Fritz Bauer titter nysgjerrig på dagens post. Denne sommerdagen i 1957 har et brev fra Argentina funnet veien til den tyske statsadvokatens kontor i delstaten Hessen. Bauer åpner konvolutten og leser.
I flere år har den jødiske juristen forsøkt å spore opp rømte naziforbrytere – blant dem SS-offiseren Adolf Eichmann, som organiserte folkemordet på Europas jøder fra skrivebordet sitt. I brevet til Fritz Bauer skriver en tysk emigrant ved navn Lothar Hermann at han vet hvor Eichmann oppholder seg.
SS-offiseren bor i en fattig bydel i utkanten av Buenos Aires, forklarer Lothar Hermann, hvis datter hadde følge med Echmanns sønn en stund.
«Når jeg forlater kontoret, går jeg inn på fiendtlig territorium.» Fritz Bauer om de mange nazistene som arbeidet i Vest-Tysklands embetsverk etter krigen.
Under en middag skrøt sønnen av at faren hadde tjent Tyskland godt i 2. verdenskrig.
Sønnen forkynte også at «det ville ha vært bedre om tyskerne hadde fått gjøre ferdig sitt utryddelsesarbeid».
Bauer er begeistret – endelig kan Eichmann få sin straff. Statsadvokaten er imidlertid klar over at han arbeider i et land der det fortsatt vrimler med gamle nazister i de høyeste embetene etter nederlaget i krigen. Ingen av dem ønsker at det skal rippes opp i fortiden, og derfor må Bauer jakte på Eichmann i all hemmelighet.
Bauer arbeider blant fiender
Fritz Bauer ble født i en jødisk familie i Stuttgart i 1903. Bare 22 år gammel fullførte han jusstudiene – og fire år senere ble han utnevnt til Weimarrepublikkens yngste tingrettsdommer.
Men pga. sitt jødiske opphav ble Bauer fjernet fra sin stilling da nazistene kom til makten i 1933. Noen måneder senere sendte så Gestapo ham i en KZ-leir fordi han også var sosialdemokrat. Her pinte og ydmyket vaktene Bauer inntil han etter ni måneder ble løslatt mot at han skrev under på at han ville være lojal mot det nye styret.
Hele livet igjennom skammet Bauer seg over den underskriften, men den gjorde at han kort etter kunne flykte til Danmark og siden til Sverige, der han levde i eksil under krigen.
Med grunnleggelsen av Vest-Tyskland i 1949 vendte Bauer tilbake til hjemlandet for å gjenoppta karrieren. Som statsadvokat i Hessen var han fast bestemt på å bygge opp demokratiet og forhindre alle fremtidige totalitære tendenser. Naziforbrytere skulle straffes, og tyskerne måtte se fortiden i øynene, mente han.
Fritz Bauer: Den tysk-jødiske statsadvokaten var med på å stable Auschwitz-prosessene i Frankfurt (1963–1965) på bena. Her ble 17 tidligere ansatte i Auschwitz dømt til fengselsstraffer.
Men Bauer møtte snart motstand i Forbundsrepublikkens embetsverk. På 1950-tallet var over 60 prosent av de høyest plasserte embetsmennene tidligere medlemmer av nazipartiet, og i likhet med en stor del av befolkningen ønsket de å legge lokk på fortiden.
«Når jeg forlater kontoret, går jeg inn på fiendtlig territorium», sa Bauer.
Bare i det føderale kriminalpolitiet (BKA) var 33 av de 47 øverste lederne tidligere SS-medlemmer, og i 1957 informerte de Bauer om at han ikke skulle forvente hjelp fra politiet i jakten på Eichmann.
På den tiden hadde Eichmann i noen år stått øverst på Bauers liste over rømte naziforbrytere sammen med KZ-legen Josef Mengele og Hitlers nærmeste medarbeider, Martin Bormann. Den vesttyske etterretningstjenesten (BND), som ble ledet av den tidligere nazistiske etterretningsoffiseren Reinhard Gehlen i årene 1956–1968, gjorde det også klart at de ikke hadde noen interesse av å finne Eichmann.
Nazistene fikk gode jobber i Vest-Tyskland
Nazidommer gikk inn i politikken
Hans Filbinger tjenestegjorde som marinedommer. Etter 2. verdenskrig gikk han inn i vesttysk politikk og endte opp som ministerpresident i delstaten Baden-Württemberg.
Nobelprisvinner var SS-soldat
Günter Grass ble forfatter og kanskje etterkrigstidens viktigste vesttyske stemme. Han fikk Nobelprisen i litteratur i 1999. Det at han hadde vært SS-soldat, skjulte han frem til 2006.
Adenauer hyret naziadvokat
Hans Globke arbeidet med jødelovgivningen i Det tredje riket. Den strenge antikommunisten ble utnevnt til statssekretær for kansler Konrad Adenauer i 1953.
Psykiater drepte handikappede
Werner Villinger var psykiater og deltok i T4-drapene på handikappede. Siden ble han instituttleder på Marburg Universitet. Han begikk selvmord etter at han ble avslørt i 1961.
Etterretningssjef fikk ny stilling
Reinhard Gehlen var sjef for etterretningstjenesten på Østfronten. I 1956 ble han sjef for den nyopprettede vesttyske etterretningstjenesten Bundesnachrichtendienst (BND).
Derfor valgte Bauer å gå utenom tyske myndigheter da han fikk brevet fra Lothar Hermann i Argentina sommeren 1957. Han hadde nemlig en mistanke om at visse personer i statsapparatet tipset de rømte gammelnazistene om hvordan det gikk med jakten på dem.
Bauer visste at det var nesten jevngodt med forræderi da han i all hemmelighet møtte agenter fra den israelske etterretningstjenesten Mossad i november 1957. Han mente at et samarbeid var den eneste måten Eichmann kunne pågripes på.
Nettet strammer seg om toppnazisten
Bauer brukte over to år på samarbeidet med israelerne for å fange Eichmann. Da Mossad-agenter møtte Lothar Hermann i Argentina, fant de ut at han var så godt som blind.
Siden Lothar Hermann ikke hadde sett Eichmann med egne øyne, stolte ikke Mossad på opplysningene hans. Og da huset som ble utpekt som Eichmanns hjem, også lignet et hull i jorden, mente Mossad at ingen «betydningsfull nazist» kunne bo der. Agentene så heller aldri skyggen av den mistenkte, så saken ble henlagt.
Men Bauer ga ikke opp. Fra kontoret sitt i Frankfurt fant han frem til en annen tysker i Argentina som hadde arbeidet sammen med en mistenkelig mann i 1952. Mannen kalte seg Ricardo Klement.
«Jeg behøver neppe å fortelle deg hvor stor gjeld jeg står i til deg.» Den israelske statsadvokaten Haim Cohn i et brev til Fritz Bauer.
Mannen hadde et fotografi der han sto ved siden av denne Klement, og Bauer var ikke i tvil om at det var Eichmann.
Forbryterens argentinske dekknavn stemte også overens med navnet som var knyttet til strømmåleren i det huset som Lothar Hermann tidligere hadde utpekt. Kabalen gikk opp, og i desember 1959 ga Israels statsminister David Ben-Gurion grønt lys til å gjenoppta jakten på Eichmann.
«Hvis det viser seg at Eichmann er der, vil vi fange ham og ta ham med hit. Isser tar seg av det», skrev Ben-Gurion i dagboken sin.
Eichmann blir pågrepet i Argentina
Isser Harel var sjef for Mossad. Han satte sammen en gruppe som begynte å overvåke Eichmann. Om kvelden 11. mai 1960 slo israelerne til da den ettersøkte mannen gikk av en buss utenfor sitt hjem.
«Her ender eventyret», snerret en agent da krigsforbryteren ble overmannet og smuglet til Israel.
Bauer fikk tårer i øynene da han mottok beskjeden om pågripelsen. Han hadde håpet å stille Eichmann for retten i Tyskland, men forbundsregjeringen motsatte seg å forlange nazisten utlevert.
Adolf Eichmann var en av hovedmennene bak Holocaust. Etter krigen ble han tatt til fange og dømt til døden av en israelsk domstol i 1961.
Derfor ble det (til Bauers forbitrelse) i Israel at Eichmanns rolle i folkemordet på jødene ble fremstilt for verdenspressen. Men selv om ingen i Tyskland kjente til Bauers innblanding – slik måtte det være så han ikke skulle risikere å bli siktet for forræderi – visste israelerne godt hvilken avgjørende rolle han hadde spilt.
«Jeg behøver neppe å fortelle deg hvor stor gjeld jeg står i til deg», skrev den israelske statsadvokaten Haim Cohn til sin tyske kollega.
Den 31. mai 1962 ble Eichmann henrettet for sin medvirkning til folkemord. Vesttyske myndigheter hadde forsøkt å ignorere rettssaken, men neste gang ville Bauer bringe grusomhetene hjem til Tyskland.
Rettssaker rammer Tyskland
Mens Eichmann-affæren pågikk, hadde Bauer vært i full gang med å spore opp gammelnazister som hadde sluppet unna straff for sin rolle i grusomhetene som hadde funnet sted i KZ-leiren Auschwitz.
I desember 1958 hadde Bauer fått fatt i dokumenter som en innbygger i den polske byen Wrocław hadde plukket opp på gaten i krigens siste dager, da byens SS-hovedkvarter ble bombet.
Dokumentene inneholdt lister over SS-folk og deres ofre – konkrete ugjerninger som var skrevet ned av ledelsen i Auschwitz. Med dette materialet kunne Bauer stille Auschwitz-bødlene for retten og kartlegge forbrytelsene i nazistenes mest beryktede dødsleir.
Bauer og en liten gruppe jurister som han hadde håndplukket, gikk i gang med å oppspore og avhøre 1300 vitner fra hele verden. Mye av arbeidet ble gjort i det skjulte slik at BND – med nazisten Gehlen i spissen – ikke kunne motarbeide Bauer, slik etterretningstjenesten hadde gjort det under Eichmann-saken.
Toppnazister flyktet til Sør-Amerika
Nazioffiser fikk jobb hos Volkswagen
Franz Stangl var SS-kommandant i konsentrasjonsleirene Sobibór og Treblinka. Han flyktet til Brasil, der han arbeidet hos Volkswagen til nazijegeren Simon Wiesenthal fant ham i 1967. Stangl fikk en livstidsdom for mordet på 900 000 jøder.
Dødens Engel dukket aldri opp
SS-legen Josef Mengele sto bak eksperimentene på mennesker i Auschwitz, men etter krigen levde han i skjul i tre år i Tyskland før han flyktet til Sør-Amerika i 1948. Her ble han ettersøkt i flere tiår, men ikke funnet. Han døde i Brasil i 1979.
Gassvognens far ble agent
Walter Rauff var SS-offiser og mannen bak lastebilene som ble brukt som kjørende gasskamre for å henrette jøder. Etter krigen kom han til Chile, der han ble rekruttert som vesttysk etterretningsagent i 1958 – angivelig for å spionere på Cuba.
Leirleder holdt seg skjult i 42 år
Josef Schwammberger var kommandant for flere arbeidsleirer i Kraków, hvor han personlig drepte atskillige jøder på makabert vis. Etter å ha gjemt seg i Argentina frem til 1987, ble han arrestert og dømt til livstid.
SS-er ble funnet som 81-åring
Som SS-offiser var Erich Priebke med på å likvidere 335 sivile i forbindelse med en hevnaksjon etter et partisanangrep i Italia i 1944. Først 50 år senere, i en alder av 81 år, ble han pågrepet i en argentinsk fjellandsby og dømt til livstid.
«Hver gang jeg skulle sende et telegram, gikk jeg ned på markedet og ba en grønnsakshandler om å sende det», fortalte Bauers medarbeider Joachim Kügler senere.
I 1963 hadde Bauer og teamet hans etter flere års arbeid samlet nok bevis til at ingen tyske myndigheter kunne nekte å sette i gang rettssakene. 22 vesttyske nazister ble pågrepet og siktet for drap og medvirkning til drap i Auschwitz. I årevis hadde de levd ubemerket som bønder, forretningsmenn, ingeniører og tannleger – nå innhentet fortiden dem.
Rettssakene begynte i Frankfurt i desember, og Bauer lot Joachim Kügler og andre unge advokater føre ordet, for Bauer mente det var best om den unge generasjonen sto for oppgjøret med de gamle.
«I Auschwitz-rettssaken sitter 22 millioner mennesker på anklagebenken ved siden av de 22 tiltalte», skrev Bauer i et brev til en venn med henvisning til de millioner av tyskere fra de eldre generasjonene som han mistenkte for å være imot rettssaken fordi de selv bar en del av ansvaret.
I dag er NPD et samlingssted for det ytterste høyre i Tyskland, og partiet har bare liten oppslutning i folket.
Nazistene samlet seg i nye partier
Selv om de alliertes avnazifisering holdt nazister utenfor politisk innflytelse en tid, endte tidligere nazister over tid opp med å snike seg inn i politiske partier – om enn uten særlig suksess.
I de første årene etter krigen sto de allierte hardt på at gammelnazister ikke kunne spille noen rolle politisk. Men etter hvert som avnazifiseringen avtok i styrke, klarte individuelle gammelnazister – som nå var rehabilitert – å slutte seg til det nasjonalkonservative partiet Deutsche Rechtspartei, som faktisk fikk inn fem representanter ved det første valget til Forbundsdagen i Vest-Tyskland i 1949.
Det lille partiet fikk imidlertid minimal innflytelse, og det ble ikke bedre da et flertall av medlemmene dannet et nytt parti med nesten samme navn, Deutsche Reichspartei, hvor partiprogrammet fikk en mer høyreorientert tone. Ved valgene på 1950-tallet fikk det bare 1 prosent av stemmene.
Det at suksessen uteble, førte i 1964 til dannelsen av Nationaldemokratische Partei Deutschlands, NPD, som var enda mer nasjonalistisk – rent ut sagt nynazistisk.
Partiet fikk litt vind i seilene under den økonomiske krisen på 1960-tallet, men ikke nok til å komme inn i Forbundsdagen. I dag har NPD under 4000 medlemmer, og partiet er stort sett et samlingssted for fremmedfiendtlige aktivister.
Auschwitz blir symbolet på fortidens synder
I to år var verdens øyne rettet mot Frankfurt, der 12 TV-team og mer enn 200 journalister dekket rettssaken. Nazistenes dødsfabrikk i Auschwitz ble avslørt i all sin systematikk og kynisme, og vitneforklaringer vakte igjen historien til live.
Selv om rettssaken bare munnet ut i 17 fengselsdommer i august 1965, viste den at det tyske folk ikke lenger kunne flykte fra fortiden. Redslene fra Auschwitz sto som meislet i granitt, og folkemordet kunne verken ignoreres eller gjemmes bort i glemmeboken.
Rote Armee Fraktion var villige til å bruke dødelig terror i sitt oppgjør med Tysklands nazistiske fortid.
Tyskere gjorde opp med nazifortiden
Siden militærdomstolen i Nürnberg og Bauers Auschwitz-rettssaker har oppgjøret med nazitiden blusset opp i Tyskland flere ganger.
1970-årene: RAF klandrer foreldrene
Terrorgruppen Rote Armee Fraktion (RAF) så Vest-Tyskland som en fortsettelse av Nazi-Tyskland. For å avsløre gammelnazistene kidnappet RAF i 1977 formannen for arbeidsgiverforeningen, Hanns Martin Schleyer – en tidligere SS-offiser.
1990-årene: Alminnelige tyskere aksepterer ansvar
I 1996 ga den jødisk-amerikanske forskeren Daniel Goldhagen ut boken «Hitler’s willing executioners», der han beskrev det tyske folk som Hitlers frivillige hjelpere. Historikere kritiserte boken, men mange tyskere holdt med Goldhagen i debatten.
2000-årene: Virksomheter åpner arkiver
Etter årtusenskiftet lot tyske selskaper historikere gå gjennom arkivene slik at deres nazistiske fortid kunne komme for en dag. Siden har bl.a. Krupp, Siemens, Allianz, Volkswagen, Daimler og BMW betalt erstatning til tidligere slavearbeidere.
Dermed ble Bauers arbeid et vesentlig bidrag til avnazifiseringen. Mange nazister satt riktignok fortsatt ubemerket i stillingene sine, men de yngre generasjonene ble etter hvert mer kritiske til den gamle garden.
Fra 1970-tallet av ble 1950- og 1960-tallets fortrengning av krigens ugjerninger etter hvert erstattet av de yngre generasjonenes spørsmål om foreldrenes og besteforeldres stilltiende aksept av Hitlers morderiske regime.
Fritz Bauer fikk ikke oppleve mye av denne utviklingen selv. Statsadvokaten døde i badekaret sitt i Frankfurt i 1968, 64 år gammel. Men kampen for rettferdighet fortsatte lenge etter hans bortgang.