Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Konvoien PQ-17 ble kastet til ulvene

I 1942 var konvoiseilasene til Sovjetunionen livsfarlige. Men de fortsatte likevel, og konvoien PQ-17 betalte prisen. I frykt for å miste dyrebare krigsskip lot marinen de forsvarsløse lasteskipene i stikken. Da de tyske ubåtene og flyene var ferdige med arbeidet, var 24 skip senket.

Galahad Books & BPK

Besetningene hadde god grunn til å være nervøse for den kommende seilasen. Konvoiene til Sovjetunionen hadde utviklet seg i en foruroligende retning. Fra den første konvoien forlot England i august 1941 og ni måneder frem, var bare ett skip av 103 gått tapt.

Men i mai 1942 innså tyskerne betydningen av transportene med krigsmateriell og matvarer, og satte inn et hardkjør mot de arktiske konvoiene.

Men Churchill fastholdt politikken sin. Kampene på østfronten var inne i en avgjørende fase, og hjelpen var avgjørende for å snu tyskernes krigslykke til nederlag. Av hensyn til Stalin og Roosevelt måtte konvoiene gjennomføres.

Til tross for store tap holdt Churchill fast på at det skulle sendes materiell til SSSR. Sovjetunionen mottok bl.a. 51 503 jeeper og 375 883 lastebiler.

© Getty Images & Corbis

“Operasjonen er rettferdiggjort hvis bare halvparten av skipene kommer gjennom,” erklærte den britiske statsministeren 18. mai – dagen før han sendte konvoien PQ-16 av gårde.

Denne konvoien mistet åtte skip, og sjefen for forsvarsstaben mente at konvoitjenesten hadde utspilt sin rolle. “Jeg personlig anser det som det glade vanvidd,” skrev han i dagboken sin.

Churchill var bestemt. “Jeg deler betenkelighetene Deres, men jeg vurderer gjennomføringen av konvoien som et spørsmål om plikt,” skrev han til stabssjefkomiteen. Med disse ordene ble den neste konvoien, PQ-17, sendt til havs.

Før avgang beroliget kontreadmiral Louis Hamilton rederne som hadde lasteskip med på seilasen. Selv om konvoien neppe kom til å bli “en fornøyelsestur”, skulle nok den medfølgende britisk-amerikanske eskorten av krigsskip passe godt på dem, lovet kontreadmiralen.

Selv ville han være leder for en “fjern-eskorte” med fire kryssere som skulle følge med på den mest risikable delen av seilasen, mens nær-eskorten med sitt oppbud av destroyere og korvetter under ledelse av orlogskaptein Jack Broome ville følge med helt til Arkhangelsk, som var PQ-17s mål.

I tillegg ville den slagkraftige Home Fleet med slagskip, destroyere, kryssere og et hangarskip følge konvoien på avstand.

“Dere vil kanskje ikke se så mye til disse skipene, men de kommer til å følge dere tett hele veien,” slo Hamilton fast.

© Getty Images & Corbis

Sovjetunionen fikk hjelp fra vest

For å hjelpe Sovjetunionen i kampen mot tyskerne iverksatte USA og Storbritannia et storstilt hjelpeprogram.

Tysklands angrep på landet i juni 1941 hadde satt Sovjet-unionens økonomi, som allerede var trang på grunn av Stalins omstillinger, under sterkt press.

Store landbruksområder var okkupert, og befolkningen sultet. Samtidig hadde Den røde armé bruk for både våpen og transportmidler, og i oktober 1941 begynte fly, tanks, lastebiler, våpen, klær, matvarer og andre nødvendigheter å strømme inn i landet.

Hjelpen var med på å sende tyskerne på defensiven, og ved utgangen av 1942 hadde krigslykken snudd til de alliertes fordel.

Materiell og mat kom via flere hovedruter: Den nordlige ruten fra Island til Murmansk og Arkhangelsk var den farligste.

Fra USAs vestkyst gikk en annen seilrute til Vladivostok, men av frykt for japanske angrep var det etter USAs inntreden i krigen bare skip under sovjetisk flagg som seilte denne ruten. Også den “persiske korridor” gjennom Iran ble benyttet.

Fra 1941 til 1945 mottok SSSR knappe 18 millioner tonn, hvorav beskjedne 500 000 tonn gikk tapt.

Tapene var størst ved det nordlige Russland. Hjelpen omfattet blant annet 375 883 lastebiler og 51 503 jeeper fra USA, 1474 britiske radaranlegg samt klær og medisiner.

Nazistene vil utslette PQ-17

Da konvoien går til sjøs den 27. juni, glir de dystre tankene i bakgrunnen. Mannskapet hygger seg i messene, lytter til grammofonplater og snakker om tidligere hyrer. Men etter bare tre dager er det slutt på freden.

Fra tåken høres den dype duringen fra et fly. Tyskerne har lokalisert PQ-17, og de har sine egne planer for konvoien. Den skal utslettes fullstendig. Flest mulig av de alliertes lasteskip skal settes ut av spill.

“Angrepets primære formål er en hurtig ødeleggelse av den fiendtlige skipstonnasje,” heter det i direktivet som setter operasjonen i gang.

I angrepet, som får kodenavnet “Operasjon Rösselsprung” etter et sjakktrekk, vil tyskerne sette inn den enorme ildkraften som de har samlet i det okkuperte Norge.

Her ligger slagskipet Tirpitz, som med et deplasement på 42 000 tonn og åtte 15-tommers kanoner er Europas mest fryktinngytende krigsskip.

Dessuten råder tyskerne i Norge over de tunge krysserne Admiral Scheer og Admiral Hipper, åtte jagere, fire torpedobåter og tjue ubåter.

Luftwaffes 5. luftflåte har mer enn 100 fly i Norge og Finland – fortrinnsvis Junkers Ju 88- og Heinkel-bombefly. Mens PQ-17 pløyer av gårde mot øst, venter tyskerne bare på det rette øyeblikket å sette inn angrepet.

Lasteskip måtte seile sin egen sjø

Til tross for tidligere konvoiers tap ble PQ-17 sendt av gårde mot SSSR 27. juni. Da konvoien en uke senere fikk ordre om ikke lenger å holde sammen, var store tap uunngåelige.

1.

  1. juni: Konvoien drar fra Hvalfjörður på Island

2.

  1. juni: Konvoien blir oppdaget av Luftwaffes fly

3.

  1. juli kl. 19: Tyske fly angriper konvoien

4.

  1. juli kl. 22: Marinen seiler bort, konvoien oppløses

5.

6.-7.- juli: Flere skip skjuler seg ved sundet Matotsjkin Sjar

6.

  1. juli: Enda to skip senkes kort før sikker havn

7.

Bare 11 av de 35 skipene i konvoien når Sovjetunionen

Luftwaffe innleder angrepet

Ved 19-tiden den 2. juli slår nazistenes krigsmaskin til. Sju torpedobærende Heinkel-sjøfly flyr langsomt i lav høyde og går løs på konvoiens redningsskip, som er med for å plukke opp sjømenn fra eventuelle lasteskip som måtte bli senket.

Fra dekket braker kanoner og maskingevær, mens flyene svarer med salver fra tvillingmaskingevær.

På redningsskipet Zamalek går skuddene gjennom glasset på broen og sårer tre menn.

En artillerist får det ene øyet revet ut.

En kort stund ser det ut som om ilden fra skipene prellet av på de tyske flyene, men så begynner det ene å miste høyde.

Det stuper ned i havet like foran konvoien. Idet de tre besetningsmedlemmene ser en våt og kald død i øynene, demonstrerer deres landsmenn stort vågemot.

I stedet for å fortsette angrepet snur ett av sjøflyene plutselig og lander like foran konvoien.

Mens de britiske sjøfolkene følger måpende med, fisker tyskerne opp kameratene sine før de letter igjen og forsvinner mot den disige horisonten.

Tyske torpedoer senket et utall allierte skip under krigen.

© BPK

Churchill var redd for tyske torpedoer

“Det eneste som virkelig skremte meg under krigen var ubåtfaren,” skal Churchill ha sagt. Og de tyske ubåtenes fryktede våpen var torpedoene.

Ved krigsutbruddet var T1 den tyske standardtorpedoen. Den 7,2 meter lange torpedoen hadde en diameter på 21 tommer – ca. 53 cm – og inneholdt 280 kg sprengstoff.

T1 ble drevet av komprimert gass og etterlot derfor et spor av bobler som kunne avsløre ubåten. Derfor fikk etterfølgeren, T2, elektrisk motor i stedet.

Senere torpedoversjoner kunne detonere ved kontakt med magnetfeltet i et stålskrog – f.eks. under skipet – slik at det knakk i to.

Den magnetiske påvirkningsmekanismen var imidlertid temmelig upålitelig.

Hitler frykter britiske hangarskip

Samtidig med at de tyske pilotene viser kaldblodig overblikk, tviler Adolf Hitler. Han er rasende over den allierte hjelpen til Sovjetunionen, men frykter samtidig den britiske sjømakten.

Det er særlig tanken på at det kan skjule seg et britisk hangarskip et sted i den arktiske tåken som plager ham.

Admiral Otto Schniewind, som skal lede den samlede flåtestyrken under Operasjon Rösselsprung, er ivrig etter å få satt aksjonen i gang for full styrke, men Hitler er ikke til å rokke.

Det må for alt i verden ikke skje selve superslagskipet Tirpitz noe på dette avgjørende tidspunktet.

Marinen får bare lov til å benytte mindre styrker. Mens den tyske slagflåten ligger i havn, får ubåter og fly fra basene i Nord-Norge ordre om å gå løs på konvoien med voldsom kraft.

Blant målene er redningsskipet Zamalek, som blir bombardert av tyske fly 4. juli, mens skipslegen er i gang med å operere sårede fra den første tyske angrepsbølgen. Legen syr kaldt og rolig videre mens det smeller fra luftvernkanonene på dekk.

Tross det heftige angrepet holder Zamalek seg flytende, men tre andre skip blir senket i det tyske flyvåpenets første storoffensiv mot konvoien.

Selv om de blir utsatt for voldsomme angrep, er stemningen forholdsvis god om bord på skipene i PQ-17. Royal Navys tunge eskorte gir mannskapet trygghet, og på marinefartøyene er det ingenting i veien med selvtilliten.

“Hvis vi bare har ammunisjon nok, kan vi seile hvor vi vil,” skriver kaptein Jack Broome i dagboken sin.

Men i London blir det stadig klarere at en katastrofe er under oppseiling. Britene har avkodet en hemmelig tysk melding som forteller at Tirpitz er flyttet.

Den britiske etterretningstjenesten kjenner til Operasjon Rösselsprung og vet at noe stort er i gjære.

I admiralitetet i London sitter Royal Navys øverste sjef, sir Dudley Pound, bøyd over et sjøkart. Han har regnet seg frem til at Tirpitz bare er seks timers seilas unna PQ-17. I all hast begir han seg ned i citadellet, en underjordisk betongbunker bak admiralitetet, som huser “operasjonsetterretningssenteret”.

Pound prøver desperat å få bekreftet posisjonen til Tirpitz. Gjentatte ganger spør han den ansvarlige etterretnings-offiseren om han kan si med sikkerhet at slagskipet fortsatt befinner seg i havnen i Altafjorden.

Offiseren svarer at han bare vil få vite noe hvis skipet har forlatt fjorden, og den beskjeden har han ikke fått. Og for øvrig mener etterretningsoffiseren at slagskipet slett ikke er seilklart.

Det er imidlertid ikke nok til å rokke Pound. Han er overbevist om at tyskernes flåte er sendt av gårde mot PQ-17. Samtidig regner han med at eskorten ikke har en sjanse mot tyskernes superslagskip alene.

Det er bare ved å la flåten seile vekk og lokke Tirpitz med seg i armene på Home Fleet at slaget kan vinnes.

Derfor gir han – mot rådene fra nesten alle høyt plasserte kolleger i admiralitetet – den skjebnesvangre ordren om at konvoien skal spres og skipene seile enkeltvis mot Sovjetunionen.

Luftwaffe brukte bl.a. Heinkel He 115 og 111 som torpedofly.

© Ullstein Bild

Torpedofly gikk løs på ubevæpnede lasteskip

I angrepene på konvoier i Barentshavet hadde tyskerne stor suksess med å bruke fly til å frakte torpedoer.

Mot krigsskip hadde de såkalte torpedobomberne en vesentlig ulempe.

For å være treffsikkert måtte flyet holde rett kurs direkte mot målet ca. 30 meter over havet i lang tid. Dermed var flyet et utsatt mål som fort kunne bli truffet av maskingeværild.

Men konvoienes lasteskip var bare lett bevæpnet, og derfor var risikoen for å bli skutt ned ikke fullt så stor.

Flere flytyper kunne frakte torpedoer, men blant de som ble mest brukt var Junkers Ju 88, Heinkel He 111 og den mer moderne He 115.

Sistnevnte kunne frakte en torpedo på opptil 1000 kilo og var dessuten utstyrt med to 7,92-mm maskingevær.

Beordrer konvoien spredt

Ordrene fra admiralitetet i London treffer marinefartøyenes kommandobroer som maskingeværsalver.

Kl. 21.11 kommer beskjeden om at Hamiltons krysserstyrke skal trekke seg tilbake vestover “med høy fart”, og bare 12 minutter senere kommer instruksen om at konvoien skal “oppløses” og ta seg til russiske havner hver for seg. Kapteinene i Barentshavet er sjokkerte. Beskjedene fra admiralitetet kan bare bety en ting: Den tyske slagflåten med all sin kraft er like i nærheten og har alle kanoner rettet mot de allierte skipene.

Signalet går fra de tre eskortesjefene videre til flåteskipene via signalprosjektører og blir møtt med undring og bestyrtelse.

“Hvor i helvete er fienden,” signaliserer en britisk ubåt, mens en annen slår fast at den “akter å bli på overflaten”. “Det gjør jeg også,” svarer Jack Broome galgenhumoristisk fra destroyeren sin, Keppel.

På krigsskipene i Hamiltons fjern-eskorte blir det blåst klart skip. De flammesikre dekslene lukkes over magasiner og kanonbesetninger, og destroyere fra næreskorten haster etter.

Flåten går vestover med 25 knop, klar til å møte Tirpitz. Enkelte flåteskip blir igjen og skal ifølge ordren, i likhet med lasteskipene, fortsette enkeltvis til Arkhangelsk, og forbløffet og forvirret kan lasteskipenes besetning bare se på mens eskorten deres i full fart braker gjennom isflak, oljeflak og vrakgods – bort fra dem.

Royal Navy har kastet de forsvarsløse lasteskipene til de lurende tyske ulvene i det iskalde Barentshavet – så langt mot nord at lasteskipenes magnetkompass ikke er mye verdt.

På det amerikanske skipet John Witherspoon skriver en offiser: “Det er ufattelig at vi blir sendt av sted på egen hånd uten beskyttelse. Noen skip helt uten bevæpning. Alle er forsvunnet i forskjellige retninger. Noen av skipene holder sammen to eller tre. Vi fortsetter alene…”.

I begynnelsen forsøker lasteskipene å henge seg på eskorteskipene, men det blir snart klart at marinen ikke vil ha noe med lasteskipene å gjøre. Krigsskipene unnviker ved å sette farten opp eller foreta plutselige kursendringer.

Bare løytnant Gradwell på minesveiperen Ayrshire samler en liten flokk lasteskip rundt seg. Med blant andre det gamle, kullfyrte og sterkt osende skipet Troubadour fra Panama på slep, trosser han ordren om å seile enkeltvis og om å legge kursen mot Arkhangelsk.

Besetningen hans består hovedsakelig av djerve fiskere, og resolutt setter han kursen motsatt vei – vekk fra de tyske ubåtene og bombeflyene. Inn i isen.

Med fare for å få skipet knust av ismassene leder Gradwell følget sitt inn mellom de tette isflakene.

Hele natten og dagen etter pløyer skipene seg gjennom isen, helt til den til slutt blir for tykk. Da går Gradwells nestkommanderende over isen til fots rundt til de andre skipene. På hans ordre blir kanonene på M-3-tanksene som skipene har stående som dekkslast, ladet og bemannet, slik at de er klare til å gi tyskerne en bredside hvis de viser seg.

I Troubadours lasterom finner sjøfolkene en større mengde hvitmaling som kan gjøre nytten som kamuflasje.

Alle skipene blir malt, slik at de går i ett med isen. Og trikset virker. Et tysk fly passerer skipene på bare 20 nautiske mils avstand uten å oppdage dem.

Alle skip i Gradwells lille følge når senere helskinnet frem til Sovjetunionen.

De tyske pilotene trente intensivt på angrepsoppdrag, og Heinkel-flyene deres hadde stor treffsikkerhet.

Ullstein Bild

Sju skip senket på 30 minutter

  1. juli ligger det tykk tåke over tyskernes baser i Nord-Norge, men sent på ettermiddagen letter tåken. Junkers Ju 88-flyene blir sendt i luften.

Rundt klokken 17 fylles eteren med nødsignaler og rop om hjelp, mens flyene kaster seg over de forsvarsløse lasteskipene igjen og igjen.

Angrepene kommer fra alle kanter. Washington blir truffet av 21 bomber, som gjennomhuller overbygningen.

Om bord på Bolton Castle er kapteinen blitt advart om hva som venter ham, men angrepets voldsomhet kommer likevel overraskende på ham.

Overrasket ser han et kraftig lysende, grønt skjær gjennom vinduene på broen, mens han hører en lyd som minner om en kraftig foss.

Da han igjen ser ut, er det bare et gapende hull der hvor lasten har vært. Lukedeksel og stålskrog har smeltet av heten fra en stor ladning av sprengstoffet korditt som har gått i luften.

Vannet fosser inn i lasterommet. I alt seks skip og et av marinens tankskip blir senket eller forlatt på bare en halv time.

Før besetningsmedlemmene går i livbåtene skynder de seg å samle alle de fortrolige dokumentene om bord i sekker, feste blylodd rundt sekkene og kaste dem overbord slik at de ikke faller på fiendens hender.

I de åpne livbåtene kjemper mennene mot kulden og mot utmattelsen som umerkelig glir over i døden.

Fyrbøterne og mannskapet fra maskinrommet er de mest utsatte. Som alle andre forlater de skipene i arbeidsklær, men det er dessverre bare bukser og en undertrøye.

Noen av mennene gir opp og svømmer bare av gårde i det iskalde havet. Ingen orker å snakke dem fra det.

Livbåtene har imidlertid en fordel: De er ikke bombemål. Så da mannskapet på Olopana tilbyr seg å plukke opp overlevende fra noen av livbåtene, får kapteinen et nei takk.

De skipbrudne foretrekker utsikten til ukevis i åpen båt på det iskalde Atlanterhavet fremfor å sette sin fot på nok et ueskortert lasteskip.

Stalin hadde behov for hjelpen fra sine allierte i vest, og for å opprettholde et godt forhold til SSSR fulgte mange flere konvoier etter PQ-17.

© Adoc-photos

Josef Stalin raste over PQ-17

Sovjetunionens leder mente håndteringen av PQ-17 var en katastrofe, men var samtidig avhengig av mer hjelp. Derfor fulgte PQ-18 snart etter – langt bedre beskyttet.

“Eier ikke den britiske marinen skam i livet?” spurte en rasende Stalin, som følte seg sviktet av sine alliertes beslutning om å spre PQ-17 og gjøre den til et lett mål for tyskerne.

Samtidig presset han på for fortest mulig å få sendt av gårde nok en konvoi. Britene ville vente med å seile til vinteren og det arktiske mørket satte inn, men av hensyn til forholdet til SSSR seilte PQ-18 av gårde allerede i september 1942.

I Storbritannia førte PQ-17s sørgelige endelikt til misnøye med Churchill, som hadde presset konvoien gjennom, men nektet å ta sin del av ansvaret for dens skjebne.

For Hitler var utfallet av PQ-17-saken heller ikke tilfredsstillende. Selv om tyskerne til en viss grad hadde begrenset de allierte transportene til Sovjetunionen, mente Hitler at slagskipsflåten tross alt hadde vært for forsiktig, og gitt slipp på en opplagt mulighet til å påføre den britiske marinen et nederlag.

En rasende Hitler – som tydeligvis hadde glemt at marinen hadde handlet etter hans egne ordrer – holdt et langt foredrag om tyske marinefiaskoer og krevde at alle slagskip skulle hogges opp.

Storadmiral Erich Raeder gikk av som øverstkommanderende for den tyske Kriegsmarine, og ble avløst av ubåtadmiralen Karl Dönitz.

Etter PQ-17 ble konvoiene ledsaget av langt mer slagkraftige eskorter. PQ-18 ble fulgt tett av 40 marineskip og mistet “bare” 13 lasteskip av de 44 som var med.

Tirpitz stikker til sjøs

Mens de allierte konvoiskipene kjemper for livet, gir Hitler omsider grønt lys for å sette full kraft på Operasjon Rösselsprung.

Meldinger om at de britiske eskorteskipene er på vei vekk fra konvoien gjør at Tirpitz med følge stikker til sjøs 5. juli klokken 10.52. Neste dag ved middagstid vil skipene nå konvoien. Nedslaktingen kan begynne, og seieren vil raskt være i boks.

Likevel blir Tirpitz fulgt av forsiktige formaninger: “Meld øyeblikkelig hvis overfløyet av noen form for luftfartøy.

Nøl ikke med å avbryte operasjonen hvis situasjonen blir tvilsom. Gi ikke under noen omstendighet fienden anledning til å rette et slag mot flåtens kjerne,” heter det i de lite heroiske instruksene.

Hitlers angst for hangarskip fornekter seg ikke, men frykten er ubegrunnet. Da britene får beskjed om at Tirpitz har stukket til sjøs, har Duke of York, admiralens flaggskip i Home Fleet, nesten ikke mer drivstoff, og kan ikke sette etter tyskernes dyrebare slagskip.

I stedet mottar det som en gang var eskorten til PQ-17 en tilbakeholdende ordre: “Angrep fra fiendtlige overflatestyrker kan ventes innenfor de neste timene.

Det primære målet er å unngå ødeleggelse, slik at dere er i stand til å vende tilbake til angrepsområdet og plukke opp overlevende så snart fienden har trukket seg tilbake”.

Fortvilelsen brer seg på de skipene som avkoder signalet. Et angrep fra en hittil usett styrke må være på vei. Men det skjer ingenting.

Da tyske etterretninger melder at en britisk enhet er blitt sett, gir flåtesjefen ordre om at Tirpitz og resten av styrken skal snu.

I de tidlige morgentimene 6. juli står den tyske slagflåten igjen inn i norske fjorder uten å ha løsnet et eneste skudd.

Hitler var selv til stede da Tirpitz ble sjøsatt i 1939. Det enorme slagskipet løsnet ikke et eneste skudd i kamp før det ble senket i 1944.

© BPK

Tyskerne går tom for mål

  1. juli er 18 lasteskip fortsatt på sjøen, men prøvelsene er ikke over. 7. og 8. juli senker tyske ubåter fem skip – blant dem Olopana – og natten mellom 9. og 10. juli krever massakren på PQ-17 endelig sine siste ofre, da to lasteskip må forlates.

“Kamphandlingene mot PQ-17 ble innstilt 10. juli, da det ikke var flere skipsmål,” noterer tyskerne seg tørt. 24. juli er alle overlevende fra PQ-17 endelig reddet i sikkerhet på land eller på et av konvoiens redningsskip. Bare 11 av de 35 skipene har klart turen, og en stor del av den dyrebare lasten er gått tapt.

De sovjetiske lederne er opprørt over at britene har spredt konvoien, og det lar de gå utover de 1200 uskyldige overlevende fra PQ-17 da de kommer til Arkhangelsk.

Skipenes besetningsmedlemmer får forbud mot å besøke hverandre, det blir plassert væpnede vakter ved landgangen, og all post blir holdt tilbake.

De allierte får verken mat eller kull av russerne, så de må snike seg ut på hemmelige plyndringstokt for å overleve.

På vei hjem igjen mister konvoien ytterligere to skip, hvorav det ene hadde tatt turen med Gradwell inn i isen.

Kommandør John Dowding hadde det overordnede ansvaret for dødskonvoien.

Når alt er over oppsummerer han skjebnen til PQ-17 i en rapport som avsluttes med ordene: “Ikke en heldig gjennomført konvoi”.

Les også:

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul