Konvoi gjennom ishelvetet

Sovjet måtte ikke bryte sammen

De arktiske konvoiene oppsto av desperasjon. Etter å ha underlagt seg det meste av Europa rullet Hitlers krigsmaskin i juni 1941 inn over Sovjetunionen. De tyske styrkene virket ustoppelige, og i Storbritannia fryktet Winston Churchill at Sovjet kom til å kapitulere.

Hvis det skjedde, ville ikke Tyskland bare kunne overføre alle styrker til fronten i vest – nazistene ville også få tilgang til uante mengder råmaterialer som kunne gjøre Det tredje riket nærmest uovervinnelig. Churchill bestemte derfor at Sovjet «for enhver pris» måtte støttes med forsyninger. Fordi tyskerne kontrollerte store deler av Nord-Afrika og Middelhavet, kunne ikke transporten skje i sør. Derfor var den eneste løsningen å sende konvoier nordover til de sovjetiske havnebyene Murmansk og Arkhangelsk.

Den første konvoien ble kalt Dervish, og la ut 21. august 1941. Den besto av bare seks lasteskip med ni krigsskip som beskyttelse. Som de fleste av de følgende konvoiene møttes skipene, som kom fra flere nasjoner, ved Hvalfjörður på Island. Herfra gikk de mot Arkhangelsk, lastet med blant annet 15 Hurricane-jagerfly og 10 000 tonn gummi. Utreisen foregikk fredelig, og det samme gjorde hjemturen. «Tyskerne oppdaget ikke hva vi holdt på med», erindret radaroperatøren Eric Alley, som gjorde tjeneste på en av destroyerne i konvoien.

Heller ikke de neste transportene, som nå ble angitt med betegnelsene PQ for utgående konvoier og QP for konvoier på vei hjem, opplevde annet enn sporadiske angrep. Konvoien PQ 8, som gikk fra Island 8. januar 1942, fikk likevel en uhyggelig forsmak på hvor livsfarlig det iskalde vannet var. Dagen før konvoien kom i havn i Murmansk, ble destroyeren Matabele torpedert av en tysk ubåt. Selv om et redningsskip nådde frem i løpet av bare noen minutter, ble bare to mann av en besetning på over 200 reddet opp av havet. Alle de andre var frosset i hjel.

Våren 1942 begynte tyskerne for alvor å merke virkningen av det militære materiellet som strømmet inn i Sovjetunionen via de arktiske konvoiene. 14. mars 1942 tok Adolf Hitler konsekvensen av dette og erklærte at konvoiene var et strategisk mål av vital betydning.

«Den maritime forbindelsen mellom angelsakserne og russerne tvers over Nordishavet som hittil har funnet sted nærmest uhindret, må stoppes», erklærte diktatoren.

Isen dekket alt

Okkupasjonen av Norge i 1940 hadde gitt tyskerne adgang til havner og flyplasser som de nå utnyttet til å bekjempe de arktiske konvoiene. Store tyske krigsskip, blant annet det fryktede slagskipet Tirpitz, lå klar i norske fjorder. Tyske ubåter stevnet ut fra havner i Norge, og fra flyplassene – de nordligste lå bare åtte mil fra Murmansk – lettet jager­- og bombefly. Alle var på jakt etter Churchills arktiske konvoier.

PQ 13 la ut fra Island 21. mars 1942 og ble en av de første konvoiene som fikk merke den tyske opprustningen. Konvoien fikk en uheldig start da den etter bare fire dagers seilas kom ut for en voldsom storm.

«Barentshavet ble frådende», erindret Ronald Adds, fyrbøter på den britiske destroyeren Fury: «Bølgene reiste seg til enorme berg av vann, 18 til 24 meter høye. Og så var det kulden. De iskalde sjøene ble til is så snart de traff dekket og relingen».

Termometeret viste 33 minusgrader, og mennene måtte bruke hvert ledige øyeblikk til å banke is av dekket og rekka for å unngå at den enorme vekten av ismassene fikk skipene til å kantre.
«Nedisingen var så ille at man måtte se den for å tro det. Selv inne i øverstkommanderendes lugar var skottet dekket av mer enn 2,5 centimeter is», mintes Harold O’Neill, sjømann på eskorteskipet Sumba.

I de tidlige vårmånedene strakte pol-isen seg lenger sør enn på noe annet tidspunkt på året. Skipene måtte derfor seile nærmere kysten av Nord-Norge, og det gjorde dem mer sårbare overfor tyske luftangrep. 28. mars klokken ti om formiddagen ble konvoien oppdaget av et tysk rekognoseringsfly. To timer senere brummet en sverm av JU 88-bombefly over skipene.

To skip ble senket og de overlevende sendt ut i livbåter på det iskalde havet. Luftangrepene fortsatte uten stans de neste dagene. Kanonbesetningene prøvde å svare, men ifølge Harold O’Neill, som hjalp til, var det med begrenset suksess: «I begynnelsen av angrepet tok vi oppstilling ved kanonen som sto foran styrehuset, men da vi forsøkte å avfyre den, fløy løpet av – det var fullt av is».

Nedisingen av skipene var så voldsom at de så ut som isfjell. O’Neill la blant annet merke til at det vesle eskorteskipet Sulla var helt innkapslet i is: «Jeg kunne se Sulla ved siden av oss. Neste gang jeg kikket, var hun borte: ingen lyd, ingen vrakdeler – ingenting. Jeg antok at hun kantret og sank på grunn av vekten av isen».

Sulla tok 21 mann med seg i dypet, og for resten av konvoien var situasjonen like faretruende. Nå angrep tyske ubåter og senket tre skip til, inkludert lasteskipet Induna, der William Shorts gjorde tjeneste og måtte hoppe over bord for å redde livet. Da konvoien endelig nådde Murmansk, var seks skip gått tapt og 148 mann hadde mistet livet.

Tyskerne rustet opp

Av de åtte konvoiene, med i alt 163 skip, som seilte mellom mars og mai 1942, slapp bare en eneste gjennom uten tap. Dette sammenholdt med PQ 13s skjebne skapte bekymring i den britiske marinen. Fienden var, skrev admiral sir John Tovey senere, «fast bestemt på å gjøre alt som sto i hans makt for å stanse denne trafikken».

Både britiske og sovjetiske marineoffiserer advarte mot å sende av gårde flere konvoier, men det ville verken Churchill­ eller Stalin høre snakk om. 8. april 1942 ble nok en konvoi, PQ 14, sendt ut. Det var svært risikabelt å ferdes på havet på den tiden av året. Fra slutten av april har døgnet i Arktis 20 lyse timer, altså ville skipene være synlige stort sett konstant.

Konvoien, som besto av 16 skip, ble fulgt av en stor og slagkraftig eskorte. I tillegg til fem destroyere og en krysser ble lasteskipene også fulgt av en minelegger og to bevæpnede trålere. I tillegg kom en fjern­eskor­te bestående av blant annet to slagskip, to kryssere og tolv destroyere som skulle følge konvoien på avstand og slå til hvis tyske slagskip viste seg.

Men selv den store styrken ga ikke god nok beskyttelse. I de lyse nettene ble havet forvandlet til rene skyteboden, og fire lasteskip – 25 prosent av konvoien – ble senket av fly og ubåter. Særlig bedre gikk det ikke med PQ 16. Konvoien besto av 35 lasteskip samt eskorte, og la ut i mai 1942. Den ble oppdaget av tyske rekognoseringsfly, og snart svermet hundre bombe- og torpedofly over konvoien.

«Det var helvete. Jeg har ikke noe annet ord for det. Samme hvor du så mot himmelen, så du dem krysse over oss, stupe ned og så opp igjen. Bombene var brune og glatte, og de skrek helt til de eksploderte rasende hvitt i havet», fortalte matros Robert Carse senere.

Han var vitne da skipet forrest i kolonnen hans ble truffet av en bombe: «Først hørtes et enormt, fryktelig brak. Hun gikk ned på 15 sekunder i et flammende teppe av dyprødt og gult med et etsende blaff av varme som nærmest føltes som et slag».

Åtte av konvoiens 35 lasteskip ble senket, de fleste av bombefly. «Vi har oddsene mot oss i snart ethvert henseende», skrev admiral Dudley Pound i et notat etter angrepet. Men Churchill krevde at konvoiene skulle fortsette. Trusselen mot Sovjetunionen var langt fra over, og konvoiene hadde så langt bare fått frem omtrent halvparten av den planlagte mengden utstyr. «Å gjennomføre konvoiene er en plikt», skrev Churchill til marinens ledere.

PQ 17 ble latt i stikken

Marinesjefen fulgte ordre, men privat var han uenig. «Det er det glade vanvidd», skrev han i dagboken. Det skulle snart vise seg hvor vanvittig det var å sende av gårde PQ 17, som gikk fra Island 27. juni. Tre dager etter at konvoien la ut, oppdaget tyskerne den fra luften, og 2. juli slo de til og senket tre skip.

To dager senere braket det løs igjen. Men det skulle bli mye verre, for i London mottok marinen i mellomtiden melding om at det tyske slagskipet Tirpitz hadde gått fra havn i Kåfjord i Alta. I panikk sendte marinens øverste sjef ut ordre om at konvoien skulle spres og eskorteskipene trekke seg tilbake.

Lasteskipene var dermed overlatt til seg selv og måtte seile ubeskyttet gjennom den lyse arktiske sommernatten. 5. juli senket det tyske Luftwaffe hele sju skip på bare 30 minutter. Først 10. juli stanset luftangrepene, da det ifølge tyskerne selv «ikke fantes flere skipsmål». Da var 24 av 35 lasteskip gått tapt. Med seg i dypet hadde de tatt 153 sjøfolk. I tillegg gikk også 3350 motorkjøretøy, 430 stridsvogner og 210 bombefly til bunns.

Da Stalin hørte at de britiske krigsskipene hadde overlatt PQ 17s lasteskip og deres verdifulle last til sin skjebne, ble han rasende: «Eier ikke den britiske marinen skam i livet?» spurte han retorisk og krevde at en ny konvoi måtte legge ut umiddelbart. Det gikk ikke britene med på etter det som hendte med PQ 17. I stedet inngikk de et kompromiss: Neste konvoi, PQ 18, skulle ikke vente på vintermørket, men legge ut allerede i september.

De allierte fikk tilgang til Suez

Konvoien PQ 18 la ut fra Loch Ewe på nordvestkysten av Skottland. Britene hadde lært av PQ 17, og konvoien var ledsaget av en enorm ildkraft. Hele 44 krigsskip fulgte de 40 lasteskipene. Også tyskerne gjorde seg klar. Luftwaffes fly, utstyrt med torpedoer, sto klar, og nærmere ti tyske ubåter la seg på lur langs ruten til PQ 18.

Det ble en av konvoikrigens største styrkeprøver. De tyske flyene og ubåtene angrep igjen og igjen for å stanse konvoien, som like besluttsomt nektet å snu, til tross for mange tap. Aran Morris tjenestegjorde på en destroyer, og så lasteskipet Mary Luckenbach forsvinne sporløst etter en fulltreffer.

«Hun var et gigantisk tankskip, som gikk med bensin og ammunisjon, og hun ble torpedert. Først hørtes et vanvittig stort brak, fulgt av en enorm skygge av røyk. Det var alt som var igjen av henne. Slikt glemmer man aldri».

Da konvoien kom i havn i Arkhangelsk, hadde den mistet 13 lasteskip, mens 28 kom seg velberget frem. Samtidig hadde eskorteskipene påført angriperne store tap. For britene var det en stor og nødvendig seier.

Den neste konvoien ble avlyst, fordi den britiske marinen trengte alle enheter til å gjennomføre invasjonen av Nord-Afrika i november 1942. De alliertes seier først i Nord-Afrika og senere Italia, ga fra høsten 1943 marinen adgang til Middelhavet. Forsyninger til Sovjetunionen kunne nå fraktes gjennom Suezkanalen og derfra til havner i Persiabukta, en lengre, men langt tryggere rute enn den arktiske.

Sjøfolkene glemte aldri marerittet

Selv om Suezkanalen ble tatt i bruk, fortsatte de arktiske konvoiene helt frem til mai 1945. Ubåtene forble en trussel til det siste, men storhetstiden deres var over. Konvoiene ble nå beskyttet av langt flere eskortefartøyer. De beskyttet ikke lenger bare konvoiene, men ble også brukt offensivt mot ubåtene. Fra august 1944 til april 1945 klarte de tyske ubåtene derfor bare å senke sju handelsskip og fire eskorteskip. Tre av eskorteskipene ble senket i løpet av de siste ni ukene av krigen.

De arktiske konvoiene hadde på det tidspunktet mistet 87 lasteskip og 18 eskorteskip. Med seg i dypet hadde skipene trukket nesten 3000 sjøfolk. Til gjengjeld hadde sjøfolkene levert millioner av tonn med livsviktige forsyninger.

De som overlevde «verdens verste reise», bar imidlertid marerittet med seg. Waliseren Aran Morris, som seilte med konvoien PQ 18, uttalte mange år etter krigen i et intervju at han ikke lenger fryktet døden: «For jeg har allerede­ reist til helvete og tilbake igjen, så jeg vet hvordan det er».