, og det sies at det å tjene sitt land lojalt er det samme som å vise kjærlighet til sin far. Jeg håper derfor at dere vil tilgi meg.

Da skyene er min arbeidsplass, lever jeg hver dag i forventning om døden. Hvert tegn jeg skriver, og hvert ord jeg ytrer, utgjør mitt siste brev og mitt endegyldige testament.

Høyt til himmels frykter jeg ikke døden. I den ånd vil jeg utføre mitt angrep og muligens dø.

Jeg er ikke redd for døden. Snarere føler jeg meg glad. Grunnen er at jeg tror at jeg på den måten snart vil møte Tatsu, min kjære storebror.

Mitt største ønske er å møte ham i himmelen. Jeg tenker ikke på liv og død som sådan. Hvis jeg gjorde det, ville døden få for stor betydning og jeg ville frykte den.

I stedet tenker jeg at jeg gjennom døden vil møte mine kjære igjen, og derfor kan jeg forlate denne verden helt uten frykt.

For et menneske er et lands oppstigen og fall en stor sak, men når man ser det i det store perspektiv, er det trivielt.

Dere skal vite at jeg har gjemt en bok i den høyre skuffen i min bokreol i det tilstøtende værelset. Hvis dere ikke kan åpne den, så dra ut skuffen til venstre og trekk deretter ut spikeren.

Jeg ber dere passe godt på dere selv. Mine beste hilsener til min eldste bror, Kiyoko, og til dere alle.

Farvel og ha det godt. Farvel for evig.

Fra Ryoji

Etterskrift

Ryoji Uehara døde dagen etter, den 11. mai 1945, i et kamikaze-angrep mot den amerikanske flåten vest for Okinawa.

Japan overga seg til de allierte fire måneder senere. Landets demokratiske forfatning trådte i kraft den 3. mai 1947, to år etter Ueharas død.