Nanjing-massakren overgår selv ditt verste mareritt

Da japanske soldater erobret den daværende kinesiske hovedstaden Nanjing etter harde kamper, utviklet byen seg til et sant helvete. Skrik fra voldtatte kvinner gjenlød i gatene dag og natt, og soldatene gjorde halshogging til en sport.

Da japanske soldater erobret den daværende kinesiske hovedstaden Nanjing etter harde kamper, utviklet byen seg til et sant helvete. Skrik fra voldtatte kvinner gjenlød i gatene dag og natt, og soldatene gjorde halshogging til en sport.

Imageselect

Mens fanatiske japanske soldater presser de siste restene av den kinesiske hæren ut av Shanghai, møtes en gruppe høytstående japanske offiserer 15. november 1937 i et forlatt hus. Her, hvor kanonenes torden bare kan høres som en fjern rumling, har Japans 10. armé etablert et midlertidig hovedkvarter.

Motstanden i Shanghai er i ferd med å bli nedkjempet, men erobringen av den kinesiske havnebyen har tatt ydmykende tre måneder og kostet 40 000 japanere livet. Den høye prisen har overbevist den keiserlige hærledelsen i Tokyo om at all videre fremrykking må stoppe. I stedet vil styrken etablere en forsvarslinje ca. 100 km inne på det kinesiske fastlandet.

Men ordren fra Tokyo vekker ingen entusiasme blant de forsamlede offiserene. Mest av alt vil de storme lenger inn i landet og erobre Kinas nye hovedstad, Nanjing. Major Terada Masao er den første som snakker:

"Den kinesiske hæren trekker seg tilbake til hovedstaden akkurat nå. Vi må krysse linjen og forfølge dem til Nanjing."

Masaos ord har vekt. Han står som en stolt samurai i kakiuniform – og offiserene bifaller innlegget hans. De er overbevist om at all kinesisk motstand vil bryte sammen når landets hovedstad faller. Nanjing er nøkkelen til Kina.

"Hvis vi skal løse denne krisen raskt, må vi utnytte det faktum at fienden slikker sine sår akkurat nå, og erobre Nanjing." Den japanske generalen Iwane Matsui

En spak stemme melder seg i debatten. Major Iketani Hanjiro minner forsamlingen om at slaget om Shanghai har kostet dyrt, og at styrkene er utmattede. I stedet for et massivt angrep på Nanjing foreslår han nålestikkaksjoner mot byen.

"Det er viktig at vi går videre med stor forsiktighet", advarer Hanjiro, men hans ord faller for døve ører. Alle andre offiserer er enige i Masaos aggressive strategi: Den japanske hæren må marsjere fulltallig mot Nanjing og knuse fienden én gang for alle.

At offiserene ser bort fra hærkommandoens ordre, er virkelig mytteri, men de er enige om at offensiven er den beste måten å vinne krigen på. Selv nyutnevnte øverstkommanderende for 10. armé, Iwane Matsui, er med på ideen.

"Hvis vi skal løse denne krisen raskt, må vi utnytte det faktum at fienden slikker sine sår akkurat nå, og erobre Nanjing," forklarer Matsui i et telegram hjem til Tokyo.

Tre dager senere beordrer han troppene sine til å gå videre mot den kinesiske hovedstaden, 270 km unna. Soldatene er klare til å fjerne skammen over den langsomme erobringen av Shanghai. Nå er det Nanjing som gjelder. Med dagsmarsjer på 40 km stormer de frem mot det nye målet, og underveis vokser deres kampånd og hevntørst.

Ingen av soldatene aner noe om at de i de kommende ukene vil begå noen av 2. verdenskrigs mest bestialske forbrytelser mot byens sivile befolkning.

Ved utgangen av 1937 hadde Japan erobret tre av Kinas største byer. Soldatene trengte bl.a. frem fra Mandsjuria (mørkeblått), som hadde vært på japanske hender siden 1932.

© Shutterstock

Kinas soldater lignet på hjemløse

Militæroffensiven mot Nanjing var kulminasjonen på tiår med strid mellom Asias to mektigste makter. Men der Kina på 1920-tallet ble plaget av interne konflikter mellom det nasjonalistiske partiet Kuomintang og kommunistene, sto Japans imperium økonomisk og teknologisk så sterkt at landet kunne stille territoriale krav til Kina.

Japanerne mente at de hadde rett på Mandsjuria – et område i det nordøstlige Kina som både Japan og Russland siden 1800-tallet hadde hatt kontrollen over med jevne mellomrom.

Da den økonomiske depresjonen rammet Japan tidlig på 1930-tallet, ble ønsket om å få kontroll over kinesiske råvarer bare enda større. Striden blusset for alvor opp med Japans invasjon av Mandsjuria i 1931.

Kineserne klarte ikke å tvinge Japan ut av landet, og etter seks års okkupasjon med spredte lokale sammenstøt ble krigen en realitet sommeren 1937. Japan angrep den tidligere hovedstaden Beijing og erobret mer og mer av Kina, til hæren til slutt hadde erobret den viktige havnebyen Shanghai.

Men invasjonen hadde ikke gått så lett som japanerne hadde forutsett. På tre måneder hadde 100 000 japanske soldater mistet livet.

Mange av Nanjings nye bygninger var vestlig-inspirerte, inkludert Nasjonalteateret, som sto ferdig i 1936.

© ScareCriterion12

Nanjing var Kinas mest moderne by

"Fra en kvelende, tilgrodd landsby, gjemt bort bak den enorme bymuren, har Nanjing nå utviklet seg til å bli en av Kinas mest progressive metropoler." Dette skrev National Geographic-journalisten Julius Eigner etter et besøk i den kinesiske hovedstaden i 1937.

Eigner hadde første gang besøkt Nanjing ti år tidligere. På den tiden var store deler av byen en ruin som et resultat av den kinesiske borgerkrigen, der 300 000 innbyggere levde stort sett uten elektrisitet og avløpsanlegg.

Men etter at nasjonalistpartiet Kuomintang, ledet av Chiang Kai-shek, erobret Nanjing og kåret byen til Kinas hovedstad i 1927, flyttet tusenvis av mennesker inn, og innbyggertallet nådde over en million. Tallrike nye bygninger skjøt opp i landets nye hovedstad, mange i vestlig art deco-stil skapt av berømte arkitekter.

Det var derfor en hær av utmattede og sinte soldater som marsjerte mot Nanjing i slutten av november 1937. Men det var ingen vei utenom – fienden måtte beseires for enhver pris hvis Japans posisjon som Asias stormakt skulle befestes.

Militærledelsen i Tokyo erkjente også raskt at det var umulig å stoppe de japanske generalene, og endret strategi. 28. november erklærte hærledelsen seg enig i oppdraget. Holdningen nå var at okkupasjonen av hovedstaden ville ydmyke Kinas leder, Chiang Kai-shek, i en slik grad at regimet hans ville kollapse.

Som forventet beseiret japanerne fienden underveis, men motstanden var større enn forventet. I noen av byene hadde de kinesiske soldatene forskanset seg i såkalte pill-boxes – små, befestede betongbunkere – og japanerne mistet mange menn i forsøket på å bryte ned det sterke forsvaret.

Chiang Kai-shek var ikke bare Kinas politiske leder, men også landets øverste hærfører.

© Flickr

De kinesiske troppene manglet Imidlertid både ressurser og erfaring. Da krigen mot Japan brøt ut, hadde Chiang Kai-shek nettopp begynt på sin ambisiøse plan om å modernisere landets hær. De fleste av soldatene hadde ikke fått ordentlig opplæring, og mange av dem var ganske unge. Som den japanske soldaten Shiro Azuma skrev om en gruppe erobrede kinesiske tropper:

“De så ut som en flokk med hjemløse, og alle hadde et idiotisk uttrykk i ansiktet. Det føltes ganske tåpelig at vi hadde slitt med livet som innsats mot disse uvitende slavene. Noen av dem var ikke mer enn 12-13 år gamle gutter.”

“Kjemp til døden”

Historiene om japanernes vellykkede offensiv skapte panikk blant de gjenværende innbyggerne i Nanjing. De hadde med egne øyne sett hvordan opptil 3000 sårede soldater ankom byen hver eneste dag i slutten av november.

Da fienden nærmet seg byportene den første uken i desember, hadde alle med penger og de rette forbindelsene for lengst flyktet fra byen. Bare omtrent halvparten av byens ca. en million innbyggere hadde blitt igjen.

  1. desember ble trusselen også for stor for landets leder Chiang Kai-shek. Han flyktet fra sin dødsdømte hovedstad sammen med sin kone.

Dagen før hadde han beordret befalhaver Tang Shengzhi å bli igjen med nesten 90 000 kinesiske soldater og "kjempe til døden".

I et forsøk på å stoppe japanernes fremmarsj ødela kineserne mange broer. Men de ble raskt bygget opp igjen.

© Ullstein bild Dtl./Getty Images

Keiserriket seiret med blitskrig

Tilliten var på topp hos den keiserlige japanske hæren da 80 000 soldater ble beordret til å invadere Kina. Flere toppledere i hærledelsen var overbevist om at hele det kinesiske fastlandet kunne erobres i løpet av noen måneder.

Siden 1931 hadde Japan gjennomført en militarisering av samfunnet, og da keiserriket gikk i krig med Kina i 1937, hadde det Asias sterkeste og mest moderne militære. Kina var derimot splittet av borgerkrig og hadde en utrent militærstyrke.

Den japanske strategien var å utnytte det ulike styrkeforholdet og føre en lynkrig mot kineserne for å ta dem på sengen.

I de tidlige stadiene av krigen viste strategien seg utrolig effektiv. I løpet av få dager i slutten av juli 1937 erobret japanske styrker de store byene Beijing og Tianjin. Angrep på flere byer samtidig med tropper fra hæren, marinen og flystyrken skulle bli en forsmak på nazistenes [blitzkrieg]https://historienet.no/krig/2-verdenskrig/slag-under-andre-verdenskrig/blitskrig-tvang-europa-i-kne?preview_id=38346&preview_nonce=3021495d0b&preview=true&nonce=8a3f2d8e14&cacheClear=true&uid=95d0595af3e811a32a31dd42255864bc, som erobret store deler av Europa et par år etter.

Den japanske lynkrigen stoppet opp i Shanghai, som kineserne hardnakket forsvarte i tre harde måneder. Deretter forsøkte de japanske generalene en rask erobring av Nanjing, men nå var frontene mer fastlåst.

Øverstkommanderende for den japanske hæren, Iwane Matsui, håpet imidlertid ikke at kampene skulle komme så langt. I et forsøk på å unngå blodsutgytelse sendte han 9. desember en rekke fly i luften for å droppe tusenvis av opprop ned over byen.

"Den beste måten å beskytte uskyldige sivile og kulturarven i Nanjing er gjennom overgivelse", sto det i papirene, undertegnet av generalen selv.

“Vi vil være strenge og nådeløse overfor dem som setter seg imot oss, men vennlige og sjenerøse mot dem som ikke viser fiendskap mot Japan. Dere har 24 timer på å overgi dere, ellers vil vi slippe krigens helvete løs.”

Desperat prøvde den kinesiske hærføreren Tang Shengzhi å få sine overordnede til å godta overgivelse. Chiang Kai-sheks svar kunne imidlertid ikke misforstås.

“Vi må forsvare byen med alle krefter. Vi kan ikke gi så mye som en tomme av vår jord fra oss", skrev han i et telegram til Tang 10. desember.

Samme ettermiddag beordret general Matsui sine i alt 50 000 soldater til å angripe.

“Vi SKAL vinne, om det så krever at vi alle sammen dør.” Den japanske generalen Wakizaka Jiro til sine menn

For å erobre Nanjing måtte de japanske soldatene forsere en dyp vollgrav og finne en vei inn gjennom den 20 meter høye muren som omringet byen og hadde motstått angrep siden 1300-tallet.

For general Matsui var det ingen tvil: En vellykket overtakelse av byen ville kreve en knipetangsmanøver der japanerne angrep fire nøkkelpunkter i byens forsvar samtidig, slik at kineserne ikke fikk mulighet til å samle styrkene sine.

Hvis manøveren skulle lykkes, måtte bl.a. Yuhuatai-platået forseres, men det viste seg raskt å bli et helvete for japanerne. I tillegg til det naturlige, ujevne terrenget var sletten plastret med barrikader av piggtråd. De kinesiske soldatene forskanset seg i betongbunkere og skyttergraver, hvorfra de avfyrte et kuleregn mot fienden.

Tusenvis av japanere lå såret på bakken da sletten omsider var erobret, og så å si hele den kinesiske divisjonen på 8000 mann var utryddet.

Også ved Nanjings historiske byporter fløt blodet. Da japanerne fant ut at kineserne ennå ikke hadde sprengt broen over vollgraven til "Opplysningens port" i den sørlige delen av byen, prøvde de intenst å bryte gjennom den lille åpningen mens artilleriet deres bombarderte husene bak.

Men kineserne nektet hardnakket å overgi seg, og da fienden nærmet seg bymuren, tydde kineserne endog til å kaste brennende tømmer på de japanske troppene. Denne desperate innsatsen kunne heller ikke stoppe japanerne. Som general Wakizaka Jiro fortalte troppene sine:

"Vi MÅ vinne, om det så krever at vi alle dør."

Japanske soldater krysser vollgraven foran Nanjing på spinkle flytebroer.

© Asahi Shimbun

Havn ble til et inferno

Etter to dager med vanvittige kamper var det klart at de kinesiske troppene, til tross for manglende trening, var klare til å kjempe til siste bloddråpe. Derfor kom det som noe av et sjokk da general Tang 11. desember mottok et telegram fra Chiang Kai-shek som fullstendig stred mot hans forrige ordre:

"Hvis du ikke kan holde situasjonen under kontroll, benytt anledningen til å trekke tropper fra byen for å opprettholde hæren for fremtidige motangrep."

Hvis det var én ting Chiang Kai-shek fryktet mer enn en japansk invasjon av hovedstaden, var det en ytterligere svekkelse av hans makt. Lederen for nasjonalistpartiet var plutselig nervøs for at en langvarig kamp om byen ville gjøre ham sårbar overfor hans politiske motstandere i kommunistpartiet, som alltid prøvde å snappe makten fra ham.

Selv om Tang leste meldingen fra landets leder med forakt, fulgte han ordren. Kl. 3.00 ba han underoffiserene sine om å trekke alle soldatene ut av byen. Tilbaketrekningen, som ble iverksatt neste dag, forvandlet Nanjing til kaos.

Japanerne jubler oppe på Nanjings historiske bymur etter flere dagers harde kamper.

© Mondadori Portfolio/Getty Images

De kinesiske soldatene inne bak bymurene prøvde å flykte ned til havnen, hvorfra de kunne seile bort langs Changelven. Japanerne hadde begynt erobringen, og alle som hadde på seg uniform eller ble mistenkt for å stå i ledtog med de kinesiske troppene, ble drept.

I et desperat forsøk på å se ut som sivile brøt kinesiske soldater seg inn i butikker for å få fingrene i hverdagsklær. I desperasjon overfalt noen soldater til og med vanlige borgere og rev av dem klærne på åpen gate.

Ved byens havn ble flere hundre mennesker trampet i hjel under horden av flyktninger som kjempet for å få plass på en av de få båtene som var på vei bort fra det gryende helvete.

Hærsjef Tang Shengzhi fikk plass på en av båtene og kunne med forferdelse se tilbake på en by som sto i flammer og holdt på å drukne i skrikene fra de gjenværende byboerne.

Voldtekter og mord ble hverdag

Da de japanske soldatene stormet Nanjing 13. desember, var byen nesten tømt for soldater. Den gjenværende sivile befolkningen på litt over en halv million håpet drapene ville stoppe nå som japanerne overtok makten. Slik skulle det ikke gå.

"Livet til en gris er mer verdifullt enn en kinesers liv. Av den enkle grunn at en gris er spiselig." Den japanske soldaten Shiro Azuma

I flere tiår hadde det japanske folket blitt hjernevasket med hatefull propaganda rettet mot kineserne. I militæret ble soldatene indoktrinert med at et drap på en kineser ikke var annerledes enn å knuse et insekt under støvelen. I sin dagbok skrev den japanske soldaten Shiro Azuma:

"Livet til en gris er mer verdifullt enn en kinesers liv. Av den enkle grunn at en gris er spiselig.”

Samtidig ble soldatene instruert i at deres viktigste egenskap var lojalitet til fedrelandet. Deres eget liv var stort sett ingenting verdt. Shiro Azuma beskrev tankegangen mange år senere:

"Hvis livet mitt ikke var viktig, så ble fiendens liv så mye mindre verdt."

Indoktrineringen kombinert med de blodige kampene de siste seks månedene, hvor utallige japanere hadde sett sine kamerater bli drept, skapte en hatefull stemning som eksploderte under okkupasjonen.

Allerede under erobringen av byen ble kinesere som gikk ut i gatene med armene over hodet for å overgi seg, skutt ned. Hundrevis av menn ble torturert til døde – ofte som en form for sadistisk tidsfordriv for japanske soldater - og opptil 80 000 kvinner ble voldtatt under japanernes seks uker lange og kaotiske okkupasjon av byen.

Som en kinesisk avis skrev tidlig i 1938: "Hver eneste dag er det ikke en time da en uskyldig kvinne ikke blir slept bort av en japansk soldat for å bli voldtatt."

De mest sadistiske japanerne fant raskt ut at de kunne gjøre hva de ville, uten frykt for represalier fra sine overordnede. Da voldtektsmennene begynte å kjede seg, tvang de i stedet familiemedlemmer til å begå incest med hverandre.

På bare noen få uker ble Nanjing forvandlet til helvete på jorden.

“Det var blod overalt. Det var som om himmelen hadde åpnet seg med byger av blod,” mintes Nanjing-borger Tang Shunsan mange år senere.

Utallige uskyldige kinesere ble henrettet ved halshogging. Japanerne plasserte mange avhogde hoder rundt om i byen til skrekk og advarsel.

© Bettmann/Getty Images

Japanske soldater mistet all moral

Voldtekter, halshogginger, tvungen incest og å bli brent levende ble vanlig for kinesiske sivile og krigsfanger under okkupasjonen av Nanjing, som fikk frem det verste i de japanske soldatene.

Tang var en av de heldige som overlevde møtet med de japanske soldatene. Den uskyldige skomakerlærlingen ble tatt til fange av japanerne og sammen med hundrevis av andre ført til en massegrav i utkanten av byen. Det store hullet var allerede fylt med døde kinesere, og de nye fangene ble beordret til å stille seg på hver side av den enorme graven.

Etter dette begynte soldatene uhemmet å henrette fangene én etter én.

Først halshogget de fangene og løftet stolt sine blodige trofeer opp til himmelen før de hev dem ned i graven som kasserte kålhoder på en gjødselhaug. Senere, da soldatene ble slitne i armene av alle halshoggingene, nøyde de seg med å skjære halsen over på fangene. Det ble Tangs redning.

Da en fange foran ham i rekken ble kuttet opp fra øre til øre, falt han bakover og rev Tang med seg. Ingen av soldatene la merke til at den unge mannen ved et uhell hadde ramlet ned i massegraven. Tang lå helt stille mens flere lik ble dynget over ham.

Da soldatene forlot massegraven, ble noen få igjen og stakk bajonetter i de blodige likene for å forsikre seg om at alle var døde. Tang ga ikke lyd fra seg da bajonettene gjennomboret ham flere ganger. Han ble funnet noen timer senere av to venner som fikk brakt ham i sikkerhet hjemme hos seg.

Danske Bernhard Sindberg reddet tusenvis av kinesere fra massakren ved å gjemme dem på sementfabrikken han jobbet på.

© UtCon Collection/Imageselect

Ett enkelt lys i mørket

Det fantes imidlertid én oase av godhet midt i alt ondskapen. Vest for Nanjing sentrum lå det en internasjonal sikkerhetssone som var opprettet for å beskytte kinesiske sivile mot de invaderende japanerne. Området huset flere kinesiske regjeringsbygninger og dessuten den amerikanske ambassaden og et sykehus.

Initiativtakerne til sonen var 27 utenlandske misjonærer, journalister og leger ledet av den tyske forretningsmannen John Rabe. Egentlig skulle sonen oppløses noen få dager etter at japanerne tok over byen, men fordi blodsutgytelsene bare økte de neste ukene, ble sonen beholdt.

Nazisten John Rabes heltemodige gjerninger er blitt skildret i den kinesisk-tyske filmen “John Rabe” fra 2009.

© Imageselect

Offisielt anerkjente japanerne aldri den internasjonale sikkerhetssonen, men siden Japan var i allianse med Tyskland og Rabe et fremtredende medlem av nazipartiet, var han i stand til å sikre at de herjende soldatene stort sett respekterte områdets nøytralitet.

Tusenvis av kinesere ble blant annet skjult på Rabes Siemens-fabrikk og fikk mulighet til å flykte uten at japanerne ante uråd.

Etter seks ukers kaotisk okkupasjon erklærte Japan at Nanjing nå var under japansk herredømme. Kort tid etter stoppet blodsutgytelsene, og mange av soldatene ble trukket ut av byen for å kjempe andre steder. Mer enn 100 000 kinesere var på dette tidspunktet blitt drept – og en tredjedel av byen brent ned.

Det ble anslått at japanerne ødela eiendom for til sammen 972 millioner dollar, noe som tilsvarer 18,2 milliarder dollar i dag.

Hjemme i Japan ble erobringen av Nanjing møtt med jubel i befolkningen, men massakrene ble holdt skjult. De fleste forventet at nå ville hele Kina falle, men da de arrogante japanerne fremmet noen svært harde betingelser for en kapitulasjon, ble de avvist av kineserne.

På museet for massakren i Nanjing står tusenvis av tomme par sko på rad og rekke for å symbolisere de kinesiske ofrene.

© Jie Zhao/Getty Images

Gjenferdene fra Nanjing påvirker fortsatt

I 2014 ble datoen 13. desember, dagen for utbruddet av Nanjing-massakren, gjort til nasjonal minnedag i Kina. I mellomtiden har japanerne i flere tiår slitt med å anerkjenne sitt lands rolle i grusomhetene.

Siden 1955 har Nanjing blitt nevnt i japanske lærebøker, men omfanget av massakren er blitt sensurert eller fjernet helt av den japanske regjeringen. Og først siden 1994 har elevene fått lære at landets hær under 2. verdenskrig var skyld i 20 millioner drepte, spesielt i Kina.

De få japanske soldatene som har stått frem og fortalt om sin medvirkning i massakren, er blitt kritisert i mediene og har til og med mottatt drapstrusler. Det ledende medlemmet av Det liberale demokratiske parti, Shintaro ishihara, uttalte i 1990:

“Folk sier at japanerne sto bak et holocaust i Nanjing, men det stemmer ikke. Det er en historie som kineserne har funnet på."

Den dag i dag sår enkelte japanske historikere tvil om omfanget av massakren.

I stedet ble kampene bare enda hardere, og da Japan bombet Pearl Harbor i 1941, måtte det mektige keiserriket snart kjempe på mange fronter. 8. september 1945, åtte år etter den opprørende massakren, møttes kinesiske og japanske generaler i Nanjing for å signere kapitulasjonen til de rundt én million japanske troppene som fremdeles sto i Kina.

I 1948 ble general Iwane Matsui dømt til døden av Den internasjonale domstolen i Haag som ansvarlig for Nanjing-massakren. Samme år ble tre japanske militærpersonell henrettet av den kinesiske regjeringen for sin medvirkning til de forferdelige hendelsene. Deretter begynte det mørke kapitlet i historien å bli skjøvet i bakgrunnen, og i flere tiår var massakren praktisk talt ukjent utenfor Kina.

I Japan blir omfanget av grusomhetene fortsatt diskutert, men vitnesbyrdene taler for seg selv. Amerikanske George Fitch oppholdt seg i Nanjings internasjonale sikkerhetssone. For ham var det ingen tvil – krigsforbrytelsene som ble begått i Nanjing, var noe verden aldri før hadde sett:

“Det er en historie om en nesten utenkelig forbrytelse. Det er en historie om en horde av degenererte kriminelle som utøvde ufattelig bestialitet mot et fredelig, vennlig og lovlydig folk. Jeg tror at forbrytelsene er uten sidestykke i moderne historie.”