Kampen om Norge: Churchill søkte en ny slagmark

Den 9. april 1940 invaderte tyskerne Norge, men det var nære på at britene kom først. Winston Churchill hadde planer om å utvide krigen til Skandinavia.

7. april 2015 av Jakob Eberhardt

Churchill ville slå til mot tyskerne i norsk farvann

Winston Churchill er kampklar da han 3. september 1939 blir utnevnt til marineminister i Storbritannia. Samme dag har den britiske regjeringen erklært Nazi-Tyskland krig.

«Vi kjemper for å redde verden fra nazityranniets forpestelse», erklærer Churchill i Underhuset.

Til tross for krigserklæringen har de allierte verken vilje eller styrke til å angripe selve Tyskland. I stedet ønsker Churchill å innlede krigen i nord. Da den nyutnevnte ministeren møter opp i det britiske kabinettet 19. september, anbefaler han å minelegge norske farvann for å ramme tyskernes transport av jernmalm, som er helt avgjørende for den tyske rustningsindustrien. Mesteparten av Tysklands malmimport kommer fra de nordsvenske gruvene ved Kiruna og Gällivare. En stor del av malmen blir utskipet i den svenske havnebyen Luleå og transportert gjennom Østersjøen til Tyskland. Men en knapp tredjedel av malmen frakter tyskerne fra Narvik, som har isfri havn. Og det er her Churchill vil slå til.

Mineleggingen i farvannet utenfor Norge skal provosere tyskerne til en motaksjon som vil gi den overlegne britiske marinen mulighet for noen enkle seire, og kanskje samtidig få Sverige og Norge til å slutte seg til de allierte. Dessuten vil en tysk reaksjon gi britene en unnskyldning for å rykke inn i Skandinavia og etablere baser i Norge.

De britiske ministrene er usikre på hva de skal mene om Churchills forslag. En voldsom fremferd overfor et nøytralt land som Norge stemmer ikke overens med bildet av Storbritannia som de små staters beskytter. Marineministerens forslag kan kanskje til og med resultere i at Norge blir tvunget over på tysk side. Men plutselig dukker det opp en annen mulig løsning.malmgruvene. 

Den finsk-russiske krigen bryter ut

30. november 1939 bryter vinterkrigen mellom Finland og det mektige Sovjetunionen ut. De allierte bestemmer seg for å sende hjelp til finnene. Dermed får de allierte en opplagt anledning til å avskjære Tysklands malmforsyninger. De allierte planleggerne konkluderer nemlig med at både Narvik og de svenske jernmalmområdene kan bli okkupert som et ledd i en hjelpeaksjon.

Støtteaksjon ender i total fiasko

Franskmennene er svært positive til planen om en aksjon i Nord-Skandinavia. Den vil gi dem en mulighet til å lede krigen over på et annet lands territorium. De har fremdeles første verdenskrigs blodsutgytelser i de nordfranske skyttergravene friskt i minne.

Men de allierte blir ikke enige om nøyaktig fremgangsmåte, og først 12. mars stevner britiske ubåter mot Skagerrak. Alt neste dag får de allierte imidlertid beskjed om at Finland har inngått våpenhvile med Sovjetunionen. Operasjonen­ blir avblåst, og ubåtene kalles tilbake.

Storbritannias statsminister Chamberlain føler seg presset til å vise handlekraft, og tar derfor Churchills tidligere forslag om minelegging av norsk farvann frem fra skuffen. Og på et møte i det allierte krigsrådet 28. mars blir Frankrike og Storbritannia enige om å legge ut miner i norsk farvann.

Aksjonen heter «Wilfred» og skal finne sted 5. april. I nok en aksjon dagen før vil de allierte la hundrevis av spesialkonstruerte miner flyte nedover franske elver og kanaler og videre inn i de tyske kanalene. Denne operasjonen får navnet «Royal Marine».

De allierte vet at det er en fare for at «Wilfred» kan føre til en tysk invasjon i Sør-Norge. Hvis det skjer, vil de allierte landsette styrker i Narvik, Trondheim, Bergen og Stavanger. Operasjonen heter «R4», og det er meningen at Narvik-styrken også skal okkupere de svenske 

Planen er at de første styrkene beregnet for R4 skal gå ut fra Skottland 8. april. Men nå får franskmennene kalde føtter. De er redde for at operasjon «Royal Marine» vil få tyskerne til å angripe franske industriområder. Dermed risikerer også operasjon «Wilfred» å mislykkes. Det vil nemlig se merkelig ut hvis de alliertes første offensiv utelukkende er rettet mot et nøytralt land, og ikke mot selve Nazi-Tyskland.

5. april sender en irritert Chamberlain marineministeren sin til Paris for å overtale franskmennene til å gjennomføre «Royal Marine». Churchills møte ender uten resultat. Likevel vedtar den britiske regjeringen å iverksette operasjon «Wilfred». I stedet for 5. april skal aksjonen nå finne sted klokken 04.30 mandag 8. april – en forsinkelse som skal få fatal betydning.

Britene tviler igjen

Samme dag som operasjon «Wilfred» skal iverksettes, blir britene igjen i tvil. De har problemer med å tolke meldinger om tyske flåtebevegelser i Nordsjøen – er tyskerne i ferd med å foreta et utbrudd mot Atlanterhavet, eller er det snakk om en reaksjon på britenes egen operasjon? Det er vanskelig å tro på en tysk invasjon på nøyaktig samme tidspunkt som «Wilfred». Likevel gir britene opp å landsette styrker i Norge, og satser i stedet på et avgjørende slag mot den tyske marinen. Som planlagt sender de også skip ut for å minelegge norske fjorder. Men ved middagstider senker en alliert ubåt det tyske troppetransportskipet «Rio de Janeiro» utenfor Lillesand. Sørlendingene redder flere hundre tyske soldater, som forteller at de var på vei til Bergen for å beskytte byen mot en britisk invasjon. Sjefen for den britiske Home Fleet, admiral Charles Forbes, får ikke beskjed før klokken 23.00.

Tiden er i ferd med å renne ut for britene, og neste dag, 9. april, klokken 04.15, invaderer tyskerne – de allierte har tapt kappløpet­ om Norge.

9. april 1940 – les vårt store tema om okkupasjonen av Norge og Danmark

Kanskje du er interessert i