Nürnbergprosessen var en rekke rettssaker mot fremtredende nazister som fant sted i den tyske byen Nürnberg etter 2. verdenskrig.
Den mest kjente av disse rettssakene fant sted fra november 1945 til oktober 1946 og behandlet tiltaler for bl.a. krigsforbrytelser mot 24 toppnazister – deriblant Luftwaffe-sjefen Hermann Göring, riksminister Martin Bormann og utenriksminister Joachim von Ribbentrop.
Tre av de tiltalte ble frifunnet og 12 ble dømt til døden, mens resten fikk lange fengselsstraffer. To saker ble ikke avsluttet pga. sykdom og selvmord.
Rettssaken fant sted i Nürnberg fordi byens store rettsbygning hadde unngått de alliertes bombetokter.
Hermann Göring var Hitlers nestkommanderende og hadde mange toppstillinger i Nazi-Tyskland. Han begikk selvmord etter at han ble dømt til døden.
Rudolf Hess var stedfortreder for Hitler i 1933-41. Han ble idømt en livstidsdom og satt i fengsel til sin død i 1987.
Wilhelm Keitel var feltmarskalk og en av Hitlers nærmeste militære rådgivere. Han ble dømt til døden og hengt i oktober 1946.
Alfred Rosenberg var en av nazistpartiets ideologer og riksminister for de erobrede landene i øst. Han ble hengt i 1946.
Albert Speer var arkitekt og rustningsminister under krigen. Han ble dømt til 20 års fengsel og sonet hele straffen.
Etter denne berømte rettssaken, som ble tett fulgt av mediene, gjennomførte amerikanerne ytterligere 12 rettssaker i Nürnberg, der 1672 nazister ble siktet for ulike forbrytelser.
Blant de siktede var 23 leger som hadde deltatt i systematisk drap på funksjonshemmede samt en rekke forretningsfolk som hadde hjulpet nazistregimet – bl.a. 24 sjefer fra firmaet I.G. Farben, som hadde levert giftgassen Zyklon B til nazistenes gasskamre.
Rundt 1400 av de tiltalte ble funnet skyldig i anklagene. Av dem ble ca. 200 dømt til døden mens 279 fikk livstidsdommer.
I løpet av 1950-tallet fikk de fleste av de fengslede nazistene redusert sine fengselsdommer kraftig, eller de ble løslatt som følge av amnesti.
