Motstandsbevegelsen i Danmark startet langsomt
Den danske motstandsbevegelsen spiret allerede i begynnelsen av okkupasjonen, men det var først etter 1942 at aksjonene for alvor tok til.
I 1943 fikk den britiske organisasjonen SOE bedre fotfeste i Danmark, og med sammenbruddet i samarbeidspolitikken den 29. august 1943 ble motstandsarbeidet ytterligere intensivert.
Det er flere grunner til at det tok litt tid før motstandsbevegelsen var fullt etablert i Danmark. Ikke minst at det i de første årene av okkupasjonen av Danmark var en viss støtte for regjeringens samarbeidspolitikk.
Fra 1940 til 1943 var motstandsbevegelsen også ukoordinert, da den primært besto av mindre og uavhengige grupper.
Studentenes Etterretningstjeneste deler ut flygeblad på rådhusplassen, 5. mai 1945.
Churchill-klubben, også kalt Churchill-gruppen, var en av de første organiserte motstandsgruppene. Gruppen ble opprettet så tidlig som i 1940, og beskjeftiget seg primært med hærverk, ildpåsettelse og våpentyverier.
Til tross for at enkelte ble fengslet i mai 1942 klarte noen medlemmer av Churchill-gruppen å forbli aktive til slutten av krigen.
Motstandsbevegelsen hadde politiske røtter
Motstandsbevegelsen var ikke egentlig en folkebevegelse, selv om man umiddelbart skulle tro det. I stedet dukket det opp flere grupper basert på politiske holdninger.
BOPA var dermed kommunistisk, Ringen sosialdemokratisk og Studentenes Etterretningstjeneste konservativ og antikommunistisk.
I tillegg hadde de forskjellige motstandsgruppene hver sin struktur. Noen var bare en felles gruppe, mens andre var delt inn i flere mindre grupperinger, slik at hvis én gruppe ble snappet opp, kunne motstandsarbeidet fortsette ufortrødent.
Ting endret seg imidlertid den 16. september 1943, da Danmarks Frihedsråd ble opprettet. Hensikten var å ha ett overordnet organ for den danske motstandsbevegelsen i stedet for mange uavhengige grupper.
BOPA medlemmer poserer foran en pansret buss under okkupasjonen.
Frihetsrådet besto av representanter fra flere etablerte illegale organisasjoner, herunder Frit Danmark, Ringen, Dansk Samling og DKP.
Etter 2. verdenskrigs avslutning og frigjøringen av Danmark spilte Frihetsrådet en avgjørende rolle - ikke minst i forhold til rettsoppgjøret.
Formålet med motstandsbevegelsen
Hensikten med motstandsbevegelsen var bl.a. å vise misnøye med den danske samarbeidspolitikken og å motarbeide tyske Wehrmacht i Danmark. Noen grener av motstandsbevegelsen ønsket også å etablere en form for undergrunnshær.
På denne måten kunne danske aktivister bistå i tilfelle en alliert invasjon. Og dette var ikke utenkelig, da slike planer var på tegnebrettet til engelskmennene.
På Jylland var det stort fokus på jernbanesabotasje. Wehrmacht fraktet nemlig både råvarer, materiell og menn gjennom Jylland, da dette var den beste ruten til og fra Norge.
Totalt ble det gjennomført 1526 jernbanesabotasjer i Danmark i perioden november 1942 til mai 1945. 1103 av sabotasje-handlingene ble begått i 1945. Det vil si da Tyskland allerede var på knærne.
Bare 321 av de i alt 1526 jernbanesabotasjene ble utført på Fyn og Sjælland - resten skjedde langs jernbanelinjene på Jylland.
I København og omegn var motstandsbevegelsen spesielt aktiv når det gjaldt industrisabotasje og likvideringer. Den spilte også en viktig rolle i evakueringen av de danske jødene i oktober 1943.
Medlemmene Gudrun Fiil og Ole Geisler fotografert foran Hvidsten Kro etter frigjøringen.
Kjente danske motstandsgrupper:
- Churchill-klubben var en av de første organiserte motstandsgruppene i Danmark. Gruppen besto av unge gutter og menn fra Aalborg
- Hvidstengruppen var en såkalt ”mottaksgruppe” som plukket opp ammunisjon, våpen, menn m.m. som SOE slapp ned over Randers-området
- BOPA het opprinnelig KOPA for Kommunistiske partisaner. Det ble senere endret til Borgerlige partisaner, men gruppen var fortsatt kommunistisk. BOPA utførte adskillige sabotasjeaksjoner
- Holger Danske utførte både likvideringer og sabotasjeaksjoner. Blant deres mest kjente medlemmer er Flammen og Citronen
- Ringen ble ledet av Frode Jakobsen, som senere var med på å stifte Frihedsrådet. Ringen het tidligere Dansk Studiering, og var bl.a. aktiv i distribusjonen av illegalt materiale
- L-gruppene sto i spissen for likvideringer av dansker i tysk tjeneste, tystere, medlemmer av Wehrmacht etc.
- Studentenes Etterretningstjeneste besto primært av studenter fra gymnas og universitet. De distribuerte bl.a. et illegalt blad og samlet inn militær etterretning.
Flere typer av motstandsaksjoner
Mange tror feilaktig at alle grener av den danske motstandsbevegelsen begikk sabotasjehandlinger og likviderte høytstående tyskere og angivere - men dette er langt fra tilfelle. For selv om en stor del av de kjente motstandsgruppene i Danmark, som BOPA og Holger Danske, var kampgrupper, gjaldt ikke dette alle.
For å lykkes med sabotasje, måtte man ha våpen, sprengstoff og soldater med kunnskap om prosessen. Noen typer sprengstoff og våpen kunne stjeles direkte fra Wehrmacht, mens andre måtte skaffes utenfra.
Av den grunn ble det opprettet motstandsgrupper som primært sto for innsamling og transport. Hvidstengruppen er trolig den mest kjente av oppsamlingsgruppene.
Motstandsbevegelsen ble populær mot slutten av krigen
Til tross for den økende faren ved å være motstandsmann eller -kvinne, meldte stadig flere frivillige seg til motstandsbevegelsens arbeid de siste årene og månedene av okkupasjonen.
Statistikken viser at spesielt yngre menn ble med i motstandsbevegelsen, men det var nå ikke unormalt å se eldre personer og kvinner i motstandsbevegelsen.
Jernbanesabotasje på Fyn under okkupasjonen.
Etter samarbeidspolitikkens kollaps slo tyske Wehrmacht hardt ned på illegal aktivitet. Man risikerte derfor både tortur, fengsling, arbeidsleir, henrettelse osv. hvis man ble tatt. Likevel ble flere dansker en del av motstandsbevegelsen.
Ifølge Nationalmuseets og Frihetsmuseets motstandsdatabase kom antall medlemmer i motstandsbevegelsen opp i over 88 500 personer før okkupasjonens opphør.
Noen sluttet seg imidlertid til først mot slutten av okkupasjonen, da det ble klart at de allierte kom til å vinne krigen.
Medlemmer av Holger Danske-gruppen pågriper mistenkte nazi-sympatisører i mai 1945.
Nordisk motstand og samarbeid under 2. verdenskrig
Skandinavia var tenkt som en del av Hitlers ”Lebensraum”. De nordiske landene håndterte dog 2. verdenskrig forskjellig.
Der Danmark tok utgangspunkt i en samarbeidspolitikk etter å ha blitt okkupert av tyskerne den 9. april 1940, reagerte Norge, Sverige og Finland annerledes på krigsutbruddet.
- Sverige forholdt seg nøytral under hele 2. verdenskrig – men var likevel i høy grad underlagt tyskernes nåde. Landet støttet dog den norske motstandsbevegelsen og tok imot de danske jødene i 1943.
- Norge forsøkte også å holde seg nøytral, men landets rolle i transporten av jernmalm gjorde oss til en attraktiv alliert. Den 9. april 1940 flyktet både den norske regjeringen og kongefamilien. Det ble opprettet motstandsgrupper i Norge, som blant annet samlet inn etterretning og utførte sabotasjehandlinger. Tyske hevntokt mot befolkningen fulgte.
- Finland inngikk våpenavtaler med Nazi-Tyskland og hadde et militært samarbeid med dem gjennom 2. verdenskrig. Finlands innbitte kamp rettet seg mot Sovjetunionen, og landet utnyttet støtten fra tyske Wehrmacht til å bekjempe denne trusselen.
Betydningen av den danske motstandsbevegelsen
Flere forskere påpeker at den danske motstandsbevegelsen ikke hadde noen avgjørende betydning for tyskernes fremrykking eller mottak av materiell. Dette gjelder særlig jernbanesabotasjen på Jylland.
Enkelte transporter ble forsinket på slutten av 2. verdenskrig mens de kjørte gjennom Jylland, men en stor del av transportene ble gjennomført uten forsinkelser grunnet jernbanesabotasje.
Dette skyldes i stor grad at motstandsbevegelsen aldri fikk gode nok instrukser og veiledning i hvordan sabotasjeaksjonene mot jernbanene skulle planlegges og gjennomføres operativt.
Man kan imidlertid argumentere for at motstandsbevegelsen som symbol og deres aksjoner var avgjørende for at Danmark etter okkupasjonen ble sett på som et alliert land. For selv om Danmark var okkupert og ikke hadde et bestemt valg, ga samarbeidspolitikken et annet inntrykk.
Den britiske statsministeren Winston Churchill kalte f. eks. Danmark for "Hitlers tamme kanarifugl" før motstanden tok til. Churchill trakk imidlertid denne uttalelsen tilbake senere.
Danmark ville dermed ha vært i en mer prekær situasjon hvis motstandsbevegelsen ikke hadde vært aktiv, og dermed vist at okkupasjonen ikke var en akseptert tilstand.
Den politiske betydningen av sabotasjeaksjonene og motstandsbevegelsens aktiviteter var således mer fremtredende enn deres militære betydning