Hele bunkeren rister mens 75-mm-kanonene fra «Ouvrage de Fermont» åpner ild mot tyske stillinger noen kilometer unna.
«Allez! Allez!» høres det gang på gang oppe fra tårnene – det må gå raskere å få granater frem til kanonene på artillerifortet. Med sine 572 soldater og sju kraftige kanoner hører Fermont til blant Maginotlinjens viktigste festninger, og sammen med andre såkalte gros ouvrages (store anlegg) dekker det Frankrikes grense mot nordøst.
Fortet er flankert av mindre betongfestninger langs grensen til det sørligste Belgia, der det har kommet stadig flere tyske soldater siden starten av invasjonen i mai 1940.
1500 kilometer grense ble forseglet.
Først nå – seks uker inne i tyskernes offensiv – kommer Fermont under direkte angrep.
Mens det hagler med granater over murene på fortet 21. juni 1940, fortsetter soldater ufortrødent oppgaven med å lesse ammunisjon på små jernbanevogner i ganger dypt nede i bakken.
Når vognene er fylt, frakter et elektrisk lokomotiv dem til transportbånd som løfter granat etter granat opp til panserkuplenes kanoner 30 meter høyere oppe.
I en av dem er artillerister i full gang med å lade tre hurtigskytende kanoner da en nesten 400 kilo tung tysk granat fra en 305 mm-morter treffer betongtaket på kuppelen.
Flere franskmenn mister fotfestet på grunn av rystelsene, men takket være den bunnsolide betongkonstruksjonen kommer materiell og mannskap fra det uten en skramme.
Snart hamrer 75-mm-kanonene igjen løs på fienden. Hver kanon avfyrer 30 granater i minuttet.
Kikk inn i et artillerifort:
Blodet fløt foran fortet
Observasjonsposter oppe på overflaten melder plutselig til Fermonts kommandant, kaptein Daniel Aubert, at tyske fotfolk stormer frem. Aubert griper telefonen og ringer til nabofortet «Ouvrage de Latiremont». Han anmoder fortet om å bombardere området like foran Fermont, og beskytningen gjør slagmarken om til et slaktehus.
Bitter må en tysk offiser innstille angrepet og skrive til sin overordnede: «Angrepet på Fermont mislyktes. Artilleri, herunder 305-mm-eren, har ingen effekt mot denne festningen», slår rapporten hans fast.
Foran Fermont ligger likene av 46 tyske soldater, mens 200 sårede må hentes ut på bårer. Kampene på denne varme junidagen har demonstrert hvilke ubehagelige overraskelser tyskerne har i vente hvis de våger å angripe den franske Maginotlinjen igjen.
Maginotlinjen ble forsvart av 200 000 franske soldater. De bar et emblem med teksten «On ne passe pas», de kommer ikke forbi.
Franskmennene fryktet Tyskland
Planene om å bygge den lange, sammenhengende linjen av forsvarsverker begynte å ta form rett etter at første verdenskrig var slutt i 1918. Gleden over at skyttergravskrigens grusomheter var overstått ble snart avløst av nye bekymringer.
Tyskland kom ganske sikkert til å reise seg fra nederlaget og kreve hevn for de 440 ydmykende kravene Frankrike og Storbritannia hadde diktert under fredsforhandlingene i Versailles.
Fredsavtalen kostet Tyskland 13 prosent av landets areal og sju millioner innbyggere; dessuten måtte tyskerne hvert år betale litt over fem prosent av landets bruttonasjonalprodukt til seierherrene i krigsskadeerstatning.
I 1916 ble den franske byen Verdun jevnet med jorden under 303 dagers kamper om byen.
Frankrike lå i ruiner etter 1. verdenskrig
I fire år ble første verdenskrig utkjempet i det nordøstlige Frankrike, og ødeleggelsene var enorme.
«Hele verden føler sorg ved synet av Frankrikes vakre byer og marker som er rammet av katastrofen», uttalte den amerikanske presidenten, Woodrow Wilson, da han besøkte landet i desember 1918.
1,4 millioner franskmenn var falt, og jordbruksjord kom til å være ubrukelig i årevis på grunn av udetonerte granater og miner. Ingen franskmenn var i tvil: Landet deres måtte aldri bli en slagmark igjen.
Frankrike ville stå svakt dersom andre verdenskrig brøt ut i løpet av de neste 25 årene, for nesten ti prosent av den mannlige befolkningen var drept under første verdenskrig.
Det førte ikke bare til mangel på soldater her og nå. Tapet av så mange unge menn gjorde også at det kom til å bli født færre barn de neste årene, og i slutten av 1930-årene ville Frankrike derfor få usedvanlig små årganger å utskrive vernepliktige fra.
Ettersom Tyskland var nesten dobbelt så folkerikt som Frankrike – 70 millioner tyskere mot 40 millioner franskmenn – kunne Frankrike umulig mønstre en like stor hær som den tyske. Noe måtte gjøres for å kompensere for fiendens tallmessige overlegenhet.
Politikerne i Paris drøftet allerede i 1920 «et rasjonelt system til nasjonalt forsvar», som kunne sikre Frankrike mot erkefienden Tyskland.
Frem til 1929 ble det imidlertid med snakket, men så utpekte regjeringen André Maginot til krigsminister. Maginot var en folkehelt som under første verdenskrig hadde forlatt sin trygge post i det franske parlamentet for å kjempe som menig ved fronten.
I likhet med alle andre franskmenn ville han for alt i verden unngå at Frankrike igjen ble forvandlet til en slagmark:
«Uansett hvilken form en ny krig kommer til å ta, hvor stor del av den som vil foregå i luften, med gass og med de forskjellige destruktive formene for moderne krigføring, er det tvingende nødvendig å forhindre at fiendtlige hærer trenger inn på vårt territorium. Vi vet alle hva en slik invasjon innebærer av kostnader, med alt som følger med av materiell ødeleggelse og fortvilelse», het det fra krigsministeren.
I januar 1930 overbeviste han parlamentet om å investere 2,9 milliarder franc i en forsvarslinje fra nord til sør – en astronomisk sum den gangen.
Franske aviser skrev begeistret om nasjonens egen «kinesiske mur», og snart døpte journalistene forsvarsanlegget Maginotlinjen, etter betonggigantens
ivrigste forkjemper.
Anlegget skulle bestå av massive artilleribunkere med en underjordisk miniby under.
I provinsene Alsace og Lorraine, som utgjorde grenselandet mot Tyskland, skulle Maginotlinjen være ekstra sterk, men også grensene mot Belgia, Luxemburg, Sveits og Italia skulle befestes.
Ved hjelp av artillerifort som ga hverandre ildstøtte, kunne angripende fiender holdes i sjakk med relativt få soldater, mens resten av den franske hæren mobiliserte og innledet et motangrep.
På den måten ville Frankrike utligne landets tallmessige underlegenhet i forhold til Tyskland. Planen var på plass, nå skulle det bygges.
Beskyttet av 60 meter jord
Allerede få dager etter at det franske parlamentet vedtok byggeprosjektet, rullet gravemaskiner til Fermont, der kaptein Aubert ti år senere fikk sin ilddåp mot tyskerne.
Artillerifortet var en del av det 30 kilometer lange festningsavsnittet Crusnes. I alt skulle Maginotlinjen bestå av 25 slike avsnitt, som dekket hele den franske grensen mot øst og nord.
Fra 1930 til 1935 prioriterte franskmennene å forsegle grensen mot Tyskland – en strekning som senere fikk betegnelsen «den egentlige Maginotlinjen», fordi festningene her ble anlagt akkurat slik ingeniører og militærstrateger hadde tenkt seg.
Her sparte franskmennene verken på betong eller kanoner, og fortets vitale indre ble gravd ut 30-60 meter under bakken, slik at fiendens kanoner ikke kunne treffe ammunisjonsdepoter, oppholdsrom og kommandosentralen.
I 1935 sto linjen mot Tyskland ferdig, men budsjettet var sprengt, og resten av det i alt 1500 kilometer lange vernet mot invasjonen måtte bygges først etter at en ekstrabevilging var sikret.
“Den tyske hæren vil knuse seg selv mot vårt forsvar”. Den franske generalen Henri Giraud, 1938
Da Belgia året etter løp fra en avtale om et felles forsvar av grensen mot Tyskland, oppsto et akutt behov for å styrke Maginotlinjens nordlige del. Men Frankrike hadde verken penger eller tid nok til å bygge like sterke artillerifort som dem som beskyttet grensen mot Tyskland.
Svakhetene i nord kunne imidlertid ikke rokke ved at Maginotlinjen i 1938 virket fryktinngytende: «Den tyske hæren kommer til å knuse seg selv mot forsvaret vårt», uttalte general Henri Giraud seiersikkert samme år.
I likhet med resten av nasjonen så han hvordan en ny verdenskrig måned for måned ble mer og mer sannsynlig.
Franske fotfolk gjemte seg i underjordiske bunkere og satte inn overraskelsesangrep hvis fienden angrep et fort.
Forposter forsinket fienden
PÅ SELVE GRENSEN
I små bunkere, ofte kamuflert som vanlige hus, fulgte franske styrker nøye med på om Tyskland samlet soldater og forsyninger til et stort angrep.
TO KILOMETER BAK GRENSEN
En linje av forposter skulle forsinke fiendens fremrykning med panservernkanoner og maskingevær. Forpostene var små betongbunkere som skulle forlates hvis tyskerne var i ferd med å omringe dem.
ÅTTE KILOMETER BAK GRENSEN
Et belte av jernbaneskinner, som var slått ned i bakken på høykant, hindret stridsvogner i å trenge gjennom.
Stridsvognsperringene var ofte forsterket med piggtråd for å stanse fotfolk.
NI KILOMETER BAK GRENSEN
Noen hundre meter bak stridsvognsperringene lå hovedlinjen med sine mange «ouvrager» – det vil si fort av forskjellig størrelse, som ga hverandre ildstøtte under kampene.
Betonggiganter sjokkerte soldatene
Løytnant av reserven René de Chambrun var en av de 200 000 soldatene Frankrike i september 1939 innkalte til å gjøre tjeneste på Maginotlinjen.
Samme måned invaderte Hitler Polen, og Frankrike erklærte Tyskland krig, i tråd med landets forsvarsallianse med Polen.
Den 33 år gamle pariseren Chambrun hadde bare lest om Maginotlinjen i avisene, og ble ganske overveldet da han nådde frem til Fort Rotherberg litt nordøst for Metz. Fortet var en av de bunkerne hvor de såkalte intervallstyrkene oppholdt seg.
Når fienden angrep, skulle de operere i terrenget foran og mellom artillerifortene. Mens Frankrike avventet Hitlers angrep, evakuerte Chambrun og troppen hans sivile fra området mellom Maginotlinjen og grensen.
Før dette hadde soldatene sprengt broer i luften og oversvømt jordbruksland med vann fra kanalene i området. 4. september forlot Chambrun den
behagelige innkvarteringen i en landsby og ble tildelt en køye dypt nede i betongbunkeren.
Kilometer etter kilometer av stridsvognsperringer skar gjennom det nordøstlige Frankrike.
Betong ga Frankrike frihet til å angripe
Med den sterke Maginotlinjen til å stoppe tyske angrep fra øst kunne Frankrike samle styrkene sine ved nordgrensen og gå til motangrep.
Frankrike hadde mer enn 2000 kilometer grense å forsvare, men særlig 450 kilometer mot Tyskland vakte bekymring. Maginotlinjen var derfor ekstra sterk langs den fransk-tyske grensen, mens fortene var mindre og lå mer spredt langs den nordlige og sørlige delen av linjen.
At nordgrensen mot Belgia bare var lett befestet, betydde mindre, ettersom Frankrike hadde inngått en forsvarsallianse med det vesle nabolandet. Dersom en fiende truet med å invadere Belgia, skulle franske tropper rykker inn i god tid og forsterke nabolandets forsvar.
Da belgierne erklærte seg nøytrale kort før utbruddet av andre verdenskrig, endret alt seg. Nå visste de franske generalene at det ville bli et kappløp med tiden å nå frem til de belgiske forsvarslinjene før tyskerne rullet inn.
Hoveddelen av Fort Rotherberg lå 45 til 60 meter under en skog, og i likhet med de andre soldatene måtte han venne seg til fukten og en temperatur på bare 12 grader.
Det verste var den klaustrofobiske følelsen pariseren særlig merket den første natten, da dieselmotorene i maskinrommet stanset klokken 22, og alt ble mørkt:
«Man følte seg som fanget i en ubåt som lå på havets bunn med maskinene slått av», skrev Chambrun, som til slutt ikke holdt ut lenger. Med en lommelykt i hånden løp han gjennom de underjordiske gangene for å finne en av fortets låste stålporter, åpne den og fylle lungene med frisk luft.
Mørket og klimaet ble imidlertid snart hverdagen for «betongguttene», som soldatene ble kalt i fransk militærsjargong. De fleste steder langs Maginotlinjen så festningsstyrkene lite til fienden.
Tyske generaler kjente utmerket godt til betongkjempen under bakken, og så ingen grunn til å kaste styrkene sine ut i selvmorderiske frontalangrep på de tungt bevæpnede stillingene. I stedet snek tyske soldater og stridsvogner seg gjennom Ardennerskogen i mai 1940.
Overraskelsesangrep avgjorde krigen
Franskmennene hadde vurdert Ardennenes opptil 700 meter høye, skogkledde fjell som ufremkommelige for stridsvogner, og derfor var det her et hull mellom den sterke delen av Maginotlinjen og den kampklare franske hæren.
1200 stridsvogner og 134 000 tyske soldater snirklet seg gjennom Ardennene og trengte med støtte fra 1000 fly inn i Frankrike, der de møtte forbløffende lite motstand.
«Det var vanskelig å forstå. Vi var kommet gjennom den berømte Maginotlinjen og var nå dypt inne i fiendens territorium. Det var ikke bare en vakker drøm. Det var virkelighet», skrev en overrasket general Erwin Rommel, som sto i spissen for en av de tyske panserdivisjonene som rullet frem.
Tyskerne kunne nå rette angrep mot Maginotlinjen bakfra, men svingte i stedet mot vest for å avskjære den felles fransk-britiske styrken som kjempet mot tyske styrker i Belgia. Betongbunkerne gikk jo ingen steder, og tyskerne mente de kunne vente til senere i krigen med å ta knekken på dem.
Det gjorde at bare noen få av Maginotlinjens festningsavsnitt kom i kamp. Tyskerne angrep bare hvis det var umulig å slippe forbi fortene uten å bli skutt i fillebiter. I alt klarte den tyske hæren bare å innta ti større og mindre fort i Maginotlinjen.
Franske infanterister patruljerte mellom fortene for å avsløre fiendens fremrykning.
Fransk propaganda overdrev linjens styrke
Dårlig fransk økonomi i siste halvdel av 1930-årene førte til at Maginotlinjen ikke kunne bli så sterk som planlagt overalt.
For å kompensere for besparelsene overdrev det franske militæret bevisst forsvarsverkets styrke og omfang, slik at sivilbefolkningen ikke skulle føle seg utrygg. Minst like viktig var det å avskrekke tyskerne fra å angripe.
I slutten av 1930-årene brakte avisene fantasifulle tegninger av Maginotlinjen med enorme hangarer til kampfly, hundrevis av stridsvogner i hemmelige ganger under bakken og en underjordisk motorvei som forbandt alle fortene i linjen – fra Rivieraen til Den engelske kanal.
Hitlers generaler hadde imidlertid et ganske klart bilde av Maginotlinjens reelle styrke.
Fermont nektet å gi opp
Kaptein Auberts fort, Ouvrage de Fermont, var et av de stedene tyskerne ville måtte angripe, fordi Fermonts tunge kanoner truet de tyske forsyningslinjene.
Da angrepet på selve Fermont slo feil, forsøkte tyskerne i stedet å storme et avsidesliggende observasjonstårn, men ildstøtte fra artillerifortet kombinert med tårnets egne maskingevær tvang igjen fienden til å trekke seg tilbake.
Mens Fermont forsvarte seg forbilledlig, så det stadig mørkere ut lenger vest. De tyske styrkene hadde for lengst nådd frem til Den engelske kanal, britene hadde flyktet over kanalen, og 25. juni klokken 00.35 kapitulerte Frankrike.
Den tyske hæren klarte å kjøre over 1000 stridsvogner gjennom Ardennenes ufremkommelige skoger.
Maginotlinjen holdt ut til det siste
Sommeren 1940 invaderte Tyskland, og Frankrike måtte kapitulere etter bare 46 dagers kamp. Maginotlinjen var både franskmennenes svakhet og styrke.
I etterkrigsårene ble Maginotlinjen latterliggjort og fikk skylden for Frankrikes uventede kollaps etter mindre enn sju ukers kamp. Men mange historikere mener at kritikerne tar feil. Forsvaret av Frankrike mislyktes fordi de franske generalene ikke var dyktige nok.
Til tross for rikelig med stridsvogner (rundt 2500 – like mange som tyskerne) var de ikke trent i å bruke pansrede kjøretøy til mobil krigføring. Hadde resten av den franske hæren løst oppgaven sin like godt som soldatene i fortene langs Maginotlinjen, ville Hitlers invasjon ha mislyktes, hevder flere historikere.
Ikke desto mindre førte franskmennenes massive investering i betongfort til at landets forsvar ble påvirket – med positive og negative konsekvenser:
Selv om våpenhvilen var trådt i kraft, glødet fremdeles kanonene i Fermont. Først to timer senere innstilte Aubert skytingen. Kapteinen nektet imidlertid hardnakket å forlate fortet, og sammen med styrkene sine barrikaderte han seg nede i de underjordiske gangene.
Neste dag mottok Aubert omsider en skriftlig ordre fra generalstaben om at han skulle overgi seg.
Først da åpnet kapteinen den flere tonn tunge ståldøren og rømte festningen. Frankrike hadde falt, men betongguttene i Fermont hadde bevist at Maginotlinjens sterkeste avsnitt kunne motstå alle tyske angrep.
