Visste du at Hermann Göring på et tidspunkt ble innlagt på et mentalsykehus, at han var taxipilot i Sverige, og at han slukte 40 opiumpiller om dagen da misbruket var på det høyeste?
Møt Hermann Göring, som lurte bøddelen ved krigsforbryterdomstolen i Nürnberg.
Innholdsoversikt
Hvordan startet Görings militære karriere?
Hermann Göring var nærmest den fødte soldat. Skolen sa ham ikke så mye – til gjengjeld stortrivdes unge Hermann med disiplinen og hakkeordenen på først den prøyssiske kadettskolen og deretter militærakademiet i Berlin.
Göring besto med utmerkelse i 1911, og da første verdenskrig brøt ut tre år senere, ble han sendt til vestfronten som løytnant i infanteriet. Her kastet han seg ut i flere dristige operasjoner – blant annet et angrep bak de franske linjene på sykkel.
Oppholdet i krigens fuktige skyttergraver sendte ham imidlertid til sykestuen med giktfeber. Her brevvekslet Göring med sin venn løytnant Bruno Loerzer, som fortalte entusiastisk om sin pilottrening.
Fra det øyeblikket begynte Görings livslange besettelse med fly. Uten å ha noen som helst forutsetninger for flyvning klarte han å bli overført til flyvåpenet og begynte som Brunos assistent. Og det var som kombinert flyfotograf og selvutnevnt maskingeværskytter at Göring høstet den første av mange utmerkelser.
Göring ble tildelt Jernkorset av første klasse for sin verdifulle rekognoseringsinnsats, som ofte besto i at han hang halvveis ut av flyet for å få akkurat det riktige bildet selv under kraftig beskytning.
Var Hermann Göring et flyveress?
I 1915 hadde Göring gjennomført pilotutdannelsen og kunne jublende sette seg bak roret i sitt Albatros-jagerfly.
I luften fant Göring sitt rette element:
I 1918 overtok en ung Hermann Göring kommandoen over «det flygende sirkus» – tilnavnet på «den røde barons» berømte skvadron. Stokken i høyre hånd hadde gått i arv fra baronen.
«Jeg føler meg levende når jeg er i luften og ser ned på jorden. Jeg føler meg som en liten gud», skrev han senere.
Göring viste seg å ha et dødelig talent for luftkamp, og han kunne notere seg flere og flere nedskytinger. Etter en spesielt risikabel kamp måtte han nødlande med en kule i hoften – svært beleilig ved siden av et feltsykehus.
I juli 1918 kunne Göring ta imot en spesiell spaserstokk i tre. Den hadde tilhørt flyveresset Manfred von Richthofen – den berømte «Røde baron» – hvis flaks hadde tatt slutt tre måneder tidligere. Stokken symboliserte at Göring nå var utnevnt til kommandør for baronens berømte jagerskvadron, Jagdgeschwader 1, også kjent som «Det flyvende sirkus» på grunn av sine mange fargerike fly.
Göring viste seg som en verdig arvtaker, og i takt med nedskytingene fikk hans Jernkors selskap av en perlerekke andre utmerkelser. Kronen på verket var «Blauer Max» – det tyske keiserrikets høyeste utmerkelse.
Da krigen tok slutt, hadde Göring skrevet seg inn i historien som en krigshelt med 22 registrerte nedskytinger.
Hvordan møtte han sin første kone, Carin?
Tysklands kapitulasjon var vanskelig å akseptere for Göring. Og i stedet for å overgi skvadronen sin til de allierte seierherrene havarerte Göring og mennene hans bevisst flyene og ødela maskinkanonene.
Som mange andre veteraner følte han seg forrådt av politikerne som hadde forhandlet frem fredsavtalen i Versailles. Marxister og jøder var de foretrukne syndebukkene.
Etterkrigstiden var ikke lett for krigsveteranene, som – ifølge Göring – aldri fikk den anerkjennelsen de fortjente.
Rot- og arbeidsløs reiste han til Danmark og Sverige for å søke lykken som sivil pilot, og han ble godt mottatt. Den slanke, høyt dekorerte krigshelten, herdet av sin lidenskap for fjellklatring, ble beskrevet av avisene som sjarmerende og vittig – og alltid klar for en fest.
Den 21. februar 1920 var det dårlig vær, og eventyreren grev Eric von Rosen bestemte seg for å ta et taxifly hjem fra Stockholm til landstedet sitt i Rockelstad. Ved styrepinnen satt Göring. Været utviklet seg til snøstorm, og Göring måtte lande på en isdekket innsjø.
Greven tilbød ham å overnatte på slottet, hvor også grevens svigerinne Carin Fock var på besøk. Selv om Carin var gift, ble de hodestups forelsket, og hun valgte å forlate mannen sin for å starte et nytt liv med Hermann.
Hermann Göring forgudet sin første kone, Carin. Hun døde av tuberkulose i 1931, og den sønderknuste Göring oppkalte sitt luksuriøse landsted etter henne.
Hva var Görings rolle i ølkjellerkuppet?
I 1922 hørte Göring en annen krigsveteran gi utløp for sin harme under en tale: Tyskland måtte gjenreises, og kommunister og jøder måtte stilles til ansvar for sine forbrytelser, tordnet Adolf Hitler med smittende patos.
Ordene vakte gjenklang hos Göring. Han meldte seg inn i Hitlers nasjonalsosialistiske parti og sto ved hans side da Hitler forsøkte å ta makten i Tyskland i 1923.
Den 8. november marsjerte Hitler, Göring, andre ledende nazister samt 2000 bevæpnede SA-tropper gjennom gatene i München. Målet var en ølkjeller der den politiske eliten i delstaten Bayern holdt møter.
«Jeg har ingen samvittighet. Min samvittighet heter Adolf Hitler!» Hermann Göring.
Ølkjelleren ble omringet, og Hitler hoppet til alles forbløffelse opp på en av stolene. Her kunngjorde han at «den nasjonale revolusjonen har brutt ut».
Men kuppmakerne måtte raskt innse at Tyskland ennå ikke var klar for revolusjon.
Dagen etter åpnet politiet ild mot kuppmakerne, og 16 nazister og 4 politimenn mistet livet – ølkjellerkuppet hadde mislyktes, og Hitler havnet i fengsel.
Fiaskoen var imidlertid bare midlertidig: Den relativt ukjente Hitler ble nå landskjent – og hans ideer om «Lebensraum» og en ny tysk storhetstid slo an i hele Tyskland, spesielt blant de mange millioner arbeidsløse tyskerne.
Hitler tilbrakte fengselsstraffen på litt over ett år med å småprate med fangevokterne sine og skrive på sitt nasjonalsosialistiske manifest, «Mein Kampf».
Hermann Göring ble truffet i lysken av politiets kuler og måtte med Carins hjelp flykte til Innsbruck i Østerrike – ettersøkt, konkurs og plaget av uutholdelige smerter.
Var Göring narkoman?
Som landflyktig i Østerrike ble Hermann Göring operert, men det gikk betennelse i såret, og han fikk morfin mot de sterke smertene. Møtet med de lindrende opioidene ble starten på en livslang avhengighet av morfin.
Da såret omsider hadde grodd, reiste Göring og Carin til Sverige. Men morfinpillene ble med, og den tidligere så atletiske og sjarmerende krigshelten endret nå vesen – og figur.
Han ble ubalansert og manisk, led av søvnløshet og eksploderte i plutselige raserianfall. Samtidig som vrangforestillingene økte, gikk han opp i vekt – ifølge Carins brev hjem veide den 178 cm høye Göring 140 kg på det tidspunktet.
Carin måtte selge nesten alt de eide for å finansiere Görings akselererende misbruk. Göring ble til slutt så utilregnelig at Carin ga ham et ultimatum – skilsmisse eller avvenningsklinikken.
Göring valgte det siste og måtte gjennom to ydmykende behandlingsforløp, hvor legene måtte bruke tvangstrøyen på ham mer enn én gang.
Göring forble rusfri resten av Carins liv.
Var Hermanns bror Albert også nazist?
«Han var alltid min motsetning», sa Hermann Göring om sin yngre bror Albert.
Og ingen steder ble kontrasten tydeligere enn under nazitiden. Albert foraktet nazistenes ideologi og deres brutalitet, og ved flere anledninger risikerte han liv og lemmer for å redde jøder.
I 1944 kjørte han for eksempel en lastebil til utryddelsesleiren Theresienstadt og krevde å få en gruppe jøder utlevert under påskudd av mangel på arbeidskraft til Skoda-fabrikkene.
Leirkommandanten våget ikke å motsette seg en mann med etternavnet Göring og fylte opp lastebilen, hvoretter Albert satte fangene fri i en skog i nærheten.
«Vi vil gå over i historien som enten de største statsmenn eller de største skurker.» Hermann Göring, 1937.
Da Nazi-Tyskland brøt sammen, ble Albert i første omgang fengslet. Men etter at flere jøder trådte frem og fortalte om hans dristige redningsaksjoner, ble han løslatt i 1947.
Alberts belastende etternavn gjorde imidlertid at ingen turte å ansette ham, og han døde som en fattig og bitter mann i 1966.
Fikk Göring barn?
I 1927 snudde lykken for Göring og Carin. Det ble gitt amnesti for kuppdeltakerne, og Hermann kunne vende tilbake til Tyskland. Året etter sikret han seg – sammen med elleve andre nasjonalsosialister – plass i det tyske parlamentet, Riksdagen.
Utstyrt med det politiske mandatet og en velutviklet evne til å manipulere omgivelsene sine begynte Göring å albue seg vei til toppen av nazipartiet og få innflytelse der han kunne.
Han sørget for eksempel for å bli partiets bindeledd til ledende politikere og bedrifter. Fra denne posisjonen overtalte – og truet – han store tyske selskaper som kjemikaliegiganten IG Farben og bilprodusenten BMW til å donere store summer til partiet.
En god del ble kanalisert inn på Görings egen bankkonto, og snart kunne han og Carin flytte inn i en større leilighet. Men lykken ble kortvarig for paret. Carin hadde hatt tuberkulose i mange år, og i oktober 1931 døde hun 42 år gammel.
To år senere lot Hermann Göring bygge en praktfull jakthytte nord for Berlin og kalte den Carinhall – som en hyllest til sin elskede, avdøde kone.
Hermann Göring giftet seg igjen i 1935 med skuespillerinnen Emma Sonnemann, som også ble kalt Emmy. De fikk datteren Edda, som levde til 21. desember 2018.
I 1938 overrakte Hitler sin kunstelskende nestkommanderende maleriet «Die Falknerin» (falkoneren).
Göring veltet seg i luksus
Hermann Göring satte pris på livets gleder. I krigens siste år tilbrakte han det meste av sin tid i sin enorme «jakthytte», hvor han stolt viste frem sin enorme samling av stjålne kunstgjenstander for gjestene.
Togvogn hadde badekar og kingsize seng
Hermann Göring hadde sitt eget private tog som han brukte til å frakte staben og bilsamlingen sin. I hans private salongvogn, nr. 10215, var det blant annet et badekar i full lengde og en overdimensjonert seng. Togvognen veide nesten 73 tonn.
Jakthytte med 100 meter modelljernbane
Riksmarskalk Göring hadde flere landsteder og jakthytter. Hans favoritt var imidlertid Carinhall, oppkalt etter hans første kone. Carinhall kunne blant annet tilby egen kino, bowlingbane, medisinsk klinikk og Görings over 100 m lange modelljernbane.
Riksmarskalken elsket pels og juveler
Hermann Göring var kjent for sin ekstravagante antrekk. Han ble ofte sett i en spesialdesignet uniform med lang, hvit pelsfrakk, hvit bukse og høye, håndsydde støvler. I hånden hadde han vanligvis sin juvelbesatte marskalkstav.
Göring eide malerier for milliarder
Samlingen av stjålne kunstverk inkluderte mestere som Rubens og van Gogh. De allierte anslo at Görings samling på mer enn 1300 gjenstander hadde en antatt verdi på 200 millioner dollar i 1945, tilsvarende over 30 milliarder norske nåtidskroner.
Var Göring en suksess som riksmarskalk?
Opp gjennom 1930-årene utmanøvrerte Göring brutalt sine konkurrenter i det nazistiske partiet, NSDAP, og endte med å bli nazipartiets nummer to med tittelen «Hitlers stedfortreder».
På grunn av sin strålende fortid som pilot var Hermann Göring også det naturlige valget som leder (riksmarskalk) for det tyske flyvåpenet, Luftwaffe. Og til å begynne med høstet pilotene hans stor ære i de tyske blitzkrieg-seirene.
Men han mislyktes med å erobre luftherredømmet under slaget om Storbritannia i 1940, som han hadde gitt Hitler grunn til å forvente. Og da Göring heller ikke klarte å etablere en luftbro til de omringede tyske troppene i Stalingrad i 1942, mistet føreren tilliten til sin tro væpner.
På dette tidspunktet hadde Göring falt tilbake til sitt morfinmisbruk, og samtidige kilder beskriver hvordan han inntok opptil 40 morfinholdige kodeinpiller om dagen – fem ville fått en normal mann til å falle om.
Göring tilbrakte mer og mer tid på sitt luksuriøse landsted, Carinhall. Her holdt han middagsselskaper der Berlins beste kokker sto ved grytene, og vinen, stjålet fra Frankrikes beste vinkjellere, fløt fritt.
Hermann Göring viste gjerne gjestene rundt blant jakttrofeer og sin enorme samling av kunstskatter – konfiskert i de okkuperte landene og jødiske familiers samlinger.
En av gjestene, det tyske flyveresset Hans-Ulrich Rudel, beskrev to besøk på Carinhall: Under det første besøket fant han Göring kledd i et middelalderaktig jaktkostyme mens han øvde på bueskyting – under det andre var Göring kledd i toga som en romersk keiser mens han røykte en overdimensjonert pipe.
Göring henga seg så mye til luksuslivet at han forsømte pliktene sine. Eller som den asketiske toppnazisten Heinrich Himmler uttrykte det: «Görings transformasjon til en trangsynt hedonist betyr mye mer arbeid for oss alle sammen.»
Forfatteren John Lattimer anslår at Göring i sine velmaktsdager veide opp mot 206 kg.
Hvordan døde Göring?
Da Göring ble arrestert av en amerikansk infanteridivisjon den 7. mai 1945, konfiskerte de flere kofferter med monogram, en rød hatteske, opiumpiller og en formue i edelstener og riksmark. På dette tidspunktet så Göring seg selv i rollen som mannen som skulle forhandle om Tysklands overgivelse.
Noe overrasket kunne de allierte konstatere at nazipartiets brutale nummer to, ansvarlig for blant annet terrorbombingen av allierte byer, betraktet seg selv som en statsmann – ikke en krigsforbryter.
Men da han og 21 andre toppnazister sto anklaget for blant annet folkemord ved den internasjonale militærdomstolen i Nürnberg, begynte alvoret å gå opp for den tidligere riksmarskalken.
Før dette hadde den bryske amerikanske fangevokteren uten videre installert dem i tomme eneceller med steingulv. Fangene og klærne deres hadde blitt grundig ransaket for å sikre at de ikke skjulte en cyanidpille, og dermed kunne begå selvmord før de fikk sin straff.
Under rettssaken gjenvant Hermann Göring noe av sin tidligere kraft. Fengselsoppholdet fungerte som en avvenningskur, og den enkle kosten fikk kiloene til å rase av toppnazisten. På anklagebenken viste han ingen anger for sitt medansvar for nazistenes forbrytelser. Han argumenterte klokt for sin sak og hånet de medtiltalte som prøvde å skyve skylden over på Adolf Hitler.
Den 30. september 1946 ble Hermann Göring dømt til døden ved henging. Han anket ikke, men ba om å bli skutt – en mer verdig død for en soldat, mente han.
Anmodningen ble avslått. Men da døren til cellen hans ble åpnet og Göring skulle føres til galgen, fant fangevokterne bare et lik. Han hadde lyktes i å ta livet av seg med en cyanidpille.
Hvordan Göring hadde fått tak i den, er fortsatt en gåte.