Katyn-start-pistol

Katyn-massakren: Stalin ville knekke polakkene

Midt i andre verdenskrig finner tyske soldater en massegrav. Utenfor den sovjetiske byen Katyn ligger tusenvis av polakker bakbundet og skutt. Funnet kan splitte de allierte og øke Hitlers seierssjanser.

Midt i andre verdenskrig finner tyske soldater en massegrav. Utenfor den sovjetiske byen Katyn ligger tusenvis av polakker bakbundet og skutt. Funnet kan splitte de allierte og øke Hitlers seierssjanser.

Mary Evans/Af Archive/Ritzau Scanpix & Shutterstock

Adam Solski er krigsfange. Siden september 1939 har den polske majoren sittet i en sovjetisk fangeleir mens han i all hemmelighet fører dagbok. Den 9. april 1940 gjør Solski sitt siste notat:

«Kl. 5.00. Dagen har begynt uvanlig. Avgang med fengselets ambulanse (forferdelig). De brakte oss til et sted inne i en skog. Her ble vi grundig visitert. De tok fra meg uret, det viste 06.30. De forlangte gifteringen min. Jeg ble også fratatt rubler, belte og lommekniv.»

Stedet som Solski har kommet til, heter Katynskogen og ligger 400 km vest for Moskva. Han blir aldri sett i live igjen. Sammen med 11 000 andre blir majoren henrettet med nakkeskudd under en massakre som er et av historiens mørkeste kapitler.

Da nyheten når London, øker mistilliten til Stalin og truer med å ødelegge de alliertes samarbeid om å beseire Hitler.

Polakker sendes til leirer

I september 1939 ble Polen invadert – først av Nazi-Tyskland fra vest og deretter av Sovjetunionen fra øst.

Adam-gammel-pic

Den 45 år gamle Adam Solski var major i Polens 14. infanteridivisjon. Han ble drept i Katynskogen 9. april 1940. På samme sted ble også hans bror kaptein Kazimierz Solski skutt.

© Public domain

I fem uker kjempet polakkene mot overmakten, men til slutt måtte landet kapitulere. Deretter delte de to stormaktene Polen mellom seg som avtalt i den såkalte Molotov–Ribbentrop-pakten – en hemmelig avtale som de to utenriksministrene hadde inngått på forhånd.

Alle polske offiserer som den røde hær tok til fange, ble sendt østover i løpet av høsten 1939. De ble avhørt i flere måneder i leirer i Sovjetunionen, og forklaringene deres ble kontrollert av Stalins etterretningstjeneste NKVD.

Russerne forsøkte å skille mellom såkalte kontrarevolusjonære og nyttige ledere som de kunne bruke til å gjøre Polen kommunistisk.

Offiserene ble holdt i atskilte interneringsleirer mens politikere, embetsmenn og andre høyt utdannede mennesker ble innesperret andre steder. Forholdene var grusomme i de i alt ni leirene. Fangene ble sultet, truet og torturert i ukevis for å få dem til å bryte sammen og innrømme hva de virkelig syntes om kommunismen.

Nazi-Tyskland
© Shutterstock

Hitler og Stalin delte Europa

Tyskland og Sovjetunionen delte Polen mellom seg i 1939. Da all motstand var nedkjempet, satte Stalins etterretningstjeneste NKVD opp leirer for å sortere de polske krigsfangene. Gode kommunister fikk lov til å leve, men resten ble likvidert.

En av fangene het Stanisław Swianiewicz, og han var med hele veien til Katynskogen før et mirakel reddet ham.

Nazi-Tyskland-krig
© Shutterstock

Swianiewicz flyktet

Stanisław Swianiewicz deltar i slaget ved Krasnobród 23. september 1939. Der driver polsk kavaleri med sabler og lanser tilbake en tysk enhet. Like etter blir de imidlertid omringet og må overgi seg.

Etter dette forsøker Swianiewicz å rømme til Ungarn sammen med flere andre, men han blir tatt til fange av russerne.

pil-viser-kart
© Shutterstock

Seks måneders forhør

Russerne sender Swianiewicz til en av sine største forhørsleirer i Kozelsk, som ligger 250 km sørvest for Moskva. Her blir han forhørt i et halvt år.

Kart-over-nazistenes-okkupasjon
© Shutterstock

Døden ventet i Katyn

I løpet av april 1940 frakter NKVD fangene fra Kozelsk-leiren til Katyn med tog.

Swianiewicz kikker ut gjennom sprekkene i en kuvogn og ser hvordan fangene setter seg på busser som kjører dem inn i skogen der massegravene senere blir funnet.

Swianiewicz overlever bare fordi han er økonomiprofessor, og NKVD bestemmer i siste liten at han kan komme til nytte.

I Katyn blir 11 000 skutt, mens over 10 000 andre blir drept fire andre steder i Sovjetunionen.

Mange av fangene begynte å innse at de aldri ville få se Polen eller sine kjære igjen. Andre var optimistiske helt til det siste. Kazimierz Szczekowski satt i en av de største forhørsleirene, Kozelsk, som ligger 250 km sørvest for Moskva.

Majorens hemmelige dagbok avslører hvordan fangene svingte mellom håp og desperasjon:

«16. mars. Fengselsmyndighetene har det travelt med å ferdigstille papirene våre. Noe er i gjære – men ingen vet hva.»

«19. mars. Det ryktes at vi kanskje skal sendes til nøytrale land – det er noe nytt!»

«1. april. Bomben har falt. I dag ble den første transporten med 100 mann av forskjellig rang, alder og bakgrunn sendt av gårde. Vi vet ikke hvor hen.»

Når polakkene spurte hvor de skulle, løy NKVD-offiserene og fortalte at de skulle vestover til en leir som lå nærmere fangenes hjem – og at de deretter ville bli løslatt.

tog

De polske fangene ble fraktet i kuvogner til henrettelsesstedet under streng bevoktning, slik som i filmen «Katyń»

© Artificial Eye/Allstar/Ritzau Scanpix

Løgnen virket. I løpet av april ble jublende fanger kjørt bort i lastebiler. De fleste så med forventning frem til gjensynet med sine kjære og til å nyte friheten igjen.

Stalins løgn blir avslørt

Den positive stemningen endret seg imidlertid brått da lastebilene ankom nærmeste jernbanestasjon. Her ventet ikke et lokomotiv med alminnelige personvogner, men tvert imot kuvogner der alle vinduene var dekket med planker slik at fangene ikke kunne se noe.

Noen få optimister holdt fast på troen om at de skulle bli løslatt, men mange fikk bange anelser. Pessimistene fikk rett. I løpet av april og mai ble 21 857 polakker fra forhørsleirene likvidert av NKVD.

De fleste av dem endte livet i Katynskogen, som ligger 25 km vest for Smolensk, ikke langt fra dagens grense til Belarus. Adam Solski og Kazimierz Szczekowski var blant dem som ble henrettet.

Stalin og hans håndlangere regnet med at de hadde begått en forbrytelse verden aldri ville få kjennskap til. Men slik skulle det ikke gå.

jødiske-fanger-på-rad-og-rekke

Polske krigsfanger ble i første omgang marsjert til leirer hvor menige soldater ble skilt fra offiserene.

© ullstein bild Dtl./Getty Images

Stalin fryktet polsk opprør

Sovjetunionen tok 240 000 polakker til fange under erobringen av Polen i 1939. Mens menige soldater raskt ble avvæpnet og sendt hjem, ventet det offiserene langt større lidelser.

Sovjetunionens diktator Josef Stalin fryktet at polakkene ville motarbeide det kommunistiske diktaturet hans. Diktatoren mente at høyt utdannede polakker utgjorde en betydelig risiko.

Offiserer, politikere og universitetsutdannede hadde evnene til å lede et opprør i den sovjetokkuperte delen av Polen. Og den trusselen måtte for alt i verden elimineres.

På den annen side hadde kommunistene bruk for intelligente håndlangere hvis de skulle holde den polske befolkningen i et jerngrep. Avhør og tortur skulle avsløre hvem som var villige til å støtte kommunismen, og hvem som kunne tenkes å motarbeide den.

Derfor ble 40 000 polske offiserer og sivile med fremtredende poster sendt til etterretningstjenesten NKVDs forhørsleirer i Sovjetunionen. Hvis de ikke ville støtte kommunismen, var deres skjebne beseglet.

Hemmeligheten om Katyn kom ut fordi Hitler brøt ikke-angrepspakten med Stalin sommeren 1941. Tyske styrker invaderte Sovjetunionen og presset Den røde armé tilbake til Moskva. Dermed kom Katynskogen på tyske hender, men det var først våren 1943 at de oppdaget massegravene.

Derfor kunne Hitlers propagandaminister Joseph Goebbels gjøre et triumferende notat i dagboken sin den 9. april 1943:

«Polske massegraver er funnet utenfor Smolensk. Bolsjevikene har ganske enkelt skutt og deretter begravd 10 000 polske fanger i massegraver. Blant dem er sivile fanger, biskoper, intellektuelle, kunstnere osv.»

Goebbels hadde rett. I tillegg til offiserer hadde russerne også henrettet f.eks. Polens advokater. Tjue professorer var også i gravene sammen med andre høyt utdannede polakker. En prins og mange journalister var også blitt henrettet.

For propagandaministeren var oppdagelsen en gave. Nå måtte da verden kunne se at nazistene kjempet en rettferdig krig for å redde Europa fra bolsjevikenes barbari, mente Goebbels.

Goebbels-mann-portrett

Propagandaminister Goebbels var kjent for å dekke over Nazi-Tysklands forbrytelser. Derfor trodde de færreste på hans nyheter om Katyn-massakren.

© German Federal Archives

«Jeg sørget for at massegravene ble undersøkt av nøytrale journalister. Jeg fikk sendt polske intellektuelle dit slik at de selv kunne se hva som ventet dem dersom deres ønsker om et tysk nederlag for bolsjevikene skulle bli en realitet», skrev Goebbels i dagboken sin.

Den 13. april startet propagandakrigen. Da kunngjorde Radio Berlin nyheten om Katyn-massakren. To dager senere svarte Radio Moskva på anklagene:

«De siste dagene har Goebbels’ løgnere spredt onde og oppdiktede historier som anklager sovjetiske myndigheter for å ha utført en masseskyting av polske offiserer våren 1940.»

Moskva gir Hitler skylden

Russerne spredte i stedet sin egen versjon av historien. Ifølge Sovjetunionens offisielle forklaring hadde polakkene fortsatt vært i live i 1941. Ved Smolensk bygde krigsfangene veier da tyske styrker omringet dem. Deretter hadde tyskerne likvidert samtlige polakker.

Ingen øyenvitner hadde sett russiske soldater henrette polakkene, men alle funn i massegravene tydet på at Stalins håndlangere sto bak massakren.

flere-krigs-beviser-grav
© ullstein bild Dtl./Getty Images & Shutterstock

Bevis 1

Polakker som var nyttige for russerne, merket seg hvilken rekkefølge deres dødsdømte landsmenn forlot forhørsleirene i. De polakkene som NKVD kjørte bort først, lå nederst i massegravene.

krigs-beviser-grav
© ullstein bild Dtl./Getty Images

Bevis 2

Ingen av likene hadde brev, dagbøker eller aviser på seg som stammer fra tiden etter våren 1940. Likvideringene måtte altså ha funnet sted mens offiserene satt i sovjetisk varetekt. Et av likene ble identifisert som Adam Solski. Den hemmelige dagboken var skjult i majorens uniform.

eldre-mann-blant-mennesker
© ullstein bild Dtl./Getty Images

Bevis 3

Russiske sivilister kunne fortelle at det hadde kommet fangetransporter til skogen ved Katyn våren 1940. Deretter hadde de hørt skudd og skrik. Men ingen hadde sett noe til det veiarbeidet som Sovjetunionen hevdet at fangene utførte i området.

rester-av-lik
© ullstein bild Dtl./Getty Images & Shutterstock

Bevis 4

Likene hadde på nye støvler og vinterfrakker uten tegn til slitasje. Hvis polakkene hadde utført tungt arbeid som det å bygge veier, kunne man ha sett det på klærne deres.

Goebbels visste at det var løgn, og satte den tyske hæren til å sette navn på så mange av ofrene som mulig. Det ble fort klart at gjerningsmennene ikke hadde trodd at likene en dag ville bli funnet.

Mange av ofrene hadde fremdeles legitimasjon i lommen, så de var lette å identifisere. Og utallige ting tydet på at de ikke hadde levd lenger enn til våren 1940.

Katyn-massakren ble straks brukt i et forsøk på å øke tyskernes popularitet, spesielt i det okkuperte Polen. Over hele landet kunngjorde høyttalere navnene på de sist identifiserte ofrene – uten å ta hensyn til om deres pårørende var blitt informert eller ikke.

Dessuten fikk polske aviser ordre om å trykke lister over ofrene. En kvinne som lengtet etter nytt om sin forsvunne mann, fikk vite om hans skjebne på denne hensynsløse måten:

«På vei hjem fra skolen kjøpte jeg avisen Kurier. Blikket streifet nedover listen, og det svartnet for meg. Jeg besvimte. Under utgravingsnummer 2658 fant jeg navnet på mannen min.»

Stanislaw-portrett

Stanisław Swianiewicz (1899–1997) overlevde Katyn-massakren. Etter to års fangenskap løslot russerne ham da Tyskland invaderte Sovjetunionen. I 1942 kom han seg i sikkerhet i England.

© Centralne Archiwum Wojskowe

Polens Røde Kors nektet i førstningen å delta i arbeidet med massegravene i Katyn. I likhet med mange andre var hjelpeorganisasjonen overbevist om at den påståtte massakren bare var nok et ondskapsfullt tysk propagandaknep.

Nazistenes nådeløse offentliggjøring av ofrenes identitet fikk imidlertid ledelsen i Røde Kors til å dra til Katyn. En liten polsk delegasjon ankom skogen og forsøkte å starte dagen med en bønn, men presten besvimte.

«Stakkars mann. Han tålte ikke stanken. Vi måtte vekke ham til live igjen», forklarte generalsekretæren i Polens Røde Kors Kazimierz Skarzinski senere.

Etter hvert som massegravene ble åpnet, spredte det seg en grusom stank av forråtnelse. Tyskerne ville at Skarzinski straks skulle utpeke Sovjetunionen som skyldige i forbrytelsen, men han nølte av frykt for represalier fra den polske motstandsbevegelsen.

Utgravning

I april 1943 rapporterte tyske medier for første gang fra Katyn. «En 28 m lang og 16 m bred grav er funnet. I den ligger likene av 3000 polske offiserer i 12 lag», fortalte rikskringkastingen i Berlin.

© SZ Photo/Scherl/Bridgeman Images

Skarzinski hadde teft for diplomati og var bare villig til å skrive under på et papir som konkluderte med at massedrapet etter alt å dømme hadde funnet sted i 1940 – altså mens fangene hadde vært i sovjetisk varetekt.

Polsk lege finner død kollega

Goebbels hadde for lengst innsett at de færreste land stolte på opplysninger fra Nazi-Tyskland. For å øke troverdigheten beordret han derfor polske rettsmedisinere til Katyn slik at de kunne håndtere oppgravingen og identifiseringen av de mange likene på stedet. Arbeidet viste seg å bli vanskelig av flere grunner.

Den 29 år gamle legen Marian Wodziński ble f.eks. stadig avbrutt i sitt arbeid når tyskerne skulle vise nye grupper av tilreisende VIP-gjester rundt i massegravene for å spre budskapet om den sovjetiske forbrytelsen.

Samtidig yndet tyskerne å legge frem så mange lik som mulig når det var gjester, noe som også forstyrret rettsmedisineren i arbeidet.

Men alt dette var ingenting mot de gangene da Marian Wodziński til sin gru oppdaget at det liket han nettopp var i ferd med å identifisere, var en av hans nære bekjente. I alt viste det seg at 300 polske leger lå i massegravene i Katynskogen.

Fra en tysk krigsfangeleir sendte Goebbels også den polske oberstløytnanten Stefan Mossor til Katyn for å være vitne til grusomhetene. I sin rapport skrev offiseren:

«Den 17. april kl 8.30 kjørte vi ut til området der utgravingen fant sted i nærheten av Katynskogene. Likene var sterkt nedbrutt. Munnene åpne – enten av gråt eller av å skrike av smerte.»

Mossor noterte seg også at alle likene bar spor av den samme grusomme behandlingen:

«Kraniene var gjennomboret av revolverskudd fra et tungt kaliber. Noen lik hadde hendene bundet bak på ryggen med en kraftig, men tynn ledning som skar inn til beinet gjennom hud og sener.»

Katyn-mann-uniform

Den polske offiseren Stefan Mossor (1896–1957) ble tatt til fange av tyske soldater i 1939. Knappe fire år senere sendte Goebbels ham til Katyn for å se hva russerne hadde gjort med sine polske fanger.

© Public domain

Mens polske rettsmedisinere arbeidet i stanken fra helvetes forgård, forsøkte Goebbels å få flere utenlandske eksperter til Katyn for å være vitne til kommunismens grusomheter.

Propagandaministeren kunne umulig invitere eksperter fra England, USA eller andre allierte land som Nazi-Tyskland nå var i krig med.

Han måtte i stedet nøye seg med å presse tyskokkuperte land og Hitlers allierte til å sende leger til Katyn. Nøytrale land som Sverige og Sveits mottok også oppfordringen om å komme til det erobrede området. Bare Sveits takket ja.

Med stor møye klarte tyskerne å skrape sammen et team som besto av bl.a. en rumensk, en finsk og en italiensk patolog.

Motvillige eksperter ankommer

I den tolv mann store internasjonale ekspertgruppen var også den 33 år gamle danske legen og rettsmedisineren Helge Tramsen.

I likhet med de andre måtte han plukke ut et tilfeldig lik fra massegravene før arbeidsfolk gravde det fri og bar det opp til rettsmedisinerens arbeidsbord.

ung-mann-katyn

Likenes uniformer hadde polske skuldermerker.

© ullstein bild Dtl./Getty Images

Her undersøkte Tramsen lik etter lik – bl.a. de jordiske levningene av en middelaldrende polsk offiser ved navn Ludwik Szymanski som tydeligvis hadde blitt henrettet med nakkeskudd. Hans elleve kolleger kom gang på gang til samme konklusjon.

Tramsen og kollegene hans fant atskillige lik med sagflis i munnen. NKVD-offiserer hadde presset opp munnen og fylt den med sagflis for å kvele skrikene. Mens de fleste likene var bakbundet med vanlig tau, hadde en del skjæremerker om håndleddene etter ståltråden som skulle hindre dem i å stritte for mye imot og dermed forsinke bødlenes blodige arbeid.

Tramsen og de andre rettsmedisinerne ville nødig hjelpe Goebbels med hans store propagandanummer, men samtidig kunne de ikke nekte for at alle bevisene pekte på at Sovjetunionen sto bak massakren.

ofrene-av-krig-undersøkes

Helge Tramsen (øverst til venstre med pipen) var med og undersøkte ofrene for Katyn-massakren. Den finske patologen Arno Saxén ses i uniform (bakerst).

© Imperial War Museums/Digitised by Andy Anderson

Patolog skjulte hemmelighet i polsk kranium

Helge Tramsen var ikke bare en dyktig rettsmedisiner. Han var også dansk motstandsmann. Dette siste visste tyskerne selvsagt ikke da de ba ham reise til Katyn i april 1943. Her utførte han pliktoppfyllende det utmattende arbeidet med å undersøke lik etter lik i massegravene.

Da han var ferdig med oppgaven i begynnelsen av mai, fikk han i likhet med flere av sine utenlandske kolleger lov til ta med seg bevis hjem. Tramsen valgte et halvt mumifisert hode fra et av ofrene – med kulehull i.

På vei til København stoppet han i Berlin, der han fikk en bunke spionbilder av Möhne- og Eder-demningene i Ruhr-distriktet av en annen frihetskjemper. Han gjemte bildene i hodeskallen fra Katyn.

Tramsen klarte å smugle bildene inn i Danmark, og via Sverige nådde de England. To uker senere ble begge demningene jevnet med jorden under et britisk bombeangrep.

Senere, da Gestapo avslørte Tramsens rolle i motstandsbevegelsen, torturerte de ham grusomt, men han fikk lov til å leve fordi han var et potensielt nyttig vitne til Katyn-massakren.

I sin korte redegjørelse 30. april 1943 konkluderte den internasjonale gruppen av rettsmedisinere:

«I Katynskogen har kommisjonen undersøkt massegravene med polske offiserer. Likene viser at nakkeskudd er den eneste dødsårsaken. Av brev, dagbøker, aviser osv. som er funnet på likene, fremgår det at skytingen fant sted i månedene mars og april 1940.»

Våren 1940 var det fortsatt over ett år til tyskerne innledet sin invasjon av Sovjetunionen. Og den gang lå Katynskogen mer enn 600 km fra de nærmeste tyske styrkene.

Så forbrytelsen måtte tydeligvis være Stalins verk, selv om Katyn-kommisjonen avsto fra å konkludere med dette åpenbare faktumet i sin rapport.

Likevel vakte rapporten oppsikt i London, der den ikke minst forarget medlemmene av den polske eksilregjeringen. Den sovjetiske ambassadøren i England ristet på hodet og benektet alt sammen, men de færreste trodde på ham.

Kommisjonens rapport var så overbevisende at eksilregjeringens tillit til Sovjetunionen fikk en knekk. Stalin bestemte seg for å avbryte alt samarbeid med polakkene i London og dannet i stedet en kommunistisk polsk eksilregjering i Moskva.

allierte-katyn-krig

Dokumenter fra krigen viser at både Churchill (til høyre) og USAs president Roosevelt (i midten) visste at Stalin (til venstre) var ansvarlig for massakren i Katyn.

© Oulds, D C (Lt), Royal Navy official photographer

De allierte overså forbrytelsen

Da nyhetene om massakren i Katynskogen nådde London, henvendte den polske eksilregjeringen seg til Storbritannias statsminister Winston Churchill. Men svaret hans var nedslående.

I London satt de polske politikerne og offiserene som hadde klart å unnslippe både tyskerne og Den røde armé i 1939. Nå forlangte de å få høre hva Vestens ledere hadde tenkt å gjøre med nyheten om at deres sovjetiske allierte sto bak en så forferdelig forbrytelse.

«Bolsjevikene kan være veldig hensynsløse», innrømmet Churchill. Og han tilføyde at når det gjaldt å ødelegge Tyskland, ville det være en fordel.

Både Storbritannia og USA trengte sårt til Sovjetunionens hjelp i kampen mot Tyskland. Uansett hvor sterke bevisene var, hadde landene bruk for alt annet enn en intern konflikt i alliansen.

I USA fulgte regjeringen den samme linjen. Men da verdenskrigen var overstått og den kalde krigen brøt ut, var amerikanerne de første til å ta opp Katyn-massakren igjen.

Mange av detaljene rundt massehenrettelsen kommer fra Kongressens undersøkelseskomité. I 1952 avhørte den bl.a. den danske rettsmedisineren Helge Tramsen og andre av kollegene hans som bodde i Vesten.

Goebbels frydet seg. I dagboken sin skrev han:

«Alle fiendtlige radiosendinger og aviser er enige om at dette bruddet er en 100 prosent seier for den tyske propagandaen og spesielt for meg personlig.»

Mens polakkene i London kuttet all kontakt med Stalin, klarte ikke Goebbels å så splid mellom Sovjetunionen og Storbritannia. Til det trengte de to allierte hverandre for sårt. I stedet valgte britene å se gjennom fingrene med forbrytelsen.

Som britenes viseutenriksminister sir Alexander Cadogan bemerket i margen av en rapport om situasjonen:

«Jeg innrømmer feigt at jeg heller vil vende blikket bort fra begivenhetene i Katyn – av frykt for hva jeg måtte se der.»

Russerne gjenerobrer Katyn

I løpet av 1943 snudde krigslykken, og Hitlers styrker ble presset tilbake. På høsten ble skogene rundt Katyn gjenerobret av Den røde armé.

Sovjetunionen gikk straks i gang med å lete etter spor som kunne tolkes på en gunstig måte, slik at de kunne legge skylden på tyskerne.

Katyn-mann-dress

Mikhail Gorbatsjov (1931–2022) sørget for at Polen mottok et hemmeligstemplet memorandum fra 1940 der Stalin hadde underskrevet dødsdommen over de polske krigsfangene.

© Bryn Colton/Getty Images

Gorbatsjov innrømte det hele

I flere tiår benektet Sovjetunionen hardnakket at det hadde noe med Katyn-massakren å gjøre. Det kommunistiske diktaturet tvang også flere av de tolv rettsmedisinerne fra Katyn-kommisjonen til å endre sine forklaringer – nemlig dem som bodde i Øst-Europa. Først da kommunistene slapp jerngrepet, fikk russerne lov til å høre sannheten.

På slutten av 1989 fant russiske historikere de hemmeligstemplede dokumentene som viste at ordren om å likvidere polske krigsfanger kom fra Kreml. Året etter innrømmet Sovjetunionens siste leder, Mikhail Gorbatsjov, offisielt at det var NKVD som hadde stått bak grusomhetene. I 2010 kunngjorde Russlands parlament at landets soldater hadde utført ordren.

Men under Vladimir Putin har fortidens synder blitt feid inn under teppet igjen. I 2021 sendte Russlands kulturdepartement ut nytt informasjonsmateriell om soldatgravene i Katyn. Her kan man lese at «de polske offiserene ble skutt av nazister i 1941».

Representanter fra USAs ambassade i Moskva ble kjørt til Katyn. Herfra kunne amerikanerne melde at russiske rettsmedisinere hevdet at likene slett ikke var så oppløst at de kunne ha ligget i jorden siden 1940.

Russerne var også ivrige etter å vise amerikanerne de mange tyskproduserte patronhylsene som var funnet i massegravene. Men allerede i 1943 hadde tyskerne forklart de internasjonale rettsmedisinerne at Sovjetunionen hadde kjøpt tysk ammunisjon før verdenskrigen begynte, og at patronene passet til NKVDs pistoler.

Dessuten hadde NKVD tvunget innbyggerne i Katyn-området til å skrive under på vitneutsagn som forklarte at de døde polske offiserene hadde holdt på å bygge veier som krigsfanger i området og hadde blitt drept av tyskerne etter september 1941. Men de sovjetiske myndighetene kunne ikke legge frem fysiske bevis for påstanden.

rapport-katyn-krig

Dokumentet som Gorbatsjov sendte til Polen i 1991, avslører alt. Den 5. mars 1940 foreslo NKVD-sjefen Berija at de polske fangene skulle likvideres. Stalin, utenriksminister Molotov og flere andre skrev under på forslaget.

© Public domain

i likhet med britene valgte amerikanerne å lukke øynene for Katyn-massakren, og det ga Stalin mot til mer. Etter at Tyskland kapitulerte i 1945, forsøkte den sovjetiske diktatoren igjen å gi nazistene skylden for blodbadet.

Under rettssaken mot Göring, von Ribbentrop og andre toppnazister – den såkalte Nürnbergprosessen – ble flere tyskere anklaget for å ha gitt ordre til at polakkene skulle skytes i Katyn. Men mangel på bevis førte til at de vestallierte frafalt disse anklagene.

Under den kalde krigen mellom Vesten og det kommunistiske Øst-Europa fortsatte russerne hardnakket å benekte at de hadde stått bak massakren.

Alle dokumenter om forhør, transport og likvidering av de polske fangene forble klassifisert frem til Sovjetunionens fall. Først i 1989 fikk den russiske befolkningen lov til å høre sannheten.