Luftwaffe flyttet til Sovjetunionen

Freden utløser konkurser

Tyskland hadde tapt første verdenskrig, og Versailles-traktaten måtte etterleves hvis riket ville unngå at krigen ble gjen­opptatt og Tyskland utslettet.

Da det tyske flyvåpenet formelt ble nedlagt 8. mai 1920, var styrken i praksis ­allerede borte – alle fly var enten destruert eller konfiskert.

Seierherrene forlangte imidlertid mer enn bare avvæpning; Tyskland skulle fratas muligheten til å ruste opp igjen, og derfor inneholdt fredstraktaten krav som hadde som mål å ødelegge landets flyindustri.

«I seks måneder etter iverksettelsen av denne traktaten vil produksjon og import av fly, flydeler, flymotorer og deler av flymotorer være forbudt på tysk ­­­territorium», erklærte paragraf 201.

Den tvungne produksjonsstansen skulle drive flyfabrikkene til konkurs – og planen var nær ved å lykkes.

Krigsårenes største tyske leverandør av fly, Anthony ­Fokker, reagerte på de dystre fremtidsutsiktene med å pakke hele industriapparatet sitt på godsvogner og sende det over grensen til Nederland.

Andre fabrikker forsøkte å kare seg ­videre med en liten produksjon av sivile fly – eller så begynte de å produsere landbruks­maskiner.

Hemmelig kontor styrer hæren

Med flyvåpenet nedlagt og den tyske fly­­­­­­­industrien i ruiner hadde Storbritannia, Frankrike og USA nådd målet – men bare tilsynelatende.

For ­blekket på ­Versailles-traktaten var knapt tørt før tyske ­offiserer begynte å omgå paragrafene.

I all hemmelighet forberedte de seg på den dagen da hæren kunne bryte ­lenkene og gjeninnta posisjonen blant verdens ledende slagstyrker.

Versailles-traktaten hadde diktert at det slagne Tysklands generalstab skulle elimineres – på samme måte som flyvåpenet.

Men midt i alle omstruktureringene la ingen av motpartens kontrolloffiserer merke til at den tyske overkommandoen hadde åpnet et nytt kontor, kalt Truppenamt, som kan oversettes til «Personaletaten».

Bak dette uskyldige dekknavnet samlet hæren sine skarpeste og mest oppfinnsomme folk, som fikk i oppdrag å føre general­stabens arbeid videre i ­hemmelighet.

60 elite­offiserer ble håndplukket til denne indre kretsen, og av dem var seks tidligere flygere. Her møtte de mange gamle kamp­feller som formelt hadde forlatt militæret, men nå var hyret til ­avdelingen som sivile spesialister.

I begynnelsen medførte de begrensede mulighetene at Truppen­amt måtte konsentrere seg om å bygge opp et luftforsvar som kunne sikre landet mot fiendtlige angrep.

På ­lengre sikt var målet imidlertid at ­Tyskland igjen skulle ha sitt eget ­flyvåpen. Det krevde trente flygere og en ­hjemlig flyindustri som var på høyde med den nyeste ­teknologiske ­utviklingen.

Dette kunne ikke la seg gjøre i Tyskland, så Truppen­amt ­sendte en ­diskret føler til en annen av første verdenskrigs store tapere.

Sovjetunionen gir grønt lys

I likhet med Tyskland var Sovjet­unionen en internasjonal paria i årene etter 1918. Resten av verden ­fryktet det kommu­nistiske ­regimet, som var isolert og ­omgitt av fiendtlige makter.

For russerne var selv en budbringer fra den gamle fienden ­Tyskland velkommen.

Felles interesser førte til et fornuftsekteskap mellom tyskernes hemmelige generalstab og Den røde armé.

De gjorde en byttehandel som ville gi Tyskland ­adgang til baser på sovjetisk territorium, der de kunne teste nytt krigsmateriell og trene mannskap. Til gjengjeld fikk vertene lov til å kikke gjestene over skulderen under øvelser, og teste de tyske flyene.

I 1926 ankom det første kullet tyske jagerpiloter den hemmelig luft­basen i ­Lipetsk, 40 mil sør for Moskva.

Her, langt unna nysgjerrige blikk, kunne 300 tyske flygere teste ut nye fly, terpe nye angreps­teknikker og øve seg på luft­observasjon.

Kapasiteten var begrenset, derfor var alle elever nøye utvalgt etter sine ferdigheter i cockpiten og sitt lederpotensial.

Når de vendte hjem til Tyskland, skulle de nemlig være i stand til å instruere neste kull av flygere og utarbeide nye taktikker.

Mange av elevene fra flyskolen i ­Li­petsk endte senere med Luftwaffes øverste grad under andre verdenskrig.

Første kull besto av veteraner fra første verdenskrig, men etter dem fulgte unge menn som var utpekt som grunnstammen i fremtidens flyvåpen.

De måtte kunne fly før de kom, og for å sikre en passe stor pulje av kandidater, demonstrerte den tyske ­hærledelsen nok en gang sin evne til å manøvrere utenom Versailles-traktaten.

Friske, unge tyskere – og særlig offiserer – ble oppmuntret til å melde seg inn i glideflyklubbene som dukket opp overalt i Tyskland i 1920-årene.

De motorløse flyene var en billig og enkel måte å trene grunnleggende flyferdigheter i et land der ­flyindustrien fremdeles var tvunget i kne.

Kampfly produsert på dekkadresser

Ved ankomsten til Lipetsk kunne de unge flygerne for første gang sette seg inn i et ekte tysk kampfly.

Treningen med de uprøvde flyene var imidlertid ikke ufarlig, og flere flygere døde under øvelsene. Likene deres ble sendt hjem til ­Tyskland i kasser merket «Maskin­deler».

En av de tyske produsentene som i hemmelighet testet nye fly, var Hugo Junkers. Fabrikken hans i Tyskland produ­serte sivile fly, men han begynte å utvikle kampfly ved hjelp av et virvar av utenlandske proforma­selskaper.

Først i Sovjet­unionen, og fra 1925 i Sverige, under det anonyme navnet AB Flyg­industri.

De fleste flydeler ble laget på hoved­fabrikken i Tyskland, før Junkers fraktet dem til ­Sverige, der flyene ble montert og eksportert til flyvåpen i Sør-Amerika, Asia og Europa.

I 1932 var Truppenamt klar til å bygge opp igjen det tyske flyvåpenet. Nye ­angrepsstrategier var ferdigutviklet, ­planen for en styrke på 1000 fly av fem forskjellige typer lå klar i arkivskapet, og fabrikkene trippet for å komme i gang med gjenopprustningen.

Det eneste generalene manglet var en politisk ­leder som var klar til å bryte med Versailles-traktaten og kaste av seg nederlagets lenker.

En slik leder fikk de med Adolf Hitlers nazistiske maktover- tagelse 30. januar 1933.

Nazister rykker inn i departementene

Da Hitler ble tysk kansler, ble det snart klart at Tyskland prioriterte flyvåpenet høyt. Et nytt luftfartsdepartement ble opprettet og underlagt den mektige ­Hermann Göring.

Han var ­en høyt ­dekorert flyger fra første verdenskrig, og inntok plassen som nummer to i det nazistiske partihierarkiet, like bak Hitler.

Göring viste seg som den perfekte ­sjef for Tysklands nye flyvåpen. I kraft av sin posisjon kunne han sørge for at fly­styrkene fikk rikelig med penger, og at ­fabrikkenes kapasitet ekspanderte – og ellers blandet han seg ikke inn i arbeidet.

I ­realiteten tok Göring sjelden plass bak skrivebordet i sitt romslige ministerkontor i Berlin – han foretrakk parader og selskapsliv.

Fraværet hjalp staben hans, for det var mer enn ti år siden Göring sist hadde ­sittet i en cockpit, og han ante ingenting om militærflygningens ­utvikling siden første verdenskrig.

I stedet fikk ekspertene arbeidsro. Men de kunne ikke sette i gang den ­åpenlyse gjenopprustningen riktig ennå, for Hitler ville først sikre grepet om Tyskland før han utfordret Storbritannia og ­Frankrike ved å forkaste Versailles-traktaten helt.

Tempoet i for­­­­­­beredelsene ble dermed skrudd kraftig opp, og landets glide­flyklubber vervet mange nye medlemmer. Blant dem var den 22 år gamle Günther ­Scholz. Han begynte å fly glidefly i 1933, og bestemte seg for å bli flyger i flyvåpenet som alle visste var under etablering.

Det var nå blitt åpnet flere hemmelige flyskoler i Tyskland, og Scholz ble tatt opp ved marinens skole i 1934.

Hellet hadde fulgt den unge ­aspiranten, for det var få plasser, og bare de beste slapp ­gjennom nåløyet. Det skapte en sterk korpsånd å være del av dette ­utvalgte ­broderskapet.

Elitekulturen ga en generasjon av ekstremt dyktige piloter, men kulturen skulle vise seg å være en hemsko i det lange løp.

Blant annet var ikke de tyske flyskolene forberedt på at de måtte utdanne nytt mannskap hurtig og i stort antall ved utbruddet av andre verdenskrig.

Tyskland går på vingene igjen

Luftwaffe oppsto omsider offisielt i mars 1935, da Hitler forkastet alle de militære begrensningene i Versailles-traktaten.

Verken briter, franskmenn eller ­amerikanere stilte seg i veien. Nå kunne den tyske opprustningen skyte fart helt åpenlyst. ­Fra nå av var prin­sippet at hvis noe i det tyske ­militæret kunne fly, tilhørte det Hermann Göring.

Tysklands nyopprettede flygerkorps måtte ha en øverstkommanderende, og valget falt på general Walther Wever.

Det var hans oppgave å formulere et klart mål for Luftwaffe. Wever mente at nøkkelen til seier var tett samarbeid med hæren.

Tyske bombefly skulle brukes til å ødelegge fiendens baser og blokkere transportruter, slik at det ble umulig for fienden å bevege styrkene sine:

«Flyvåpenet kommer til å sette hæren vår i stand til å vinne et komplett tilintetgjørelsesslag ved å holde fiendens reserver, selv hele reserve-armeer, borte fra slagmarken», slo Wever fast overfor en gruppe Luftwaffe-­offiserer.

Han anså også ­fiendens fabrikker som opplagte mål, men hadde ikke tro på at flystyrker kunne vinne kriger på egen hånd ved å terrorbombe stor­byer.

Noen av tidens militær­teoretikere mente at slike ødeleg­gelser på kort tid ville tvinge en fiende til kapitulasjon.

Wevers ord ble en nøyaktig ­beskrivelse av måten Luftwaffe kom til å operere på under andre verdenskrig.

Fremfor å søke en helt selvstendig rolle slik britiske Royal Air Force og det amerikanske fly- våpenet hadde, ville han sam­arbeide med hæren.

Kursen var satt for Luftwaffe, og fundamentet lagt både for store triumfer og bitre nederlag. ­Allerede i 1936 kunne det tyske flyvåpenet gå i aksjon for første gang.

Borgerkrigen avslører mangler

I Spania gjorde fascistiske ­krefter opprør mot landets venstreorienterte regjering, og en tre år lang borgerkrig brøt ut.

Hitler bestemte seg for å blande seg inn, og Luftwaffe skulle føre kampen. En av flygerne som deltok var Günther Scholz.

Han tjenestegjorde som offiser i Spania i ett år, der han var på bombe­tokt, fløy eskorteoppdrag og utkjempet luftdueller.

«Toktene, noen ganger flere per dag, krevde det ­ytterste av piloter og fly», skrev han senere i sine erindringer.

­«Aksjoner i lav høyde mot mål ved fronten var ekstremt farlige, og medførte ofte en hel del flygende bly».

Før tyskerne lettet, var de som regel til fots helt fremme i forreste linje for å ­studere målene på nært hold. Denne ­støtten til styrker på bakken ble en av Luftwaffes sterkeste ­egenskaper og mest brukte taktikker.

Under den spanske borgerkrigen utførte tyske fly et angrep som svertet Tysklands rykte i utlandet: 26. april 1937 la tyske bombefly byen Guernica i ­ruiner, og i den internasjonale pressen hersket det ingen tvil om at nazistene brukte terrorbombing som strategi.

Omstendighetene rundt angrepet ble aldri fullstendig klarlagt, men teppebombing for å bryte fiendens motstandsvilje var ikke en del av Wevers læresetninger.

Ødeleggelsen av ­Guernica skjedde trolig på anmodning fra Franco, og de tyske flygerne i «Legion Condor» ­utførte ordrene uten å ­bekymre seg over sivile ofre.

Kampene i Spania ga mulighet for å teste ut taktikker og materiell – samt å få rettet alvorlige ­problemer – før det forestående oppgjøret med Tysklands erkefiender.

Jagerflyet ­Heinkel He 51, som ble regnet som Luftwaffes stolthet, viste seg å være en flygende skramlekasse.

Den var så underlegen i kamp mot fiendens sovjetiskproduserte fly at de tyske flygerne måtte søke tilflukt midt i formasjonene av bombefly som de egentlig skulle beskytte. Arbeidet med å ferdigutvikle den langt mer effektive Messer­schmitt Bf 109 ble trappet kraftig opp.

Krigsinnsatsen viste også at presisjonsbombing med blant annet den ­nyutviklede Stukaen ga langt bedre ­resultater enn noen hadde våget å håpe på.

Erfaringen bekreftet de tyske teore­tikernes tro på at fiendens bakke­styrker var det viktigste målet, og frem­tidens måte å bruke flystyrker i kamp.

Nazistenes mestproduserte fly var Messerschmitt Bf 109. Det var et av få fly som ble produsert gjennom hele andre verdenskrig. Selv om bedre jagertyper kom til, gjorde flyet seg gjeldende helt til krigens avslutning.

Fabrikkene klarer ikke å holde tritt

Den spanske borgerkrigen var over våren 1939, og allerede på sensommeren brøt andre verdenskrig ut.

Luftwaffe var nå ­perfekt utrustet til å føre den typen luftkrig styrken hadde valgt å kjempe. Messerschmitt Bf 109 var bedre enn nes­ten alle motstanderne jagerflyet kjempet mot i de første krigsårene.

Stukaer og lette bombefly ­pulveriserte målene som sperret veien for de tyske panserdivisjonene. Og mobile verksteder fulgte like i hælene på ­hærens forreste enheter, slik at fly kunne repareres på rekordtid og ­sendes på ­vingene igjen.

Ingen fiende kunne holde følge med tempoet den tyske hæren og Luftwaffe ­opererte i da de banet seg vei ­gjennom Polen, Skandinavia og Vest-Europa.

Tysklands flygende armada led imidlertid nederlag i luftslaget om Storbritannia, der Göring hadde lovet helt urealistiske resultater.

Men fiaskoen ble etterfulgt av Luft­waffes hittil største triumf, da ­Hitler slapp styrkene sine løs mot Sovjetunionen i 1941.

Før daggry 22. juni var Günther Scholz og tusenvis av andre flygere i luften, der de speidet etter signalet til at de skulle krysse grensen og angripe russerne.

«Jeg speidet mot sør. Så langt øyet kunne se, skjøt signalbluss opp mot himmelen langs grensen, nesten som fyr­verkeri. Det var et syn jeg aldri kommer til å glemme», fortalte Scholz etter krigen.

Bare på offensivens første dag ble 322 fiendtlige fly skutt ned, og Luft­waffe utslettet ytterligere 1500 på bakken, mens tyskerne selv bare mistet 35 fly. Tallene hørtes så overdrevne ut at Göring nektet å tro dem.

Først da vrakene på de sovjetiske flybasene ble talt opp, kunne rapportene bekreftes. Hitler mente nå at det bare var et spørsmål om tid før Den røde armé brøt sammen, og i september ga han derfor ordre om at byggingen av nye fly skulle trappes ned.

Produksjonen var allerede mindre enn tapene Luftwaffe hadde lidd siden krigen brøt ut. Men Nazi-Tysklands leder ­forventet at seieren var nær, og at det ville være tid til å bygge opp igjen styrken etterpå.

Allerede i 1940 bygde ­britene derfor tre fly for hvert andre tyske.

Det store felttoget mot Stalin gikk i stå ved Moskva, og med vinterens bitende kulde kom de sovjetiske motoffensivene.

Lynkrigen hadde slått feil, og i stedet ble Tyskland virvlet inn i en utmattelseskamp som verken hæren eller Luft­waffe var forberedt på å føre.

Motgangen fikk Hermann Göring til å involvere seg mer i ledelsen av Luftwaffe. Men det gjorde bare vanskelighetene større.

Göring kom med urealistiske løfter til Hitler, og han grep til desperate nød­løsninger når forutsigbare ­problemer meldte seg.

Allerede før krigen var over i 1945, var Luftwaffe utradert som operativ våpengren. Restene av det tyske flyvåpenet sto ­stille på bakken – uten drivstoff, flygere og reservedeler. Imens ble tyske byer lagt i ruiner av ­allierte bombefly, som nå hadde fritt spillerom på himmelen.

For Günther Scholz sluttet krigen i Stavanger, der han ­hadde ledet det tyske luftforsvaret i Norge.

Den siste gangen han fløy i Luftwaffes uniform, var som krigsfange – og med britisk drivstoff på tanken.

Britene ville ha tyske fly brakt tilbake til Tyskland, og ­Scholz førte et transportfly fullt av sårede soldater og norske kvinner med «tyskerbarn» i magen.