Da Göring ble gift med Emmy Sonnemann i 1935, trakk han flere tusen embetsmenn i lønn, slik at de kunne gi ham en bryllupsgave. Til tyske forretningskonsern sendte han en ønske­liste der det mest besk­jedne ønsket var et sommerhus til 30 000 riksmark.

© AKG Images/Imagno & Library of Congress

Korrupte nazister gravde til seg

Göring stjal fra de ansatte, sjefen for konsentrasjons-leirene leide ut fanger, og Hitler snøt på skatten. Nazistene kom fra enkle kår, og da de endelig satt med makten, var det om å gjøre å bli rike.

18. februar 2019

1. Hitler tjente fett på «Mein Kampf» – skattefritt

Da Hitler kom til makten i 1933, hadde han en stor skattegjeld hengende over seg, hovedsakelig etter salget av boken «Mein Kampf». Han fikk slettet gjelden ved å legge press på skattefunksjon- ærene som behandlet saken hans og bestikke avdelingssjefen. 

Rikskansleren fikk i tillegg ordnet det slik at han heller ikke skulle betale skatt i fremtiden. 

Derfor kunne Hitler stikke alle pengene i lommen fra salget av mer enn ti millioner eksemplarer av «Mein Kampf», som ble solgt frem til krigen var over. 

2. Frontforsyninger solgt på svartebørsen

Flere tyske embetsmenn sørget for å omdiri­gere forsyninger av mat og bensin slik at varene ikke kom frem til fronten, men derimot havnet på svartebørsen.

Etter D-dagen i 1944 måtte den tyske hæren etterlate stridsvogner i Normandie på grunn av bensin­mangel, mens det på svartebørsen i Paris rant over av bensin. 

3. Offiserer gikk på rov i jødenes leiligheter

Når jøder ble tvangsflyttet til gettoer eller sendt i konsentrasjonsleirer, skulle de tomme leilighetene offisielt forsegles frem til innboet ble solgt på auksjon.

I praksis stakk nazistiske embetsmenn eller offiserer ofte innom og tømte leilighetene for verdier før auksjonene.

En jødisk lege har fortalt hvordan han måtte vise en offiser rundt i sin søsters leilighet etter at hun var blitt deportert. Offiseren tok helt av ved synet og utbrøt: «Hele mitt liv har jeg drømt om slike møbler!» Dagen etter ble møblene hentet.

Nazitoppene kjørte luksusbiler. Særlig Mercedes-Benz 770 var populær. 

© Rudolph Stricker

4. Fanger ble leid ut mot sigaretter

I arbeidsleirene der tvangsarbeidere fra øst var internert, tjente kommandantene penger på å leie ut fanger som arbeidskraft. 

Det kunne for eksempel være til folk som trengte hjelp til å bygge opp igjen husene sine etter bombe­angrep. 

Etter hvert som krigen skred frem, ble penger erstattet av kjøtt og sigaretter som betalings­middel. En mannlig fange kostet en pakke sigaretter per dag, mens en kvinnelig fange kostet en halv pakke per dag. 

5. Göring fikk godt betalt for innholdsløse jobber 

Riksmarskalk Hermann Göring hadde et hav av jobber. Ganske mange av dem var imidlertid titler der det ikke fulgte med noen oppgaver, bare et klekkelig honorar. 

Han var mi­nister for Preussen, økonomisk kommissær, formann for riksdagen, luftfartsminister, generaljaktmester og sjef for Luftwaffe, for å nevne noen av de mange rollene hans.

I tillegg til alle disse årslønnene hadde han styreverv, store representasjonskontoer og mottok aksjer i firmaer som Benz og BMW, og selv­følgelig i de selskapene som forsynte Luftwaffe med fly. 

Dessuten bygde han opp en kolossal privat kunstsamling ved å plyndre gallerier og private hjem. Göring tjente mer enn 1 250 000 riksmark i året, mens en vanlig arbeider tjente 2000-5000 riksmark.

Alle visste at Hermann Göring var gjennom­korrupt, men populariteten hans lot ikke til å bli mindre av den grunn. Da de allierte spurte en tysk krigsfange hvorfor det hang bilder av Göring og ikke av Hitler i alle offisersmessene i Frankrike, svarte han:

«Fordi Hitler er høyt hevet over oss. Han forteller oss hva vi skal gjøre, og så gjør vi det. Göring er derimot en av oss. Han er glad i mat, han er glad i kvinner, og han er glad i å svindle. Mest av alt er han glad i å svindle».

Den tyske båtindustrien ga Göring en yacht i bryllupsgave. Den kalte han opp etter sin første kone, svenske Carin, som døde i 1931.

© AKG Images/Imagno & Library of Congress

6. Filmstjerner slapp militærtjeneste

Tyske menn, høy som lav, ble innkalt til militærtjeneste, men de mer prominente hadde mulighet til å slippe unna. For eksempel fikk flere tyske filmstjerner tilbud om å unngå å trekke i uniform dersom de i stedet gikk med på å spille roller i propagandafilmer.

Da hovedrollen til den sterkt antisemittiske filmen «Jud Süss» skulle besettes, var ikke skuespilleren Ferdinand Marian særlig lysten på å ta den. Han sa likevel ja, etter at Goebbels hadde forklart at Marian ville miste fritaket fra militærtje­neste hvis han ikke spilte rollen.

Mange tyskere var villige til å betale store summer for å slippe militærtjeneste, særlig ved fronten. Det betød en kjærkommen ekstrainntekt for partifunk­sjonærene som sto for utstedelsen av fritaksbevis. 

7. Leirkommandant gikk over streken

Konsentrasjons­leiren Buchenwald ble ledet av kommandant Karl-Otto Koch de første årene. Han var svært oppfinnsom, både når det kom til å mishandle fanger og tjene penger på dem. 

Koch tjente en formue på å leie ut fanger til private firmaer og selge matrasjonene til både innsatte og vakter på svartebørsen. I tillegg puttet Koch mesteparten av pengene han beslagla fra de innsatte i egen lomme.

Kommandanten ble snart så rik at hans overordnede begynte å bli misunnelige. Derfor måtte han stadig bestikke dem for at de ikke skulle sladre til den øverste SS-ledelsen.

Karl-Otto Koch holdt seg heller ikke for god til å la arbeiderne i konsentrasjonsleiren bygge hus til seg selv og kona, Ilse Koch. 

For eksempel fikk han bygd en gigantisk ridehall til henne, der rundt 30 utsultede fanger døde under byggingen. Han fikk også anlagt en mini-zoologisk hage i leiren med fugler, bjørner og aper til underholdning for vaktene og deres familier.

Til slutt begynte nettet å snøre seg sammen rundt Koch. I første omgang ble han forflyttet til Lublin i Polen, der han ble sjef for leiren Majdanek. Her fortsatte han sine innbringende aktiviteter, og da naziledelsen igjen fikk ham i kikkerten, reagerte Koch resolutt. 

Han fikk drept 40 000 jødiske fanger som han anså som potensielle vitner. Kommandanten drepte dessuten en innsatt lege og medhjelperne hans, fordi han var redd for at de ville sladre om at de hadde behandlet ham for syfilis.

Karl-Otto Koch havnet til slutt for retten og ble henrettet like før krigen var slutt, dømt for å ha vanæret SS.

Konsentrasjonsleirfanger i Buchenwald ble satt til å bygge hus til kommandanten.

© Gedenkstätte Buchenwald & Shutterstock

8. Familiemedlemmer fikk de gode jobbene

Tyske embetsmenn hadde tradisjonelt hatt et lavt nivå av korrupsjon og nepotisme. Det endret seg brått da nazistene kom til makten. Nepotismen var blant annet utbredt i Goebbels' propagandaministerium.

I løpet av ministeriets første leveår var 192 av de nyansatte i radioavdelingen i familie med noen som arbeidet i systemet fra før.

Det var i det hele tatt viktig å ha forbindelsene i orden for å få en god jobb. I 1933 fant nazist­partiet arbeid til 10 000 av sine mest tro­faste støttespillere.

9. Fagforeningsleder brukte arbeidernes penger

Etter at Hitler kom til makten i Tyskland, ble landets fagforeninger avskaffet og erstattet av DAF, Deutsche Arbeits­front, under ledelse av Robert Ley. 

De fleste arbeidere i Tyskland betalte inn til organisasjonen, men det var slett ikke alle pengene deres som ble brukt til å sørge for bedre lønn og arbeidsforhold.

DAF ble snart kjent som en av de mest korrupte etatene i Det tredje riket, og ikke minst Robert Ley lot mange av pengene fra arbeidernes lommer gå rett i sin egen. Først og fremst beslagla han alle midlene i de gamle fag-foreningene og beholdt dem selv. 

Pengene brukte han på dyre hus og biler. Utgiftene til Leys ekstravagante livsførsel ble også dekket av den nazistiske fagforeningen. Blant annet betalte DAF for lederens store alkoholforbruk, samt lønningene til Leys personlige ansatte: to barnepiker, en kokk, en gartner og en hushjelp.

Alle personene rundt Hitler som visste hvor ille det faktisk sto til i DAF, ble behørig bestukket for at de ikke skulle sladre. 

Les mer

Richard Grunberger: The 12-year Reich. A Social History of Nazi Germany 1933-1945, Holt, Rinehart and Winston, 1971.

Kanskje du er interessert i