Høsten 1939 går tyske Ludwig Lehner inn på den psykiatriske institusjonen Eglfing-Haar i München. Lehner har nettopp fullført utdannelsen i psykologi og er interessert i å se hvordan stedets funksjonshemmede innlagte blir behandlet.
Lederen av sykehuset, dr. Hermann Pfannmüller, er ansvarlig for dagens omvisning, som alle tyske statsborgere kan kjøpe billett til. Med egne ord ønsker Pfannmüller å utdanne offentligheten om pasientenes «biologiske utilstrekkelighet» og demonstrere behovet for å tilintetgjøre dem.
«For meg som nasjonalsosialist er disse skapningene helt klart bare en byrde for vår sunne nasjon», sier Pfannmüller, før han leder Ludwig Lehner og de andre gjestene inn på Eglfing-Haars barneavdeling.
I rommets barnesenger ligger 15–25 barn mellom ett og fem år – alle er ekstremt underernærte.
«Med denne tar det for eksempel rundt tre–fire dager før døden inntreffer.» Dr. Hermann Pfannmüller om et utsultet, funksjonshemmet barn.
«Vi dreper verken med gift eller dødelige injeksjoner. Nei, som De ser, er metoden vår langt mer enkel og naturlig», forklarer Pfannmüller, og så løfter han et sykelig tynt barn opp av en av sengene.
Den stolte sykehusdirektøren forteller at personalet dreper de funksjonshemmede barna ved å sulte dem. Ludwig Lehner stirrer vantro inn i øynene til det hjelpeløse barnet, som Pfannmüller holder frem i en utstrakt arm.
«Med denne tar det for eksempel rundt tre–fire dager før døden inntreffer», sier han.
Lehner er dypt rystet.
«Jeg kan aldri glemme synet av den tykke, leende mannen – med det klynkende skjelettet (barnet, red.) i sin kjøttfulle hånd – omgitt av de andre utsultede barna», forteller han senere.
Pfannmüller er bare én blant utallige bødler i legefrakk som under nazistenes terrorregime tar livet av fysisk og psykisk funksjonshemmede barn og voksne.
Under sitt fengselsopphold i 1924 skrev Hitler boken Mein Kampf, der han roste Californias arbeide med raserenhet.
California inspirerte Nazi-Tyskland
På 1920-tallet gjennomførte California flere tvangssteriliseringer enn noe annet sted i verden. Den amerikanske delstatens arbeid for å styrke raserenheten i befolkningen vakte begeistring hos Hitler.
Fra 1909 til 1963 ble opptil 60 000 mennesker tvangssterilisert i 32 forskjellige amerikanske delstater. Over 20 000 av disse steriliseringene fant sted i California.
Målet var å stoppe utbredelsen av «psykisk defekte individer», men inngrepene tok også sikte på å bremse innvandrere fra å videreføre genene sine.
Testene som ble brukt for å bestemme en persons mentale nivå, var ofte språklig og kulturelt forutinntatte overfor innvandrere. I årene 1920–1945 var andelen tvangssteriliserte latinamerikanske kvinner dermed langt høyere enn andelen hvite kvinner.
Adolf Hitler var tydelig inspirert av USA – og spesielt Californias vitenskapelige arbeid med raserenhet og tvangssterilisering. Begeistringen kom til uttrykk i hans bok Mein Kampf (1924):
«Det er i dag én stat der man merker i det minste forsiktige ansatser til en bedre forståelse (av raseforskning, red.). Det dreier seg selvfølgelig ikke om vår tyske republikk, men om USA.»
Darwins teori ga inspirasjon
Grusomhetene Pfannmüller praktiserte på sykehuset sitt i München, ble ansett som et nødvendig onde av nazistene. De funksjonshemmedes skavanker truet den germanske rasens renhet og måtte utryddes, mente de.
Men teorien om rasehygiene var ikke nazistenes oppfinnelse. Foredling av en befolknings genetiske materiale hadde vært et diskusjonstema blant lærde siden antikken, men ideen ble for alvor utbredt først i 1869 av Francis Galton, en britisk vitenskapsmann.
Galton var fetter av evolusjonsteoriens far, Charles Darwin. Inspirert av teorien om naturlig utvalg formulerte Galton en sosialdarwinistisk teori om raserenhet: Mennesker med de beste arveanleggene bør få så mange barn som mulig, mens mennesker med dårlig genetisk materiale bør avstå fra å føre genene sine videre.
Galton kalte teorien «eugenikk» – en kombinasjon av de greske ordene for «god» (eu) og «slekt» (genik), og tankene hans vant innpass i blant annet Storbritannia, USA, Sveits, Norge, Danmark og Sverige.
Nazistene prøvde med propaganda å overbevise befolkningen om at de funksjonshemmede var en unødvendig økonomisk byrde.
Det var imidlertid Tyskland som ble eugenikkens europeiske høyborg på begynnelsen av 1900-tallet. En av de største forkjemperne for eugenikken var den tyske legen Alfred Ploetz, som introduserte begrepet «rasehygiene» rundt år 1900. Ploetz argumenterte for at staten burde spille en aktiv rolle i å velge bort samfunnets svakeste borgere.
I 1920 ble eugenikk knyttet sammen med eutanasi – bedre kjent som aktiv dødshjelp eller barmhjertighetsdrap. Det skjedde da juristen Karl Binding og psykiateren Alfred Hoche utga skriftet «Tillatelsen til å avslutte liv som ikke er verdige til liv».
Det var imidlertid først etter Adolf Hitlers maktovertaḱelse i 1933 at eugenikken og eutanasien for alvor fikk politisk gjennomslagskraft i Tyskland.
Funksjonshemmede nyfødte måtte dø
Nazistene vedtok loven om «Forebyggelse av arvelig syke avkom» den 28. juni 1933. Loven trådte i kraft året etter og påbød at personer med en lang rekke arvelige sykdommer skulle steriliseres.
To tredjedeler av alle tvangssteriliseringer ble utført på mentalt tilbakestående personer. Nektet en lege å innrapportere pasienter med disse lidelsene, risikerte han fengselsstraff.
Hitler kalte loven for «revolusjonerende», men tvangssterilisering var bare det første skrittet på veien mot tysk raserenhet.
«Folkets temperament er stygt.» Heinrich Himmler om motstanden mot å myrde de funksjonshemmede.
I august 1939 utstedte føreren enda et dekret: Nå måtte alle ansatte ved Tysklands sykehus registrere «misdannede barn» som ble født med psykiske eller fysiske lidelser.
Sykehusenes innberetninger ble samlet på et spesielt kontor i Berlin. Her skulle tre «medisinske sakkyndige» ta stilling til om de registrerte barna skulle leve eller dø. Barnas skjebne ble markert med enten en pluss (skal overleve), et minus (skal dø) eller et spørsmålstegn (må undersøkes nærmere).
Opp mot 25 000 funksjonshemmede barn i Tyskland og de okkuperte områdene ble drept under nazistenes herredømme. Men Det tredje rikets utrensing av funksjonshemmede stoppet ikke med barna.
Folkedrap var god forretning
Høsten 1939 godkjente Hitler eutanasiprogrammet i en skriftlig ordre som senere ble kjent som «Aktion T4» – en henvisning til programmets administrasjon, som lå i Tiergartenstrasse 4 i Berlin. Ordren innebar at funksjonshemmede fra hele riket skulle fraktes til et av seks drapssentre i Tyskland og Østerrike.
T4-programmet skulle ikke bare sikre den rene ariske rasens overlevelse, men også hjelpe statsfinansene. Ifølge nazistenes beregninger ville det tyske samfunnet spare 885 millioner reichsmark frem mot 1951 ved å drepe de funksjonshemmede.
De funksjonshemmede ble i første omgang myrdet med dødelige injeksjoner, men etter 1940 gikk nazistene over til å gasse dem da denne metoden var mer effektiv.
Alt foregikk under stort hemmelighetskremmeri. Transporten av de funksjonshemmede fra hjemmene deres foregikk i overdekkede lastebiler, så lokalbefolkningen ikke merket noen ting.
Barmhjertighetsdrap skulle sikre folkehelsen
Hitlers lege fikk dødsdom
Karl Brandt var Adolf Hitlers personlige lege og en av hovedkreftene bak «Aktion T4». Han ble dømt til døden under Nürnbergprosessen i 1946, der han uttalte: «Jeg var motivert av medmenneskelige følelser.»
Byråkrat planla drapene
SS-Obergruppenführer Philipp Bouhler fikk sammen med SS-Oberführer Viktor Brack ansvaret for å organisere «Aktion T4», og de ble kjent som «de byråkratiske morderne». Begge ble dømt til døden i Nürnberg.
Organisator holdt prisen nede
Viktor Brack var sammen med Philipp Bouhler den primære organisatoren av eutanasiprogrammet. Han hadde blant annet ansvaret for at mordene på rikets funksjonshemmede forløp så effektivt og billig som overhodet mulig.
Lege drepte med kulepennen sin
Leonardo Conti var den øverste sjefen på kontoret som gjennomgikk sykehusenes innberetninger om de funksjonshemmede. Med et pennestrøk bestemte han hvem som skulle leve og dø. Conti begikk selvmord i 1945.
Hjerne bak slapp med en bot
Psykiateren Ernst Rüdin var en av hovedmennene bak nazistenes rasehygieneprogram og hjernen bak tvangssteriliseringene. Han hyllet kampen mot «undermenneskene», men slapp unna med en bot på 500 reichsmark.
Selve drapssentrene var omgitt av høye murer, piggtrådgjerder og skilt med tekster som «Smittefare» for å holde nysgjerrige på avstand.
Offisielt ble de funksjonshemmede overført til «spesialsentre» for å få ny behandling. Men den beskjeden fikk de pårørende først flere uker etter flyttingen, og på det tidspunktet var familiemedlemmet deres for lengst drept og kremert.
Legene forfalsket ofrenes dødsattester og skal ha hatt en liste over mer enn 60 forskjellige dødsårsaker de kunne skrive på. Mest brukt var hjerneslag, hjernehinnebetennelse og lungebetennelse.
Et par måneder etter den første beskjeden om overflyttingen mottok de pårørende et brev der det sto at deres sønn eller datter var død av en av de oppdiktede lidelsene.
Biskop kritiserte nazistene
Til tross for tiltakene ble massedrapet på funksjonshemmede barn og voksne raskt en dårlig skjult hemmelighet. De ansatte ved drapssentrene snakket ofte over seg på de lokale vertshusene når de hadde fått et par glass innabords.
Mistenksomheten spredte seg også blant de pårørende – for eksempel når de ble fortalt at datteren deres var død som følge av blindtarmbetennelse, til tross for at hun hadde fått fjernet blindtarmen flere år tidligere, eller når foreldre fant en hårspenne i urnen fra den drepte sønnen deres.
Den 3. august 1941 tok den katolske biskopen Clemens von Galen bladet fra munnen og fordømte drapene under en preken i byen Münster.
«Ve menneskeheten, ve den tyske nasjonen, hvis Guds hellige bud «Du skal ikke drepe» ikke bare brytes, men også tolereres og får skje ustraffet», lød hans harde ord mot nazistene.
Flere toppnazister mente at biskop Clemens von Galen skulle henges, men de turte ikke å skape en katolsk martyr. Galen overlevde krigen, men døde i 1946 på grunn av en infeksjon i blindtarmen.
Galens prekener ble trykket og distribuert ulovlig blant den tyske befolkningen, og den folkelige motstanden mot eutanasiprogrammet økte.
«Folkets temperament er stygt, bemerket lederen av SS, Heinrich Himmler, til Adolf Hitler kort etter Galens preken.
Himmler anbefalte å avslutte T4-programmet for å unngå et folkelig opprør. Hitler var enig, og den 24. august 1941 sløyfet han programmet og forbød henrettelser med giftgass i de seks drapssentrene.
Bakmenn ble dømt til døden
Avslutningen av «Aktion T4» betydde imidlertid ikke slutten på mordene. Landets funksjonshemmede ble fortsatt drept frem til andre verdenskrigs avslutning – drapene ble bare mer ustrukturerte.
Selv om giftgass nå var forbudt, fant de nazistiske bødlene andre metoder. Sjefen for det nazistiske kriminalpolitiet, Arthur Nebe, stengte på et tidspunkt ti psykiatriske pasienter inne i en trekasse og sprengte dem med dynamitt.
Senere fant han ut at det var mer effektivt å drepe funksjonshemmede med eksos. Andre steder sultet personalet pasientene til døde.
Så sent som 29. mai 1945 ble den fire år gamle funksjonshemmede Richard Jenne det siste offeret for nazistenes «barmhjertighetsdrap». Han ble drept av det fanatiske personalet på barneavdelingen ved Kaufbeuren Hospital ved München.
Hermann Pfannmüller vitnet i mai 1947 under Nürnbergprosessen, men han ble fengslet for sine forbrytelser etter en rettssak først fire år senere.
Historikerne anslår at opp mot 750 000 funksjonshemmede mistet livet som følge av «Aktion T4». I tillegg ble knapt 400 000 personer tvangssterilisert.
Hovedmennene bak eutanasiprogrammet kom for retten under Nürnbergprosessen. Her ble et vitneutsagn fra psykologen Ludwig Lehner – som hadde besøkt det psykiatriske sykehuset Eglfing-Haar, hvor funksjonshemmede barn ble sultet i hjel – lest opp.
Hans uttalelse var med på å sikre at tre av hovedmennene – Karl Brandt, Viktor Brack og Philipp Bouhler – fikk dødsdommer.
Hermann Pfannmüller, som sto bak drapene på Eglfing-Haar, fikk ingen dom i Nürnberg. Den sadistiske legen som tok livet av i alt 445 barn, slapp i 1951 unna med en dom på fem års fengsel.