SS-leder Heinrich Himmler er syk. En stygg kombinasjon av overanstrengelse og influensa har utløst et lite hjerteinfarkt, og nå er han innlagt på lasarettet Hohenlychen nord for Berlin.
For sikkerhets skyld har bygningene fått malt takene hvite og er blitt utstyrt med store, røde kors – slik at allierte bombefly ikke velger akkurat dette målet under sine tokter i februar 1945.
For første gang siden Himmler meldte seg inn i nazistpartiet 22 år tidligere har han begynt å tvile på Adolf Hitler.
I sine mest ærlige øyeblikk diskuterer Himmler med fortrolige i SS om de skal avsette Føreren i et kupp. Det blir med tanken.
Når emnet kommer opp noe senere, bedyrer Himmler sin ubrytelige lojalitet til Hitler. Men SS-lederen har innsett at Tyskland er i ferd med å tape krigen.
Og på lasarettet pønsker han ut en idé om å bruke landets 700.000 KZ-fanger i en gigantisk byttehandel med USA og Storbritannia: Hva om han løslater fangene mot at kampene i vest opphører? I så fall kan tyskerne og vestmaktene gå løs på Sovjetunionen sammen.
Fornem gjest fra Sverige
19. februar 1945, Hohenlychen: Svenske Røde Kors prøver å få tillatelse til å redde alle norske og danske KZ-fanger. Grev Folke Bernadotte er sendt til Tyskland for å forhandle.
Himmler befinner seg fortsatt på Hohenlychen-lasarettet da en iherdig greve dukker opp.
Den slanke svensken med det faste blikket prøver å overbevise SS-lederen om at alle de skandinaviske fangene i KZ-leirene bør evakueres til Sverige.
Da vil tyskernes anseelse bli mye bedre, lover Bernadotte.
Himmler finner forslaget absurd men tør ikke helt avvise svensken. Folke Bernadotte er nemlig visepresident i det svenske Røde Kors og har gode kontakter med svenske politikere.
Bare med deres hjelp kan hans forestående fredsutspill nå frem til de allierte.
Etter flere timers drøftelser får Bernadotte tillatelse til å samle alle skandinaver i KZ-leiren Neuengamme utenfor Hamburg – men svenskene må selv stå for transporten og ha med sin egen bensin, påpeker Himmler.
Bernadotte flyr tilbake til Sverige for å håndtere de praktiske problemene. Han må få samlet 100 busser, lastebiler og ambulanser samt finne 300 frivillige for å gjennomføre evakueringen.
Det er viktig å handle raskt, for ingen vet hvor lenge SS-lederens velvilje varer.
KZ-fanger bygger ubåtverft
Mars, bunkeren “Valentin” ved Bremen: Alle fanger i det tyske leirsystemet er SS’ eiendom. Ved Weser-elvens bredd bygger fangene en enorm bunker som skjuler et verft.
Hver morgen marsjerer 3000 fanger ut gjennom KZ-leiren Farges port. Etter 5 km når de elven Weser, der en gigantisk betongbunker reiser seg.
Bunkeren med kodenavnet “Valentin” er 416 m lang og rager 26 m opp i landskapet. I store kar blander fangene med håndkraft 500.000 m3 betong for å støpe de 4,5 m tykke bunkerveggene.
”Valentin” skal etter planen stå ferdig i august 1945 og fungere som et høyeffektivt verft som bygger ubåter på samlebånd. Hver uke skal tre nye fartøyer sluses direkte ut i elven for så å seile ut i krigen.
Fangene fra Neuengamme ble bl.a. satt til å bygge et betongsikret ubåtverft ved Bremen. Det ble bombet før det ble tatt i bruk.
Fangenes arbeidsdag er 12 timer, forholdene på byggeplassen er forferdelige og maten ganske utilstrekkelig.
Hver dag omkommer fanger i ulykker eller dør av ren og skjær utmattelse når de sleper tunge sementsekker som veier mer enn fangene selv.
Britene har selvfølgelig observert betongstrukturen som reiser seg på elvebredden: En dag i mars flyr Lancaster-bombefly inn over byggeplassen og feller bl.a. 12 Grand Slam-bomber som hver har 10 tonn sprengstoff.
Eksplosjonene slår hull i bunkertaket, sender en gravemaskin til bunnen av elven og ødelegger de store karene til betongblanding. Men SS tvinger KZ-fangene til å fortsette arbeidet.
Nye ordrer fra SS-lederen
12. mars, Hohenlychen: Heinrich Himmlers finske massør overtaler SS-lederen til en uventet humanitær gest i KZ-leirene.
Himmler har i årevis vært plaget av smertefulle magekramper som bare hans personlige massør, Felix Kersten, kan kurere.
Under de siste behandlingene har det lykkes Kersten å avtvinge Himmler et løfte om at KZ-leirene skal overdras til de allierte uten kamp.
De oppslitende dødsmarsjene der sultne og utmattede fanger sleper seg fra leir til leir må stanses, bestemmer SS-lederen. Noen dager senere beordrer han også stopp i drapene på jøder i utryddelsesleirene.
Bare de færreste SS-folkene følger Himmlers overraskende ordre – og den blir da også omstøtt da Hitler krever alle KZ-leirer tilintetgjort og alle fanger drept.
Lynhurtig skifter Himmler mening og forklarer sine folk at Førerens beslutning er riktig, da nazismens fiender ikke må få lov til å triumfere etter krigen.
“KZ-fangene skal gå under sammen med oss. Det er Hitlers klare og logiske ordre, og jeg vil sette den ut i livet, grundig og omhyggelig, sier han bestemt. Men heller ikke Hitlers ordre om total utryddelse blir satt ut i livet.
I stedet fortsetter SS det kaotiske kappløpet mot tiden: Alle leirer som står i fare for å bli erobret av fienden skal evakueres i jernbanevogner eller i store marsjkolonner. Deretter skal de tømte leirene renses for spor etter massemord og mishandling.
Munnhuggeri med Himmler
2. april, Hohenlychen: Himmler og Bernadotte møtes for annen gang i lasarettet, som fungerer som SS-lederens hovedkvarter. Greven håper fortsatt på tillatelse til å frakte KZ-fangene til Sverige.
“Jeg er villig til å gjøre alt for det tyske folk”, slår Himmler fast. “Men jeg må fortsette kampen. Jeg har svoret Føreren en troskapsed, og den eden er jeg bundet av”.
Bernadotte griper ordet: “Innser De ikke at Tyskland i virkeligheten har tapt krigen? Etter angrepet på Russland i 1941 ble tofrontskrigen etablert. Det er det som har rykket seieren ut av Tysklands hender. De sier at De er villig til å gjøre alt for det tyske folk. De burde tenke mer på det enn på troskapseden”.
Debatten ender uten resultat etter fire timer.
SS-oberst Max Pauly hadde fra 1942 ansvaret for Neuengamme og 60 underleirer. Henrettet i 1946.
SS leide fangene ut som slaver
Etter nazistenes maktovertakelse i 1933 har SS bygget opp et nett av leirer for bl.a. jøder, kommunister, homoseksuelle og andre. Arbeidskraften leier SS ut til tyske selskaper.
De færreste har hørt om KZ-leiren Farge, som lå på et militærområde vest for Bremen. Her bodde det 3000 fanger under kummerlige forhold i et nedlagt, underjordisk oljelager.
Oppgaven deres var å bygge bunkeren ”Valentin”, som et halvt hundre tyske selskaper hadde skrevet kontrakt med Kriegsmarine om å bygge.
For å gjennomføre arbeidet på billigst mulig måte leide selskapene KZ-fanger av SS. Hver fange kostet ca. fire riksmark om dagen – ca. en tredjedel av hva en tysk arbeider skulle ha i lønn. Fangen fikk ingenting.
I leirsystemet ble Farge betegnet som en utekommando – eller underleir – under KZ-leiren Neuengamme.
I alt hadde Neuengamme over 60 slike leirer så fangene kunne bo nær byggeplassene og virksomhetene de var leid ut til.
Samme system hersket i alle hovedleirene i Nazi-Tyskland, som lå spredt ut over spesielt Tyskland og Polen.
Leirene hadde dusinvis av underleirer som ofte var av midlertidig karakter. Dødeligheten var høy, for arbeidet var fysisk hardt og føden utilstrekkelig. Fangene endte ofte med å slite seg ihjel.
“Valentin”-arbeidernes dødsmarsj
6. april, KZ-leiren Farge: Britene trenger hurtig frem i det nordlige Tyskland, og SS går i gang med en hastig evakuering av de utsatte KZ-leirene. En av dem er leiren ved Weser.
Blant fangene i Farge er den franske sabotøren Francois Hockenhauer. Han har arbeidet på Valentin-bunkeren siden august 1944, men først nå tør han håpe på at de umenneskelige lidelsene snart er over.
Vinden bærer den fjerne buldringen av kanonenes torden til ham – og for hver dag kommer lyden nærmere, fornemmer Francois.
Den 6. april begynner SS å tømme leiren hans, som administrativt er en underleir under den store Neuengamme-leiren ved Hamburg.
Hit skal Farge-fangene bringes i sikkerhet – men de må selv gå hele strekningen på 135 km.
”Vi forlot leiren til fots i lange kolonner, fillete og utmattet av sult. Vi marsjerte i fire dager fra tidlig morgen til sen kveld uten mat og drikke. Iblant kunne vi plukke gress og ukrutt og spise det. Ordren lød ’marsj eller dø’. Mange falt døende om i veigrøfta,” fortalte Hockenhauer senere.
Massemord løser Jepsens problem
7. april, nær Lüneburg: Godstogvogner og lange kolonner frakter tusenvis av fanger vekk fra fronten. Evakueringen er kaotisk og improvisert.
Et par dager tidligere har 400 syke fanger fra Neuengammes underleir Banter Weg, som ligger i flåtebyen Wilhelmshaven, blitt skyflet inn i et godstog som skal bringe dem til KZ-leiren Bergen-Belsen.
12 voktere passer på at ingen stikker av. Marineoffiser Rudolf Engelmann og SS-Unterscharführer Gustav Alfred Jepsen har kommandoen.
Danskfødte Jepsen har tatt med seg sin elskerinne Ilse slik at hun kan bli med ham hjem til Hamburg.
Idet godstoget når Lüneburg blir landsbyens baneterreng angrepet av amerikanske bombefly. Minst 73 fanger blir drept mens et titall klarer å unnslippe i kaoset.
De andre overlevende blir samlet på et jorde. Jepsen aner ikke hva han skal gjøre og sender en forespørsel til Neuengamme.
To dager tilbringer fangene ute på det bare jordet uten noe som helst å spise. Så kommer det lastebiler fra Bergen-Belsen og henter 146 av dem.
Jepsen blir etterlatt på jordet med en stor gruppe sultne og fillete fanger. Han vet fortsatt ikke hva som vil skje videre. Først den 11. april får han beskjed om å likvidere alle fangene.
”Det var bare 52 som ennå var i live. Alle vaktene deltok i skytingen. Jeg skjøt seks selv,” sa han etter krigen.
De hvite bussene er på vei
Begynnelsen av april: De hvite bussene kjører i skytteltrafikk for å hente skandinaviske fanger fra leirer i hele Tyskland. De skal samles i Neuengamme.
Folke Bernadotte er på vei gjennom Nord-Tyskland i bil da han ser to hvite busser komme kjørende mot seg. Han får dem til å stoppe slik at han kan høre hvordan arbeidet skrider frem.
“Hvem har befalet over konvoien?” spør han. En ung, utmattet sykepleierske i en skitten uniform trer frem.
“Har det ikke vært vanskelig, søster?” vil Bernadotte vite.
“Å nei, ikke verre enn at det lot seg gjøre, svarer hun.
De to bussene har kjørt hele veien fra KZ-leiren Dachau utenfor München. Den første delen av turen gikk uten store problemer.
”Men utenfor Magdeburg kom vi midt inn i et bombeangrep. Byen sto i brann da vi kom dit, og veiene var pløyd opp av bomber så vi måtte kjøre en stor omvei. Det gikk ... Men to av nordmennene klarte ikke mer", sier sykepleiersken og peker opp på taket av den ene bussen der to livløse kropper er pakket inn i en presenning.
Fangene i Neuengamme måtte grave en kanal slik at mursteinene kunne fraktes ut til byggeplassene.
Fangene skulle bygge Tyskland
SS ville ha del i byggeboomen som Hitlers maktovertakelse førte med seg. KZ-leiren Neuengamme ble opprettet som nazistenes teglverk.
I 1938 kjøpte SS’ hovedadministrasjonskontor et nedlagt teglverk ved Elben ca. 30 km fra Hamburg. I løpet av de neste årene oppstod det en gigantisk produksjon av murstein her som var tiltenkt nazismens prestisjebygg.
De brente steinene måtte selvfølgelig fraktes ut fra Neuengamme, og SS fikk derfor anlagt en jernbanelinje og gravd ut en kanal.
Arbeidet i et teglverk krevde ingen kompetanse, og SS fant anvendelse for et stort antall KZ-fanger her. Arbeidet slet dem ut, men nye sto alltid klare.
Fanger med håndverksutdanning var på sin side beskjeftiget i leirens våpenfabrikk. Bygningene var forpaktet av våpenprodusenten Carl Walther, som laget 20.000 eksemplarer av det halvautomatiske geværet G43 her.
For å styrke arbeidsinnsatsen innførte SS et perverst belønningssystem for effektive fanger: De fikk adgang til leirens bordell, der fem kvinnelige fanger under strengt legetilsyn ble tvunget til å tilby seksuelle tjenester.
Neuengamme var ikke en utryddelsesleir som Auschwitz, men den utviklet seg likevel til en av de verste KZ-leirene der halvparten av de til sammen 106.000 fangene døde.
Opprør mot SS i Buchenwald
8. april, Buchenwald: Amerikanske tropper presser frem mot Weimar, som er nabo til KZ-leiren Buchenwald. SS får det travelt med å tømme de overfylte brakkene for fanger.
Fingernemme Gwidon Damazyn fra Polen har vært i leiren siden 1941. Han har i hemmelighet konstruert en primitiv radiosender som han nå tar i bruk:
“Til de allierte. Til general Pattons hær,” morser Gwidon. “Dette er konsentrasjonsleiren Buchenwald. SOS. Vi trenger hjelp. De vil evakuere oss. SS vil destruere oss".
I sin tid i leiren har fangenes undergrunnsorganisasjon klart å stjele en enkelt maskinpistol og noen geværer, men det var ikke nok til å starte et opprør mot de godt bevæpnede vaktene – og SS kan uforstyrret fortsette å sende fanger av gårde i store marsjkolonner.
Få minutter etter at Gwidon har sendt sin melding på engelsk, russisk og tysk kommer det oppløftende svaret: “KZ Bu. Hold ut. Iler til hjelp. 3. armés stab."
Gwidon Damazyn besvimer av glede.
Mens fangene i Neuengamme måtte nøye seg med tynn suppe, forsto SS-vaktene å feste.
I løpet av de neste dagene stikker flesteparten av SS-vaktene av, og fangene tør å ta opp kampen mot de siste SS-mennene. Når amerikanerne når frem den 11. april er leiren kontrollert av fangene.
I motsetning til andre leirer har ikke SS hatt tid til å rydde opp i Buchenwald, og det flyter av lik overalt.
Synet sjokkerer amerikanerne og de tvinger Weimars innbyggere på en sightseeingtur gjennom leiren; alle skal se hva Tyskland har anstiftet. Buchenwald kommer også som et sjokk på Himmler.
Nyheten om fangeopprøret skremmer ham og kort etter sender han et telegram til alle leirkommandanter: “Overgivelse kommer ikke på tale. Leirene må tømmes umiddelbart. Ingen fanger må falle levende i fiendens hender”.
Det handler ikke bare om å fjerne vitnene til nazismens grusomheter – Himmler vil ha så mange fanger som mulig til sin byttehandel med vestmaktene.
l000 myrdet i brennende låve
Første halvdel av april, Celle: Tog med mer enn 3000 fanger fra ulike leirer står stille på sporene etter et alliert luftangrep.
KZ-leiren Mittelbau-Dora i det sørlige Harz-området har vært sentrum for produksjonen av V2-raketter.
I en underjordisk fabrikk har fangene satt sammen våpenet som er blitt avfyrt mot bl.a. London. Men leiren ble tømt for et par uker sider og fangene sendt med tog mot Neuengamme.
Men transporten går i stå når fangene ankommer Celle den 5. april. Alle jernbanespor er bombet, og det står allerede flere tog med strandede fanger her – mer enn 3000 mennesker.
Den lokale nazi-lederen Gerhard Thiele beslutter at Mittelbau-fangene skal marsjere til byen Gardelegen. I tre kolonner begir de avkreftede fangene seg av gårde. Rundt 400 av dem dør på turen.
Den 12. april gir Thiele ordre om at fangene som er for syke til å gå videre skal henrettes. Neste morgen får han vaktene til å presse 1000 fanger inn i en stor låve.
Døra blir stengt og bygningen satt i brann. Polske Stanislaw Waleszynski var én av bare seks overlevende:
“Låven er fylt med høy i knehøyde. Jeg kan lukte bensin. Dørene er lukket, og jeg ser en SS-mann tenne fyr på høyet. Brannen sprer seg med lynets hastighet, og alle forsøk på å slukke den er forgjeves. Jeg nærmer meg døra og ser en fange skrape jorda under døra vekk med en skje. Jeg hjelper til med bare hendene til vi kan smyge oss under. Endelig står jeg utenfor låven. Vi kryper gjennom en kornåker og når frem til skogen.”
Fri bane til Sverige
18. april: Folke Bernadotte har omsider fått lov til å frakte de skandinaviske KZ-fangene til Sverige. Alle tilgjengelige kjøretøyer skrapes sammen til aksjonen – selv danske busser som pga. bensinmangelen må tøffe av gårde med en gassgenerator.
”Hvor mange busser kan dere få ferdige og hvitmalte?” Slik lyder spørsmålet til sjåfør Christian Ovesen i Herning når han tar telefonen kl. 16.30.
Han forelegger saken for sine kolleger og rådfører seg med karosserifabrikken – og konkluderer med at han kan skaffe syv busser.
De skal være med på å frakte avkreftede danske og norske fanger til Sverige, blir han fortalt.
Siden mars har det vært hektisk aktivitet for å hente fangene fra leirer så langt unna som Mauthausen utenfor Linz i Østerrike.
Noen syke er allerede blitt fraktet til Danmark for behandling, de øvrige 4255 fangene er etter avtale med Himmler samlet i den skandinaviske avdelingen i Neuengamme.
Den danske generalkonsulen i Hamburg, Marius Yde, forhandler hardnakket med den nazistiske gauleiteren Karl Kaufmann for å få den endelige fangeløslatelsen godkjent.
Etter hvert blir også Himmler overtalt, og om kvelden den 19. april kommer den formelle tillatelsen.
På tysk side er det imidlertid en betingelse at evakueringen fullføres innen 24 timer. 120 danske busser og fiskebiler samles i Padborg. Konvoien kan dra sørover.
De siste skandinavene blir reddet
20. april: Adolf Hitler feirer sin 56-års fødselsdag i Førerbunkeren. Tross all sin motvilje har Himmler møtt opp for å gratulere. I Neuengamme nærmer Bernadottes evakuering seg slutten.
De hvite bussene svinger inn på Neuengammes appellplass kl. 13.30. Fangen Poul Verner Nielsen forteller:
“Nå var turen kommet til oss. Alle stormet av sted for å få plass. Da det ikke kunne stappes inn flere, kjørte bussen. Vi dro et lettelsens sukk da vi kjørte ut gjennom porten”.
Hele dagen blir leiren overfløyet av engelske jagerfly, og det faller bomber utenfor leirområdet. I mellomtiden er bussene på vei mot byen Friedrichsruh, der Bernadottes medarbeidere har satt opp hovedkvarter og bor i telt.
Her samles de skandinaviske fangene før de blir kjørt videre mot danskegrensen og deretter Sverige.
Sent på kvelden tikker et telegram inn til det svenske utenriksdepartementet: “Friedrichsruh meddeler. 20/4 2130: Leiren Neuengamme fullstendig tømt for skandinaver rundt kl. 2100”.
Tilbake i leiren er det 10.000 fanger som ikke er så heldige.
Syke barn blir hengt
20. april, sent på kvelden: Så snart den siste hvite bussen er borte, kjører en tysk postbil frem. Denne natten skal bevisene for den verste forbrytelsen i Neuengammes historie destrueres.
Siden november 1944 har 20 jødiske barn bodd i en helt spesiell sykeavdeling i Neuengamme.
De har blitt hentet i KZ-leiren Auschwitz for å fungere som forsøkskaniner i SS-legen Kurt Heissmeyers medisinske eksperimenter:
Som ledd i sin forskning om helbredelse av tuberkulose ville han undersøke hva som skjer når man opererer bort barnas lymfekjertler og injiserer de smittsomme bakteriene i årene og lungene deres.
1000 fanger døde i en låve ved Gardelegen. Amerikanske soldater tvang tyske sivile til å begrave de døde.
Nå vil Heissmeyer bli kvitt dem så fort som mulig. SS-menn hjelper de 20 syke barna opp i den lille lastebilen, og så går turen gjennom natten til en nedlagt skole i gaten Bullenhuser Damm i Hamburg.
Barna blir ført ned i kjelleren og avkledd. En SS-offiser forklarer etter krigen:
“De satt på benker og var glade og forventningsfulle fordi de hadde fått lov til å forlate Neuengamme for første gang. Barna hadde absolutt ingen mistanke.”
SS-mennene gir dem morfin, hvorpå de bedøvede barna blir hengt. Barnas pleiere fra Neuengamme lider samme skjebne. Kvelden etter blir kroppene hentet og brent i leirens krematorium.
Av sted til Lübeck
21. april, Neuengamme: Rømmingen av den store KZ-leiren er i full gang.
”I den andre enden av leiren går et endeløst tog av muselmenn. Fra sykebrakkene vakler, kryper og bæres de frem. Mange har ikke annet enn en skjorte på seg, de kryper på hender og knær eller slepes av medfanger. De blir dyttet inn og stablet i godsvogner,” minnes Conrad Vogt-Svendsen.
Til daglig er han norsk sjømannsprest i Hamburg – den siste tiden har han oppholdt seg i Neuengamme for å føre tilsyn med de hvite bussene.
Tyskerne har fått det travelt med å evakuere resten av leiren. De siste dagene har fanger blitt sendt til havnen i Lübeck, der de blir flyttet over på laste- og passasjerskip.
Noen fanger må gå til fots, men flesteparten blir fraktet med tog. Den tyske fangen Ernst Schneider skriver i dagboken sin:
“Etter å ha ventet halve natten i de skitne godsvognene satte toget seg i bevegelse. Rundt klokka 12 den 21. ankom vi havnen i Lübeck, der vi ble ført om bord på lasteskipet Thielbek. Lasterommet var overfylt. Det stinket, og ikke en lysstråle nådde ned. I mørket satt folk og gjorde fra seg rett på gulvet. Her var vi syv-åtte dager”.
Etter krigen var Bernadotte FN-megler mellom Israel og de arabiske naboene.
Nordisk press drev frem de hvite bussene
Etter to år med forhandlinger og forberedelser kunne Folke Bernadotte starte sin evakuering.
Da krigslykken snudde for Tyskland, gikk politiske krefter i Danmark, Norge og Sverige sammen for å presse de tyske myndighetene til å løslate skandinaviske fanger i KZ-leirene.
I Danmark hadde admiral Carl Hammerich arbeidet med hemmelige planer for et Jyllandskorps som skulle hente ut fangene.
Han hadde kontakt med de norske sjømannsprestene i Hamburg, som hadde laget et register over fangene.
Den norske diplomaten Niels Christian Ditleff var også på offensiven. Han la press på den svenske regjeringen for å få dem med på en evakuering.
Med mandat fra den svenske regjeringen reiste visepresidenten i det svenske Røde Kors, Folke Bernadotte, til Berlin i februar 1945 for å møte Heinrich Himmler.
Denne aksepterte i første omgang bare å samle alle skandinaver i Neuengamme.
Den 8. mars rullet de første hvitmalte svenske bussene mot Tyskland for å hente fanger så langt unna som Mauthausen i Østerrike.
Den norske fangen Finn Hasselgård, som ble hentet i Sachsenhausen, forteller:
”Vi fikk et brutalt møte med Neuengamme. Det første vi så var en haug med lik utenfor krematoriet. De hadde ikke kapasitet til å brenne alle kroppene, så de var bare kastet oppå hverandre.”
Marius Yde, den danske generalkonsulen i Hamburg, presset også på for en evakuering av skandinavene. I april fikk 120 danske busser og fiskebiler grønt lys for å hente alle skandinaviske fanger ut av Tyskland.
Full fart i oppryddingen
22. april, Neuengamme: 10.000 fanger er nådd frem til Lübeck mens 700 er blitt igjen for å rengjøre samtlige brakker og bygninger.
Leiren skal renses for ethvert spor av grusomhetene. Alle lik blir brent i krematoriet, og SS-folk er travelt opptatt med å destruere leirens papirer.
“SS-legen Alfred Trzebinski kom for å se gjennom dokumentene. Deretter gikk han inn på legekontoret hvor de hemmelige dødsordrene befant seg. Jeg skulle sørge for at alle dokumentene ble brent. Det røk fra skorsteinen hele dagen”, fortalte den tyske fangen Emil Zuleger.
Bernadotte hjelper Himmler
Natten til den 24. april, Lübeck: SS-lederen fremlegger sitt fredsutspill.
Den travle Heinrich Himmler har bedt om et nytt møte med Bernadotte, denne gangen i den svenske legasjonens hus i Lübeck. SS-lederen vil presentere sin fredsplan.
”Jeg erkjenner at Tyskland er beseiret,” sier Himmler og forteller at Hitler trolig vil dø en av de nærmeste dagene.
Himmler anser seg derfor som Tysklands egentlige leder, og for å redde landet sitt fra undergang vil han hurtigst mulig forhandle om fred med den amerikanske øverstbefalende i Europa, general Eisenhower.
”Jeg er beredt på en betingelsesløs kapitulasjon på vestfronten, og er også villig til å diskutere den tekniske fremgangsmåten for en kapitulasjon av de tyske stridskreftene i Danmark og Norge.”
Bussene hadde store, røde kors, men korsene var i flere tilfeller ikke nok til å beskytte mot luftangrep.
Bernadotte lover å fremlegge henvendelsen for den svenske regjeringen, som vil gi den videre til Eisenhower.
Til slutt erklærer Himmler at han nå vil kjøre mot østfronten for å kjempe som en vanlig soldat. Han kommer ikke så langt.
Bilen hans filtrer seg inn i en piggtråd som er rullet ut rundt eiendommen til den svenske legasjonen.
Den flytende KZ-leiren
26. april, Lübeck: Det siste toget fra Neuengamme ankommer Lübeck. På kaien avventer tusenvis av fanger sin videre skjebne.
Passasjerskipet Cap Arcona ligger for anker et par sjømil ute i bukta. Den tidligere luksuslineren har nedslitte maskiner og mangler drivstoff.
Nå lastes det med mesteparten av de ventende KZ-fangene i havnen.
To dager senere er antall fanger på Cap Arcona oppe i 6500. Om bord hersker både håp og desperasjon.
Ifølge noen rykter skal skipet seile til Sverige med fangene – andre sier at skipet skal senkes med mus og mann.
Himmler blir sparket
28. april, Førerbunkeren i Berlin: Mens de skandinaviske fangene kjører over danskegrensen får Hitler kjennskap til Himmlers fredsbestrebelser.
Hitler utstøter en lyd som et såret dyr da utenlandske radiostasjoner kan melde at de allierte har avvist Himmlers fredsforslag.
Hitler er perpleks. Av alle sine støttespillere har han alltid betraktet Himmler som den mest trofaste – og som en mulig etterfølger som nazirikets leder.
Nå har SS-lederens heslige bedrag kommet for en dag.
“Aldri skal en forræder etterfølge meg som fører”, roper Hitler i avsindig vrede og krever SS-lederen arrestert.
Med 206 meters lengde var Cap Arcona en kjempe i Hamburgs havn.
Sør-Atlanterens dronning
Fra 1927 seilte luksuslineren Cap Arcona mellom Hamburg og Sør-Amerika.
De 1365 passasjerene satt i silketapetserte salonger, og om kvelden bød et danseorkester opp til pasodoble.
Men den 25. oktober 1939 mottok kapteinen radiosignalet “QW7”: Rederiet måtte avstå skipet til krigsflåten.
Etter dette tjente Cap Arcona som beboelsesskip for hæren før det i februar og mars 1945 fraktet tyske flyktninger til København.
Deretter ankret skipet opp i Lübeck-bukta. Her ble det beslaglagt av Hamburgs gauleiter Karl Kaufmann. Nå skulle Cap Arcona fylles med KZ-fanger.
Freden rykker nærmere
1. mai: Storadmiral Karl Dönitz meddeler i en radiotale at Føreren er død og at han nå er landets nye rikspresident. Krigen fortsetter.
På Cap Arcona tar kaptein Heinrich Bertram kontakt med den tyske representanten for fangenes hemmelige organisasjon på skipet, Erwin Geschonneck. Bertram forteller at Hitler er død og at britiske tropper er på vei.
“I morgen er de kanskje allerede her i Neustadt”, funderer Bertram. Nyheten brer seg som en løpeild. Humøret blant fangene stiger merkbart.
Samtidig flyr en eskadrille engelske fly inn over bukta og registrerer det store oppbudet av skip i Lübeck. Fangene på Cap Arcona vinker begeistret til dem.
“Mine medfanger ble til zombier”, sa Wim Aloserij.
Den siste overlevende
Tvangsarbeideren Wim Aloserij fra Nederland klarte å komme seg unna fra Cap Arcona da britiske fly angrep skipet med tusenvis av KZ-fanger om bord.
Nederlandske Wim Aloserij var 21 år da han ble sendt til Tyskland i 1943. Wim nektet å jobbe for tyskerne og flyktet som blindpassasjer på et tog tilbake til Nederland.
Livet hans under jorden endte året etter. ”Jeg ble arrestert under en razzia og ført til transittleiren Amersfoort,” har han fortalt.
Allerede etter et par uker kom han til Neuengamme og videre til Husum-Schwesing for å bygge pansergraver.
Her huserte den alkoholiserte SS-Untersturmführer (sekondløytnant) Hans Hermann Griem, som yndet å skyte på fangene sine.
I desember 1944 gikk turen tilbake til Neuengamme, hvor Wim som en av de siste fikk ansvar for å fjerne sporene etter nazistenes forbrytelser.
Den 29. april sto han på kaien i Lübeck, og etter noen dager om bord på lasteskipet Athen ble han satt over på den tidligere luksuslineren Cap Arcona.
“Det var som på Titanic, men dette skipet var en flytende KZ-leir. Jeg bemerket raskt at de hadde planer om å ødelegge skipet, og allerede den første dagen utforsket jeg hvordan jeg skulle komme meg unna. Mens mine medfanger ble til zombier, holdt jeg hodet kaldt, ”forklarte Wim.
Da RAF angrep skipet med raketter og bomber – og fangene brant i hjel under dekk – gjemte Wim seg i skipskjøkkenet. Han klarte å redde seg i land ved hjelp av et tau og en gummiflate.
Wim Aloserij var den siste overlevende som kunne fortelle om redslene på Cap Arcona. Hans erindringer, ”De Laatste getuige”, skrevet av Frank Krake, ble publisert rett før hans død i 2018. Wim ble 94 år gammel.
Tragedien på fangeskipet
3. mai, Lübeckbukten: Natten har vært rolig på Cap Arcona. Om morgenen gjennomføres appellen som sedvanlig. Nattens døde kastes over bord.
Totalt 5519 personer er om bord på skipet – fanger og mannskap. Alle venter.
Til tross for den trange plassen og en gnagende sult er stemningen høy. Befrielsen ser ut til å være nær.
Men det er en ulykkelig feiloppfatning. Kl. 14 letter ni Hawker Typhoon jagerbombere under ledelse av RAF-kaptein Jonny Baldwin fra flyplassen ved Osnabrück.
Ifølge hans informasjon er skipene i Lübeck-bukta fylt med nazister på flukt. Baldwin velger seg ut Cap Arcona som mål for fem av flyene sine.
Britiske Typhoon-fly fyrte av 40 raketter mot den flytende KZ-leiren Cap Arcona og satte det i brann.
Ingen av pilotene legger merke til fangene på dekk eller de hvite lakenene som er hengt opp som tegn på overgivelse.
Flyene fyrer av i alt 40 raketter mot den flytende KZ-leiren, som sekunder senere er omgjort til et flammehav.
Den tyske fangen Erwin Geschonneck på Cap Arcona: “Sårede skriker. Fangene er fra seg og løper i gangene. Panikk! Russerne under dekk kommer seg ikke opp”.
Erwin lar seg falle de 15 m ned i vannet og redder seg i land. Som en av få. De engelske flyene skyter mot alt som beveger seg i vannet, og fangene som når stranden blir skutt av tyske soldater.
Bare 350 fanger overlever. I dagene etterpå driver likene fra de døde inn på stranden.
Etterskrift
Historikere anslår at omlag 200.000 KZ-fanger døde de siste krigsmånedene som følge av dødsmarsjer, henrettelser og allierte angrep.
De hvite bussene reddet 7795 skandinaver, i tillegg til 7550 andre som bussene fikk ta med seg – bl.a. et stort antall franske, belgiske, nederlandske og polske kvinner fra Ravensbrück.