Klokken ett om natten 26. juli 1941 går døren inn til løytnant Fred Luthers rom opp med et smell. En ung menig roper:
«Russere!»
Luther har kommandoen over den finske troppen som vokter fyret på klippeøya Bengtskär. Den 25 år gamle løytnanten våkner med et rykk og bykser bort til vinduet. Fra tredje etasje i sidebygningen til fyret kan han se noen skikkelser sprette rundt i den lyse sommernatten.
Luther tror det er hans egne menn, og roper «bemann stillingene!» til dem. Svaret kommer kjapt: En salve fra en sovjetisk maskinpistol knuser ruten, så løytnanten må kaste seg på gulvet.
Han raser ned trappa på bare føtter. I et sprang er han ute på fjellavsatsen foran hovedinngangen, der tre av soldatene hans febrilsk prøver å få et maskingevær til å virke. Mens de fomler med våpenet, blir to av dem drept av sovjetiske kuler.
Noen sekunder senere vakler den siste bort til Luther og synker sammen i armene hans.
«Fulltreffer», stønner soldaten og utånder.
Bengtskär ligger to og en halv mil fra det finske fastlandet. Klippeøya er på størrelse med fire fotballbaner.
Sovjeterne har akkurat gått i land, og flere av Luthers soldater har allerede falt. Men angrepet er bare begynnelsen på det blodige slaget om Bengtskär.
Øyas knøttlille forsvarsstyrke vil trenge alt det motet som vinterkrigen har gjort de finske soldatene verdenskjente for.
Fyrtårnet spionerer på sovjeterne
Til tross for tapperheten deres hadde vinterkrigen i 1939 og 1940 kostet finnene dyrt. For å få fred måtte de avstå Hankø-halvøya til Sovjetunionen. I tillegg fikk sovjeterne Det karelske neset, som hadde elleve prosent av Finlands jordbruksareal og tjue prosent av industriproduksjonen. 420 000 finner mistet hjemmet sitt.
Da Nazi-Tyskland angrep Sovjetunionen 22. juni 1941, mente mange finner at det var på tide å ta tilbake de tapte områdene. Finland gikk inn i krigen på tysk side, og etterfølgeren til vinterkrigen – fortsettelseskrigen – brøt ut.
Stalin visste at den sovjetiske flåten måtte ha full kontroll over Finskebukta hvis ikke finnene og tyskerne skulle nå Leningrad via Østersjøen. Derfor ble fyret på Bengtskär en viktig brikke i krigen.
Fra toppen av fyret, som ligger 25 kilometer sørvest for Hankøhalvøya, kunne finnene overvåke den store sovjetiske flåtebasen som voktet inngangen til Finskebukta. Den observasjonsposten måtte fjernes for alt i verden, mente de sovjetiske admiralene.
«Det må skje raskt, uten støy og uten å vekke fienden. Jeg ønsker dere et vellykket tokt», sa offiseren som sendte den sytti mann sterke sovjetiske stormtroppen til Bengtskär like etter midnatt.
Sovjeterne var bevæpnet med automatvåpen, håndgranater og sprengstoff. Ordren deres var å storme klippeøya, ta de finske vaktene til fange, sprenge fyrtårnet og komme seg unna.
Det sovjeterne ikke visste, var at Bengtskär hadde fått forsterkninger. I de første trefningene i fortsettelseskrigen hadde sovjeterne angrepet flere finske småøyer, og derfor hadde løytnant Luther blitt sendt til Bengtskär for å styrke forsvaret av fyret med over tretti mann og en danskbygd 20-mm Madsen maskinkanon.
Bengtskärs 20-mm Madsen maskinkanon kunne avfyre 250 skudd i minuttet. På 500 meters avstand gikk prosjektilene gjennom 3 centimeter tykt panser.
Finnene hadde rullet ut piggtråd over store deler av klippeøya og etablert fremskutte forsvarsstillinger, men den sovjetiske angrepsstyrken som nærmet seg midt på natten, var skjult av en tett tåke som lå over bukta. Ingen av finnene rykket derfor frem til stillingene.
De sovjetiske båtene satte i land soldater tre steder på øya, og i løpet av minutter var de på plass foran fyret.
Finnene forskanser seg
Løytnant Luther fant raskt ut at mennene hans var tatt på senga. Før løytnanten hadde fått på seg støvlene, var tre av landsmennene hans drept foran øynene på ham. Da han lå i dekning ved maskingeværstillingen, eksploderte en håndgranat noen få meter fra ham.
«Det kom et digert brak, men det ga også en fin adrenalininnsprøytning», forklarte han senere.
«Tilbake til huset!» ropte Luther til mennene sine.
Den sovjetiske stormtroppen overrasket finnene og omringet raskt fyret.
Tilbaketrekningen til fyret skjedde i et regn av kuler. Mens alle vinduene i bygningen ble knust, kastet Luther og soldatene hans seg i sikkerhet bak de tykke veggene i fyret.
Under et av vinduene lå menig Anjalin i dekning – en bjørn av en mann som tviholdt på en improvisert sprengladning på et skaft. Luther ba ham kaste den såkalte kasapanosen mot en gruppe sovjetere som hadde søkt dekning bak noen store steiner.
Sekunder etter lød det et drønn, og avrevne lemmer fløy gjennom lufta. Men Anjalin fikk ikke tid til å nyte triumfen. Kort tid etter ble han truffet i hodet av en sovjetisk kule.
På grunn av bråket og kuleregnet var det flere av Luthers menn som ikke hadde fått med seg retrettordren. Korporal Harry Bjelke og tre menige bemannet fortsatt sin fremskutte post på nordsiden av bygget.
Herfra skjøt de på alle som prøvde å rykke frem mot fyret. En menig ved navn Torsten Eriksson traff hele fjorten sovjetiske soldater i løpet av en og en halv time.
En finsk soldat med en buntladning, en kasapanos. Ifølge de finske bruksanvisningene kunne en slik med fire kilo TNT ødelegge et panserkjøretøy på 30 tonn.
Først da en av Bjelkes menn sank død sammen, trakk han og de to andre overlevende seg omsider tilbake til fyret.
Bengtskär var forvandlet til et inferno.
Fire sovjetiske kanonbåter avfyrte 45 mm granater mot hovedbygningen så vindusrammene ble smadret. Tykke granittvegger beskyttet imidlertid fortsatt Luther og mennene hans.
Over radioen ba løytnanten om ildstøtte fra finnenes tunge kanoner på øya Örö, og like etter begynte det å regne ned granater blant sovjeterne.
«Selv om kanonene våre var 13–14 kilometer unna, var de så nøyaktige at granatene aldri traff nærmere huset enn 5–10 meter», sa Luther senere.
Den unge løytnanten ba også om forsterkninger sjøveien, men de første av dem måtte vende om rundt 02.30 på grunn av kraftig beskytning fra de sovjetiske kanonbåtene.
Det tunge artilleriet på Örö ga ekstremt risikabel ildstøtte: Kanonene sendt 444 kilo tunge granater mot Bengtskär.
Til tross for bombardementet fra de finske kanonene klarte angriperne å trenge seg inn i første etasje i hovedbygningen. I all hast måtte Luther og mennene hans trekke seg tilbake til etasjen over.
Sovjeterne var nå skremmende nær, og finnene hadde ikke klart å få med seg særlig mye ammunisjon. De fleste av patronene og granatene deres lå i etasjen under.
Synet av de store ammunisjonsmengdene fikk en sovjetisk offiser til å rope: «Overgi dere!»
Men finnene nektet hardnakket å gi opp.
Forsterkninger kommer
Mens de sovjetiske styrkene utenfor skjøt på vinduene, prøvde andre å ta seg opp de innvendige trappene i fyrets hovedbygning. Flere finner falt i nærkampen, og også Luther kjente plutselig en voldsom smerte da granatsplinter traff ham i magen og en kule gikk rett gjennom armen.
Mennene hans forbandt sårene, men løytnanten måtte overlate kommandoen til korporal Bjelke. Kort tid etter rådførte Bjelke seg med Luther da han holdt den siste finske håndgranaten i hånden.
«Bruk den», svarte Luther utmattet.
Den 25 år gamle Fred Luther hadde kommandoen over Bengtskär. I kampens hete måtte han ta mange vanskelige avgjørelser.
Nå hadde forsvarerne bare gevær og stikkvåpen igjen, men til deres store lettelse dukket endelig finske skip opp ved daggry. De ble møtt av intens beskytning fra sovjeterne, og først etter halvannen times kamp klarte de første finnene å komme seg i land.
Til tross for faren for å få en kule i pannen dirigerte Bjelke unnsetningsstyrken fra et vindu i fjerde etasje, der han hadde utsikt over hele øya.
Nå kjempet 83 nyankomne finner seg frem fra vestsiden. Det tok dem mer enn en time å tilbakelegge de tretti meterne til fyret. Sovjeterne i første etasje gjorde voldsom motstand, og først klokken 9.15 var de nedkjempet.
«Det er en av de verste nettene jeg noen gang har opplevd», sa Luther senere.
Selv om hele fyrbygningen igjen var på finske hender, raste kampene resten av dagen. Sovjeterne sendte to båter til med soldater mot Bengtskär, men de finske fartøyene stagget dem, og en etter en ble de siste angriperne tatt til fange.
Den røde armé angriper for å beskytte gigantisk flåtebase
25 000 sovjetere har besatt Hankøhalvøya. Herfra kontrollerer de innseilingen til Finskebukta, mens finnene kan holde øye med sovjetiske skip fra Bengtskär. Utkikksposten må fjernes.
Elitestyrke settes inn
Fra den okkuperte øya Gustavsvärn like sør for Hankøhalvøya sender sovjeterne båter med 60–70 mann mot Bengtskär. Det nattlige oppdraget skal ta finnene på senga.
Finnene slår alarm
I siste øyeblikk oppdager en vakt landgangen til de sovjetiske styrkene på Bengtskär. Snart runger eksplosjoner og maskingeværsalver over øya.
Artilleri støtter forsvaret
Den finske løytnanten Fred Luther og mennene hans forskanser seg i fyrbygningen og ber om artilleristøtte fra de finske øyene Örö og Granholm. Med kompass og radio dirigerer de kanonilden mot sovjeterne på svabergene.
Sovjetisk jernbanekanon svarer
Når angrepet mot fyret slås tilbake, begynner en kanon på den sovjetiskokkuperte Russarö og en jernbanekanon på Hangö å skyte mot Bengtskär. Granatene sprer død blant de sovjetiske inntrengerne og ryster fyrbygningen.
Tidlig neste morgen, 27. juli, begynner opprydningsarbeidet. Ifølge en av Bengtskärs menige forsvarere så klippeøya «uhyggelig» ut med de mange likene som lå «i blodpøler».
Bengtskär hever moralen
Under slaget ved Bengtskär mistet i alt 36 sovjetiske soldater livet, og 28 ble tatt til fange. På finsk side mistet 31 mann livet og 45 ble såret – blant dem korporal Bjelke, som mistet høyre hånd og synet på det ene øyet under et sovjetisk luftangrep senere på dagen.
Roen kunne igjen senke seg over Bengtskär, men historien om den heroiske kampen på klippeøya spredte seg i den finske hæren og hevet moralen.
Under fortsettelseskrigen tok finnene raskt tilbake områdene de hadde mistet under vinterkrigen, inkludert Hankøhalvøya. Da Hitlers armeer ble knust på østfronten, snudde imidlertid krigslykken, og Finland mistet det meste av gjenerobringene. Hankøhalvøya forble imidlertid finsk.