Monsterubåt skulle dominere verdenshavene

I 1927 bygger Frankrike verdens største ubåt: Surcouf. Det enorme undervannsfartøyet er skapt for å nedkjempe konvoier, men ubåten blir aldri noen suksess - tvert imot.

I 1927 bygger Frankrike verdens største ubåt: Surcouf. Det enorme undervannsfartøyet er skapt for å nedkjempe konvoier, men ubåten blir aldri noen suksess - tvert imot.

Lux-in-Fine/Bridgeman Images

Stemningen er trykket blant besetningsmedlemmene på den franske ubåten Surcouf i juni 1940. Stålkjempen ligger som en strandet hval i dokken i Brest mens reparasjonene er i full gang.

Ingen av ubåtens dieselmotorer virker, og verftsarbeiderne strever iherdig med å løse problemet.

Men det haster, for franskmennene her på landets vestligste flåtebase kan nesten høre nazistenes lærstøvler og larveføtter nærme seg i det fjerne.

Hvis kjempeubåten Surcouf ikke skal havne i klørne på fienden, må undervannsfartøyet bli sjødyktig snarest mulig.

En måned tidligere har tyskernes Wehrmacht buldret inn i Frankrike, og Hitlers soldater har tvunget franskmennene i kne på rekordtid.

Mens restene av den franske hæren og britiske hjelpetropper nettopp har blitt evakuert over Den engelske kanal, sitter Surcoufs kaptein Pierre Martin og hans over hundre ubåtfolk fortsatt i Brest og venter.

Den 15. juni får ubåtkapteinen omsider beskjed: Havnen i Brest vil trolig være inntatt av fienden innen de neste tre døgn – Surcouf må og skal i sikkerhet i Storbritannia.

Flukten kan ikke utsettes lenger, og den 110 m lange ubåten glir langsomt ut av havnebassenget med sin gigantiske tvillingkanon strittende frem foran ubåttårnet. Surcouf – den franske flåtens stolthet – er tilsynelatende et vidunder av en krigsmaskin der den seiler av sted på vannoverflaten.

Men i virkeligheten er monsterubåten et nesten ubrukelig undervannsfartøy som aldri skal komme hjem til Frankrike igjen.

Skulle ha vært havets skrekk

Da kaptein Martin seilte Surcouf til flåtebasen Devonport i Plymouth i juni 1940, hadde ubåten vært aktiv i nesten ti år. Allerede etter 1. verdenskrig begynte landets admiraler å leke med tanken på å bygge ubåtenes konge – en såkalt undervannskrysser.

Ideen fikk vind i seilene etter at den internasjonale anti-opprustningsavtalen “Washington Naval Treaty” ble vedtatt i 1922.

For å forhindre et våpenkappløp satte avtalen restriksjoner på antallet og størrelsen av landenes krigsskip. Men avtalen inneholdt ingen regler for ubåter – et smutthull som den franske flåten bestemte seg for å utnytte.

Byggingen begynte i 1927, og jern-kolossen fikk navn etter den fargerike franske piraten Robert Surcouf, som hadde herjet på havene rundt år 1800.

I likhet med piraten skulle også ubåten Surcouf dominere verdenshavene med sin 203 mm tvillingkanon som i teorien kunne ramme mål på 20 kilometers avstand.

Planen var at Surcouf skulle komme opp over havoverflaten, beskyte et fiendtlig skip og dykke under igjen før fienden forsto hva som hadde truffet dem.

Under vann kunne besetningen lade om kanonen og gjenta prosessen til målet var skutt i senk.

"Det er å håpe at det ikke blir nødvendig å bruke makt, men dere må være forberedt på motstand.” Revenges kommandant H.L. Jenkins.

I juli 1931, da Surcouf foretok sitt første dykk, var den verdens suverent største ubåt.

Men selv om Surcouf var visuelt fryktinngytende og hadde sett lovende ut på tegnebrettet, bød virkeligheten på problemer. Det nye designet var uprøvd, og som så ofte med nye ideer var den forut for tidens teknologi.

Det førte til at mekaniske problemer hopet seg opp, og ofte fantes det bare reservedeler hjemme i Brest. Dermed tilbrakte Surcouf langt mindre tid på havet i 1930-årene enn på å bli reparert i dokken.

Derfor var den 118 mann store besetningen ganske urutinert da 2. verdenskrig brøt ut i september 1939.

Mannskapet hadde aldri vært i kamp, og karene hadde ikke engang under trening prøvd å gjennomføre en angrepsmanøver med å dykke opp til overflaten, fyre av kanonene og dykke ned igjen.

Likevel betraktet mange franske ledere på dette tidspunktet kjempeubåten som et uvurderlig fartøy i flåten. I juni 1940 hadde kaptein Martin derfor fått ordre om å seile Surcouf i sikkerhet i Sør-England.

For general de Gaulle var Surcouf beviset på at franskmennene fortsatt hadde en sterk flåte også etter at landet hadde overgitt seg til tyskerne.

© Wiki Mediacommons

Britene stormet ubåten

Surcouf kom seg trygt til britiske Devonport og var utenfor tyskernes rekkevidde, men kaptein Martin kunne ikke slappe av ennå.

Kort etter ankomsten følte franskmannen at noe var i gjære hos de allierte britene.

Den 25. juni hadde Frankrike inngått våpenhvile, og britene antok med rette at tyskerne nå ville tvinge den franske flåten til å kalle hjem alle skipene sine. Churchill iverksatte derfor Operasjon Katapult, som skulle sikre at franske skip og ubåter ikke falt i hendene på fienden.

I Devonport betydde det at Surcouf og slagskipet Paris skulle bordes av britiske soldater fra krigsskipet Revenge.

“Vi har fått ordre om å borde de franske skipene.

Det er å håpe at det ikke blir nødvendig å bruke makt, men dere må være forberedt på motstand,” lød det ved 1.30-tiden den 3. juli da Revenges kommandant, H.L. Jenkins, forberedte mannskapet på aksjonen.

Bare få timer senere rodde britiske soldater bort til Surcouf i ly av natten.

Vakten i Surcoufs tårn ante ikke uråd før det plutselig myldret med soldater på den lange ubåten. I samme øyeblikk stormet britene ned i ubåtens indre og overmannet franskmennene.

Kaptein Martin rakk ikke å foreta seg noe før han og offiserene hans satt i messen med bevæpnede briter foran seg. Han kunne bare protestere på de allierte britenes framferd.

“Jeg beklager. Jeg har mine ordrer,” svarte lokalets øverstbefalende brite, Denis Sprague, gjentatte ganger.

Mens diskusjonen fortsatte i messen, runget flere skudd plutselig ut i ubåten. To franskmenn forsøkte å gjøre motstand, og resultatet var at den ene ble drept med geværskudd mens den britiske soldaten selv ble skutt.

Hendelsen førte til ytterligere opphisset stemning i messen, der det også ble skutt med skarpt.

“Surcouf er en stor, komplisert og sjusket ubåt. Den har ingen operativ verdi.” Britisk marineetterretningsoffiser, 1942.

Sprague og en landsmann ble dødelig såret av en bevæpnet fransk løytnant før gemyttene igjen falt til ro.

Alle franskmennene ble avvæpnet og ført vekk. For første gang hadde besetningen på Surcouf vært i kamp.

I kjølvannet av Operasjon Katapult etablerte general Charles de Gaulle den frie franske flåten fra sitt eksil i London.

Den skulle fortsette kampen mot Tyskland. Surcoufs besetning kunne nå velge om de ville kjempe videre i krigen på alliert side.

Bare 16 av de 118 opprinnelige besetningsmedlemmene valgte å slutte seg til de Gaulle.

Kaptein Martin var ikke blant dem, så i stedet overtok den uerfarne Pierre Ortoli ledelsen av ubåten mens de Gaulle innbitt fastholdt at den var et supervåpen.

Ifølge generalen var ubåten et viktig symbol på at Frankrike fortsatt var en stor flåtenasjon.

Fiasko på fiasko

Britiske marineeksperter hadde en noe annen oppfatning enn de Gaulle når det gjaldt Surcoufs verdi. De ville skrote jernkjempen.

Etter franskmennenes motstand under overtagelsen av Surcouf stolte britene heller ikke på sine franske allierte.

Enkelte luftet bekymringen over at Surcoufs besetning kunne gå så langt som til å spionere for den franske Vichy-regjeringen, som hadde begynt å samarbeide med Hitler.

Men Churchill lot likevel de Gaulle få viljen sin. Det fallerte fartøyet fikk en overhaling og nye franske besetningsmedlemmer.

Da Surcouf var klar igjen i februar 1941, ble ubåten sendt til Canada.

Viseadmiral Max Horton, som hadde kommandoen over ubåter på De britiske øyer, ønsket Surcouf langt unna Europa, der det var farligst å ferdes.

Den franske kjempeubåten var nemlig langt fra noe monster i vannet. Surcoufs største skavank var den ekstremt lange neddykkingstiden.

Det tok mastodonten over to minutter å komme seg ned under havoverflaten – en evighet sammenlignet med de fleste andre ubåter som kunne klare manøveren på under 30 sekunder.

Selv om Surcouf var ment å være en angrepsmaskin som kunne senke flere skip i en konvoi, var slike oppdrag umulige.

Store konvoier ble ofte beskyttet av fly som relativt lett ville rekke å bombe Surcouf før ubåten forsvant i dypet.

Journalister fikk vite at Surcouf var en effektiv ubåt – virkeligheten var en annen.

© Worldofwarships.eu

Surcouf ble i stedet brukt som eskorteubåt, men heller ikke det ble noen suksess. Den franske kolossen var så langsom at skipene i konvoien måtte senke farten for ikke å seile fra den.

Etter det ble Surcouf beordret til Bermuda i kampen mot “fiendtlige forsyningsskip”. Nå mente kaptein Ortoli at ubåten omsider kunne bevise sin verdi:

“Surcouf egner seg perfekt til oppgaven,” erklærte kapteinen i mai 1941.

Likevel seilte ubåten rett inn i nye problemer. En av de urutinerte sjøfolkene om bord glemte å lukke lemmen til ubåttårnet, slik at vannet fosset inn i kontrollrommet og ned i batteriene.

Eksplosjonen som fulgte ødela store deler av fartøyet, som måtte kjempe seg tilbake til Bermuda.

Regningen for reparasjonene lød på 800.000 dollar – mer enn den opprin­nelige prisen for Surcouf. Britene rev seg i håret, og tilliten til den franske besetningen var helt på bånn. Ubåten hadde to britiske liaisonoffiserer om bord som mente at over halvparten av franskmennene i fartøyet sympatiserte med den protyske Vichy-regjeringen.

De fortalte at franskmennene spyttet på dem i ubåtens trange ganger. Rapporten fra den britiske etterretningsoffiseren i Bermuda, Guy Ridgeway, var heller ikke til å ta feil av – besetningen på Surcouf var “inkompetent”.

“Disiplinen er dårlig, og offiserene har bare liten kontroll. Surcouf er en stor, komplisert og sjusket ubåt. Den har ingen operativ verdi,” skrev marineetterretningsoffiseren i et “topp hemmelig” telegram i februar 1942.

Amerikanerne ble forbløffet da de kapret en I-400-ubåt og bl.a. fant tre hangarer til fly.

© Library of Congress

Japan overgikk Frankrike

Monsterubåten Surcouf ble ikke overgått før japanerne bygget sine egne giganter under 2. verdenskrig.

Inspirasjonen til ubåtkrysseren fikk franskmennene fra Tyskland, som utviklet den første krysningen mellom skip og ubåt allerede under 1. verdenskrig.

Etter krigen utviklet bl.a. britene og amerikanerne sine egne ubåtkryssere, men ingen kunne måle seg med den 110 m lange Surcouf.

Franskmennenes monster ble først overgått av japanerne i 1943 – disse 122 m lange ubåtene i I-400-klassen hadde blant annet tre fly om bord.

Japanernes kjempe ble verdens siste undervannskrysser. Det 6000 tonn tunge fartøyet både dykket og beveget seg sakte under vann, og det var klart at monsterubåtene ikke var verdt prisen.

Monsteret forsvant fra overflaten

De mistroiske britene ville ha Surcouf så langt vekk så mulig og endte med å sende ubåten til Tahiti, der den skulle beskytte øya mot et japansk angrep.

Den 12. februar 1942 seilte Surcouf mot sin nye destinasjon og skulle etter planen ha seilt gjennom Panama-kanalen syv dager senere. Men Surcouf dukket aldri opp, og besetningen sendte ikke noe nødrop over radioen.

Ingen vet hva som skjedde med båten, men viseadmiral Horton og hans landsmenn gråt neppe over tapet.

I kjølvannet av ulykken oppsto det til og med noen konspirasjonsteorier om at britene skulle ha iscenesatt senkingen selv.

Ifølge én teori skulle et mytteri om bord på ubåten ha vært så godt under oppseiling at britene ville stoppe besetningen før de seilte i hendene på tyskerne. For å unngå det skulle den britiske flåten ha latt bombefly rydde problemfartøyet av veien.

Men den mest trolige forklaringen på Surcoufs endelikt er at ubåten ble truffet av et amerikansk militærtransportskip den 18. februar.

Skipet Thompson Lykes meldte den dagen om en kollisjon med “et uidentifisert fartøy som antakelig sank med det samme kl. 22.30.”

Skipets kaptein beskrev hvordan det fremmede fartøyet lå “meget lavt i vannet eller delvis neddykket” og at:

“Fraktskipet smadret frontalt inn i objektet med et kraftig støt og passerte over det.”

Alt tydet på at transportskipet hadde kollidert med en ubåt, men amerikanerne fant ingen spor etter det ukjente fartøyet, og vraket av Surcouf har heller ikke dukket opp siden.

Likevel antok en granskningskommisjon at den gigantiske ubåten var fartøyet som ble truffet.

I den franske leiren var sorgen over ubåtens tilintetgjørelse åpenbar:

“Det ulykkelige tapet av Surcouf er et ekstremt hardt slag for den frie franske marinen,” uttalte marinens stabssjef.

Franskmennene har aldri siden prøvd å bygge en ny monsterubåt. Drømmen om en uovervinnelig ubåtkrysser gikk til bunns med Surcouf.