Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Det enorme keiserlige palasset i Tokyo var åsted for et drama som utspant seg natten før andre verdenskrig sluttet.

Krig - Andre verdenskrig

Militærkupp skulle legge Japan i ruiner

Etter bombingen av Hiroshima og Nagasaki er Japans keiser klar til å kapitulere. Men en liten gruppe fanatiske offiserer nekter å akseptere et ydmykende nederlag. De setter alt inn på å stoppe keiseren og fortsette krigen til siste slutt.

Et blodig drama begynner

Klokken er ett om natten 15. august 1945 i Tokyo. Det er bare en uke siden atombombene utslettet Hiroshima og Nagasaki.

Illevarslende hyler sirener, mens amerikanske bombefly skjærer seg gjennom nattehimmelen. Menn, kvinner og barn kryper sammen i sine små trehus og ber om at de ikke blir de neste ofrene for en atombombe. Samtidig brygger det opp til storm bak det japanske keiserpalassets murer.

Øverstbefalende for keiserens livgarde, general Mori, kikker opp på vegguret på kontoret. I motsetning til resten av den japanske befolkningen vet han at krigen snart er slutt. Om elleve timer, når radiostasjonen NHK spiller av opptakene med keiser Hirohitos kapitulasjonstale, vil folket vite at andre verdenskrig er over, og Japan har tapt.

Overfor general Mori sitter to unge offiserer: oberst Ida og oberst Shiizaki. De tilhører en hemmelig gruppe offiserer som mener det er en stor skam å overgi seg. For dem fins det bare én vei – å kjempe til siste slutt og dø en ærefull død på slag­marken.

For å unngå nederlagets skam har de satt i gang en plan som skal hindre keiserens tale i å bli kringkastet. Deretter satser de på at landets offiserer vil støtte opp om deres ærefulle kamp.­ De to oberstene sitter tause og venter på at komplottets hjerne, major Hatanaka, skal dukke opp.

Ventetiden er ulidelig, og til slutt føler Ida seg tvunget til å ta ordet:

«General Mori, vi tror fortsatt det fins en mulighet for å redde Japan fra en beskjemmende overgivelse til fienden. Men da må keiserens vakter slutte seg til oss», sier han.

«Jeg sympatiserer med dere, og jeg respekterer deres foretagende. Under andre omstendigheter ville jeg kanskje også ha delt synspunktene deres, men det er ikke lenger mulig. Jeg har sverget på å overholde keiserens ønske», sier Takeshi Mori. Hans ansvar er å beskytte Japans guddommelige keiser, som akkurat nå befinner seg noen hundre meter fra generalens kontor.

I samme øyeblikk kommer major Hatanaka til syne i døråpningen. Han tror i første omgang at Mori støtter kuppet, men da det går opp for Hatanaka at Mori ikke vil slutte seg til opprøret, ser han rødt. Han trekker pistol og dreper generalen. Sekundet etter blir Moris mest betrodde medarbeider halshogd. Hodet lander på det blodige gulvet i kontoret, og oberst Ida ser forferdet opp på Hatanaka.

«Vi har ikke tid til å diskutere det, så jeg måtte gjøre kort prosess. Hva skulle jeg ellers ha gjort?» roper Hatanaka retorisk ut i lokalet.

Nå er det ingen vei tilbake. Kuppet er i gang, og Hatanaka skrir resolutt til handling. Han griper general Moris offisielle stempel og trykker det på en falsk ordre som han har skrevet på forhånd.

Ordren overdrar kommandoen over keiserens livgarde til Hatanaka, slik at han kan bruke troppene til å gjennomsøke palasset i jakten på opptaket av keiserens tale. Suksess er tross Moris uforutsette motstand innen rekkevidde – og Hatanaka ser frem til å kunne redde sin egen og Japans ære. Han er klar til å ofre sitt eget og millioner av andre japaneres liv for saken. Selv om det betyr Japans totale utslettelse.

Et ultimatum fra Harry S. Truman

Forhistorien utspilte seg et par uker tidligere, torsdag 26. juli 1945, da keiser Hirohito og staben hans hadde fått et

ultimatum fra de alliertes toppmøte i Potsdam. Her krevde USAs president Harry S. Truman, den britiske statsministeren Winston Churchill, og lederen for den nasjonalistiske regjeringen i Kina, Chiang Kai-shek, japanernes øyeblikkelige og betingelsesløse overgivelse. Konsekvensene ved å ignorere kravene ville være skjebnesvangre:

«De allierte oppfordrer den japanske regjeringen til en betingelsesløs kapitulasjon av alle væpnede styrker. Alternativet vil være øyeblikkelig og fullstendig ødeleggelse», lød ultimatumet.

Men den japanske regjeringen vurderte ikke engang overgivelse. I stedet proklamerte Japans statsminister, Suzuki, 28. juli 1945 at Japan ville ignorere Potsdam-erklæringen. Suzuki slo fast at de alliertes krav skulle møtes med mokusatsu – drepende stillhet. Japanerne fikk imidlertid snart merke at kravet om overgivelse ikke var tomprat. 6. august slapp amerikanerne atombomben «Little Boy» over den japanske byen Hiroshima og drepte 80 000 japanere på sekunder.

To dager senere erklærte Sovjetunionen, som hittil hadde holdt seg nøytral overfor Japan, krig mot Hirohitos keiserdømme, og dagen etter slapp amerikanerne enda en atombombe over Japan – denne gangen utslettet atomeksplosjonen byen Nagasaki lenger sør.

«Japan kan forvente et atomært regn av ødeleggelse dersom ikke Tokyo overgir seg raskt», kom det fra en stålsatt president Truman.

Det avgjorde saken for den japanske keiseren, som hadde fått rapporter om de omfattende ødeleggelsene i byene Hiroshima og Nagasaki.­ Ved middagstider 14. august satte en avklart keiser Hirohito seg ned sammen med sine ministre for å fortelle at han hadde til hensikt å imøtekomme fiendens krav om overgivelse.

«Jeg setter pris på soldatenes besluttsomhet om å ofre sine liv for sin keiser. Men en fortsettelse av krigen vil medføre døden for hundretusenvis av mennesker. Vår nasjon vil bli fullstendig ødelagt og redusert til aske. Hva som skjer med meg, er jeg ikke bekymret for. Det eneste som betyr noe er mitt folks liv», sa Hirohito mens tårene rant nedover ansiktet hans. Snart brøt resten av de tilstedeværende ut i gråt.

Hirohito forlot møtet for å spille inn kapitulasjonstalen sammen med to radioteknikere. Etter planen skulle keiserens tale kringkastes over radioen dagen etter. Det japanske folk skulle høre fra sin egen keisers munn at krigen og redslene nå var over for godt.

Kuppet iverksettes

Om ettermiddagen 14. august 1945 innkalte krigsminister Anami staben til et møte der han fortalte at han sammen med de andre høytstående offiserene i hæren støttet keiserens beslutning om å kapitulere.

«Jeg kan ikke lenger motsette meg keiserens beslutning. Og den japanske hæren må handle helt i overensstemmelse med hans beslutning. Selv hvis konsekvensen er at vi må sove på gresset og leve av stein, så ber jeg dere om å gjøre deres ypperste for å opprettholde den nasjonale staten», sa han.

Major Kenji Hatanaka, som var en del av krigsministerens stab, ble rasende. Frem til nå hadde han trodd at krigsministeren, Anami – den mektigste personen i Japan etter keiseren selv – som en selvfølge ville gå forrest for å forhindre overgivelse. Det kom derfor som et sjokk at krigsminister Anami nå aksepterte en skamfull overgivelse.

Det rystet Hatanaka at hans store idol hadde gjort en slik helomvending. Bare timer tidligere hadde krigsministeren vært en innbitt motstander av overgivelse. Nå innså Hatanaka at han ikke kunne forvente at krigsministeren ville være med på å redde Japans ære. Men tilbakeslaget slo ikke Hatanaka ut. Han nektet å gi opp.

«Jeg vil heller kjempe mot fienden enn å overlate min keiser og mitt land i dens hender», fnøs han. Hatanaka levde etter samuraiens «bushido»-kodeks, som krevde lojalitet, mot og ære inntil døden. For ham var en overgivelse til de allierte styrkene det samme som den ultimate skammen «haji».

Hatanaka fortsetter selv

Med krigsminister Anami ute av bildet bestemte Hatanaka seg for å lede opprøret selv, og de neste timene brukte han på å samle så mye støtte som mulig til den svikefulle planen. Klokken ett om natten 15. august hadde hans improviserte kupplaner fått oppbakking fra seks oberster. Men den viktigste brikken manglet fortsatt i puslespillet: Hvis Hatanaka ikke fikk general Mori og den keiserlige livgarden over på kuppmakernes side, ville aksjonen være dødsdømt på forhånd.

Likevel sto Hatanaka like etter med en rykende pistol i hånden og så på liket av general Mori. Uten Moris støtte var kuppet nå blitt enda vanskeligere å utføre. Hatanaka var imidlertid ikke et sekund i tvil om at han gjorde det riktige for å opprettholde nasjonens ære.

Men han sto med to alvorlige problemer. Moris blodige lik måtte fjernes, og hele palasset var mørklagt på grunn av amerikanernes bombardement. Keiser- palassets mange komplekser og ganger var derfor innhyllet i mørke, og det gjorde det vanskelig å finne de to platene med keiserens tale. Ved hjelp av den falske ordren fra Mori fikk Hatanaka derfor raskt satt fart i kuppet. Han ga keiserens livgarde ordre om å avsperre og gå systematisk gjennom hele palasset.

Jakten på platene kommer i gang

Tiden var den avgjørende faktoren for kuppmakerne. Alt dreide seg nå om å få fatt i opptakene med keiserens tale, før de nådde frem til den nasjonale radiostasjonen,­ NHK.

De tunge treportene ved inngangene ble sperret av, og kampklare gardister ble stasjonert slik at de hadde oversikt over vollgraven, klar til å skyte på alt som beveget seg. Innenfra palasset hørtes lyden av knust glass og veltede skap, mens de utkommanderte soldatene trampet rundt i de mørke korridorene og rotet i skuffer og skap for å finne opptakene med keiserens tale.

Da den intense ransakingen ble satt i verk, skjulte keiser Hirohito seg skrekkslagen på soverommet og holdt pusten. Alle inngangene var forsterket med gitter av jern, som gjorde det umulig for kuppmakerne å trenge inn på rommet og ta en alvorsprat med keiseren. Dessuten var keiseren stadig i kuppmakernes øyne en gud som de ikke ville krumme et hår på om de aldri så mye mente at det var i nasjonens interesse å lukke munnen på ham.

Hatanaka beordret derfor sine menn til å hente lederen av radiostasjonen NHK. Håpet var at han kunne avsløre hvor de viktige opptakene lå gjemt. Selv om radioens leder, Yabe, ble konfrontert med en blodstenkt Hatanaka, svarte han rystet at han ikke visste hvor opptakene var. Han hadde gitt dem videre til en av palassets kammerherrer.

I minuttene som fulgte ble sjefen for NHK konfrontert med den ene skrekkslagne kammerherren etter den andre. På et tidspunkt troppet soldatene opp med kammerherre Tokugawa. Tidligere på kvelden fikk nettopp han i oppgave å gjemme keiserens tale på et trygt sted i palasset. Platene, som lå forseglet i to filmbeholdere, befant seg akkurat nå i et pengeskap på et lite kontor hos en av keiserinnens kammerpiker. Kammerherre Tokugawa var den eneste som kjente til gjemmestedet.

«Er det ham?» spurte Hatanaka des­pe­rat, mens han holdt sverdet sitt opp mot kammerherrens hals. Yabe ristet på hodet. Hatanaka snudde seg mot Tokugawa og truet med å fjerne innvollene hans med samuraisverdet hans dersom Yabe løy. Men verken kammerherren eller Yabe sa noe mer.

Samtidig stormet en gruppe opprørere statsminister Suzukis kontor i havnebyen Yokohama for å drepe ham. Men statsministeren hadde allerede blitt advart om opprøret og la på flukt bare få minutter før soldatene slo inn døren hans. I frustrasjon lot soldatene kuler gjennomhulle kontoret før de til slutt satte fyr på det.

Hæren nekter å støtte kuppet

Litt over tre om natten mottok Hatanaka flere dårlige nyheter. Oberst Ida var også tilbake fra hærens hovedkvarter og avla rapport:
«Soldatene i det østlige distriktet vil ikke slutte seg til oss. Og når keiserens vakter oppdager at general Mori er drept, vil de helt sikkert legge våpnene fra seg. Hvis dette kuppet fortsatt tvinges gjennom, venter det kaos. Det fins ingen alternativ: Trekk alle soldatene tilbake før daggry», tryglet Ida.
Det sto nå klart at leteaksjonen etter opptakene av keiserens tale var nytteløs. Det siste håpet om å overtale krigsminister Anami til å slutte seg til opprøret forduftet også.
Krigsministeren begikk selvmord på samuraimanér ved å skjære opp magen sin. Avskjedsbrevet var et gammelt dikt:
«Jeg har solt meg i keiserens uendelige godhet og finner ikke ord for å uttrykke min takknemlighet nå som jeg befinner meg i livets siste time».
Halvannen time senere kom det endelige dødsstøtet i form av en telefon fra general Takeshima, som var sjef for hæren i det østlige distriktet. Også han nektet å gi sin tilslutning til Hatanakas kupp. Han beordret samtidig Hatanaka til å skrinlegge planene:
«Situasjonen er håpløs. Dere er alene. Du tror kanskje at du kommer til å lykkes fordi du har midlertidig kontroll over palasset, men du er beseiret. Dere er som soldater som forsvarer en håpløs posisjon i en grotte uten utgang. Hør godt etter! Gjør ikke noe overilt – du vil bare ofre flere liv i en ubrukelig saks tjeneste. Som offiser i den japanske hæren er du nødt til å adlyde keiseren. Hører du etter major? Japans største dyd er å adlyde», raste general Takeshima.
Hatanaka nektet å høre på generalen mer og slengte på røret. Han ville ikke akseptere at slaget var tapt.
Ledsaget av to soldater stormet han til radiostasjonen NHK et steinkast unna palasset. Klokken var fem om morgenen, og det var bare noen timer til keiserens tale skulle på luften.
«Gi meg mikrofonen slik at jeg kan tale direkte til hele nasjonen», beordret Hatanaka med en skarpladd pistol i hånden og svetten rennende nedover ansiktet. Han grep etter manifestet han hadde i baklommen.

«Vi har ikke lov til å ha noen sendinger mens luftalarmen går uten at vi har fått tillatelse av hæren i det østlige distriktet», forklarte en ansatt i radiohuset, mens Hatanaka ropte og skrek til radiopersonalet. Men personalet ga seg ikke. Ingenting kunne få dem til å handle i strid med keiserens ønske om kapitulasjon, heller ikke om de risikerte livet.

Samtidig avbrøt statskringkasterens teknikere forbindelsen fra radiobygningen til sendemasten, så selv om den desperate Hatanaka skulle greie å ta mikrofonen med makt, ville ingen likevel kunne høre ham tale.

Forlater radiostasjonen i tårer

Omsider bestemte Hatanaka seg for å droppe forsøket på å forklare sine handlinger til den japanske befolkningen i eteren. Han forlot slukøret NHK-bygningen oppløst i tårer. Etter en natt med blodige voldshandlinger, forræderi og en intens leteaksjon på palasset, måtte han til slutt erkjenne at kuppet var mislykket.

Da klokken slo 11 den 15. august 1945, hadde en enorm folkemengde samlet seg på den storslåtte plassen foran keiserpalasset. Menn, kvinner og barn hadde kommet fra fjern og nær for å høre keiserens tale.

Det var fortsatt en time til keiserens stemme ville gjalle ut over plassens høyttalere for å fortelle det japanske folket at keiserriket Japan overga seg, og krigens mareritt var over.
Hatanaka kjørte inn på plassen på en motorsykkel. Ved hans side red en annen av opprørslederne, oberst Shiizaki, på en nøttebrun hingst.

I et siste forsøk på å rettferdiggjøre sitt mislykkede kuppforsøk kastet de nå hundrevis av små pamfletter ut på plassen med talen som Hatanaka prøvde å få sendt ut i radioen natten før.

«Vi ber det japanske folk og landets hær om å sette pris på betydningen av våre handlinger, og at dere vil slutte dere til oss i kampen for bevaringen av vår nasjon», lød den siste setningen i kuppmakernes manifest.

Deretter trakk Hatanaka og Shiizaki til utkanten av plassen. Oberst Shiizaki åpnet uniformen og kuttet opp magen med sverdet sitt. Deretter fylte braket fra et pistolskudd et kort øyeblikk plassen da Hatanaka satte våpenet mot tinningen sin og trykket av. I lommen lå et avskjedsbrev i form av et kort dikt.

«Jeg har ingenting å angre nå som de mørke skyene er forsvunnet fra keiserens regiment».

Da nyheten om keiserens tale når Det hvite hus i Washington 14. august (én dag før på grunn av tidsforskjellen, red.), erklærer president Harry S. Truman at «dette, mine damer og herrer, er slutten på andre verdenskrig».

Les også:

2. verdenskrig
Andre verdenskrig

Når sluttet 2. verdenskrig?

1 minutt
Oppfinnelser

USA satser alt på atombomben

17 minutter
Andre verdenskrig

Tokyo i flammer

18 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul