KZ-fanger bygde Hitlers V2-rakett

Regjeringen tidde om V2

I motsetning til befolkningen kjente landets regjering til tyskernes nye supervåpen, men var likevel overrasket.

Året før hadde britene nemlig gjennomført en vellykket bombing av V2-basen i Peenemünde ved Østersjøen.

Inntil et par uker før eksplosjonen i stormagasinet ante ikke nasjonens ledere at tyskerne til tross for angrepet hadde klart å opprettholde produksjonen av terrorrakettene.

Den foregikk nå i lange, mørke og fuktige tunneler under jorden, der sultende konsentrasjonsleirfanger arbeidet døgnet rundt, i konstant fare for å bli henrettet.

Den britiske statsministeren Winston Churchill informerte nå parlamentet om at England ble angrepet med et helt nytt våpen – tyske raketter som kom helt ute fra rommet.

Rakettene fløy mye raskere enn lyden, så ingen hørte dem. Først etter nedslaget fulgte lyden både fra raketten og eksplosjonen.

På den måten skilte V2- rakettene seg fra V1, de små førerløse bombeflyene med jetmotorer som tyskerne også satte inn mot England i stort antall det siste året av krigen.

De beveget seg så sakte at de med litt hell kunne­ skytes ned. I motsetning til disse kom V2-rakettene bokstavelig talt som lyn fra klar himmel, og dessuten var de så tunge at de vanligvis boret seg dypt ned i bakken før de eksploderte.

Som regel etterlot de seg et 10 meter dypt og 10-15 meter bredt krater.

De første angrepene med V2 fant sted i begynnelsen av september 1944, knapt tre måneder før eksplosjonen i Woolworths, men for ikke å skremme befolkningen holdt den britiske regjeringen angrepene hemmelig den første tiden.

Det var mulig nettopp fordi nedslagene var så tilfeldige og skjedde­ med så stor hastighet at ingen rakk å få øye på rakettene.

At England var under angrep med et nytt og skremmende våpen, var en bitter pille å svelge for de britiske politikerne, som hadde­ forsikret befolkningen om at London ikke lenger var i alvorlig fare, og at krigen snart var over.

Hitler ga selv ordren

Rent teknisk var det snakk om verdens første ballistiske missil – altså et missil som fulgte en buet bane gjennom luften, akkurat som en kanonkule, når drivstoffet var brukt opp.

Til sammen rakk tyskerne å avfyre­ 1115 raketter mot England, og 517 av dem traff London-området. I den verste perioden slo 60 raketter­ ned i London hver uke.

Hitler fryktet at V2 ble brukt altfor tilfeldig og mot sekundære mål, og ga derfor beskjed om at beskytningen skulle konsentreres om London og Antwerpen.

Totalt sett ble den belgiske byen truffet av like mange raketter som London. Til tyskernes store ergrelse var Antwerpen blitt befridd av de allierte, og det skulle nå hevnes.

Tyskerne var særlig oppsatt på å gjøre havna ubrukelig, men akkurat som i London traff rakettene svært tilfeldig.

Noen slo ned uten å forårsake noen særlig skade, andre utløste tragedier.

Det siste var ikke minst tilfelle 16. desember 1944 da en V2 traff Rex Cinema, en fullsatt kinosal. Bare i dette rakettangrepet ble 561 mennesker drept.

V2 skulle spre frykt

For tyskerne var V2-rakettene et siste og desperat håp om å snu krigslykken. Formålet var nettopp at rakettene skulle skape frykt blant sivilbefolkningen.

De var nemlig så upresise at de ikke kunne siktes inn mot militære mål. Det var derfor også helt bevisst at den tyske propagandaministeren Goebbels ga dem navnet V2, hvor V står for Vergeltungswaffe, det tyske ordet for gjengjeldelsesvåpen.

Sett med tyske øyne var V2 nemlig en passende gjengjeldelse for de alliertes bombing av Tyskland. Før navneendringen var raketten kjent blant tyske teknikere som A4.

Første fabrikk ble bombet

Da de tyske nazistene kom til makten i 1933, la ikke lederne skjul på sin fascinasjon for moderne våpen.

Da de snart etter kom i kontakt med en gruppe amatører som eksperimenterte med raketter på fritiden, var ikke nazistene sene om å se perspektivene.

Med raketter kunne de få et våpen med større rekkevidde enn selv det beste artilleri. En av de ivrigste rakettamatørene het Wernher von Braun.

Han var utdannet fysiker og foreslo for nazistene å opprette en base der man kunne utvikle og teste det nye våpenet.

Han fant også det riktige stedet, et øde område ved byen Peenemünde på øya Usedom i Østersjøen.

Med Wernher von Braun som leder ble det her bygget opp en hemmelig base. Det skjedde i mai 1937.

Basen vokste raskt, og sysselsatte en rekke ingeniører og teknikere, i tillegg til tusenvis av arbeidere­.

Ennå var det snakk om et forskningsprosjekt.­

Wernher von Braun var overbevist om at fremtiden lå i raketter med flytende drivstoff.

Tidligere hadde man brukt fast drivstoff, men det var tungt og ikke på langt nær så effektivt.

Til gjengjeld skapte det flytende drivstoffet hele tiden problemer, og i basens første år gikk man nærmest fra fiasko til fiasko. Ofte eksploderte rakettene før de kom i luften.

“Det tok oss et halvt år å bygge raketten, men bare et halvt sekund å ødelegge den,” slo Wernher von Braun fast.

Britene trodde det var løgn

Men det skjedde tross alt tekniske fremskritt, og den 3. oktober 1942 ble det for første gang gjennomført en langdistanseflyging.

En rakett fløy 190 km og landet til og med bare fire kilometer fra det utpekte målet.

Suksessen førte til at Hitler måneden etter godkjente en plan for serieproduksjon av raketten.

De nazistiske lederne­ knyttet større og større forventninger til V2, i takt med at de ble presset på alle krigens­ fronter­.

I lang tid klarte tyskerne å holde Peenemünde-basen hemmelig – til tross for størrelsen.

Men 5. november 1939 ble det levert en anonym pakke til den britiske ambassaden i Oslo, signert “en tysk forsker som ønsker dere det beste”.

I pakken lå en nøyaktig beskrivelse av eksperimentene som var i gang i Peenemünde.

De virket så utrolige at britene i første omgang mente det måtte være lureri for å føre dem på villspor.

Men etter utbruddet av 2. verdenskrig kom det inn stadig flere foruroligende meldinger om mystiske aktiviteter ved østersjøkysten.

Blant annet rapporterte bornholmske fiskere flere ganger om underlige, flygende gjenstander på himmelen, samtidig som den polske motstandsbevegelsen forsynte engelskmennene med foruroligende informasjon.

520 fly bombet basen

I april 1943 sendte engelskmennene rekognoseringsfly inn over basen.

Bildene de kom hjem med avslørte med all mulig tydelighet at det foregikk noe stort i Peenemünde.

Det ble derfor besluttet å gjennomføre et luftangrep på rakettbasen.

Tidspunktet ble satt til natten mellom 17. og 18. august 1943. Den natten gjorde fullmånen det lettere å gjennomføre Operasjon Hydra.

Det dreide seg om et massivt angrep med 520 bombefly som til sammen slapp 1875 tonn bomber over basen. 735 mennesker omkom, de fleste var polske arbeidere og russiske fanger.

40 britiske fly gikk tapt under­ raidet, som tross omfanget bare ble en delvis suksess. De greide for eksempel bare å drepe noen få av de tyske ingeniørene som arbeidet med å utvikle raketten.

Ikke desto mindre fikk angrepet vidtrekkende følger. Tyskerne innså at anlegget på øya var altfor sårbart.

KZ-leir ble ny rakettfabrikk

Kort etter bombardementet besluttet den tyske ledelsen å flytte produksjonen av rakettene til et underjordisk anlegg i Harzen.

I dette fjellområdet midt i Tyskland fantes det allerede to kilometerlange tunneler som ble gravd ut da det var gruvedrift her.

Tunnelene ble nå utpekt til å huse en samlebåndsfabrikk, der man etter planen skulle fremstille 900 av de 14 meter lange V2-rakettene hver måned.

Et regjeringskontrollert firma, Mittelwerk, skulle stå for produksjonen. Ordrene ovenfra var kontante, for rakettene var ifølge Hitler blitt helt avgjørende for utfallet av krigen.

Mittelwerk fikk snart store problemer. Et av de største var mangel på arbeidskraft, men det påtok det nazistiske elitekorpset SS seg å løse.

SS opprettet konsentrasjonsleiren Dora, i første omgang som en underleir av konsentrasjonsleiren Buchenwald, senere som en selvstendig leir.

Inne i de mørke tunnelene ble det satt opp lange rekker med brakker, og i september 1943 begynte “leveransene” av arbeidskraft å ankomme.

Tusenvis av fanger ble sendt til leiren, svært mange av dem var unge ukrainere.

De første fire månedene besto arbeidet deres i å klargjøre tunnelene, som dels skulle­ utvides og forbindes med en rekke tverrtunneler­, dels omdannes­ til fabrikkområde­.

Helvete på jord

Dora ble snart beryktet som et helvete på jord. Og det med god grunn. Når nye fanger ankom, forlot de dagslyset.

Gjennom store porter ble de sluset inn i gruvens dunkle underverden, hvor sveise-flammer jevnlig lyste opp, og luften var tykk av støv.

Døgnet rundt gjenlød fjellhulen av trykklufthammere og sprenginger som skulle utvide tunnelen.

Bergveggene var glatte av fukt, men ellers var det knapt med vann.

Tvangsarbeiderne fikk for eksempel ikke vaske seg, så etter 12 timers støvete arbeid måtte de kaste seg uvaskede og fullt påkledde på usle og lusebefengte madrasser, hvor de i beste fall fikk noen få timers søvn – som regel forstyrret av bråket og sprengingen.

Toalettene besto av primitive latriner laget av overskårne oljetønner, og maten var mildt sagt dårlig.

Nepesuppe, en brødblings og en klatt harsk margarin ga langt fra nok energi til fangenes harde fysiske arbeid. Fange etter fange­ bukket under.

Mange døde plutselig, midt under arbeidet. Likene ble stablet i et hjørne og kjørt bort en gang i døgnet. Enkelte dager ble 100 lik transportert til krematoriet­ i Buchenwald, der de ble brent.

Fanger saboterte V2

Etter fire måneder var tunnelen klar til å huse fabrikken.

I desember 1943 sto det hemmelige samlebåndet i tunnelen ferdig, og på årets siste dag rullet de tre første V2-rakettene ut.

Fangene ble delt i grupper, og noen ble satt til tungt, manuelt arbeid med å transportere materialer og deler til rakettene, mens andre ble satt til å sette sammen delene til hele raketter.

De heldigste fangene var de som hadde en utdannelse, for de slapp ofte unna det hardeste fysiske arbeidet.

En ung franskmann som hadde studert kunst før krigen, fikk for eksempel fast jobb med å male halefinnene.

Alt arbeidet ble inspisert av ingeniører, og SS sørget for knallhard disiplin. Straks SS-soldatene fant noe som helst som de mente var kritikkverdig, falt den grusomme straffen: juling eller døden ved henging.

De som ble henrettet hang til skue over hodene på arbeiderne – på et tidspunkt hele 200 på en gang.

Ikke desto mindre greide tvangsarbeiderne ofte å forsinke produksjonen, enten ved å være bevisst klumsete, eller ganske enkelt ved å arbeide langsomt.

Alt i alt var den tyske overkommandoen misfornøyd, både med tempoet på produksjonen og kvaliteten på rakettene.

Hundrevis av raketter måtte skrotes.

Selv om de mishandlede og sultende tvangsarbeiderne ikke hadde noen interesse av å utføre det teknisk kompliserte arbeidet feilfritt, så insisterte nazistene på å bruke leiren Dora som rakettfabrikk

Avfyringen ble mobil

Det var ikke bare selve raketten som avgjorde hvorvidt den nådde frem eller ikke med den dødbringende lasten.

Avfyringsmetoden førte til lange diskusjoner blant tyske offiserer allerede før produksjonen begynte i konsentrasjonsleiren.

Noen rakettoffiserer var tilhengere av mobile avfyringsanlegg som kunne skjules for fienden, mens andre mente at det beste var faste ramper som var mer stabile.

Diskusjonene ble etter hvert brakt opp på høyeste nivå, da Adolf Hitler i mars 1943 skar gjennom og beordret at det skulle oppføres store bunkere så nær Storbritannia som mulig.

Herfra skulle rakettene sendes i en jevn strøm, særlig over­ London. Den første massive bunkeren ble plassert i en skog ved byen Watten.

Snart var 4000 mann i arbeid døgnet rundt med å støpe betong og å konstruere bunkeren, som etter planen skulle romme 34 raketter­ og ha kapasitet til fire utskytinger daglig­.

Men de alliertes etterretningstjeneste fikk nyss om planene, og den 27. august 1943 ble hele 187 bombefly satt inn.

Tidspunktet var valgt med omhu, for mye av betongen var fremdeles våt, og det betydde at ødeleggelsene ble totale.

Bombingen tvang tyskerne til å skifte strategi. De valgte nå å konstruere mobile anlegg til avfyring.

Men det hjalp ikke stort. Rakettteknologien var ikke ferdigutviklet, og de første prøveskytingene var en total­ fiasko­. Av 57 raketter kom bare 26 i luften, og av dem eksploderte mange kort etter start.

Og skjedde ikke det, så eksploderte rakettene på vei tilbake mot jordens overflate. Bare sju av de 57 rakettene fløy noenlunde som planlagt, og av dem var det bare fire som traff det utpekte målområdet.

Høsten 1944 hadde ingeniørene kommet så langt at de første mobile avfyringsenhetene var klare.

Hver enhet hadde bruk for 32 kjøretøy og tilhengere. Blant de mange kjøretøyene var for eksempel tankvogner med flytende oksygen og tilhengere med pumper.

I V2-manualen som mannskapet var utstyrt med sto det at rakettene skulle behandles like forsiktig som egg, men likevel skjedde det gang på gang at en rakett eksploderte under klargjøringen eller like etter start.

Ikke desto mindre viste strategien med de mobile enhetene seg å være riktig sett fra tyskernes side.

For selv om enhetene var store, kunne de for eksempel lett skjules i en skog, og de allierte klarte ikke en eneste gang å spore og ødelegge en mobil enhet mens den var i gang med å klargjøre raketter – en operasjon som vanligvis tok fire til seks timer.

Men det hele var forgjeves. Et halvt år senere var krigen slutt, og nazistenes drøm om å knuse britene med et nytt supervåpen var knust.

KZ-fabrikken ble inntatt

I april 1945 trengte de første allierte troppene inn i de godt skjulte tunnelene i fjellet. De trodde knapt sine egne øyne.

“Det var som å stå i trollmannens verksted,” sa US Army-major William Castille om det de allierte styrkene fikk se i tunnelen.

Det var ikke en levende sjel i fabrikken, men det virket som om det bare var en kort pause i arbeidet, og at det kunne begynne igjen hvert øyeblikk.

Det hersket sirlig orden, og under taket hang flere halvferdige raketter. Selv ventilasjonen var i gang.

Dessverre hadde alt annet enn orden hersket da fangene ble evakuert like før amerikanernes ankomst.

SS ville slette alle spor etter den grusomme behandlingen de hadde gitt fangene. Det hadde utviklet seg til et brutalt kaos hvor fanger ble drept hvis de viste det minste tegn på svakhet.

Bare under evakueringen døde flere tusen fanger.

Alt i alt mener historikerne at minst 15 000 tvangsarbeidere døde som følge av V2-produksjonen, paradoksalt nok var det omtrent tre ganger­ flere enn de rundt 5000 som ble drept under angrepene­ med V2.