MacArthurs blodhevn

“Så snart vi har fotfeste på de kystene, er mitt mål å sette mot sør før de vet hva som har rammet dem”, avslører MacArthur i de tidlige morgentimene til en pressefotograf.

Nøyaktig kl. 7 dundrer kanonene på slagskip, kryssere og destroyere. De infernalske brakene skjærer seg inn i sjømennenes ører mens de iakttar det fryktinngytende resultatet. Det massive bombardementet forvandler kysten til et månelandskap, og en av sjømennene er sikker på at “intet levende vesen kan ha overlevd."

Inne fra land svarer japanerne ikke tilbake, men gjennom de tykke skyene av røyk svermer kamikazefly plutselig frem. En av de japanske selvmordspilotene styrer maskinen sin rett mot krysseren USS Columbia, som ligger like ved MacArthurs flaggskip, Boise. Om bord på Columbia og Boise skyter mannskapet febrilsk etter fienden med sine 20- og 40-mm-maskinkanoner – forgjeves.

Med 700 km/t knuser piloten flyet sitt mot Columbia og dreper 24 mann på brøkdelen av et sekund. Selvmordsangrepene taler sitt tydelige språk: Keiserrikets soldater vil kjempe til døden. Kampen om Luzon og Manila kommer da også til å koste flere liv enn noe annet slag mellom USA og Japan i stillehavskrigen.

MacArthur tørstet etter hevn

For USA var en invasjon av Filippinene og Luzon ikke strengt nødvendig. I løpet av 1944 hadde amerikanerne slått den japanske flåten i flere store sjøslag, og keiserriket hadde mistet skip på til sammen over to millioner tonn – tilsvarende flere enn 30 hangarskip.

Amerikanerne var blitt den overlegne makten i Stillehavet, og hovedmålet i slutten av 1944 var det japanske hjemlandet. Filippinene, som fra 1898 til 1942 hadde vært under amerikansk kontroll, huset imidlertid flere flybaser som USA kunne få nytte av i senere fremstøt mot Japan.

Med det argumentet fikk MacArthur høsten 1944 overfor president Roosevelt trumfet gjennom sin plan om å erobre tilbake øyriket hvor han hadde vokst opp som barn, og hvor han fra 1936 hadde fungert som feltmarskalk for den filippinske hæren og militærrådgiver for presidenten under landets nye delvise selvstyre.

“Filippinene sjarmerte meg – holdt meg fast i et grep som aldri slapp meg igjen”, skrev MacArthur, som også var blitt utnevnt til sjef for den amerikanske hæren i Det fjerne østen i juli 1941.

Kjærligheten var gjengjeldt, for det filippinske folket lærte også å like den uhøytidelige amerikaneren, som før krigen ofte ble sett i Manilas gater i sin Cadillac.

“Han var sønderknust, helt sønderknust”, husket kona Jean etter at MacArthur i mars 1942 måtte flykte sammen med familien under japanernes invasjon av Filippinene.

MacArthurs image fikk også en alvorlig knekk. Aksemaktene hånte den rutinerte militærmannen som omhyggelig hadde opparbeidet seg et ry som en ukuelig machomann. Tysklands propagandaminister Joseph Goebbels døpte ham “den flyktende generalen”, Mussolini kalte ham “kujonen”, mens avisen Japan Times and Advertiser betegnet generalen som en “desertør” som hadde “flyktet fra sin post”.

MacArthurs plan handlet ikke bare om Filippinenes strategiske betydning, men derimot om hevn og om å gjenopprette hans renommé. Derfor gjorde femstjernersgeneralen også alt for å iscenesette sin tilbakekomst, da han i oktober 1944 gikk i land på den filippinske øya Leyte i spissen for den amerikanske invasjonsflåten.

MacArthur hadde sendt fotografer inn på stranden så de var klare til å filme da han strenet målrettet gjennom vannet som en frelser. På land grep generalen radiomikrofonen:

“Dette er frihetens stemme. General MacArthur taler. Filippinere, jeg har kommet tilbake!”

Erobringen av Leyte ga USA landingsbaner i flyavstand til Japans sørspiss. MacArthur kunne ha stoppet invasjonen her, men generalen var på ingen måte ferdig. Hovedøya Luzon og især Manila måtte erobres raskest mulig. Med seg i angrepet den 9. januar 1945 hadde MacArthur derfor 280 000 soldater – en større invasjonsstyrke enn under landgangen i Normandie den 6. juni 1944.

Styrkene gikk i land uten motstand

Hundrevis av amerikanske landgangsbåter danset på bølgene i Lingayenbukta om formiddagen den 9. januar 1945. Klokken 9.30 skurte de første båtene imot sandbunnen, og da stålrampene slo ned, stormet soldatene ut og skjøt vilt rundt seg. Men ingen kuler eller granater møtte dem.

“Guttene er på stranden. Ingen motstand”, lød det snart over radioen til MacArthur ute på flaggskipet.

I de neste timene seilte landgangsfartøyer inn til kysten med soldater og materiell. Bare fem timer etter at de første soldatene hadde kommet i land, dukket MacArthur opp på stranden i solbriller og kakiuniform og med maispipen stikkende ut mellom leppene.

“Japsene ble tilsynelatende tatt med buksene nede. Hele operasjonen har inntil videre vært en fullstendig suksess”, lød det med vanlig selvsikkerhet da generalen stilte opp til intervju.

Selv om amerikanerne på landgangsdagen fikk etablert et 34 km bredt brohode i Lingayenbukta, var japanerne likevel på ingen måte blitt overrumplet. Forsvaret av Luzon var i hendene på Tomoyuki Yamashita og 275 000 japanske soldater, og den 59 år gamle generalen hadde med fullt overlegg ikke forsvart Lingayenbukta.

Bukta var omgitt av flate rismarker som gjorde et forsvar nesten umulig. I stedet hadde Yamashita valgt å forsvare de jungelkledde fjellene i nord med størstedelen av styrken sin, som han selv hadde kommandoen over.

En annen styrke på 30 000 mann forsvarte den viktige flyplassen Clark Field, som lå på veien mellom Lingayenbukta og Manila, mens selve hovedstadens forsvar lå i hendene på kontreadmiral Sanji Iwabuchi og hans knappe 20 000 marinesoldater.

“Keiserrikets skjebne hviler på dine skuldre”, hadde keiseren sagt til Yamashita, som visste at hans viktigste rolle var å gjøre Luzon og Filippinene til et langvarig problem for amerikanerne, slik at Japan fikk tid til å styrke hjemmefronten.

MacArthur var imidlertid ikke i tvil om at det var hans egen genialitet som hadde sikret en lovende start på felttoget. Allerede på ettermiddagen den 9. januar oppsøkte han general Walter Krueger, som skulle lede 6. armé sørover mot Clark Field og Manila.

“Jeg kjenner hver eneste lille rynke i landskapet, og du kan klare det”, oppildnet MacArthur.

Artilleri forsvarte flybasen

Filippinene tok imot den amerikanske frigjøringshæren med jubel. Hver gang Kruegers 6. armé erobret en by på veien mot sør, stimlet lokale folk sammen og vinket. I begynnelsen møtte amerikanerne bare begrenset motstand rundt byene, hvor japanere hadde gravd seg ned i skyttergraver og lagt ut miner. Kampene holdt likevel Kruegers fremrykning nede på ca. 6 km om dagen – et tempo som ikke passet MacArthur.

Etter 14 dager fant amerikanerne ut at japanerne hadde konsentrert styrkene sine rundt Clark Field, som med sine 12 rullebaner var den største flybasen i det sørlige Stillehavet. Da Sherman-stridsvognene rullet frem noen kilometer utenfor den viktige basen, haglet det plutselig med granater.

Bombardementet kom fra skjulte tunnelsystemer som japanerne hadde gravd inn i fjellene utenfor Clark Field. Med i alt 485 stykker artilleri av forskjellig kaliber holdt japanerne amerikanerne unna flybasen i dagevis.

Til slutt klarte likevel et infanteriregiment under general Oscar Griswolds kommando å trenge inn på basen. Med livet som innsats rykket amerikanerne frem fra fly til fly, som sto parkert i hangarene. Hver eneste erobret meter kostet blod, men etter hvert ebbet motstanden ut.

Erobringen av Clark Field tok amerikanerne en uke. Etter det kunne Krueger og Griswold omsider fortsette mot Manila til deres sjefs store lettelse. MacArthur visste fra filippinske motstandsfolk at hovedstadens innbyggere skrek om hjelp.

“Matproblemet er meget akutt, folk faller døde om på fortauene hver dag”, lød det fra geriljaer i hovedstaden, hvor nesten 500 filippinere daglig døde av sult fordi japanerne hadde beslaglagt alle matvarer.

I en annen beskjed advarte motstandsfolkene om at MacArthurs soldater måtte passe på:
“Mange japanere forsvarer Manila – vær på vakt.”

Amerikanerne befridde sivile

På ettermiddagen den 3. februar nærmet frontsoldatene i Kruegers 6. armé seg Manila. Sherman-stridsvognene rullet forrest, men kom straks under artilleribeskytning da de litt nord for Manila kom til en bro som førte over en dyp kløft ved Tuliahanelven. Japanerne hadde gjort broen klar til sprengning, så amerikanerne måtte handle raskt.

Heldigvis var en modig sprengstoffekspert ved navn James Sutton klar. I full fart løp løytnanten i sikksakk ut på broen, mens fiendens maskingeværer forsøkte å felle ham. Sutton nådde mirakuløst frem til ladningen, der han klippet over lunten og dermed reddet broen.

Snart trakk de resterende japanerne seg tilbake fra sørsiden av broen, og amerikanerne strømmet over. Da tussmørket falt på om kvelden, trengte amerikanerne inn i Manilas nordlige forsteder. En av stridsvognene deres knuste porten inn til universitetet Santo Tomas, hvor soldatene befridde nesten 4000 sivile allierte fanger.

“God bless America!” ropte en av fangene.

I mellomtiden hadde japanerne det travelt med å sette store deler av det nordlige Manila i brann og rydde bydelen for alle som kunne mistenkes for å tilhøre geriljabevegelsen. De uheldige ble brutalt hevet ut av sine boliger og henrettet på gaten. Ofte måtte hele familien – selv de aller minste – bøte med livet hvis bare ett familiemedlem var under mistanke.

“Noen av barna ble tatt ut av favnen på sine mødre og holdt opp i luften med to hender av en av de japanske soldatene. Så spiddet bøddelen dem i den stillingen”, berettet et vitne.

Mens røyksøylene steg over det nordlige Manila, trakk keiserrikets soldater seg tilbake til sørsiden av Pasigelven, som delte Manila i to. Voldsomme eksplosjoner runget i byen da japanerne sprengte broene over Pasig én etter én, før de minela massivt. Alle høye bygninger ble bemannet med snikskytter, maskingeværer og artilleri, så de fortsatt kunne ramme amerikanerne på den motsatte siden av elven. På nordsiden betraktet general Griswold den flammende byen med bedrøvelse.

“MacArthur har visjoner om å redde denne vakre byen intakt. Han vet ikke, som jeg gjør, at himmelen brenner rød hver eneste natt. Min personlige mening er at japsene vil holde fast i Manilas sørlige del til de alle er døde”, skrev Griswold i sin dagbok den 7. februar.

Han fikk rett.

Bitter kamp i gatene

Mens røyken fra brannene i Manila fortsatt lå tungt over byen, padlet to amerikanske bataljoner over Pasigelven sent på ettermiddagen den 7. februar. Soldatene unngikk større tap på selve overfarten over den knappe 100 m brede elven, men da mennene først slepte seg i land på sørsiden og stormet inn i gatene, møtte de en japansk mur.

Lastebiler, personbiler og fabrikkmaskiner lå veltet på asfalten og dekket japanernes maskingeværstillinger, som meide ned amerikanerne. Samtidig satt det snikskyttere i tårn og høye hotellbygninger og sendte kuler mot alle som prøvde å trenge seg frem i gatene. Først da amerikanerne fikk satt opp en pontongbro så de neste dag kunne frakte kjøretøyer over på sørsiden, opplevde de en liten fremgang.

Men selv stridsvognene var sårbare overfor general Iwabuchis godt planlagte forsvar. Hvert eneste veikryss i byen var plastret med 40-50 miner som stridsvognførerne umulig kunne unngå. Den menige soldaten Deane Marks så sjokkert på da en stridsvogn traff en mine:

“I brøkdelen av et sekund så jeg stridsvognen henge med bunnen i været helt oppe i høyde med telefontrådene. Vrakrester, jord og asfalt begynte å lande på bakken. Da støvet la seg, lå alle 30 tonnene på ryggen.”

I stedet måtte amerikanerne angripe gjennom bygningene. Når infanteristene tordnet inn gjennom dørene i første etasje, ventet det imidlertid en labyrint full av feller. Miner lå gjemt under gulvplanker, og hermetikkbokser med mat skjulte i virkeligheten sprengstoff som gikk av ved den minste bevegelse.

Fra de øverste etasjene kastet japanerne brennende molotovcocktailer ned gjennom åpningene ved trappeoppgangene, og selve trappetrinnene var kledd med piggtråd og glass. Amerikanerne innså derfor at de i stedet måtte erobre bygningene ovenfra.

Når de først, med store tap, hadde sikret seg en bygning, hoppet de videre til neste tak, slo hull og kjempet seg vei ovenfra og ned. Soldatene var bl.a. bevæpnet med flammekastere som viste seg uvurderlige i bykamp. Flammene kunne på et kort øyeblikk drepe flere motstandere – på ekstremt makabert vis.
“Varmen hadde limt japsene fast til veggen. De lignet på tapet”, mintes en amerikansk soldat.

Amerikanerne brukte flere uker på å presse Iwabuchis styrker bakover, og tapene vokste på begge sider. Etter to uker følte japanerne at nederlaget var uunngåelig, og lot det gå ut over de lokale.

“Nederlag er det som kan gjøre dem til de rene udyr”, konstaterte en filippiner som med egne øyne så sine landsmenn bli slaktet.

Noen ofre hang i lyktestolper, andre lå i hauger på bakken i dagevis, til de ble til en sammenklistret, råtten likhaug. Den 22. februar hadde MacArthurs styrker imidlertid tvunget japanerne så langt ned i kne at de få resterende styrkene kun klamret seg fast til Manilas gamle bydel, Intramuros.

MacArthurs blodhevn var nær.

Japanerne nekter å overgi seg

Det siste fremstøtet i Manila var overlatt til Griswolds soldater. Den 58 år gamle generalen ga de forskansede japanerne i Intramuros et tilbud. “Situasjonen deres er håpløs – nederlaget uunngåelig. Jeg tilbyr dere en ærefull overgivelse”, lød det i en radiooverført meddelelse.

Men Griswold fikk bare taushet som svar og konstaterte i sin dagbok at dermed “er det altså en kamp til døden”. Ved daggry den 23. februar betraktet Griswold bydelen fra taket på et utbrent hotell mens han ga artilleriet ordre om å fyre løs på den gamle festningsmuren. I 20 minutter hamret 185 tonn granater mot det 6-12 m tykke murverket. Geysirer av svart røyk og murstein skjøt opp i luften og etterlot festningen i ruiner.

“De gamle, myke steinene kunne ikke stå imot det moderne artilleriets krutt”, noterte en amerikansk major.

I et røykslør krysset soldater vannet ved 8.30-tiden og kjempet seg inn over murbrokkene til den gamle byen. Bak de krakelerte murene klapret japanske maskingeværer, men amerikanerne slo raskt ned motstanden. Om ettermiddagen flyktet de siste gjenlevende japanerne ned i de underjordiske gangene i festningsmurene.

Av frykt for å lide store tap i den underjordiske labyrinten grep amerikanerne til et mer kynisk våpen. Bensin og olje ble helt ned i gangene og antent:

“Da det hele var kjølt ned, og mennene våre gikk ned i disse kamrene, fant vi japser i haugevis. De hadde lidd en like forferdelig død som den de hadde påført tusenvis av uskyldige sivile”, lød det i en amerikansk militærrapport.

Heller ikke MacArthur følte med japanerne da han etter erobringen av Manila skrittet rundt i ruinene. Han hadde befridd byen, men prisen hadde vært høy. Nesten 100 000 filippinere i hovedstaden hadde mistet livet i den siste måneden av den japanske okkupasjonen. Derfor var det også en beveget MacArthur som den 27. februar 1945 offisielt overlot styret av Filippinene til president Sergio Osmeña under en seremoni i Manila.

“Hovedstaden deres – så ondskapsfullt straffet den er blitt! – har gjenvunnet sin rettmessige stilling som demokratiets høyborg i Østen”, stammet MacArthur frem på talerstolen mens øynene hans ble fylt med tårer.

Fjellkampene tok slutt i september

Fienden hadde imidlertid fortsatt kontroll over de fjellrike områdene i Luzon – både øst for Manila og i det nordlige Luzon, hvor Yamashita rådde over mer enn 150 000 soldater. MacArthurs første skritt mot å befri Filippinene helt var å sende enheter fra 11. og 14. armékorps inn i Marikinadalen øst for hovedstaden.

Her lå demningene Wawa og Ipo. I flere uker prøvde amerikanerne å angripe fienden, men ofte ble soldatene lett bytte for de japanske morterne som lå gjemt i de bratte fjellsidene i området.

“Det eneste som i dagevis virkelig gikk fremover, var tiden. Tiden som gikk med til å presse seg oppover veiene i åsene; få forsyninger frem og evakuere sårede”, lød det i 11. korps’ rapporter.

Det var først etter to måneder, da et filippinsk geriljaregiment hjalp til, at MacArthurs soldater fikk et gjennombrudd. I fellesskap sikret amerikanerne og filippinerne demningene i slutten av mai, og trusselen fra den japanske hæren øst for Manila, som opprinnelig hadde utgjort 50 000 mann, ble eliminert.

De overlevende japanske soldatene trakk seg dypt inn i Sierra Madre-fjellene lenger nordpå, hvor de frem til krigens avslutning og Japans kapitulasjon kjempet en seig kamp mot sykdom, sult og geriljaangrep. Bare 8300 av den 50 000 mann store gruppen var i live på det tidspunktet.

På Nord-Luzon var det enda vanskeligere for MacArthur å få bukt med general Yamashita. MacArthurs styrker satt nærmest fast fordi det var vanskelig å transportere tungt utstyr på de smale og bratte fjellstiene i området.

Selv om infanteristene ivrig prøvde å slite seg fremover gjennom den tykke vegetasjonen, var de spesielt sårbare overfor japanernes mange skjulte grottekrigere som bare kunne nedkjempes på nært hold med flammekastere.

Med støtte fra de filippinske geriljaene klarte amerikanerne omsider den 27. april å erobre den filippinske sommerhovedstaden Baguio, hvor Yamashita hadde hatt hovedkvarter. Men det var fortsatt igjen et enormt jungelområde på Nord-Luzon, hvor den listige generalen og hæren hans gjemte seg.

MacArthur sørget imidlertid for å avskjære Yamashitas forsyningslinjer, så fienden ikke fikk mat. Måned for måned tok sult og sykdom langsomt livet av japanerne, som likevel holdt stand frem til keiserrikets kapitulasjon den 2. september 1945.

På det tidspunktet var den 59 år gamle japanske generalen så avkreftet etter måneder i jungelen at han måtte støtte seg til en golfkølle. Han lignet nærmest et spøkelse da han overga seg til amerikanerne. Bare 55 000 av hans hærs opprinnelig 152 000 mann var fortsatt i live.

Hevnen hadde en høy pris

Selv om MacArthur kunne være stolt av å ha befridd Luzon og Manila, var alle langt fra enige om at felttoget hadde vært en suksess. Flere høytstående amerikanske generaler kritiserte beslutningen om å erobre den filippinske hovedøya, etter at flåten allerede hadde invadert Leyte og sikret seg basene der.

8310 amerikanske soldater mistet livet, og 30 000 ble såret i en hardt tilkjempet seier som ikke hadde noen synderlig strategisk betydning. Omtrent 8000 geriljasoldater mistet også livet. Dessuten hadde de sivile tap på minst 100 000 mennesker vært uhørt høy.

MacArthur kunne imidlertid argumentere for at hadde han ikke okkupert store deler av Luzon i løpet av de første månedene av 1945, hadde langt flere amerikanske og allierte krigsfanger dødd av sult og sykdom. Også i Manila hadde titusenvis flere lidd sultedøden hvis MacArthur ikke hadde kommet frem i januar.

Men japanernes massakre på hovedstadens innbyggere fikk likevel tapstallet til å bli svimlende høyt, og mange av de livene kunne kanskje vært spart hvis ikke amerikanerne hadde angrepet Luzon. Invasjonen av Luzon gikk imidlertid aller verst ut over de japanske soldatene. Mer enn 200 000 døde i kamp eller av sult og sykdom. I alt kostet MacArthurs hevntokt dermed minst 316 000 soldater og sivile livet.