Bare en enkel lyspære kaster et blekt lys ut i suite 68 på Hotel Terminus ved jernbanestasjonen i Lyon. På en pinnestol midt i rommet sitter den jødiske vitenskapsmann Marcel Gompel og stirrer tomt i gulvet.
Gompel har havnet i klørne på Klaus Barbie – Gestapos beryktede sjef.
Den 29 år gamle nazisten har allerede slått Gompel med køller og holdt hodet hans under vann til lungene hans holdt på å sprenges. Men den stolte Gompel har ikke gitt tyskeren annet enn rasende blikk, så Klaus Barbie trekker frem sitt nøye uttenkte trumfkort.
En assistent fester kjettinger rundt anklene på fangen, og ved hjelp av et spill i taket heiser han Gompel opp til han henger med hodet ned.
Assistenten finner frem en skarp kniv, og de neste timene skjærer og flår han systematisk huden av vitenskapsmannen. Skrikene kan ikke høres på den travle gaten utenfor.
Men Barbie har ikke fått nok. Et badekar fylles med salmiakksprit som river i nesen, og på Gestapo-sjefens ordre senkes Gompel ned i karet.
Han stønner og vrir seg, og da han besvimer, vekker Barbie offeret ved å kaste kokende vann på den mishandlede kroppen. Deretter fortsetter avhørene for fullt. I tre døgn etter seansen vakler Gompel rundt mellom sine skrekkslagne medfanger.
Smerten er så intens at han verken kan ligge eller sitte. Da han til slutt dør, synger de andre fangene Marseillaisen mens de holder hverandre i hendene.
Bare ordet Gestapo, navnet på nazistenes hemmelige politi, fikk jøder og motstandsfolk i de tyskokkuperte områdene til å kaldsvette.
Gestapistene ignorerte i stor stil Genèvekonvensjonenes regler, og utviklet stadig grusommere torturmetoder.
I Lyon gikk en mann lenger enn selv den øverste lederen, Heinrich Himmler, kunne drømme om: Klaus Barbie var den mest brutale Gestapo-bøddelen av alle.
Verdenskrigen splittet familien
Da Klaus Barbie blir født i 1913, tyder ingenting på at han skal bli noe annet enn en ordentlig samfunnsborger.
Foreldrene, Anna og Nikolaus Barbie, er godt likte katolikker og respekterte lærere i den vesle landsbyen Udler sør for Bonn. Lokalbefolkningen kjenner Klaus som en vennlig og oppvakt gutt som snakker med alle han møter.
Men første verdenskrig river familieidyllen i stykker. Faren vender hjem fra langvarig fangenskap i Frankrike – et land han under det ufrivillige oppholdet har lagt for hat. Han er traumatisert etter kampene og har granatsplinter i nakken.
De forferdelige minnene holder han på avstand med alkohol, og han blir voldelig mot sin kone og de to sønnene.
Derfor er det en lettelse for Klaus å bli sendt på kostskole i Trier i 1923, der han viser seg å være så flittig og flink at han etter skolen søker seg inn på teologistudiet ved universitetet.
Så kommer skjebneåret 1933. Først tar nazistene makten i Tyskland, og i juni dør Barbies yngre bror av sykdom.
Da også den alkoholiserte faren dør, synker unge Klaus ned i dyp depresjon.
Det gjør vondt verre at han må skrinlegge de kostbare studieplanene.
Klaus Barbie er nemlig født utenfor ekteskap, og i det stokk konservative Tyskland kommer han dermed ikke til å arve en eneste mark. Fremtiden virker håpløs.
Den unge og intelligente Klaus Barbie finner imidlertid snart en annen karrierevei.
Etter to år som et villig og fanatisk medlem av Hitlerjugend blir han i september 1935 tatt opp i etter-
retningstjenesten SD, som er underlagt SS. Det er som å få en ny familie, med et sterkt samhold og klart definerte fiender.
De neste årene trenes Barbie intenst i politiarbeid og avhørsteknikker, der alle «fiender av staten» kan knekkes.
Fra 1940 går det fort. I april forfremmes Klaus Barbie til SS-Untersturmführer (sekondløytnant).
Han gifter seg fem dager senere, og blir deretter stasjonert i det okkuperte Amsterdam i mai, der han går til arbeidet med stor iver.
Barbie samler ivrig inn etterretninger og holder tilbake arresterte jøder i en nyopprettet getto, før han sender tusener med togene til konsentrasjonsleirene Buchenwald og Mauthausen.
Effektiviteten blir lagt merke til i Gestapoledelsen. Barbie forfremmes til kaptein, og sendes i november 1942 til Lyon i Frankrike som sjef for Gestapo.
«Jeg er kommet for å drepe» – erklærer Lyons nye Gestapo-sjef Klaus Barbie ved tiltredelsen.
Klaus Barbie har kommet for å drepe
Nazistene betrakter Lyon som en tikkende bombe – jøder, kommunister og motstandsfolk har siden krigsutbruddet bygd opp vidt forgreinede nettverk i byen.
Da Klaus Barbie for første gang taler til sine underordnede på Gestapo-
hovedkvarteret i tredje etasje i Hotel Terminus, er budskapet klart: «Ich bin gekommen, um zu töten», erklærer han – jeg er kommet for å drepe.
Barbie trekker på sin erfaring fra Amsterdam og får raskt fylt Montluc-fengselet med jøder, men motstandsbevegelsen, ledet av Jean Moulin, er en hard nøtt å knekke.
De er så fryktløse og gode til å gjemme seg blant lokalbefolkningen at kafeen La Concorde på samme tid er møtested for både Gestapo og motstandsbevegelsen – ofte sitter dødsfiendene bare noen meter fra hverandre og drikker espresso.
Litt etter litt får Barbie sluset nærmere 20 agenter inn i motstandsbevegelsen, og informasjon begynner langsomt å finne veien inn til Gestapos hovedkvarter i kjelleren på Hotel Terminus.
Her fylles oppslagstavlene med bilder og opplysninger som viser forbindelsene mellom de mistenkte.
Klaus Barbie arresterer motstandshelt
I juni 1943 kommer gjennombruddet. En godt plassert fransk forræder gir Barbie opplysninger om et hemmelig møte i en villa i Lyon, der hele motstandsbevegelsens ledelse vil være til stede. Samme kveld får Jean Moulin knapt åpnet møtet før døren blir sparket inn. Rommet fylles med rasende tyske kommandorop, og det oppstår håndgemeng.
Barbie har tatt franskmennene på sengen – og i løpet av noen minutter er de alle lagt i håndjern og kjørt bort.
Da Gestapos svarte biler kjører inn gjennom porten til Montluc-fengselet, vet alle hva som skal skje – alle franskmenn har hørt rykter om torturen.
Klaus Barbie har for vane å begynne med å sjarmere fangene sine til å snakke.
Derfor byr han Moulin på en drink og en sigar i Hotel Terminus’ elegante bar. En pianist spiller Chopin, mens portretter av Hitler, Göring og Goebbels stirrer ned fra veggene. Men Moulin nekter å snakke, han stirrer bare ned i bordet og forblir taus.
Barbie blir rasende over denne uforskammetheten, og får franskmannen slept til suite 68. Her gjør assistenten dr. Bartelmus instrumentene klar til Barbies tortur: slåsshanske, pisk, håndjern med pigger, nåler, et tent stearinlys og Barbies svarte totenschläger.
Dr. Bartelmus holder Moulins hånd fast mellom døren og karmen, slik at Barbie kan smekke døren igjen og igjen.
Ett for ett knuses beina i franskmannens hånd, mens skrikene kveles i det lydisolerte rommet.
Rødglødende nåler blir stukket inn under neglene på Moulin, og han blir slått med slåsshanske og kølle til blodet renner. «Hvem er lederne? Hvor oppholder de seg?» spør Barbie om og om igjen, men Moulin forblir taus.
Da franskmannen besvimer av smerte, presser Barbie hodet hans ned i et badekar med isvann, til motstandsmannen nesten blir kvalt. Han blir trukket gispende opp av vannet og de samme spørsmålene fyker gjennom luften, før han på nytt holdes under vann.
Senere får Moulin håndjern med innvendige pigger rundt håndleddene.
Håndjernene strammes helt til piggene borer seg inn i kjøttet, blodet pipler frem, og knoklene knuser.
Torturen fortsetter i dagevis. Moulin får neglene trukket ut, kanyler stukket inn i kroppen, han blir brennemerket og slått. Hver kveld blir han kjørt tilbake til Montluc-fengselet, der medfang- ene forsøker å stelle sårene hans. En av fangene, Christian Pineau, husket de lange nattetimene med gru:
«Han var bevisstløs. Øynene lå dypt i kraniet, som om de var blitt slått inn. Et stygt, blått sår skar seg inn i den ene tinningen. En svak ralling slapp ut mellom de opphovnede leppene ».
Imens hygger Barbie seg i Lyons natteliv. Spriten flyter og unge kvinner stimler sammen rundt de mektige offiserene.
Flere av dem – inkludert Barbie selv – blir behandlet for kjønnssykdommer.
Barbie elsker å spille piano og synge tyske slagere under de lystige drikkelagene, og fingrene beveger seg elegant over tangentene. Tilhørerne aner ikke at de samme fingrene bare noen få timer tidligere var dekket av blodet til en av deres landsmenn.
«Jean Moulin gjorde Barbie berømt», sa en fransk motstandsmann etter krigen. Moulin ble et lysende symbol på fransk résistance (motstand) under den tyske okkupasjonen.
Bildet er opprinnelig i svart/hvitt
I begynnelsen av juli fraktes Jean Moulin til Hotel Terminus for siste gang. Barbie stiller nok en gang de samme spørsmålene – han vil ha navn og adresser på flere motstandsfolk – men Moulin enten kan eller vil ikke si så mye som et eneste ord.
Plutselig er det slutt på Barbies tålmodighet. Det klikker for tyskeren, og nå gir han blaffen i opplysninger.
I ren frustrasjon slår og sparker han den mishandlede franskmannen med fornyet styrke, helt til Moulin besvimer og faller i dyp koma. Franskmannens armer og bein og flere ribbein er knekt. Barbie har innsett at han ikke kommer noen vei med Jean Moulin.
Han trekker den livløse kroppen inn i et tilstøtende rom, og får de andre motstandsfolkene brakt inn – synet skal få dem til å snakke.
De ser Moulin ligge livløs på en elegant sofa. Huden er nærmest gul, han har vondt for å puste, og hodet er viklet inn i bandasjer. Dypt rystet blir mennene ført ut igjen.
Kort etter sendes Moulin med et militærtog mot Frankfurt i Tyskland, hvor avhørene skal fortsette.
Men toget kommer ikke lenger enn til Metz før motstandslederen Jean Moulin utånder etter et 18 dager langt martyrium.
Hitler gir Klaus Barbie et Jernkors
Barbie har ikke fått en eneste nyttig opplysning ut av Jean Moulin, men Hitler er likevel imponert.
Han sender Jernkorset av 1. klasse til sin iherdige Gestapo-sjef i Lyon.
Mens de frie franske styrkenes leder, general Charles de Gaulle (landets senere president), svarer fra sitt eksil i London ved å tildele Moulin den franske Frigjørings- ordenen, Croix de la Libération.
Etter avhørene og torturen av Jean Moulin erstatter Klaus Barbie gradvis det egentlige avhørsarbeidet med sadistiske torturseanser og regelrette massedrap på innsatte.
Da Lyons visepolitisjef, Adrien Richard, besøker Gestapos hovedkvarter, tror han knapt sine egne øyne.
«Vi gikk ned i kjelleren», forklarte han senere. «Da vi kom ned i gangen, ble vi overveldet av den umiskjennelige stanken av varmt blod.
Vi gikk videre og så en pøl av størknet blod foran en celle. Lik var stablet i en haug i et hjørne av cellen, som svømte i blod. De var alle unge menn som var skutt med maskingevær.
Noen var bundet sammen, og jeg husker at postmannen, fremdeles iført uniform, hadde klart å trekke seg selv opp på en stol før han ble drept».
Når han ikke torturerte fangene sine, hygget Barbie seg i selskapslivet i Lyon.
Klaus Barbie torturerer kvinnelig kurer
I mars 1944 blir 43 år gamle Lisa Lesevre arrestert av Gestapo. Hun er en viktig kurer for motstandsbevegelsen, og da hun blir tatt, har hun på seg et brev til nøkkelpersonen «Didier».
I Montluc-fengselets kjeller blir hun hengt naken opp etter håndjernene med pigger på innsiden. En ulidelig serie av tortur og overgrep begynner: spørsmål, voldtekt, juling, flere spørsmål, enda en voldtekt, juling og så de samme spørsmålene igjen.
«Hvem er Didier? Hvor er Didier?» spør Barbie om igjen og om igjen, mens han stirrer kaldt på Lisa Lesevre.
«Øynene hans var klare og uvanlig
levende», mintes hun stadig mange år senere. «Han var som et dyr i bur. Det var rendyrket terror, og han nøt det».
Selv når Barbie ikke er i cellen hennes, plager han fangen ved å slå en ridepisk taktfast mot de høye støvlene sine mens han går rundt i kjellergangene. På et tidspunkt gir Barbie en assistent ordre om å slå Lisa Lesevre med en kjetting med en kobberkule i enden.
En ryggvirvel blir knust, og da hun besvimer, tilkaller Barbie en lege for å få henne kvikket opp. Da hun våkner, står han bøyd over henne, mens et klaver spiller i bakgrunnen.
Barbie tilbyr Lisa Lesevre et glass limonade og stryker hendene hennes:
«Det du har utrettet, min kjære, er storslått», sier han. «Ingen har holdt ut så lenge som deg. Det er nesten slutt. Jeg er meget lei for det, men la oss nå få det avsluttet. Hvem er Didier?» Taushet.
Klaus Barbie dreper mann og barn
Barbie spiller sitt siste kort og henter Lisa Lesevres mann og 15-årige sønn inn på cella.
De blir torturert foran øynene på henne, men hun sier fortsatt ingenting, og de føres bort igjen.
Det blir siste gang hun ser dem. Barbies sadistiske verktøykasse er tom. Han slår fangen i ansiktet med knyttet neve og skriker frustrert: «Jeg vil ikke se denne stupide kvinnen igjen! Likvider henne!»
Men assistentene følger ikke alltid Barbies ordrer. Det hender at de forbarmer seg over ofrene, som nå.
En menig tysk soldat henter kaffe til Lisa Lesevre om natten og forsøker å snakke henne til ro.
Dagen etter blir hun sendt med tog til konsentrasjonsleiren i Ravensbrück – etter møtet med Barbie føles det nesten som frihet. Hun overlever krigen etter to år i fangenskap.
Jødiske barn sendt til Auschwitz
Parallelt med mishandlingen av Lisa Lesevre i Lyon støvsuger Barbie distriktet for de siste jødene som har gått i dekning, og 6. april 1944 er han klar for sin mest kyniske aksjon under krigen.
Morgenen begynner rolig på barnehjemmet i åsene utenfor landsbyen Izieu. Barna er sendt hit av sine foreldre for å komme i sikkerhet for Gestapo og konsentrasjonsleirene. De aller fleste av dem er jødiske, noe ledelsen har forsøkt å skjule for den tyske okkupasjonsmakten.
Denne morgenen sitter alle barna i spisesalen og drikker varm kakao da to lastebiler og en personbil plutselig kommer hvinende inn på gårdsplassen og bremser hardt i grusen.
En kvinnelig ansatt forstår straks hva som er i ferd med å skje: «Det er tyskerne. Løp for livet!» roper hun for full hals.
En gruppe SS-soldater stormer inn i bygningen, river de skrikende barna ut av armene på de ansatte, og kaster dem opp på lasteplanet på bilene.
De få som rekker å løpe ut på jordene, blir raskt innhentet, får luften sparket ut av brystet og bæres gråtende tilbake mot plassen.
Bare én av de ansatte, 27-åringen Lea Feldblum, greier å komme seg unna.
Hun gjemmer seg i skogbrynet et stykke unna, og derfra blir hun vitne til aksjonen. I forvirringen blir et ikke-jødisk barn også kastet på lasteplanet, men løftes ned igjen da identiteten hans blir bekreftet av papirene på hjemmet.
Imens står Barbie med sin assistent dr. Bartelmus ved et steingjerde litt unna og observerer begivenhetenes gang.
Da lastebilene er tilbake i Lyon, skriver Klaus Barbie en kort notis til den tyske overkommandoen:
«Det jødiske barnehjemmet i Izieu ble stengt i morges. I alt 41 barn, mellom 3 og 13 år gamle, ble arrestert.
I tillegg ble alt jødisk personale, ti personer – herav fem kvinner – også arrestert. Ingen penger eller verdigjenstander ble funnet. Alle overflyttes til Drancy 7. april». Det korte notatet er underskrevet «Barbie».
Drancy er et samlingspunkt for arresterte franske jøder. Her blir barna og barnehjemmets ansatte presset inn i ufyselige kuvogner på jernbanestasjonen og kjørt til Auschwitz, der de kort etter blir drept i gasskamrene.
Det yngste barnet var 4 år, det eldste 17, da Klaus Barbie sendte de 44 barnehjemsbarna fra Izieu i døden.
Klaus Barbie smiler vennlig under tortur
- juni 1944 begynner de alliertes invasjon av Frankrike, D-dagen.
Mens blodet flyter på strendene i Normandie, er Barbie travelt opptatt med å arrestere de få jødiske familiene som stadig befinner seg i Lyon. Ekteparet Lagrange og deres 13 år gamle datter, Simone, tror at hjelpen er nær da de hører nyheten om de alliertes invasjon på radioen samme morgen. Like etter hamrer SS-soldater på døren.
Mens den vesle familien føres bort, lukker naboene vinduene og ignorerer ropene om hjelp.
Det ble «en dag som begynte så lykkelig og sluttet så sørgelig for oss», fortalte Simone Lagrange senere. Familien blir plassert i en suite på hotellet, og Barbie kommer inn, elegant kledd i grå dress, og med en liten katt i armene. Han smiler til Simone, stryker henne over kinnet og sier at hun er pen.
«Han kan ikke være ond når han er glad i dyr», tenker hun.
Barbie vil vite hvor familiens to andre barn oppholder seg, og går derfor direkte etter 13-åringen Simone for å presse dem.
Han drar henne etter håret og gir henne ørefiker og knyttneveslag. Foreldrene gråter og trygler om nåde, men Barbie er iskald.
Han isolerer Simone i Montluc-fengselet, og den neste uken torturerer han den unge jenta som om hun var en knallhard motstandsmann.
Hver dag kommer han inn i cellen med et smil og sparker henne målrettet i de åpne sårene. Til slutt sleper Klaus Barbie Simone inn i foreldrenes celle og holder det opphovnede, blodige ansiktet hennes opp foran moren.
Montluc-fengselet. Her sperret Klaus Barbie tusenvis av motstandsfolk og jøder inne. Fra fengselet ble fangene brakt til avhør i kjelleren på Hotel Terminus.
«Se hva du har gjort med datteren din», hveser Gestapo-sjefen.
Barbie har igjen vist seg å være en dårlig etterretningsoffiser, for heller ikke Lagrange-familien gir ham nyttige opplysninger.
Like etter deporteres hele familien til Auschwitz, der de blir skilt fra hverandre. Moren blir gasset på stedet, mens Simone og faren blir satt til å arbeide. Et år senere, da leiren evakueres under krigens siste kaotiske dager, får far og datter øye på hverandre.
De rekker nesten å gi hverandre en klem før faren blir beordret ned på kne og henrettet med ett enkelt skudd. Simone Lagrange overlever mot alle odds og kan fortelle sin historie.
Tyskernes siste massakre
Da allierte styrker nærmer seg Lyon i midten av august, sender Barbie så mange fanger som mulig med togene mot øst. Men han beholder 109 jøder og motstandsfolk som han bruker som levende skjold da han flykter til flyplassen i Bron 23. august.
Da tyskerne er fremme ved flyene, beordrer Klaus Barbie kaldt at gislene skal skytes og legges i massegraver.
Like etter setter han seg i et Luftwaffefly og forlater Frankrike. Dagen etter ruller de allierte inn i Lyon og befrir 950 desperate fanger fra Montluc-fengselet. Gestapos terror er omsider slutt.
Klaus Barbie deserterer etter noen måneder på vestfronten. De neste 38 årene holder han seg skjult, først i Tyskland og senere i Sør-Amerika, med hjelp fra blant annet CIA.
Først i 1983 blir han innhentet av fortiden. Den tidligere Gestapo-bøddelen blir oppsporet av nazi-jegerne Serge og Beate Klarsfeld i Bolivia og utlevert til Frankrike. Her blir han etter en lang rettssak dømt for forbrytelser mot menneskeheten.
Under rettssaken kommer det uhyrlige omfanget av Klaus Barbies forbrytelser frem. Han drepte eller beordret drapene på 4342 franske motstandsfolk og deporterte 7591 jøder, menn, kvinner og barn, til tyske konsentrasjonsleirer, der flertallet av dem døde.
42 år etter at andre verdenskrig var slutt, ble Klaus Barbie endelig dømt for sine ugjerninger. En domstol i Lyon tildelte Barbie en livstidsdom for forbrytelsene under krigen.