Rimfrosten sitter i gresset idet Yngve Sjødin viser rundt på den enorme krigskirkegården utenfor den latviske byen Saldus. Hjemmevant skritter nordmannen oppover hovedstien. På begge sider står et nesten uendelig antall like steinkors på snorrette rader.
Hvert kors markerer det siste hvilestedet for opp mot 10-12 soldater fra tyske Wehrmacht. Kirkegården er den største på den latviske halvøya Kurland. Her ligger rundt 25.000 soldater, og nye kommer til hvert år.
Sjødin peker ut over den bakerste delen av kirkegården, der flere hundre kors står oppstilt:
“Dette området var stort sett tomt da jeg var her første gang i 2013, så alle disse har kommet til siden dengang”.
En stor del av soldatene i de nye gravene har blitt funnet av foreningen Legenda, som Sjødin er medlem av.
Foreningen har gjort det til sin oppgave å finne de soldatene som fortsatt ligger på Kurlands slagmarker og venter på å bli oppdaget.
Og det er litt av en jobb, for halvøya ble under 2. verdenskrig en gigantisk kirkegård for opp mot 200.000 russiske og tyske soldater, hvorav kun de færreste har fått en offisiell grav.
Dødens ødemark
Ifølge den latviske historikeren og forfatteren Valdiz Kuzmins har Kurland, med et areal på ca. 27.000 km2, vært en ødemark i mer enn 100 år:
“Under 1. verdenskrig ble 70 pst. av Kurlands befolkning evakuert, og langt fra alle kom tilbake. Under 2. verdenskrig skjedde det samme. Store områder ved frontlinjen ble fullstendig ødelagt”.
På Kurland omringet Den røde hær opp mot 500.000 tyske soldater, og Hitler beordret sine tropper til å holde området for enhver pris. Stalin beordret på sin side tyskerne tilintetgjort. Resultatet ble seks blodige slag som kostet utallige menneskeliv – til ingen verdens nytte.
Til slutt innså russerne at tyskerne på Kurland faktisk hadde laget sin egen store fangeleir. Offensiven ble derfor innstilt fram til de tyske hærstyrkene overga seg i mai 1945.
Se video fra HISTORIES besøk i Latvia her:
Tyske graver ble tilintetgjort
Ifølge Kuzmins ble samtlige tyske og latviske soldatgraver på Kurland tilintetgjort av det sovjetiske regimet etter krigen:
“Det skjedde av propagandagrunner – så alle kors osv. ble ødelagt. Man ville vise at tyskerne ikke betydde noenting”.
På den annen side satte Sovjetunionen selv igang et stort prosjekt der de fjernet Kurlands utallige russiske krigsgraver og samlet dem på noen få megakirkegårder.
“På papiret skulle de grave opp tusener av soldater, flytte de jordiske restene og så begrave dem på nytt. Men i langt de fleste tilfeller jevnet de bare gravene med jorden og graverte inn navnene på den nye kirkegården”, forklarer Kuzmins.
“I f.eks. Priekule, der en av de største russiske krigskirkegårdene ligger, står navnene på rundt 25.000 soldater. Men det er kanskje bare noen hundre soldater som er begravd der. Resten ligger fortsatt på slagmarken”.
Store deler av Kurland ble forbudt område
Selv om krigen sluttet i 1945, betydde ikke det at Kurland igjen ble bebodd. De sovjetiske myndighetene sperret av størstedelen av Kurlands vestkyst, som hadde strategisk verdi, mens den sovjetiske flåtens fly brukte et stort område i det sentrale Kurland til trening.
Først etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 ble Kurland igjen et åpent område. Og det er derfor først de siste tiårene at Kurlands gamle, etterlatte krigsgraver blir funnet og soldatenes jordiske levninger begravd på nytt.