Our website does not support Internet Explorer.

To get the best experience on our website and of our content, please use a more modern browser like Edge, Chrome, Safari or similar.

Jakten på de siste naziforbryterne

Forsommeren 1945 var Europa et eneste stort kaos. Hitlers drøm om et nazistisk tusenårsrike lå i ruiner, og i forvirringen prøvde regimets krigs­forbrytere å komme seg unna. Mange greide å skape seg en ny tilværelse med ny identitet i et nytt hjemland, men nazijegere har fulgt sporene etter dem til alle jordens avkroker – og jakten fortsetter på det 65. året.

  1. desember 1982 mottok forretningsmannen Klaus Altmann et krav fra bolivianske myndigheter. Innen fem dager måtte firmaet hans tilbakebetale 10 000 dollar til statens gruveselskap. Direktøren fnøs av kravet, og det som i utgangspunktet virket som en bagatell, skulle få fatale følger.

Altmann het i virkeligheten Klaus Barbie og var også kjent som «slakteren fra Lyon». Under andre verdenskrig hadde han tjenestegjort som sjef for Gestapo og personlig torturert fanger. I Frankrike ble han holdt ansvarlig for drapet på Jean Moulin, et av de mest fremtredende medlemmene av landets motstandsbevegelse. Blant «slakterens» mest notoriske ugjerninger var deportasjonen av 44 jødiske barn fra et barnehjem i den franske byen Izieu til gassing i Auschwitz. Barbie var ansvarlig for 4000 menneskers død.

Med kravet om tilbakebetalingen av de 10 000 dollarene innhentet fortiden omsider den gamle nazisten, som i flere tiår hadde levd i fred. Bolivias nye president, Hernán Siles Zuazo, ville ta et oppgjør med landets rykte som skjulested for nazistiske krigsforbrytere, og han brukte saken om gjelden til å utlevere Barbie til rettsforfølgelse i Frankrike.

Barbie kunne ha blitt stilt for retten i Nürnberg, der nazismens forbrytere sto anklaget, men i kaoset da freden kom, greide han å gå under jorden. Amerikanerne hadde satt ham på listen over etterlyste krigsforbrytere under navnet «Barbier», og ingen stusset derfor over at en Klaus Barbie med familie dro til Sør-Amerika. 10. april 1951 ankom han Argentinas hovedstad, Buenos Aires.

Hitler var ingen krigsforbryter

Barbies ofre var blant annet 44 barn og sju medarbeidere fra et jødisk barnehjem i den lille franske byen Izieu. Gestapolederen fikk sendt samtlige til utryddingsleire.

I likhet med Klaus Barbie slapp tusenvis av andre krigsforbrytere ut av det sønderbombede Tyskland. Storbritannia, USA og Sovjet hadde riktignok underskrevet den såkalte Moskva-deklarasjonen, der de lovet å «forfølge dem (nazistene) til jordens fjerneste utkanter og stille dem for en domstol for å oppnå rettferdighet», men det ble stort sett med snakket.

I 1942 nedsatte britene en kommisjon som skulle sammenstille en liste over nazistiske ledere, anklagene mot dem og fastsette en prosedyre for rettsforfølgelse. Men to år senere sto det bare 184 personer på listen, som ikke engang omfattet Adolf Hitler.

Amerikanerne etablerte sitt eget register i Paris og ansatte 400 franske kvinner til å bearbeide strømmen av opplysninger som kom inn fra europeiske krigsfangeleire. Men utstyret de hadde til å lage hullkortregisteret ble stadig utsatt for tekniske problemer, og det fantes ikke midler i militærledelsen til å få problemene løst.

Også for en gruppe polske offiserer som hadde tjenestegjort i den britiske hæren og ønsket å samle opplysninger om krigsforbrytere, gikk arbeidet i vasken. De søkte støtte hos britene og fikk den – på papiret. Fire kjøretøyer som de var blitt lovet til formålet, var flere måneder forsinket, så soldatene måtte gjøre etterforskningen til fots.

Uten et finmasket nett var det lett for krigsforbryterne å slippe unna. De amerikanske soldatene som tok en Otto Eckmann til fange rett etter krigen, hadde dermed ingen mulighet for å vite at mannen i virkeligheten het Adolf Eichmann og var hovedansvarlig for de nazistiske dødsleirene. Han ble løslatt igjen og oppholdt seg i Tyskland frem til 1950, da han dro til Argentina under navnet Riccardo Klement.

Den 36 år gamle østerrikeren Simon Wiesenthal innså ved krigens slutt at de alliertes innsats ikke holdt. Han hadde mistet det meste av familien under krigen og selv sittet i konsentrasjonsleiren Mauthausen. Wiesenthal var døden nær da amerikanske tropper befridde leiren. Der og da bestemte han seg for å vie livet til å jakte på nazister.

Wiesenthals første store mål var å kartlegge de nazistiske forbryternes fluktveier – rotterutene, som de ble kalt. Det var en vanskelig oppgave, men etter noen år hadde Wiesenthal fått oversikten over to hovedruter:

Den mest vanlige fluktveien var til fots sørover, over Alpene til den italienske turistbyen Merano. De verste krigsforbryterne dro videre til Roma, der den katolske biskopen Alois Hudal bisto flyktningene. Mens de ventet på å komme videre, innkvarterte biskopen nazistene i klostre og privathus rundt om i landet. Så snart reisedokumentene var i orden, sendte han dem videre til Syria, Egypt eller latinamerikanske land som kunne ha god nytte av kapasiteten til de ofte velutdannede forbryterne.

Mindre viktige krigsforbrytere ble sendt til havnebyen Genova i Italia og derfra til Mallorca eller Barcelona i Spania. Hos diktatoren Franco var de i sikkerhet. Her fikk de valget mellom varig opphold i Spania med ny identitet, eller å dra videre til en ny tilværelse i Sør-Amerika. Flertallet valgte det siste.

Stangls svigersønn sladret

Simon Wiesenthal ble opprørt over krigsforbrytere som slapp ustraffet unna ugjerningene. Det fikk ham til å innlede en jakt på dem.

Wiesenthal oppdaget snart at det ikke holdt å kjenne til rotterutene, for sporene endte ofte blindt. Myndighetene i Sør-Amerika var lite samarbeidsvillige. Han opplevde ofte at heller ikke europeiske regjeringer ville ta i sakene om de nazistiske forbryterne. De store gjennombruddene kom ofte ved tilfeldige sammentreff, som da Wiesenthal i 1967 gjorde en av sine største fangster: Franz Stangl, kommandant for utryddelsesleiren Treblinka under krigen.

Stangl hadde flyktet over Alpene i mai 1948. Han kom seg til Roma, der biskop Hudal hadde skaffet ham visum og arbeid på en tekstilfabrikk i Syria. Her ble han gjenforent med familien sin og tok fornavnet Paul. Etter en stund ville politisjefen i Damaskus, som garanterte for familiens opphold i Syria, gifte seg med Stangls 14-årige datter Renate. Da bestemte nazisten seg for å dra videre.

Under sitt egentlige navn fant han ly i Brasil og fikk jobb på Volkswagens fabrikk i Sao Paulo. Først som mekaniker, men snart i en ledende stilling som sikret ham økonomisk. Franz Stangl gjorde ingenting for å skjule seg, og han lot seg til og med registrere på det østerrikske konsulatet i Sao Paulo. Det måtte være orden i sakene, mente han. Til sin kone Theresa sa han at «hvis det går så langt så kommer jeg til å overgi meg – jeg vil ikke prøve å stikke av».

Men tross den åpenlyse uforsiktigheten, skjedde det ingenting. Ingen på konsulatet bet seg merke i navnet. Stangl er et forholdsvis vanlig navn i Østerrike, men forklaringen kan også være at konsulatet bevisst så en annen vei. Østerrike hadde et godt forhold til Brasil, og dessuten var det mange som skjulte en dyster historie. Viljen til å rote opp i fortiden var begrenset.

Simon Wiesenthal brukte sju år på å finne Stangl. Da han bestemte seg for å jakte på den tidligere leirkommandanten, endte alle spor blindt i Roma. Henvendelser til myndigheter førte ingen steder, og da han endelig hadde hellet med seg, kom det fra helt uventet hold.

Akkurat hvordan Wiesenthal fikk nys om hvor Stangl befant seg, er ikke helt klart, men i sin erindringsbok «Rettferd, ikke hevn» forteller nazijegeren at Stangls datter Renate spilte en stor rolle. Hun hadde giftet seg med en tysk-brasilianer i Sao Paulo, men ekteskapet endte i en bitter skilsmisse. Eksmannen hadde flere ganger truet med å sladre til Wiesenthal, og i 1964 gjorde han alvor av trusselen.

Østerrike utstedte en offisiell arrestordre på Franz Stangl i 1961, og da Wiesenthal kunne fortelle østerrikske myndigheter hvor Stangl befant seg, ble det fart i sakene. Ettersom Stangl var østerriker, måtte Østerrike anmode Brasil om arrestasjon og utlevering med tanke på rettsforfølgelse i Vest-Tyskland. Men Wiesenthal var bekymret for at det kunne sitte tidligere nazister i Østerrikes diplomatiske nettverk, så han fikk justisdepartementet i Wien til å sende papirene til Brasil med spesialkurer.

Da Stangl sent på kvelden 28. februar 1967 kom hjem etter å ha tatt et glass øl med sin datter Isolde, ventet brasiliansk politi på ham. De arresterte ham utenfor familiens hjem, og tre år senere ble han idømt livsvarig fengsel av retten i Düsseldorf. Etter et knapt år i fengsel døde Stangl 28. juni 1971.

Enkelte kritikere mente at Simon Wiesen­thals arbeidsmetode var for treg – blant dem ekteparet Beate og Serge Klarsfeld. De hadde innledet sin jakt på Gestapo-mannen Klaus Barbie og var allerede kjent for en stil som skilte seg vesentlig fra Wiesenthals.

Wiesenthal var ikke alene

Beate og Serge Klarsfeld gjorde det til sitt livsverk å få stilt naziforbrytere for retten. Beate kom første gang i medienes søkelys da hun i 1968 overfalt den vesttyske kansleren Kurt Georg Kiesinger, som hadde en fortid som medlem av nazipartiet.

Serge Klarsfeld er av rumensk-jødisk opprinnelse. I 1943 ble han som 8-åring vitne til at faren ble arrestert av SS og deportert fra hjemmet i Sør-Frankrike til Auschwitz. Beate Klarsfeld er tysk. Hennes far var soldat i Wehrmacht, og hun fikk øynene opp for de nazistiske krigsforbrytelsene mens hun studerte ved Sorbonne-universitetet i Paris.

Serge og Beate møtte hverandre i 1960-årene, og bosatte seg i Paris etter at de giftet seg i 1963. Beate vakte første gang oppmerksomhet da hun i 1966 skaffet seg adgang til det konservative vesttyske CDU-partiets landsmøte. Hun visste at partiets leder, Kurt Georg Kiesinger, som samtidig var kansler, hadde meldt seg inn i nazistpartiet i 1933. Under krigen hadde han en fremtredende plass i Joseph Goebbels' propagandaministerium, og på CDU-landsmøtet snek Beate seg opp bak Kiesinger og ga ham en ørefik mens hun ropte «Nazist! Nazist!» for full hals.

Beate Klarsfeld ble arrestert og dømt til ett års betinget fengsel, men det avskrekket verken henne eller Serge. I begynnelsen av 1971 begynte paret å gå Kurt Lischka nærmere etter i sømmene. Lischka hadde i krigsårene vært Gestapo-sjef for jødiske anliggender i Frankrike. Da krigen var slutt, ble han arrestert av tsjekkerne, men Frankrike begjærte ham i første omgang ikke utlevert til rettsforfølgelse. I 1950 vendte han derfor tilbake til Tyskland og slo seg ned i hjembyen, Köln.

To måneder senere ble han dømt til livsvarig fengsel in absentia av en fransk domstol. Men Tyskland avviste av tekniske årsaker flere forsøk på å få ham utlevert til soning. «Lykken smilte mer til bøddelen enn til hans utallige ofre», kommenterte Beate Klarsfeld bittert.

Etter et par års planlegging gikk Klarsfeld-paret igjen til aksjon. Sammen med tre venner fra universitetet etablerte de sin egen lille kommandogruppe, 22. mars 1971 klokken 12.45 på Maria Himmelfahrt Straße i Köln. De visste at Lischka gikk av trikken her hver dag, og da den tidligere Gestapo-offiseren kom til syne, kastet gruppen seg over ham. De prøvde å trekke Lischka inn i bilen som skulle brukes til å smugle ham over grensen til Frankrike. Men Lischka var en robust mann, og han satte seg kraftig til motverge. Da forbipasserende begynte å stimle sammen, ga gruppen opp og fortsatte til Frankrike uten offeret.

Beate returnerte til Tyskland noen måneder senere og ble arrestert. For angrepet på Lischka risikerte hun et par års fengsel i tillegg til straffen fra Kiesinger-saken. Men Serge Klarsfeld fikk tidligere medlemmer av den franske motstandsbevegelsen til å møte opp og forstyrre rettsbehandlingen ved å synge den franske nasjonalsangen, Marseillaisen. Det skapte en enorm medieoppmerksomhet, og det hele endte med at juryen frikjente Beate. Lischka ble arrestert i 1980 og sonet fem år i tysk fengsel før han ble løslatt.

Full Barbie sang nazisanger

Klaus Barbie ble gjenkjent på bilder og rettsforfulgt i Frankrike. Selv ikke forsvareren hans forsøkte å bort­forklare hans ugjerninger, og «slakteren fra Lyon» fikk en livstidsdom.

Etter overfallet på Lischka leste Beate Klarsfeld at statsadvokaten i Bayern hadde bestemt seg for å avslutte etterforskningen av Klaus Barbies aktiviteter under krigen. Han ble parets neste mål.

Barbie levde et relativt offentlig liv, men representerte likevel et problem for nazijegerne. Han hadde blitt en mektig mann og nøt de søramerikanske juntaledernes beskyttelse.

I 1950-årene hadde familien Barbie flyttet til Bolivias hovedstad La Paz. De hadde ikke mye å rutte med, og bodde derfor på det nedslitte «Pension Italia» i en fattig del av byen da de først kom dit. Klaus begynte med å reparere gassbrennere, og etter en stund fikk han jobb som arbeidsleder ved et sagbruk utenfor byen. Eieren var jødisk, men han var godt fornøyd med den ansatte, og i løpet av et par år ble Barbie forfremmet til partner i firmaet.

Da general René Barrientos overtok makten i Bolivia etter et kupp i 1964, eide Klaus Barbie en større tømmerhandel i La Paz. Den nye juntalederen tok gladelig imot tilbudet om å bruke forretningsmannens erfaringer fra Gestapo til å bygge opp styret sitt. Som gjenytelse fikk Klaus Barbie innflytelse på statens finanser, og den brukte han til å berike seg selv. Blant annet mottok han de senere så fatale 10 000 dollarene fra det statlige gruveselskapet for transport av mineraler. Barbie innkasserte pengene, men transporten fant aldri sted.

En lang rekke lignende svindelepisoder ga ham fiender, så da general Barrientos omkom i en helikopterstyrt i april 1969, fant Barbie det klokest å flytte til Lima i Peru. Her inngikk han et samarbeid med en annen nazist, Friedrich Schwend, som under krigen hadde ledet den store tyske falskmyntneroperasjonen med kodenavnet Bernhard (se HISTORIE 12/2010). Schwend var nå våpenhandler, og sammen med Barbie ville han selge falske etterretningsopplysninger til Perus myndigheter.

Barbie levde i velstand, og foruten å ta etternavnet Altmann la ikke den forhenværende gestapolederen skjul på at han hadde deltatt i krigen. Både i Peru og Bolivia møttes han i full offentlighet med andre nazirømlinger. Når han i godt lag hadde fått en øl for mye, begynte han gjerne å synge gamle nazistiske kampsanger, uten at noen kommenterte det videre. Både venner og myndighetene visste at han var Klaus Barbie, men offisielt het han Altmann.

Serge og Beate Klarsfeld satte seg fore å bevise at Altmann og Barbie var en og samme person. Men først måtte de få saken gjenåpnet. Beate dro til Tyskland sammen med den franske kvinnen Fortunée Benguigui. Under krigen hadde hun plassert sine tre barn i «sikkerhet» på barnehjemmet i Izieu – før Barbie sendte alle barna herfra i døden. Klarsfeld og Benguigui innledet en sultestreik foran tinghuset i München, og til slutt gikk statsadvokaten, Manfred Ludolph, med på å gjenåpne saken.

Ludolph ga Klarsfeld noen fotografier. Et par gamle av Gestapo-sjefen Barbie og et av en gruppe forretningsmenn, fotografert i La Paz i 1968. Ingen aviser hadde så langt tort å trykke bildene av frykt for å bli saksøkt hvis det skulle vise seg at den mistenkte forretningsmannen på La Paz-bildet ikke var Klaus Barbie. Men så tok avisen L’Aurore sjansen. De trykket bildet under overskriften «Jean Moulins drapsmann» – en henvisning til Barbies drap på den franske motstandsmannen i 1943.

Det fikk journalisten Herbert John til å stå frem. Et par år tidligere hadde han blitt frasvindlet et større beløp av Altmann, som hadde lovet å skaffe John et intervju med en annen toppnazist, Martin Bormann. Men da Altmann hadde fått pengene, hadde han fortalt peruanske myndigheter at Herbert John var narkohandler, slik at John måtte flykte ut av landet uten intervjuet sitt.

Herbert John fortalte Beate Klarsfeld at ingen av mennene på bildet var Altmann, men at han selv hadde tatt et par nye bilder av nazisten. En analyse av bildene på et laboratorium slo fast at Altmann var Barbie.

Beate Klarsfeld hadde nå dokumentasjon som kunne holde i en rettssal, og hun og Herbert John dro til Peru. De overleverte kopier av materialet til den ene myndigheten etter den andre, som ga lovnader om at det ville bli brakt videre til den aktuelle ministeren. Men ingenting skjedde. Barbie hadde reist til Bolivia. Klarsfeld og John fulgte etter, men ble truet med arrestasjon og utvisning hvis de ikke forlot landet igjen.

Bolivia hadde fått en ny junta som holdt hånden over Altmann. Juntalederen Hugo Banzer gjorde ham til boliviansk æresborger, og til gjengjeld stilte Barbie seg til rådighet med sine erfaringer fra Gestapo. Han videreutviklet den bolivianske bruken av elektrisk tortur og demonstrerte hvordan han i sin tid i Frankrike hadde fremmet et forhør ved å stikke lange nåler dypt inn i offerets brystkasse eller ved å sprøyte syre inn i et offers testikler.

Serge og Beate Klarsfeld ventet tålmodig, og i 1981 var Barbies gode dager talte. Bolivias diktator Luis García Meza Tejada ble styrtet, og etter press fra USA valgte landet en demokratisk kurs. President Zuaro begynte opprydningen. Beate Klarsfeld dro til Bolivia og fikk myndighetene til å se på saken om de 10 000 dollarene. Formelt dreide det seg om gammel gjeld, men i virkeligheten var det en måte å få Barbie ut av landet på.

Forsvarer mente Barbie var skyldig

Rettsaken mot Barbie fant sted i Lyon, og hans forsvarer Jacques Vergès var blottet for sympati med gamle nazister. I hans øyne var Barbie skyldig, men kalte samtidig rettsaken dobbeltmoralsk, for, som han sa, var verden full av Barbier, helt fra USAs offiserer i Vietnam til russere i Afghanistan.

«Fordi erindringen er knyttet til rettferdighet, betyr det at barna fra Izieu ikke vil dø i erindringen», sa Serge Klarsfeld, som var blant de 39 advokatene som representerte Barbies ofre. Barbie ble idømt fengsel på livstid, og døde bak lås og slå i 1991.

Les også:

Klaus Barbie
Andre verdenskrig

Klaus Barbie: Nazistenes verste torturbøddel

19 minutter
Submission of Inca's king Sayri Tupac to Don Hurtado de Mendoza, Viceroy of Peru. Engraving, 1807. Colored.
Historiske storbyguider

Opplev spanjolenes sølvhovedstad

4 minutter
Arkeologi

Mystisk mumiehånd med tre fingre funnet i Peru

2 minutter

Logg inn

Ugyldig e-postadresse
Passord er påkrevd
Vis Skjul

Allerede abonnement? Har du allerede et abonnement på magasinet? Klikk her

Ny bruker? Få adgang nå!

Nullstill passord

Skriv inn e-postadressen din, så sender vi deg en e-post som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt.
Ugyldig e-postadresse

Sjekk e-posten din

Vi har sendt en e-post til som forklarer deg hvordan du skal nullstille passordet ditt. Hvis du ikke finner e-posten, bør du se i søppelposten (uønsket e-post, «spam»).

Oppgi nytt passord.

Skriv inn det nye passordet ditt. Passordet må ha minst 6 tegn. Når du har opprettet passordet ditt, vil du bli bedt om å logge deg inn.

Passord er påkrevd
Vis Skjul