Piloten Finn Thorsager griper hardt om styrepinnen mens han strever med å holde det lille flyet på vingene. Turen opp over de norske fjellene er ofte turbulent, men uværet denne natten er av et helt spesielt kaliber. Maskinen rister så sterkt at radiooperatøren ved siden av ham holder på å falle ut av setet.
Dessverre er ikke uværet Finn Thorsagers største problem. En hvit lampe på instrumentbrettet sender sitt bleke lys inn i cockpiten. Lampen forteller ham at det verst tenkelige har skjedd: Et tysk jagerfly har fanget ham på radaren. Flyet med lasterommet fullt av passasjerer på flukt fra det tyskokkuperte Skandinavia kan når som helst forsvinne i et flammehav.
Thorsager er bare én av hundrevis av piloter som trosser uvær og tyske jagerfly på ruten mellom flyplassen Bromma i Stockholm og byen Leuchars på nordøstkysten av Skottland under 2. verdenskrig.
Pilotene sørger for at tusenvis slipper bort fra det tyskokkuperte Norden, og at viktig svensk krigsmateriell kommer frem til Storbritannia. Evakuering av mennesker og varetransport over Nordsjøen skal bli avgjørende for den allierte krigsinnsatsen.
Mellom 1943 og 1945 ble det fløyet hele 55 000 tonn kulelagre fra Sverige til Skottland. De sørget bl.a. for presisjon i artillerikanonene.
Kulelagre var livsnødvendige for britene
Sverige var en av Europas ledende produsenter av kulelagre. Den viktige komponenten ble smuglet til Skottland via Stockholm-ruten og brukt i den britiske krigsindustrien.
Stockholm bandt sammen Norden
Siden 1920-tallet hadde skandinaviske og britiske selskaper betjent rutene mellom de nordiske hovedstedene og Storbritannia.
Men krigsutbruddet i september 1939 endret flytrafikkens betingelser, og med den finske vinterkrigen fra november 1939 ble ruten fra Helsingfors til England stengt.
Noen måneder senere, 9. april 1940, invaderte tyskerne Danmark og Norge, og okkupasjonen innebar slutten på forbindelsene til ytterligere to nordiske hovedsteder. Nå var bare ruten mellom Skottland og Stockholm åpen.
Sveriges nøytralitet og landets beliggenhet nær de tyskokkuperte landene Norge og Danmark gjorde ruten spesielt interessant for de allierte – ikke minst for den norske eksilregjeringen.
Nordmenn trakk lasset
Etter at Norges ble okkupert av Tyskland i 1940, hadde den norske kongen, regjeringen og militærledelsen flyktet til England, og nå ville man ha hjelp til å få landsmenn smuglet over Nordsjøen via Sverige.
Ruten var spesielt viktig for mange nordmenn som ønsket å slutte seg til de allierte styrkene, og ruten ble fort så populær at britene verken hadde fly eller mannskap nok til å klare oppgaven.
Den norske militærattachéen i Washington fikk derfor overtalt amerikanerne til å forsyne ruten med flere fly slik at de allierte kunne intensivere flyvningene.
Det var også behov for flere piloter. De fleste ble rekruttert blant nordmenn fra Royal Norwegian Air Force, en spesialenhet som ble opprettet av den norske eksilregjeringen.
Blant dem var Finn Thorsager. Etter at Norge ble okkupert, hadde han flyktet til Canada, der de norske pilotene ble utdannet.
I 1944 spredte V2-rakettene død og ødeleggelse. Via Stockholmsruten nådde fragmenter frem til England, hvor de ble nøye studert.
V2-rakettens hemmelighet ble smuglet ut
Flyene på Stockholmsruten hadde med mye annet enn mennesker. Den eneste fellesnevneren var at alt som skjulte seg i flyenes indre, for alt i verden ikke måtte falle i hendene på tyskerne.
Flyene på Stockholmsruten fraktet jevnlig – i tillegg til viktige passasjerer – etterretningsrapporter og andre hemmelige papirer. Spionasjepapirer og annet følsomt materiale ble ofte kamuflert som diplomatpost slik at dokumentene ikke umiddelbart skulle vekke mistanke.
Men flyene kunne også inneholde mer håndgripelige vitnesbyrd om fiendens aktiviteter. I 1944 fraktet Stockholmsruten f.eks. et fragment av en tysk V2-rakett som hadde styrtet over Sør-Sverige. Ved ankomsten ble rakettdelen – i likhet med resten av materialet – overlatt til den britiske etterretningstjenesten MI6.
Pilotene risikerte livet
Ved tiltredelsen ble Thorsager gjort til britisk statsborger og utstyrt med britisk pass slik at han kunne få arbeid hos det britiske luftfartsselskapet BOAC, som offisielt opererte ruten til Sverige.
Selv om Thorsager og de andre pilotene opptrådte i sivil uniform, og flyene var malt i BOACs farger, visste tyskerne hva rutens egentlige formål var – og de gjorde alt for å stoppe flyene fra Sverige til Skottland.
Flyplassen i Stockholm var infiltrert av tyske spioner, og på nazistenes flybaser i Sør-Norge og Nord-Danmark søkte radaranlegg etter de nøytrale flyene når de fløy over Norge og ut over Nordsjøen. Tyske jagerskvadroner sto klare til å skyte ned flyene og deres passasjerer.
De norske pilotene forsøkte å unngå de tyske radarene ved å fly lavt over bakken, men manøveren var nesten umulig når flyene skulle over de høye norske fjellene og pilotene navigerte i de voldsomme kastevindene som fjellene skapte.
Et rødt lys i cockpiten viste at en tysk radar hadde fanget opp flyet.
«Den kritiske delen var da vi kom opp i høyden, nær kysten. Hvis et av lysene ble tent, hadde vi blitt observert», fortalte Thorsager senere.
Et rødt lys i cockpiten viste at en tysk radar hadde fanget opp flyet. Et hvitt lys – som det som lyste på Thorsagers instrumentpanel – betydde at flyet var blitt fanget opp av en radar om bord på et av Luftwaffes fly.
Hvis flyet ble fanget på radaren, måtte piloten straks forsøke å slippe unna ved å kaste flyet opp og ned eller fra side til side.
Finn Thorsager husker selv situasjonen da flyet hans ble låst fast på en tysk radar. Han sendte flyet ned i et bratt dykk og så deretter at det hvite lyset forsvant. Men best som roen senket seg over ham, tente lyset igjen.
I flere minutter lot piloten flyet dykke og stige i et desperat forsøk på å riste av seg den usynlige forfølgeren. Han forsøkte seg med å fly i sikksakk, men de krappe svingene gjorde ham utmattet, og akkurat idet Thorsager skulle til å gi opp, forsvant det hvite lyset.
«Vi klarte å komme oss helskinnet hjem til Skottland. De krappe manøvrene hadde fått de fleste passasjerene, som lå på noen store madrasser bak i flyet, til å kaste opp», sier Thorsager.
Kunnskapen kom fort videre
Storparten av passasjerene var unge menn som ønsket å slutte seg til de norske eksilstyrkene. Blant passasjerene var det imidlertid også personer som fikk avgjørende betydning for krigen.
Den 28. februar 1943 trengte norske SOE-agenter inn i nazistenes tungtvannsanlegg Vemork på Rjukan i Telemark. Fabrikken produserte tungtvann, noe som nazistene hadde bruk for slik at de kunne utvikle en atombombe.
Under aksjonen ødela agentene 900 kg tungtvann samt fabrikkens produksjonsanlegg. Deretter flyktet de på ski. Etter 400 km nådde de norske agentene Stockholm lufthavn, der et fly sto klart til å føre dem i sikkerhet i Storbritannia.
Den effektive flukten sørget for at nordmennene raskt kunne brife den britiske militære etterretningstjenesten MI6 om situasjonen og videreformidle nyttig kunnskap om nazistenes teknologiske kapasitet.
Finn Thorsager tjenestegjorde på Stockholmsruten fra 1943 til 1945. Pilotene hadde sivile uniformer, men tyskerne var klar over formålet med ruten.
Niels Bohr flykter fra nazistene
Et halvt år etter Vemork-aksjonen i Norge var den danske atomforskeren Niels Bohr blitt litt for interessant for nazistene. Hitler kjente allerede til Bohrs banebrytende atomforskning, så da forskeren i september 1943 hørte at nazistene ville arrestere ham, krysset han Øresund med hjelp fra den danske motstandsbevegelsen.
Noen dager senere ankom han flyplassen i Stockholm. Her ventet et britisk Mosquito-bombefly på ham.
I løpet av 1943 hadde tyskerne bygget enda flere radarstasjoner og intensivert overvåkingen av norskekysten og farvannet i Skagerrak.
Opprustningen gjorde Stockholmsrutens fly enda mer sårbare for de raske tyske jagerflyene, og for å motvirke trusselen hadde BOAC anskaffet en rekke av de raske, men betydelig mindre Mosquitoene.
Der flyene tidligere kunne ta rundt 35 passasjerer, hadde Mosquitoen bare plass til en enkelt – liggende på en briks over lukene i flyets bomberom.
I 1944 fikk allierte piloter i oppgave å forsyne Norge med krigsmateriell.
Norge fikk mat og våpen
Det nordlige Skandinavia manglet desperat forsyninger under krigen. Heldigvis var den norske piloten Bernt Balchen og hans folk i stand til å levere alt fra ammunisjon til hestefôr og feltsykehus.
Blant Stockholmsrutens mest ambisiøse oppdrag var «Operation Where and When», som ble ledet av den norskfødte piloten Bernt Balchen.
Som amerikansk statsborger tjenestegjorde Balchen i det amerikanske flyvåpenet da han i 1944 fikk i oppdrag å forsyne Nord-Norge med militært utstyr og andre nødvendigheter. Tyskerne hadde forlatt området etter kamper mot Den røde armé, og med en flåte av B-24 Liberator bombefly holdt Balchen de nordlige delene av Norge og Sverige forsynt med alt fra radioer til høy og fôr til husdyr i de øde områdene.
Mellom juli og oktober 1944 klarte Balchen og hans folk dessuten å levere hele 64 tonn ammunisjon og våpen til den norske motstandsbevegelsen.
Dessuten leverte de et komplett feltsykehus med tilhørende lege og sykepleier, som ble sluppet med fallskjerm. Som takk for innsatsen ble Bernt Balchen belønnet med St. Olavs Orden og den danske Kong Christian den Tiendes Frihedsmedalje.
Om kvelden 6. oktober inntok Bohr plassen iført sitt vanlige antrekk – brun dress og sixpence. Bohr fikk utlevert en hjelm med innebygd kommunikasjonsanlegg slik at han kunne høre hva piloten sa, men hjelmen passet ikke.
«Han fortalte meg at hodet hans var så stort at han ikke kunne få på hjelmen som skulle holde ham i kontakt med piloten. Derfor fikk han ikke åpnet for oksygenet da piloten ba ham om det. Resultatet ble at han besvimte. Det var ingenting piloten kunne gjøre – bortsett fra å fly så fort og så lavt som mulig», forteller fysikeren og militæreksperten Reginald Victor Jones, som møtte Bohr like etter ankomsten.
Bohrs vellykkede flukt gjorde at fysikeren kort tid etter kunne slutte seg til forskerteamet som arbeidet med å utvikle en atombombe for USA ved forskningsanlegget Los Alamos i New Mexico. Hans bidrag var av stor betydning for arbeidet med bomben, som i august 1945 var med på å sikre de alliertes endelige seier i 2. verdenskrig.
Da krigen var slutt, hadde Stockholmsruten fraktet mer enn 3000 passasjerer over Nordsjøen.
Tapene var relativt små: I alt omkom 11 av Stockholmsrutens stab og 18 passasjerer.
Blant det store flertallet overlevende var Finn Thorsager. Han tilbrakte etterkrigsårene som pilot i SAS – Stockholmsrutens fredelige arvtaker.