Kvinner i krig

«Den røde død» skapte frykt på østfronten

På østfronten skapte ett navn frykt blant tyske soldater i 1941. Ljudmila Pavlitsjenko hadde meldt seg inn i Den røde armé i juni 1941, og etter en kort tids opplæring ble hun sendt til fronten som snikskytter. Her drepte hun mer enn 300 tyskere og ble snart fryktet og hatet av fienden.

Etter at Pavlitsjenko ble såret av en mortergranat, overførte hæren henne til Moskva, der hun ble innrullert som løytnant og sto for opplæringen av andre russiske snikskyttere.

«Den røde død», som Ljudmila Pavlitsjenko ble kjent som, var en av ca. 2000 kvinnelige snikskyttere i Stalins styrker. Bare omtrent 500 overlevde krigen. Det året Pavlitsjenko tjenestegjorde ved fronten, ble hun den dødeligste kvinnelige snikskytteren i historien – en rekord hun fortsatt holder.

Kontorister ble brutale fangevoktere

«Aufseherin» var stillingsbetegnelsen for en rekke av 2. verdenskrigs mest brutale bødler. De kvinnelige vaktene i nazisenes konsentrasjonsleirer ble etter krigen kjent som noen av krigens mest sadistiske fangevoktere.

I 1942 ankom de første kvinnelige vaktene Auschwitz på grunn av mangel på mannlige vakter, og før krigen tok slutt, var ca. hver 10. vakt en kvinne.

De kvinnelige bødlene kom vanligvis fra den lavere middelklasse, men hadde tidligere hatt så ulike jobber som syersker, frisører eller lærere. De frivillige ble rekruttert gjennom annonser i tyske aviser der kvinner ble bedt om å vise sin kjærlighet til riket og bli med i SS-korpset.

I leirene dyrket vaktene både sine sadistiske tendenser og ofte også kjærlighetsforhold til de mannlige vaktene i leirene – noe som var akseptert av SS-sjefen Heinrich Himmler.

Til og med prinsessen lot seg verve

I september 1939 ble Storbritannia kastet ut i 2. verdenskrig, og med trusselen fra Nazi-Tyskland overveide den britiske regjeringen å sende prinsesse Elizabeth i sikkerhet i Canada.

Kongefamilien avviste forslaget, for den ønsket å bli i England og oppildne befolkningen. Under resten av krigen ble Elizabeth et samlingspunkt for britene. Allerede i 1940 holdt 14 år gamle Elizabeth sin første radiosending, og henvendte seg med støttende ord til barn som var evakuert fra byene.

Da hun nærmet seg 18-årsdagen, endret parlamentet loven slik at hun kunne fungere som en av fem statsrådgivere i tilfelle faren ble arbeidsudyktig eller var fraværende i utlandet, og året etter – mot slutten av krigen – ble hun utnevnt til æresmedlem av Auxiliary Territorial Service og fikk tjenestenummer 230873. Her utdannet hun seg til sjåfør og mekaniker og ble brukt i propagandaen for å vise britenes kampånd.

Hevngjerrig russer kjøpte stridsvogn

Da Mariya Okaybrskaya mistet mannen sin på østfronten, ulmet hevngjerrigheten i henne. Vreden mot tyskerne vokste seg så sterk at hun fikk oppildnet innbyggerne i hjembyen til å samle inn nok penger til å kjøpe en T-34 stridsvogn og endog overtalt den lokale kommunistlederen til å la henne få delta i krigen som fører av stridsvognen. Ifølge sovjetisk propaganda døde Okaybrskayai under offensiven for å frigjøre Leningrad i 1944.

Historikerne er fortsatt i tvil om hvorvidt historien er russisk propaganda eller ekte. Men sikkert er det at en annen kvinnelig stridsvognfører, Aleksandra Samusenko, ble hedret for sitt mot på slagmarken og spesielt sin innsats i slaget ved Kursk, der Samusenko med dødsforakt angrep tre tyske Tiger-stridsvogner uten støtte fra sin enhet og satte dem ut av spill.

Da hennes bataljonssjef senere døde, fikk Samusenko ansvaret for stridsvognbataljonen og tjente som sjef i 1943-1944. Samusenko døde etter å ha blitt såret i den tyske landsbyen Zülzefirz 70 km fra Berlin under offensiven i Øst-Pommern.

Sykepleierne kjempet ved fronten

Hundretusener av sykepleiere var en del av hærene under 2. verdenskrig og arbeidet ganske ofte svært nær frontlinjene. Som sykepleier kunne kvinnene bli sendt om bord på krigsskip, bli tilknyttet luftforsvaret eller være avgjørende i hæren. Dermed opplevde kvinnene noen av krigens mest brutale scenarioer, skamskutte menn og døende unggutter, og ofte ble feltsykehusene overrent av fienden når lynkrigen rullet frem og sykepleierne selv havnet i faresonen.

Samtidig var arbeidet utmattende på de ofte underbemannede sykehusene der hundrevis av soldater med grusomme sår og skader kom på operasjonsbordet hver eneste dag og enten gikk videre til rehabilitering eller endte opp med å dø.

Kvinnene satt bak rattet og roret

En av de mindre farlige jobbene, men utvilsomt en av de morsomste, var å arbeide som lastebilsjåfør og kjøre forsyninger i hjemlandene eller som testpilot på jagerfly før de måtte sendes til fronten.

I en tid da kvinner ikke så ofte kom i nærheten av store maskiner, var det et skikkelig gjennombrudd at de fikk lov til å kjøre og fly for hæren under krigen.

Kvinner fikk også lov til å fly i Nazi-Tyskland, og et av de største flygeressene var Hanna Reitsch, som bl.a. var ivrig SS-medlem, pilot i Luftwaffe og nær venn av toppnazistene. Hun prøvefløy de første jagerflyene og fløy sågar et redningsoppdrag inn i Berlin i april 1945 for å redde Hitler ut fra førerbunkeren. Oppdraget mislyktes da Hitler nektet å forlate Berlin, og i stedet tok Reitsch av i det siste flyet ut av Berlin.

Piloter terroriserte tyskerne om natten

Enhver nyankommet tysk rekrutt som ble kastet inn i kampene på østfronten, lærte raskt det illevarslende ordet «nattheks».

Kallenavnet ble brukt om kvinnene i det russiske 588. nattbomberregimentet som ble opprettet i 1940, selv om kvinner offisielt var utestengt fra å delta i krigshandlinger på det tidspunktet. Likevel fikk Den røde armé et korps av flygende hekser da den russiske piloten Marina Raskova brukte sine personlige kontakter med den sovjetiske lederen Josef Stalin til å få tillatelse til å danne en kvinnelig enhet av bombeflypiloter.

Regimentet ble raskt beryktet for sine snikangrep, som fant sted i nattemørket. Her satte nattheksene motoren på tomgang nær tyske stillinger og gled lydløst mot fienden. Bare vindmotstanden mot flyet kunne avsløre bombeflyene når de nærmet seg. Tyske soldater sammenlignet lyden med et kosteskaft som flyr gjennom luften, og kalte derfor pilotene for «natthekser».

Kvinnen var den perfekte spion

Forførelse, list og nerver av stål. Det var kvinnenes mest utbredte våpen under 2. verdenskrig når de tjenestegjorde i spionkorps i alle land. Samtidig som tyskerne hadde infiltrert store deler av England med et korps av sukkersøte spioner, fungerte allierte spioner som kurerer med avgjørende beskjeder og organiserte nettverk for motstandsfolk og allierte soldater på flukt.

Spesielt britiske Nancy Wake kom i Gestapos søkelys. Hun sto bak et gigantisk nettverk som spredte kaos i det okkuperte Europa og hjalp allierte fanger fra tyske fangeleirer til England via Spania. Wake var så dyktig og avgjørende for krigens gang at hun endte som nummer én på Gestapos liste over de mest ettersøkte personer – på det tidspunktet var dusøren for å fange Wake fem millioner franc.

Hun ble etter hvert administrativ sjef for cirka 7000 franske motstandsfolk og koordinerte våpenslipp og sprengstoff, og deltok også i motstandsaksjoner der hun – ifølge ryktene – drepte tyskere med bare hendene. En fransk motstandsmann kalte Wake «den mest feminine kvinnen jeg kjenner – helt til kampene begynner. Da er hun som fem menn».