Etter Hitler: Nazitopper slåss om Tysklands ruiner

Göring øyner en sjanse

22. april, kveld, Obersalzberg: Riksmarskalk Hermann Göring har forlatt Berlin og søkt tilflukt i Alpene, som ennå ikke er inntatt av fienden.

General Karl Kollers bil kjører oppover de bratte fjellveiene mot alpeparadiset Obersalzberg, der Hitler og de mektigste nazistene har sine sommerresidenser. Han har nettopp ankommet med fly fra hovedstaden og haster opp for å avlegge rapport til sjefen sin, Hermann Göring, som har en luksusvilla med storslått utsikt.

Luftwaffe-sjefen sperrer opp øynene da han hører Koller beskrive det dramatiske møtet som fant sted i førerbunkeren tidligere på dagen. Hitler er åpenbart klar til å gi makten over Det tredje riket videre, og Göring har lenge hatt offisiell status som førerens etterfølger.

En jurist blir tilkalt, og han bekrefter at reglene er helt klare. Et førerdekret fra 1941 slår fast at hvis Hitler ikke har fri bevegelighet, og han ikke kan kommunisere med styrkene sine, overtar Göring alle fullmakter.

Men i praksis er ethvert skritt risikabelt. Hitlers sekretær Martin Bormann befinner seg fremdeles i førerbunkeren, og denne intrigenes mester utnytter sin tette kontakt med Tysklands leder til å undergrave de andre nazitoppene.

«Han venter bare på en sjanse til å få meg likvidert», sier Göring. «Hvis jeg handler nå, vil de kalle meg en forræder, men hvis jeg ikke handler, vil jeg bli beskyldt for å svikte Tyskland i dets skjebnetime».

Sammen med rådgiverne sine formulerer Göring et telegram der han ber Hitler bekrefte sin avgang. Meldingen inneholder en formulering som skal få alvorlige følger:

«Jeg føler meg forpliktet til å anta at hvis det ikke er kommet svar før klokken 22.00, har De mistet Deres frihet til å handle. I så fall vil jeg anse betingelsene for Deres dekret som oppfylt, og ta ansvar for nasjonen og fedre­landets velbefinnende».

Bormann slår tilbake

23. april KLOKKEN 00.56, Førerbunkeren: Roen har senket seg i Hitlers hovedkvarter. Alle prøver å glemme førerens hysteriske anfall kvelden før.

Et telegram tikker inn via marinens nett – det eneste som stadig fungerer i det sønderbombede Berlin. Martin Bormann leser innholdet og øyner straks sin sjanse.

«Det er et ultimatum», sier han med forferdelse i stemmen da han overrekker telegrammet til sjefen sin. Mens Hitler leser, minner Bormann ham om at Göring bare seks måneder tidligere var mistenkt for å føre hemmelige forhandlinger med de allierte. I første omgang reagerer Hitler med likegyldighet, og nøyer seg med å diktere et kort svar til Luftwaffe-sjefen.

«Dekretet av 29. juni 1941 er opphevet på min personlige befaling. Min handlefrihet er ubestridt. Jeg forbyr deg å handle som angitt», heter det kjølig.

Bormann irriterer seg, men om ettermiddagen øyner han en ny sjanse da nok et telegram fra Göring blir snappet opp. Det er en instruks til utenriks­minister Ribbentrop om å komme til Obersalzberg ved midnatt, hvis Hitler ikke har vist livstegn før det. Nysgjerrige øyne følger Bormann da han stormer gjennom førerbunkeren med kurs mot Hitlers dagligstue i dypet av bunkeren.

«Göring er i ferd med å begå høyforræderi!» forkynner Bormann indignert. «Han sender allerede telegrammer til regjeringen for å meddele at han overtar Deres fullmakter ved midnatt, mein Führer!»

Omsider reagerer Hitler. Han har vært rolig siden det ukontrollerte utbruddet dagen før, men nå får de tynnslitte nervene fritt utløp, som så ofte før det siste året:

«Jeg har visst det hele tiden!» raser Hitler, ildrød i ansiktet. «Jeg vet at Göring er udugelig! Han lot flyvåpenet gå til grunne. Han gjorde korrupsjon mulig. Han er en stoffmisbruker. Jeg visste det hele tiden!»

Bormann får beskjed om å sende et telegram til Ober- salzberg, der Göring øyeblikkelig fratas alle posisjoner. Luftwaffe-sjefen får også vite at han vil bli arrestert, og bare kan redde livet hvis han erklærer for offentligheten at han trer tilbake av helsemessige årsaker.

En halv time senere innløper et svar fra Obersalzberg: Hermann Göring har plutselig fått problemer med hjertet og må trekke seg fra sine plikter. Bormann har overgått seg selv og fjernet Nazi-Tysklands offisielle tronfølger i løpet av bare noen timer. Arvefølgen står helt åpen.

Luftwaffe-sjefen får SS på besøk

23. april KLOKKEN 20.50, Obersalzberg: Göring har tilbrakt en angstfull dag med å vente på den uunngåelige straffen for telegrammene.

Oppgaven til SS-bataljonen på Obersalzberg er å beskytte Hitler og de andre nazitoppene når de oppholder seg i feriekolonien. Derfor kommer telegrammet med en skarp ordre fra førerbunkeren høyst overraskende:

«Omring øyeblikkelig Görings villa, og arrester den tidligere riksmarskalken. Slå hardt ned på all motstand», er ordren fra Berlin. Like etter tikker nok en melding inn – nå med Bormann som avsender.

«Dere kommer til å betale med livet hvis ikke førerens ordre blir adlydt!» lyder advarselen.

Mens mørket faller på, slår SS-soldater derfor ring rundt Görings romslige alpevilla. Da Luftwaffe-sjefen ikke har vist seg en time senere, stormer soldatene inn i bygningen med skuddklare våpen. En SS-offiser trer frem mot den hittil så mektige nazi-lederen og sier:

«Herr riksmarskalk, De er arrestert!» Göring blir satt i husarrest sammen med staben sin, og får beskjed om at han ikke får kommunisere med omverdenen – ikke engang med sin kone. General Karl Koller, sendebudet fra førerbunkeren, forsøker å snakke vokterne til fornuft:

«Ser dere ikke at dette er galskap? Riksmarskalken har handlet fullstendig korrekt. Han stilte bare føreren et enkelt spørsmål». SS-styrkens sjef er utilpass i situasjonen og sier at han bare holder Göring i «Ehrenhaft», en mer ærefull varetekt.

To dager senere legger både fange og voktere intrigene i naziledelsen til side. 350 britiske bombefly dukker opp på himmelen over Obersalzberg, og mens tyskerne søker ly i bunkere under bakken, blir store deler av feriekomplekset lagt i ruiner – blant annet Görings alpehus.

Himmler tenker stort

23. april KLOKKEN 23.30, Lübeck: Riksfører Heinrich Himmler har forlatt Berlin, og er i gang med å planlegge en fremtid for seg selv.

SS-sjefen Himmler setter seg til rette i kjelleren under det svenske konsulatet. Foran seg har han Folke Bernadotte fra Sveriges Røde Kors, som tror at de skal forhandle om løslatelse av skandinaver fra konsentrasjonsleirene.

Men Hitlers sammenbrudd i førerbunkeren og Görings fall har gitt SS-lederen mot til å røpe sin dristige plan.

«Det er meget mulig at Hitler alt er død, hvis ikke er han det i alle fall i løpet av et par dager», sier Himmler, mens nok et alliert bombardement får bygningen til å riste faretruende.

«Krigen må stanse, og Tyskland må erkjenne nederlaget. Men jeg har ennå ikke vært i stand til å frigjøre meg fra min ed til føreren. Nå er situasjonen annerledes. Jeg anerkjenner at Tyskland er beseiret», sier han. Bernadotte lytter overrasket, mens Himmler fortsetter:

«I denne nye situasjonen har jeg frie hender. For å være i stand til å beskytte Tyskland mot en sovjetisk invasjon er jeg villig til å kapitulere på vestfronten og la vestmakt- enes tropper rykke frem så raskt som mulig østover». Himmler ser for seg at Tyskland skal slutte seg til Storbritannia og USA i et oppgjør med Sovjetunionen.

Bernadotte går med på å sende tilbudet videre til de allierte, mot at SS-sjefen lover å avslutte okkupasjonen av Danmark og Norge. I tillegg skal 20 000 skandinaviske konsentrasjonsleirfanger evakueres til Sverige.

Da Bernadotte like etter kjører mot den lokale flyplassen, snakker han med en assistent om Himmlers ambisiøse plan: «Riksføreren forstår ikke alvoret i sin egen situasjon.

Jeg kan ikke hjelpe ham mer».

Trofaste Heinrich blir avslørt

28. april, kveld, Førerbunkeren: Russerne har inntatt Berlins flyplasser, og dermed er den **siste fluktveien ut av hovedstaden avskåret.**

Det har allerede vært en svart dag i førerbunkeren. Meldinger om nederlag og sammenbrudd har tikket inn fra alle fronter. Men i døgnets siste timer mottar Hitler et budskap som ryster ham mer enn alt annet.

En nervøs embetsmann fra pressetjenesten har møtt opp for å informere om en nyhet brakt av Radio Atlantik. Stasjonen utgir seg for å være drevet av tyske motstandsfolk, men sender i virkeligheten fra Storbritannia.

Ifølge oppleseren har Heinrich Himmler i all hemmelighet forsøkt å forhandle fred med Storbritannia og USA, noe de to landene blankt har avvist. Nazitoppen aktet ifølge propagandasendingen å frata Hitler makten.

Med bevrende lepper og likblekt ansikt lytter Hitler til den skjelvende mannen foran seg. Av alle svik den siste tiden er dette det verste. Han hadde aldri kunnet forestille seg at «der treue Heinrich» – trofaste Heinrich – ville være i stand til å dolke ham i ryggen.

Dommen faller på stedet: Himmler kastes ut av regjeringen og skal pågripes raskest mulig. I mellomtiden må Hitler la blodtørsten gå utover noen andre, og lar valget falle på Hermann Fegelein, som er SS-lederens representant i Berlin. Offiseren blir sporet opp, ført ut i rikskanselliets hage og likvidert med et skudd i hodet.

Bak et alvorlig ansiktsuttrykk kan Martin Bormann juble over at nok en rival har satt seg selv ut av spill, men det betror han ikke dagboken. I stedet skriver han:

«Igjen og igjen, som timene går, gjentar føreren hvor lei han er av å leve når han har så mange forrædere rundt seg». Siste akt i bunkeren nærmer seg raskt.

Hitler dikterer fremtiden

29. april KLOKKEN 03.00, Førerbunkeren: Kampene i Berlins gater kommer stadig nærmere Hitlers underjordiske skjulested. Uroen brer seg.

Adolf Hitler vet at tiden er i ferd med å renne ut. Med propagandaminister Goebbels og Martin Bormann som vitner dikterer han testamentet sitt til en sekretær, som bare så vidt greier å holde tritt på skrivemaskinen.

«Fordi styrkene våre er for svake til å forsvare seg mot fiendens angrep, og fordi motstanden vår blir undergravd av både dumdristige og karakterløse personer, har jeg valgt å bli i denne byen og dele samme skjebne som millioner av andre», rettferdiggjør Hitler seg, og fortsetter:

«Göring og Himmler har ført hemmelige forhandlinger med fienden uten mitt vitende og mot min vilje og på ulovlig vis forsøkt å kuppe makten. De har begge påført staten og hele nasjonen enorm skade som når langt ut over deres personlige forræderi mot meg».

Bormann lytter mens hans skjuler opprømtheten bak en alvorlig mine – men fortsettelsen ryster ham:

«For å kunne gi det tyske folk en regjering av ærefulle menn som vil fortsette krigen med alle midler, utnevner jeg disse medlemmene av den nye regjeringen: Rikspresident: Dönitz. Rikskansler: dr. Goebbels. Partiminister: Bormann (...)».

I stedet for å utpeke en ny fører akter Hitler altså å dele opp makten. Og flåtesjefen Karl Dönitz, som ingen før har regnet som en maktfaktor, vil være sterkest, fordi han får kontroll over militæret.

Konkursboet skifter eier

30. april 18.35, Plön: Storadmiral Dönitz trekker seg tilbake nordover fra Hamburg for å holde avstand til de fremrykkende britene.

Karl Dönitz sitter i sitt midlertidige hovedkvarter da adjutanten overrekker ham et telegram fra Bormann i Berlin. Det forteller ham om en uvelkommen forfremmelse:

«Føreren har utpekt Dem, herr storadmiral, som sin etterfølger. En skriftlig bekreftelse følger. De skal øyeblikkelig treffe alle nødvendige foranstaltninger».

Telegrammet fortier at Hitler begikk selvmord tre timer tidligere. Bormann vil ha tid til å forhandle med russerne i Berlin, slik at han kan slippe ut av byen og forbli en del av maktspillet. Imens grubler Dönitz over hva han nå skal gjøre.

«Vi har kjempet nok heroiske slag. Redd folket, slutt med unødvendige og blodige offer», sier han til en adjutant. «Som statsoverhode har jeg ikke annet å gjøre enn å avslutte krigen så raskt som mulig». Men ikke ennå. Først vil han redde så mange tyskere som mulig fra å falle i hendene på de russiske invasjonsstyrkene.

Da Dönitz besvarer telegrammet, tier han imidlertid om planene. Han har lært av Görings og Himmlers skjebne.

«Jeg vil fortsette denne krigen til den finner en avslutning som kan yte rettferdighet til det tyske folks enestående og heroiske kamp», lover Dönitz fromt.

Himmler melder seg på

30. april, midnatt, Plön: Himmler er stadig på frifot og har ikke gitt opp drømmen.

En kortesje av åpne biler stopper foran Dönitz’ hovedkvarter, og Heinrich Himmler stiger ut. Omgitt av seks tungt bevæpnede SS-livvakter strener han mot inngangen, mens han speider oppmerksomt rundt seg.

Til tross for mørket kan de nyankomne ane skikkelser med geværer og maskinpistoler som skjuler seg bak noen trær. Dönitz regner tydeligvis SS-sjefen som en potensiell trussel.

Admiralen er imidlertid høfligheten selv da han tar imot på kontoret sitt og overrekker telegrammet som bekrefter utnevnelsen av Dönitz til statsoverhode. Himmler leser nyheten med undring. Da han et øyeblikk senere reiser seg, kritthvit i ansiktet, er admiralen klar til å gripe etter den avsikrede pistolen som ligger gjemt under papirer på bordet. Men Himmler bukker bare.

«Tillat meg å bli nestkommanderende i din stat», sier SS-sjefen med tilkjempet ærbødighet. Dönitz svarer uten å nøle at han ikke kan gi den høyt profilerte nazisten en rolle i den nye regjeringen. Himmler vil være en belastning når forhandlingene med de allierte begynner.

Skuffet tar gjesten avskjed, mens han fastholder at fremtidens Tyskland får bruk for ham og hans SS til å avverge kaos. Deretter kjører han fra Plön, overbevist om at lykken kommer til å smile til ham. Verden vil innse at han er uunnværlig hvis sovjet-kommunismen skal stoppes.

Bormann tar beina på nakken

1. mai KLOKKEN 07.40, Førerbunkeren: Tyske forsøk på å forhandle med Sovjet i Berlin har strandet. Russerne forlanger betingelsesløs kapitulasjon.

Martin Bormann må innse at han ikke kan snakke seg ut av den beleirede hovedstaden. Men han nekter å gi opp alt nå når Göring og Himmler er borte. I stedet sender Bormann en siste beskjed til Dönitz:

«Testamentet er trådt i kraft. Jeg kommer til deg så snart som mulig. Til da bør du etter min mening avholde deg fra å informere offentligheten». Deretter betror han sin desperate plan til dagboken: «Fluktforsøk!»

Sammen med noen av de andre som har oppholdt seg i førerbunkeren, vil Bormann snike seg gjennom den sovjetiske ringen rundt Berlin, og deretter oppsøke Dönitz.

Han syr Hitlers testamente inn i uniformen sin, forlater rikskanselliet i selskap med et par andre nazistiske flyktninger og løper over til Wilhelmplatz. Her forlater gruppen de brennende gatene for å snike seg ned i undergrunnsbanesystemet. Tause forsvinner de i mørket.

Dönitz taler til det tyske folk

1. mai KLOKKEN 10.20, Hamburg: Tysklands nye leder frykter at Bormann skal begå statskupp. Han bestemmer seg for å offentliggjøre sin nye post.

Karl Dönitz sitter i radiostudio i Hamburg med en nesten umulig oppgave foran seg. Han skal overtale en ødelagt nasjon som i tolv år har sverget troskap til Adolf Hitler, til i stedet å stole på en sjømann fra Grünau. Det røde lyset i studio tennes og signaliserer at han kan begynne.

«Tyske menn og kvinner, Wehrmachts soldater», sier Dönitz i mikrofonen. «Vår fører, Adolf Hitler, har falt. Det tyske folk bøyer seg i den største sorg og ærbødighet». Formalia er nå overholdt, og han kan fortsette.

«Føreren har utpekt meg som sin etterfølger. Min første oppgave blir å redde det tyske folk fra bolsjevikenes ødeleggelse», meddeler Dönitz dystert. «Jeg trenger deres hjelp for å klare dette. Gi meg deres tillit, for min skjebne er også deres skjebne».

To dager senere utnevner Dönitz sin nye regjering i Flensburg – en fjern provinsby og flåtebase så langt unna de raskt fremrykkende britene som mulig.

SS-sjefens drømmer blir knust

5. mai, Schleswig: Bormann er sporløst forsvunnet, og Dönitz har forebygd motstand fra SS ved å holde daglige møter med Himmler.

Himmler holder seg nær den nye regjeringsbyen, Flensburg. Han er sikker på at hvis Dönitz skaffer ham en halv time i enerom med de alliertes øverstkommanderende, Eisenhower, kan han få smidd et forbund mot Sovjetunionen.

Nazitoppen er i strålende humør da han får besøk av Tysklands nye statsminister, Lutz von Krosigk. Men den gode stemningen blir snart ødelagt av gjesten.

«Hvis en brite eller amerikaner så mye som vurderer å snakke med deg, vil de bli meid ned av offentligheten», sier ministeren hardt. Himmlers navn er forbundet med SS, krigsforbrytelser og konsentrasjonsleirer.

Dönitz har nettopp overgitt Nederland, det nordvestlige Tyskland og Danmark til britene. Nå når kampen er i ferd med å ebbe ut, må den nye regjeringen raskest mulig kvitte seg med Himmler, slik at Dönitz og hans ministre kan skape avstand til nazismens forbrytelser. I stedet for en regjeringspost får nazitoppen beskjed om å forsvinne straks.

SS-leder og riksfører Heinrich Himmlers siste illusjon brister. Det blir ikke han som skal redde Vesten fra kommunismen. I stedet må han flykte til fots med en lapp foran øyet og et falskt ID-kort det står Heinrich Hitzinger på.

Göring skåler med amerikanerne

8. mai, Tyrol: Etter britenes bombing av Obersalzberg har Göring overtalt vokterne sine til å følge ham til familieslottet Mauterndorf i Østerrike.

SS-styrken som vokter Luftwaffe-sjefen, mottok 1. mai et telegram fra Bormann i Berlin med klar ordre om å henrette fangen.

Men etter nyheten om Hitlers død i Berlin er soldatene i tvil om hvem de bør adlyde. Göring bidrar til forvirringen ved å servere dyre viner fra kjelleren slik at husarresten skal minne om en ferie.

De første dagenes angst har lagt seg såpass at han selvsikkert sender et telegram til Eisenhower der han tilbyr seg å forhandle fred «marskalk til marskalk». Göring ser for seg hvordan han og amerikaneren skal legge planer for fremtiden på et prangende slott som hans assistent Karl Koller allerede har konfiskert for anledningen.

6. mai, da tyskerne allerede har kapitulert på flere fronter, bryter SS-vaktene opp og forlater Göring. To dager senere overgir han seg til amerikanerne iført en himmelblå uniform med mengder av gullpynt.

Tyskerens forestilling om sin egen store betydning nøres opp under av de nye vertene. Han innlosjeres på et hotell der han drikker champagne og holder hoff for amerikanske offiserer.

Men to uker senere får moroa en brå slutt. Göring blir lettet for gullringer, den lyse paradeuniformen og en koffert full av morfin-piller, før han blir satt under streng bevoktning som krigsforbryter.

Himmlers liv på loffen er over

23. mai, Lüneburg: Krigen har vært over siden 8. mai, men Himmler er stadig på frifot. Han vandrer sørover bare ledsaget av to trofaste menn.

En britisk patrulje pågriper tre tyske soldater som trasker langs landeveien. Da de klager over å måtte stå i kø for å bli avhørt, begynner en etterretningsoffiser å mistenke at de er personer med høy rang. Ved første spørsmål kaster den minste av dem forkledningen. Han fjerner lappen fra øyet, tar på seg et par runde briller og sier:

«Jeg er Heinrich Himmler». Forbløffet innser britene at de har fått tak i en av verdens mest ettersøkte menn. En rask kroppsvisitering avslører to giftampuller. Disse konfiskeres før Himmler sendes videre til nærmere avhør. Her ber en lege den tidligere SS-lederen om å åpne munnen, og ser noe blått glass mellom tennene.

Da legen vil fjerne den mystiske gjenstanden, river fangen seg løs og biter sammen rundt det som viser seg å være en tredje ampull med kaliumcyanid. Alle gjenopplivingsforsøk er forgjeves. Heinrich Himmler blir erklært død.

Det tredje rikets siste dag

23. mai, Flensburg: Til Dönitz’ store forundring har britene ignorert ham siden kapitulasjonen.

Da de allierte gir Dönitz beskjed om å møte på skipet Patria i Flensburg, vet han at alt omsider er over.

«Pakk bagasjen», sier admiralen til adjutanten. Havnefronten viser seg å være full av pressefotografer, og om bord på fartøyet venter en rekke allierte offiserer. En amerikansk general tar ordet. Han meddeler formelt at Dönitz og hans følge nå er å regne som krigsfanger.

«Den fungerende tyske regjering er hermed oppløst», konkluderer amerikaneren. Deretter blir tyskerne ført fra borde og må marsjere med hendene over hodet til en gårdsplass, der de blir grundig kroppsvisitert.

Vokterne vil være sikre på at de ikke skjuler giftampuller. Den nå forhenværende statsminister von Krosigk protesterer på behandlingen.

«Bare fortsett å smile», er rådet fra en offiser bak ham i køen. Høsten 1945 føres de mektigste av Hitlers håndlangere til Nürnberg, der en alliert domstol venter. Storadmiral Dönitz og statsminister von Krosigk får begge ti års fengsel for krigsforbrytelser.

Martin Bormann blir dømt til døden in absentia – ingen vet at han døde i Berlin. Riksmarskalk Göring får også dødsstraff, til tross for iherdige bortforklaringer. Han kommer bøddelen i forkjøpet ved å tygge en innsmuglet giftampulle like før han skal henges.