Himmlers varulver i kamp til det siste

Hitler sendte morderne

Oppenhoff hadde stått øverst på nazistenes dødsliste siden året før. 21. oktober ble Aachen først tyske by som falt på fiendens hender da amerikanske styrker rykket inn.

Etter harde kamper var byen en rykende ruin-haug med flere tusen hjemløse. Motvillig gikk advokat Franz Oppenhoff med på å lede arbeidet med å skaffe dem tak over hodet før vinteren satte inn.

Han ble innsatt som borgermester uten noe særlig festivitas, for ingen var i tvil om den store risikoen ved å samarbeide med de allierte. SS-korpset hadde advart i ukevis allerede:

«I de okkuperte delene av Tyskland blir det ingen tysk sivil administrasjon, ingen tysk dommerstand. Folk som har disse vervene, vil nemlig ikke overleve den første måneden».

Selv om Oppenhoff ble utnevnt til borgermester i all stillhet, hørte Hitler om det noen dager senere. Rasende forlangte føreren «forræderen» i Aachen ryddet av veien. Ingen andre tyske byer måtte så mye som tenke på å svikte fedre-landet på samme nedrige måte.

SS-lederen Heinrich Himmler hadde få uker tidligere opprettet en partisanbevegelse som skulle angripe fienden i ryggen etter hvert som de allierte rykket inn i Tyskland.

«Unternehmen Werwolf» – Operasjon Varulv – hadde Himmler døpt prosjektet sitt, og nå tilbød han føreren å sende varulvene sine til Aachen for å myrde kollaboratøren Oppenhoff. Hitler var begeistret.

Tusenvis meldte seg til kamp

Lederen av Varulv-korpset var SS-offiseren Hans-Adolf Prützmann, som Himmler hadde tildelt tittelen riksvarulv. Prützmann var allerede i gang med å skaffe frivillige til korpset – godt hjulpet på vei av massiv nazi-propaganda om alle de ulykker som ville ramme tyskerne hvis fienden inntok fedrelandet.

Før utgangen av året var 5000 varulver under opplæring på kaserner i hele landet.

De fleste varulvene var gutter i slutten av tenårene fra nazistenes ungdomsorganisasjon Hitlerjugend, mens noen kom fra den tilsvarende organisasjonen for jenter, Bund Deutscher Mädel.

Garvede SS-offiserer sto for opplæringen, som vanligvis tok fem uker og omfattet alt en partisan måtte kunne: betjening av tyske og allierte våpen, bruk av sprengstoff, kamuflasje og overlevelse i felten.

En utførlig varulvhåndbok med instruktive tegninger ble brukt under opplæringen, mens SS-offiserene igjen og igjen understreket at en varulv ikke kunne stole på noen som helst – selv ikke familien fikk de ha kontakt med når de ble sendt i kamp.

Fra nå av tilhørte livet deres føreren.

På middelalderslottet Hülchrath ved Düsseldorf mottok en liten gruppe rekrutter spesielt intensiv trening. Gruppen skulle utføre korpsets første oppgave: likvideringen av Aachens borgermester.

Prützmann valgte dem omhyggelig ut blant de 50 rekruttene på slottet. Til å lede gruppen utpekte han SS-offiseren Herbert Wenzel, som var utdannelses-offiser på skolen. Wenzel fikk i oppgave å tenke ut og planlegge drapet og skaffe det nødvendige utstyret.

En annen av skolens offiserer, Josef Leitgeb, ble Wenzels nestkommanderende. Leitgeb var ikke blant de smarteste, men han var høy og bred, og under treningen virket han fryktløs.

23-åringen Ilse Hirsch ble utpekt til å skaffe forsyninger. Hirsch var som de fleste varulver skolert gjennom et mangeårig medlemskap i den nazistiske organisasjonen Bund Deutscher Mädel.

I likhet med gruppens fjerde medlem, den bare 16 år gamle Erich Morgen-schweiss, var hun fanatisk nazist og klar til å kjempe til det siste for føreren.

To tidligere grense-gendarmer fra Aachen-området, Karl-Heinz Hennemann og Georg Heidorn, ble stilt til varulvenes rådighet som veivisere.

Planen fikk navnet «Operasjon Karneval», fordi drapet opprinnelig var planlagt til å finne sted rundt den katolske karnevalsfesten i februar. Men først 20. mars var alle forberedelser på plass, og varulvene kunne gå til aksjon.

Operasjonen fikk en dårlig start

Like før midnatt hoppet fire varulver og to veivisere ut fra et fly over skogene vest for Aachen. Vel nede på bakken skjulte de fallskjermene under blader og greiner og fordelte forsyningene.

Med fulle ryggsekker fortsatte varulvene mot stedet der de hadde planlagt å slå leir, men på veien holdt det på å gå galt.

En nederlandsk grensevakt dukket plutselig frem mellom trærne og avfyrte flere skudd mot gruppen.

Morgenschweiss reagerte hurtig og drepte ham med et velplassert skudd. For sikkerhets skyld delte de seg deretter og fortsatte enkeltvis.

Ilse Hirsch kom først frem til byen.

I de tidlige morgentimene kastet hun den tyske uniformen hun hadde båret under fallskjermhoppet, og gikk ut i Aachens gater kledd i skjørt og bluse.

Med en stjålet kurv under armen så hun ut som en hvilken som helst annen kvinne fra byen som hver dag gikk rundt og lette etter mat og brensel.

En eldre kvinne viste henne smilende veien til Oppenhoffs hus. Borgermesteren bodde i Eupener Strasse i utkanten av byen.

Med hjertet i halsen banket Hirsch på døren, som ble åpnet av borgermesterens unge husholderske. Hirsch ba om et glass vann og fikk bli med inn i huset.

På vei ned til kjøkkenet i kjelleren noterte hun seg alle detaljer som kunne hjelpe attentat-duoen.

Neste dag fikk Hirsch kontakt med resten av gruppen, og sammen slo de leir i en skog halvannen times gange fra Oppenhoffs hus. I løpet av de neste par døgnene ble de siste detaljene bestemt.

Mine drepte morderen

Søndag 25. mars snek Wenzel og Leitgeb seg frem til Oppenhoffs hus iført tyske flyger-uniformer. Klokken litt over 21 krøp Wenzel og Leitgeb inn kjellervinduet, mens Hennemann holdt vakt utenfor.

De to mennene fant bare husholdersken, som fortalte at Oppenhoff og hans kone nettopp hadde gått til et selskap hos naboen. Parets tre barn sov ovenpå.

Varulvene ba den forskremte husholdersken hente borgermesteren i en fart, fordi de trengte en passerseddel til å komme gjennom amerikanernes kontrollposter tilbake til de tyske linjene rundt ti mil lenger øst.

Like etter vendte hun tilbake – nå med Oppenhoff ved sin side, lett gjenkjennelig på det spesielle armbindet han bar for at allierte soldater skulle kunne identifisere ham som Aachens borgermester. Naboen var også med.

Oppenhoff nektet å utstede en passerseddel. Han forklarte at krigen ville være over om noen få dager, og at det ville være bedre for flygerne å overgi seg til amerikanerne.

Så gikk han sammen med husholdersken inn i huset for å smøre noen skiver til sine sultne landsmenn. Naboen ante uråd og forsvant for å lete etter en amerikansk patrulje.

Da Oppenhoff like etter kom opp trappen med smørbrød til varulvene, rettet Wenzel våpen mot borgermesteren, men stivnet.

Leitgeb rev pistolen ut av hånden på ham og drepte iskaldt Oppenhoff. Takket være lyddemperen var skuddet knapt hørbart for andre enn gjerningsmennene selv, som kom seg unna over jordene bak Oppenhoffs hus før amerikanerne nådde frem.

Varulvgruppen samlet seg i skogen og flyktet mot de tyske linjene mer enn ti mil mot øst, men for morderen Leitgeb ble flukten kort – to dager senere tråkket han på en mine og ble sprengt i luften. Senere såret en annen landmine også Hirsch, Morgenschweiss og Heidorn, men de kom seg i sikkerhet sammen med Hennemann.

Varulvene etterlot visittkort

Allerede to uker etter drapet på borgermester Oppenhoff slo Himmlers varulver til igjen.

9. april 1945 fant ansatte på rådhuset i den vesle amerikansk-okkuperte byen Kirchlengern borgermester Wilhelm Pieper liggende død på sitt kontor. Han var drept av skudd, og ved likets føtter lå et kort med ordet «forræder» skrevet med rødt. Kortet var stemplet «Die Werwölfe» – varulvene.

I likhet med Oppenhoff besto Piepers eneste forbrytelse i at han hadde forsøkt å hjelpe sine bysbarn med å klare seg gjennom de siste harde ukene av krigen.

Etter hvert som de allierte trengte dypere og dypere inn i Tyskland, fikk varulvgrupper det travelt med å slå ned på helt vanlige tyskere som ikke lenger trodde at krigen kunne vinnes.

For eksempel ble en bonde i Dötlingen skutt for å si at allierte styrker kom til å henrette lokale naziledere når de erobret Niedersachsen. I Berlin stakk varulver en professor i hjel fordi han kastet uniformen sin i en innsjø i bydelen Charlottenburg.

Andre aksjoner gjaldt den fremrykkende fienden. Varulvgrupper sørget for at tog med forsyninger til de allierte sporet av, kappet telefonlinjer, fjernet eller byttet om veiskilt for å skape forvirring og ødela veier. Ikke overraskende var varulvene mest aktive i øst, der sovjetiske styrker trengte frem uten stans.

Russiske soldaters massevoldtekter av tyske kvinner og massakrer på sivile økte tilstrømmingen til Varulvkorpset, men aksjonene deres forble spredt og uten nevneverdig effekt.

En av årsakene til at varulvene bare utførte nålestikkaksjoner mot russerne, var korpsets kroniske mangel på våpen.

Mens Himmler la planer for en partisanbevegelse bak fiendens linjer, så han for seg hvordan utallige hemmelige depoter skulle graves ned i tyske skoger, mens hæren og SS-divisjonene trakk seg tilbake.

Når frontlinjen hadde flyttet seg, skulle varulvgrupper grave opp forsyningene og slå til mot fienden med ødeleggende kraft.

Deretter skulle de forsvinne i skumringen og fylle ammunisjonstaskene sine før neste aksjon.

Realitetene var imidlertid helt anner-ledes, for i begynnelsen av 1945 manglet både hæren og SS desperat våpen, og ingen av dem var villige til å overgi hardt tiltrengte patroner, granater og sprengstoff til en gjeng guttunger.

Det var derfor få tilgjengelige våpen-lagre når varulvene samlet seg til kamp, og innholdet viste seg som regel å være skuffende: Det fantes verken panser-never eller håndvåpen med tilstrekkelige mengder ammunisjon.

Frykten for varulvene vokste

Tysk radio og aviser tegnet i mars og april 1945 et helt annet bilde av varulvene. I nyhetssendinger og artikler ble de betegnet som en stor og fryktinngytende styrke som kastet seg over fienden med stor glupskhet.

Propagandaen fikk de allierte til å frykte varulvene i så stor grad at de slo hardt ned på alle mistenkte i de okkuperte områdene.

Mange tyskere var bekymret for at sabotasje ville skade tyskerne og føre til kollektiv avstraffelse – få torde imidlertid som borgermesteren i Olpe ved Köln å si det høyt. I mars 1945 advarte han:

«De lovløse aktivitetene vil bli besvart med strenge straffer, ikke bare for den enkelte, men for oss alle».

Den innflytelsesrike doktor Hermann Herzog fra Blankenburg i Harzen var mer klar i talen.

«For hver alliert offiser som blir drept, vil ti uskyldige bli stilt opp mot veggen», advarte han.

Men jakten på varulvene fikk først fatale konsekvenser noen måneder senere.

Hevntokt førte til blodbad

Mens Tyskland falt mer og mer fra hverandre, opprettet enkelte nazister sine egne varulvgrupper, som de brukte til private hevntokt. Blant dem var Hans Zöberlein – et tidligere medlem av Hitlers bøllekorps, SA.

Zöberlein og håndlangerne hans patruljerte i april 1945 langs landsbyer i det nordlige Bayern på utkikk etter hvite flagg eller brudd på førerens såkalte Nero-befaling, som beordret tyskerne til å bruke den brente jords taktikk overfor de allierte styrkene. Alle fabrikker, kraftverk og veier skulle ødelegges for å sinke fiendens fremrykning.

En kullgruve i Penzberg nær grensen til Østerrike var en av ressursene som ikke måtte falle på amerikanske hender. Flesteparten av innbyggerne hadde imidlertid levebrødet sitt i gruven, og derfor avsatte de den 28. april byens nazistiske borgermester før han kunne sprenge gruven i luften.

Tyske styrker rykket omgående inn og henrettet åtte av kuppmakerne på stedet. Men det var ikke nok for Zöberlein, som lenge hadde foraktet innbyggernes vrangvilje overfor nazismen.

Natt til 29. april kjørte lastebiler med Zöberleins varulver inn i Penzberg.

De spredte seg raskt i byen og drepte nazikritikere og personlige fiender etter en hastig utarbeidet liste. Noen klarte å komme seg unna, men
åtte personer, blant dem en høygravid kvinne, ble hengt.

Da amerikanske styrker dagen etter kom frem til Penzberg, hang likene fremdeles og dinglet i trærne. Rundt halsen på hvert av ofrene hang det et skilt med teksten «Varulv, det nordlige Bayern».

Hitler begikk selvmord 30. april 1945 og overlot i testamentet sitt stumpene av sitt tusenårsrike til storadmiral Karl Dönitz. Mens han førte fredsforhandlinger med de allierte, sendte stor-admiralen ut en inntrengende appell til varulver overalt i landet:

«Jeg ber alle tyske menn og kvinner om å avstå fra ytterligere aktiv kamp gjennom varulvene og andre organisasjoner. Slikt kan bare gjøre skade for vårt folk», sa han i en tale 6. mai 1945.

To dager senere signerte Tyskland kapitulasjonserklæringen. Krigen var over. Det var imidlertid ikke alle varulver som ga opp kampen med det samme.

Sammen med noen SS-soldater forskanset en gruppe av dem seg i den store Segebergerskogen nord for Hamburg, der de holdt stand mot britenes 11. panserdivisjon.

Da Dönitz hørte om mytteristene som nektet å legge ned våpnene, sendte han – med britisk samtykke – tyske fallskjermstyrker til området.

I to dager raste kampene, der tyskere skjøt på tyskere. Da de siste varulvene omsider overga seg, var skogbunnen dekket av blodige lik.

5000 unge døde

I andre deler av Tyskland fortsatte små varulvgrupper å sprenge broer i luften, sette bygninger i brann og lage improviserte feller langs veiene.

I det østlige Tyskland drev sovjetiske styrker klappjakt på varulver – fem måneder etter Tysklands kapitulasjon kunne sjefen for etterretningstjenesten, Lavrentij Berija, rapportere til Stalin at «359 varulvgrupper er likvidert».

I løpet av 1945 og 1946 arresterte russerne rundt 10 000 tyske tenåringer for å være med i en varulvgruppe.

Under tortur tilsto mange av dem at de ennå ikke hadde vært i aksjon, men «ventet på det rette øyeblikk til å slå til».

5000 av dem døde i russiske fangeleirer. Ifølge beretninger fra allierte soldater fortsatte varulvgrupper å være aktive helt frem til 1949, året da Tyskland ble delt, og Den tyske forbundsrepublikk og deretter DDR ble utropt.