Nazi-general ble kidnappet på Kreta

“Er dette generalens bil,” spør Fermor på prikkfritt tysk, mens han bøyer seg ned for å kikke inn frontruten. Sjåføren studerer Fermor spørrende og lar blikket gli videre til Stanley. Da sjåføren registrerer at begge mennene er iført tyske politiuniformer, mumler han bekreftende “Ja, ja.”

Som på et usynlig signal strømmer det i samme sekund mennesker frem fra alle kanter, og nå går det unna: Mens Fermor og en av hjelperne drar generalen ut av bilen, tar Moss seg av sjåføren, som redselsslagen griper etter en maskinpistol.

Før han får tak i våpenet, slår Moss ham i hodet med en kølle, og han faller livløs sammen over rattet. Moss går straks i gang med å bakse den sårede mannen ut av bilen, akkompagnert av ukvemsord og raseriutbrudd fra general Kreipe.

Generalen stritter imot av alle krefter mens kidnapperne forsøker å tvinge ham ut av passasjersetet.

Det må fire mann til for å buksere Kreipe inn i baksetet på bilen. Først da han får en kniv mot strupen, slutter han å gjøre motstand. I stedet begynner han å gjenta, som i transe:
“Hvor er kasketten min? Hvor er kasketten?”

Lettet over at første del av operasjonen er vellykket, setter Moss seg bak rattet, og ved siden av ham sitter Fermor. I baksetet sitter Kreipe og tre greske motstandsfolk, som holder den gjenstridige generalen i sjakk.

Ved veikanten står fire andre grekere, som har sin fulle hyre med å få den sårede sjåføren på beina. Idet Opelen kjører vekk, vinker de farvel.

Hatet sås

Helt siden tyskerne okkuperte Kreta i mai 1941, har motstandsbevegelsen på øya innbitt prøvd å bekjempe den nazistiske overmakten. Hatet til tyskerne er stort og gjennomsyrer hver by og hver en flekk på middelhavsøya.

Forholdet mellom de to partene har helt klart ikke blitt bedre av at tyskerne har svart med grusomme hevnaksjoner hver gang partisaner på øya har grepet til sabotasje eller overfalt fienden.

Nazistene har truet med å henrette ti kretere for hver tysker som dør, og ved inngangen til 1944 er øya herjet av ødeleggende kamper. Alt er kaos, byer står i flammer, kirkegårdene er overfylte, og menn, kvinner og barn har flyktet opp i fjellene.

Særlig en mann er inderlig avskydd av øyboerne, general Friedrich Wilhelm Müller – kjent som “Slakteren fra Kreta”.

Han går for å være en tyrann av verste sort og hovedmannen bak de brutale gjengjeldelsesaksjonene som har gjort en rekke kretiske kvinner til enker. Han skal ha utstedt en stående ordre til troppene sine: “Henrett enhver som blir arrestert, ødelegg og brenn uten nåde.”

De allierte har fulgt utviklingen på Kreta med bekymring, og i den egyptiske hovedstaden Kairo har det allierte militære hovedkvarteret bestemt at general Müller skal fjernes.

To britiske agenter, Patrick Leigh Fermor og William Stanley Moss, er valgt ut til å utføre oppdraget, med støtte fra partisaner på Kreta.

Men aksjonen er svært forsinket etter en rekke mislykkede forsøk på å nå Kreta med fallskjerm. Patrick Leigh Fermor har riktignok klart å lande, men Moss og to grekere, George Tirakis og Manoli Paterakis, har etter 13 forsøk måttet gi opp å ankomme luftveien – dårlig vær og tysk antiluftskyts har forpurret landingen.

I stedet har de blitt seilt fra Egypt til Kretas sørkyst, der de to måneder forsinket går i land i ly av mørket i april 1944.

I tillegg til en skare lokale partisaner, befinner også Patrick Leigh Fermor seg i velkomstkomiteen på stranden.

På forbløffende kort tid har Fermor skiftet utseende, og ser nå ut som en innfødt – ansiktsfargen er merket av solen, og han har anlagt bart. Han kan fortelle de nyankomne at planene er blitt noe endret.

General Müller har reist for litt over en måned siden, men ut fra tankegangen at den ene tyske generalen kan være like god – eller ond – som den andre, foreslår han at de bortfører Karl Heinrich Kreipe i stedet. Han leder tyskernes 22. panser­grenaderregiment, som opererer på Kreta.

I dagene frem mot kidnappingen har operasjonsgruppen vandret langs geitestier over fjell, gjennom uttørkede elveleier og over endeløse, timianduftende sletter nordover mot Iráklio.

Nettene har mennene tilbrakt i huler og i hus hos lokalbefolkningen, der de er blitt gjestfritt bevertet med geitemelk, egg, stekte geite­testikler og ikke minst det lokale brennevinet raki.

En hemmelig agent fra Iráklio, grekeren Micky Akoumianakis, hvis far er drept av tyskerne, kommer på et tidspunkt i kontakt med selskapet.

Han bor i Knossos, ganske nær generalens villa, og kan følge generalens bevegelser på nært hold. Sammen med Fermor påtar han seg oppgaven å utspionere generalen, mens resten av gruppen etablerer et samlingspunkt i fjellene over landsbyen Kastamonitsa.

Planen tar form

I første omgang er planen at generalen skal bortføres fra villaen, men rekognoseringen til Akoumianakis og Fermor avslører at det er så godt som umulig. Villa Ariadne er gjerdet inn med tre rader elektrisk piggtråd og dessuten skarpt bevoktet.

Dermed er den eneste muligheten å kidnappe Kreipe når han kjører ubeskyttet hjem fra arbeid i hovedkvarteret i byen Iráklio. Det skjer som regel etter mørkets frembrudd, for overvåkningen har vist at Kreipe vanligvis arbeider til cirka kl. 20.

Etter mange timers diskusjon legger operasjonsgruppen en plan for hva som skal skje etter kidnappingen. Med kasketten til generalen på hodet skal Fermor gi seg ut for å være offiser.

Han skal sitte i forsetet ved siden av Moss, som skal kjøre bilen – med generalen i baksetet – gjennom alle de tyske vaktpostene i Iráklio og videre ut mot kysten. Ved en landsby skal tre mann gå ut av bilen sammen med generalen og fortsette til fots mot fjellet Ida, der de senere skal møte de fire som tar vare på Kreipes sjåfør.

Et sted på fjellet befinner det seg en agent med en radiosender, og han skal melde til Kairo at generalen er klar til å bli avhentet fra sørkysten av øya.

For å vinne tid og forvirre tyskerne skal Fermor og Tirakis – umiddelbart etter å ha satt av Moss, to greske motstandsfolk og fangen – kjøre generalens bil ut til en øde strand som tidligere har fungert som anløpssted for allierte ubåter.

Hensikten er å lure tyskerne til å tro at kidnapperne allerede har forlatt øya med Kreipe. For å overbevise fienden om at de lokale ikke har noe med kidnappingen å gjøre, skal de to mennene legge falske spor i bilen i form av en engelsk militærhjelm, en frakk og noen tomme, engelske sigarettesker.

I forsetet skal de dessuten plassere et brev til de tyske myndighetene. Brevet har følgende ordlyd:

“General Kreipe er for kort tid siden tatt til fange av britiske kommandotropper. Når De leser dette, er han og vi på vei til Kairo. Vi ønsker uttrykkelig å understreke at kuppet er utført uten hjelp fra kretere eller kretiske partisaner.

Dere har vårt ord på at generalen deres er krigsfange og vil bli behandlet slik rangen han har tilsier.

Å foreta represalier mot lokalbefolkningen vil være både uberettiget og urettferdig.”

Generalens vimpel baner vei

Inntil videre går alt etter planen, og i baksetet av bilen avfinner general Kreipe seg forholdsvis raskt med situasjonen, muligens fordi Fermor har beroliget ham med at han ikke kommer til å bli drept.

Det kommer ikke en lyd fra generalen da Opelen i løpet av kvelden passerer i alt 22 tyske kontrollposter. Likevel har kidnapperne hjertet i halsen da de kjører gjennom Iráklio, som er svart av tyske soldater på vei hjem fra kino.

Vimplene på generalens bil virker nesten magisk på vaktene, som ærbødig gjør honnør bare ved synet. Men på vei ut av Iráklio må bilen kjøre gjennom en smal port, og generalen blir tvunget ned på gulvet foran baksetet.

Idet kidnapperne er på vei gjennom porten, gjør vakten tegn til at bilen skal stanse, før han målbevisst setter kurs mot Fermor på høyre side av bilen.

I baksetet er de tre grekerne nå i full beredskap og har våpnene klare. Da vakten er kommet nesten bort til ham, roper Fermor: “Generalens vogn!” Uten å vente på tyskerens reaksjon gir Moss full gass, og til sin lettelse ser han i bakspeilet at vakten gjør honnør.

Etter et par timers kjøring kommer kidnapperne fram til stedet der generalen, Moss og to av grekerne skal gå av. Generalen beklager seg over at han har slått beinet, og humper av sted. Ettersom det ikke er noen sti å følge, må mennene klatre oppover klippene og bære den tettbygde Kreipe over de verste hindringene.

I mellomtiden er Fermor og den greske makkeren hans på vei ut til kysten med bilen til generalen, en tur som forløper helt etter planen. De legger igjen brevet på forsetet og vandrer gjennom natten i retning landsbyen Anógia.

Her skal de møte resten av kidnapperne og byttet. Etter en lang natts vandring tar Moss, Kreipe og de to grekerne en pause ved femtiden neste morgen, mens de venter på at det blir lyst nok til at de kan orientere seg og fortsette til en elv som renner ganske nær Anógia.

Generalen er blitt mer snakkesalig og forteller at han spilte kort kvelden før, og derfor var kommet sent av sted fra hovedkvarteret.

Ved daggry trasker mennene videre til de når elva. Utmattet legger Kreipe seg ned, men idet han tar av seg frakken, oppdager han at han har mistet ridderkorset som han ble tildelt etter kampen om Leningrad. Tapet av kasketten og nå også den høythengende ordenen, slår ham helt ut.

Ved elva skriver Moss et brev til en landsmann, agenten Tom Dumbabin, som oppholder seg på fjellet Ida. Moss ber ham om å underrette Kairo via radiosender om at kidnappingen er gjennomført etter planen. En av grekerne blir sendt av gårde med brevet.

Mens solen klatrer høyere på himmelen, tar Moss seg en lur, men han blir vekket brått av en opphisset Manoli Paterakis: “Tyskerne er der! Anógia er full av tyskere!” advarer han.

På rekordtid gjør gruppen seg klar til å vandre lenger opp i fjellene, og Kreipe går på, selv om han er utmattet og har vondt i beinet. Flukten blir imidlertid ikke lang – etter bare et kvarter finner mennene en fjellhule, gjemt bak et forheng av bregner. Her kryper de i skjul.

Klappjakten innledes

Ingen tyskere kommer i nærheten, men ved 17.30-tiden blir stillheten i fjellene brutt av larmen fra et lavtflygende tysk fly, og kort etter er luften fylt med flygeblader som flagrer mot bakken som høstløv.

Mennene våger seg ut av hulen for å få tak i bladene, og som de trodde, handler de om kidnappingen. Ordlyden er ikke til å misforstå, selv om bokstavene er smurt utover, og flygebladene åpenbart trykt i all hast:

“Til alle kretere. I natt ble den tyske general Kreipe bortført av banditter. Han blir for øye-blikket holdt skjult i Kretas fjell, og befolkningen kan ikke være uvitende om hvor han befinner seg. Hvis generalen ikke vender tilbake i løpet av tre dager, kommer alle opprørske landsbyer i Iráklios omegn til å bli jevnet med jorden, og det kommer til å bli gjennomført de alvorligste represalier mot sivilbefolkningen.”

Slukøret konstaterer kidnapperne at tyskerne ikke har lest brevet som ble etterlatt i generalens bil. Eller så tror ikke tyskerne på at britene handler uten hjelp fra kreterne. Det er i alle fall en kjennsgjerning at de lokale er under mistanke og kan vente brutale gjengjeldelsesaksjoner.

Dessuten er det ingenting som tyder på at tyskerne har bitt på historien om at Kreipe allerede har forlatt øya. Klappjakten er i gang, og ingen steder på Kreta er lenger sikre.

I kveldingen dukker Fermor, som stadig bærer tysk uniform, og den greske makkeren hans opp utenfor Anógia. Med seg har de en muldyrdriver og et muldyr til generalen, som er synlig lettet over å slippe å gå.

Så snart mørket faller på, drar hele truppen av gårde opp mot Lassithi-høysletten til motstandsbevegelsens hovedkvarter, som er innredet i en hule i en bergvegg. Først ved daggry når de frem og blir hjertelig mottatt av tre britiske agenter og et større oppbud av lokale.

Også sendebudet som skulle levere brevet til radiotelegrafisten Tom Dumbabin, er til stede. Han har dårlig nytt: Han har ikke kunnet finne telegrafisten noe sted, så Kairo har ikke fått melding om den vellykkede kidnappingen. Altså er det ennå ingen båt på vei fra Egypt.

Over fjellet Ida

Moss og Fermor ser ingen annen mulighet enn å sende et hurtigløpende sendebud av sted til de to andre britiske telegrafistene på øya. Men de befinner seg på henholdsvis den østlige og den vestlige delen av Kreta – minst to dagers reise fra Lassithi-høysletten.

Og fra beskjeden når Kairo, og en båt blir sendt av gårde, vil det gå flere dager til. Altså må kidnapperne smøre seg med tålmodighet.

De fire grekerne som har tatt seg av generalens sjåfør, dukker opp samme ettermiddag – men uten sjåføren. De forteller skyldbetynget at tyskeren døde underveis til sletten, og at de har begravd ham under noen steinblokker.

Den milde dagen blir avløst av en kald natt. For å holde varmen må mennene tømme opptil flere flasker raki. Det blir ikke mye søvn, for hulen de holder til i er befengt med lopper.

Ved morgengry faller mennene endelig til ro, men kort etter blir de vekket av opphissede motstandsfolk som rapporterer at tusenvis av tyskere er kommandert ut for å lete etter generalen. Mange av dem befinner seg bare noen få kilometer unna.

Etter en rask rådslagning bestemmer kidnapperne seg for å klatre over det snødekte fjellet Ida, som med sine 2456 meter er Kretas høyeste punkt, og fortsette mot sørkysten. Ved middagstid begir gruppen seg av sted, generalen på muldyret, de andre til fots.

Lokale motstandsfolk er sendt i forveien helt opp til toppen av fjellet og videre ned på den andre siden. Oppgaven deres er å etablere et system av røyksignaler, slik at kidnapperne kan se om det er fri bane.

Turen oppover går uendelig langsomt, for stigningen er bratt. Da gruppen når snøgrensen må de bevege seg i sneglefart – det evige duskregnet har gjort det is- og snødekte berget speilglatt og nesten uframkommelig.

Da mørket senker seg over Kreta, er mennene kommet helt til topps og er klare til å klatre ned på den andre siden.

Men nedstigningen blir om mulig enda verre enn turen opp. Ingen av dem kan se en hånd foran seg i det tette mørket, og de vekselvis snubler og sklir nedover fjellsiden.

Ved tretiden om natten når de en sauekve, der en gjeter tar imot de sultne og forfrosne vandrerne og byr dem på ost og brød i lysskjæret fra et bål. Etterpå fører gjeteren dem til en hule der de kan skjule seg neste dag.

Ved middagstid kommer et sendebud opp til hulen med nytt fra grekeren Andoni: Tyskerne har ennå ikke tatt hevn over kreterne. Men de er i ferd med å slå ring om fjellet Ida, og neste dag kommer de sannsynligvis til å sette i gang en systematisk klappjakt over fjellet.

Gruppen innser at de ikke har noen tid å miste. Mennene bestemmer seg for at de ved solnedgang skal gå helt ned til foten av fjellet, vel vitende om at det kommer til å bli en umenneskelig tur.

General Kreipe er innstilt på strabasene – hittil har han vært sammenbitt og konstant beklaget seg over søvnmangel, kulden, maten, smerter i beinet og den begredelige situasjonen i det store og hele. Men nå er det som om han har avfunnet seg med sin skjebne.

Psykisk står det dårlig til – blikket hans er tomt og uten håp, men han er samarbeidsvillig og gleder seg til at det hele forhåpentlig snart er vel overstått.

Etter tre timers vandring i mørke og uten pause, når mennene ned til et sted der Andoni etter planen skal ta imot dem og føre dem langs en sti til kysten. Men grekeren er ikke å se noe sted, og mens mennene leter etter ham, åpner himmelen sine sluser og gjør dem gjennomvåte helt inn til skinnet.

Rastløse og urolige overveier kidnapperne neste skritt, og nok en gang leser Fermor beskjeden de har fått fra Andoni.

Til sin gru oppdager Fermor at de har misforstått brevet totalt. Andoni advarer dem mot å bevege seg ned mot foten av fjellet og skriver: “Ikke prøv å trenge gjennom i natt.”

Mennene hadde trodd at de måtte trenge gjennom i løpet av natten. De gyser ved tanken på hvor nær de har vært å bli tatt til fange.

Strand full av tyskere

Det går dager og netter uten at kidnapperne hører nytt fra Kairo. De skjuler seg i kratt og grøfter, der de hyppig får besøk av hjelpsomme kretere som forsyner dem med proviant og siste nytt om tyskernes bevegelser.

Stranden som kidnapperne har håpet å kunne bli hentet fra, og som ligger bare et par timers gange fra skjulestedet deres, er nå full av tyskere, nærmere 200 mann, får de vite.

Stadig mer desperate over ventetiden og den konstante faren, iverksetter britene en nødplan: Fermor skal gi seg i vei for å finne en radio-sender, slik at han selv kan kontakte hovedkvarteret i Egypt og avtale en dato og et sted for avreisen fra øya.

Straks Fermor har dratt, får Moss via sendebud et brev fra radiotelegrafisten på Vest-Kreta. Han opplyser at en motorbåt ankom allerede 1. mai, og at den i de følgende fire nettene kommer til å prøve å oppnå forbindelse med dem.

Kontakt med båten er umulig, for på stranden – der båten vil gå inn – vrimler det av tyskere. I stedet må kidnapperne dra videre mot vest, der det forhåpentlig er færre fiendtlige tropper.

Klokken er 04.00 den 6. mai da Moss, Kreipe og kompani kommer frem til en sauekve nær landsbyen Yerakari. Underveis har de hatt pause ved et rakibrenneri i en liten landsby, der innbyggerne rundhåndet har forsynt dem med lun brennevin fra det boblende karet.

Ved 18-tiden kommer et sendebud med brev fra Fermor. Han forteller at han har funnet en radiosender og laget en ny avtale med Kairo.

Etter dagevis med usikkerhet og frykt får gruppen nå nytt håp om en lykkelig slutt på Kreta-eventyret. Humøret stiger merkbart, og på toppen av det hele finner kidnapperne dagen etter et perfekt sted å fordrive ventetiden, mens solen skinner fra skyfri himmel.

En forlatt hytte i nærheten av landsbyen Patsos er hjemmet deres de neste par dagene, og her kan de for alvor slappe av og ta forfriskende bad i en foss.

Om kvelden den 9. mai slutter Fermor seg igjen til selskapet, og samme kveld fortsetter gruppen videre vestover.

På veien passerer de gjennom en landsby som tyskerne nettopp har brent ned, men det later til at fienden for lengst er reist videre, så mennene vandrer rolig videre mot bestemmelsesstedet sitt.

De neste døgnene sover kidnapperne om dagen og er på farten om natten, eskortert av vekslende skarer av lokale motstandsfolk som kjenner hver kløft, sti og snarvei.

Den 11. mai når de omsider fram til landsbyen Vilandredo, som ligger en nattemarsj fra kysten, og som skal være det siste gjemmestedet før avgangen til Egypt.

I Vilandredo venter den britiske agenten Dennis Ciclitiras, som disponerer en radiosender. Han kontakter straks Kairo for å avtale detaljene rundt avreisen.

Motorbåt i sikte

I løpet av de siste dagene har general Kreipe falt tilbake til sin depressive tilstand og beklager seg konstant over smertene.

13. mai kl. 22.00 får mennene endelig den meldingen de har ventet på så lenge: Ifølge Kairo kommer det en båt neste natt og henter dem ved Rodakino. Av beskjeden framgår det også hvilke lyssignaler mennene skal sende til båten.

Nå får de det travelt. De skal komme seg ned til havet i ly av nattemørket, og de er nødt til å være framme før solen står opp. Ifølge lokale motstandsfolk er det tyskere overalt i området, så i dagslys er risikoen for å bli oppdaget stor.

Solid bevæpnet med automatvåpen og med lommene stappfulle av brød og en vannflaske med raki, legger de ut i den iskalde natten. De løper og rutsjer nedover de bratte skråningene.

Da dagen gryr kommer de fram til en klippe nær kysten, der de legger seg til å sove. Ved 11-tiden om formiddagen våkner de og oppdager at utsikten over kysten er fenomenal.

Men litt lenger nede ligger en tysk vaktpost, der soldatene til alt hell har det så travelt med å henge klesvasken til tørk og sole seg, at de ikke merker at den bortførte generalen deres befinner seg få hundre meter derfra.

I kveldingen tilbakelegger mennene det siste strekket ned til stranden ved Rodakino, og sniker seg i en stor bue utenom den tyske kontrollposten.

En vik omgitt av høye klipper viser seg som et perfekt skjulested, for her kan mennene bare ses ute fra havet. Klokken 22.00 begynner de å sende de avtalte morsesignalene – “S” og “B”.

Etter noe som føles som en evighet, hører de dempet motorstøy som langsomt øker i styrke. Da konturene av en båt vokser frem av mørket ute på havet, klarer ikke mennene å la være å juble.

Selv den ellers så gretne Kreipe tør opp i et sjeldent smil, tilsynelatende lettet over at hans livs mareritt endelig nærmer seg slutten.

Få minutter senere befinner kidnapperne seg i offisersmessen om bord, der kapteinen byr på en himmelsk cocktail av rom, engelske sigaretter og hummersmørbrød.

Og mens praten går lystig om de siste ukers hendelser, tar general Kreipe en spasertur på dekk. Herfra kan han se omrisset av Kreta, som krymper ogforsvinner i natten.