Krystallnatten: Hitler gjorde jødene fredløse

I raskt tempo kjemper han seg gjennom menneskemylderet, mens han nå og da stikker hånden i innerlommen for å forsikre seg om at han fremdeles har den nyinnkjøpte revolveren på seg.

Få minutter senere får han øye på det tyske hake-korsflagget som vaier over en monstrøs fireetasjes bygning i Rue de Lille nr. 78. Her ligger den tyske ambassaden, men Herschel finner ikke inngangen med en gang.

Han henvender seg til en politibetjent som holder vakt utenfor, og blir vist til en portner, som spør hva ærendet hans gjelder.

“Jeg har et viktig dokument som jeg skal levere til den tyske ambassadøren”, svarer Herschel på fransk.

Portneren viser den unge mannen opp trappen til tredje etasje, der en tysk resepsjonist tar imot. Herschel gjentar, denne gangen på tysk, at han har med seg et viktig dokument som han ønsker å overrekke ambassadøren personlig.

Men ambassadøren er ikke til stede, så Herschel blir vist inn til ambassaderåd Ernst vom Rath, som sitter bak skrivebordet på det vesle kontoret sitt. 29 år gamle vom Rath er i gang med å åpne dagens post, og ber Herschel ta plass i en skinnstol rett overfor ham.

“Var det slik at De hadde noen viktige dokumenter til meg?” spør vom Rath.

Herschel Grynszpan svarer ikke, men fisker frem revolveren fra lommen.

“Du er en skitten tysker, og her, på vegne av 12 000 forfulgte jøder, er dokumentet ditt”,
roper han.

Vom Rath reiser seg halvveis fra stolen, men segner sammen over skrivebordet da en kule borer seg inn i magen hans.

Herschel Grynszpan avfyrer enda fire skudd på kloss hold, men bare ett av dem treffer vom Rath. Han kjemper seg på beina og roper på hjelp, mens han tar seg med begge hender til magen, der blodet begynner å piple ut gjennom klærne.

Resepsjonisten har hørt skuddene og vom Raths rop om hjelp, og kommer nå stormende til. Hun finner den blødende diplomaten på vei ut av kontoret. Bak ham står den unge gjesten, fattet og med våpenet i hånden.

Den hardt sårede vom Rath blir i all hast ført til nærmeste sykehus, og Herschel Grynszpan blir overmannet og lagt i håndjern. “Synd at han ikke døde”, mumler han i det et par betjenter fører ham ut av ambassaden.

På veien ut snur han seg og roper: “Skitne tyskere.” Like etter forklarer han rolig for politiet at han skjøt for å hevne foreldrene sine som lever i elendighet i Tyskland. “I samme øyeblikk som jeg leste min søsters postkort, bestemte jeg meg for å drepe den tyske ambassadøren”.

Hevnaksjoner mot tyske jøder

Paris og Tyskland, tidlig om morgenen, 8. november

Dagen etter bryter helvete løs: Vom Rath kjemper stadig for livet, men i Tyskland utroper morgenavisene hele den jødiske befolkningen som mordere som pønsker på å bekjempe nazistene på blodig vis.

Lederskribentene benytter anledningen til å ramse opp tidligere attentater og minner blant annet leserne om at det bare er knapt tre år siden at en jøde skjøt og drepte Wilhelm Gustloff, lederen av nazistenes­ utenlandsavdeling i Sveits.

I løpet av tirsdagen oppstår det spontane hevnaksjoner og demonstrasjoner rundt i Tyskland.

I Bad Hersfeld i delstaten Hessen blir en synagoge brent ned, og i mange andre byer kaster rasende tyskere stein inn gjennom vinduene til jødiskeide butikker og overmaler fasadene med hatske utfall som “Raus mit den Juden”, “ut med jødene”.

Umiddelbart etter attentatet har Adolf Hitler sendt to av sine beste leger, Karl Brandt og Georg Magnus, til Paris, slik at de kan se til den sårede diplomaten.

Om formiddagen 8. november sender legene ut en pressemelding der de beskriver pasientens helsetilstand:

“Ambassaderåd vom Raths tilstand betraktes som alvorlig. Pasienten har fått blodoverføring etter massivt blodtap, forårsaket av en ødelagt milt. Takket være den fremragende kirurgiske og medisinske behandlingen som professor Baumgarten­ i Paris har ytt, er det håp.”

Paris, kl. 16.25, 9. november

Neste morgen, onsdag 9. november, er ikke legene lenger like optimistiske. Vom Raths tilstand er kritisk, og om ettermiddagen går han i koma.

Legene kan ikke gjøre annet enn å se maktesløst på mens den unge diplomatens liv ebber ut, og klokken 16.25 blir han erklært død.

Herschel Grynszpan er nå drapsmann. Om få timer blir den nærmest tilfeldige forbrytelsen forvandlet til en avgjørende del av den nazistiske propagandamaskinen.

Goebbels oppildner til Krystallnatten

München, kl. 20.45, 9. november

Hitler og resten av naziledelsen er samlet i München. De markerer 15-årsdagen for det mislykkede forsøket på maktovertakelse, ølkjellerkuppet i november 1923.

Nyheten om dødsfallet når føreren litt før klokken ni samme kveld, mens han holder på å gjøre seg klar til en festtale for partiets gamle forkjempere i rådhussalen i München.

Da en kelner har overrakt ham beskjeden om vom Raths død, skyver føreren vekk tallerkenen og vender seg mot propagandaminister Joseph Goebbels som sitter ved siden av ham.

I noen minutter hvisker de to mennene intenst, og Goebbels orienterer Hitler om at det allerede har brutt ut spontane antijødiske opptøyer rundt i Tyskland.

Hitler slår fast at demonstrasjonene skal få lov til å fortsette, og at politiet skal trekkes tilbake.

“For en gangs skyld skal jødene få føle folkets vrede. La partimedlemmene slå seg løs”, blir Hitlers siste ord i saken. Så forlater han selskapet, uten å ha holdt talen sin slik det var ventet. I stedet reiser Goebbels seg og henvender seg til forsamlingen. Han vifter med et papirark og roper ut i lokalet:

“Jeg har en nyhet til dere her i kveld, en nyhet som viser hva som skjer med en god tysker, hvis han senker garden et øyeblikk. Ernst vom Rath var en god tysker, en lojal tjener for riket, han arbeidet for folkets beste i ambassaden vår i Frankrike. Skal jeg fortelle hva som har skjedd med ham? Han ble skutt ned. Han er død nå.”

I noen sekunder lar Goebbels budskapet synke inn, før han slår i bordet og hever stemmen:

“Trenger jeg fortelle dere rasen på det skitne svinet som står bak denne ugjerningen? En jøde! I kveld ligger han i lenker i Paris og hevder at han handlet på egen hånd, og at han ikke har noen medsammensvorne. Men vi vet bedre. Gjør vi ikke?” tordner Goebbels.

Rådhussalen koker, og partimedlemmene skriker på hevn. Joseph Goebbels hysjer på forsamlingen og fortsetter:

“Kamerater, vi kan ikke ignorere dette morderiske attentatet. Det skal og må fordømmes på det sterkeste. Vi skal fortelle folket vårt om det, og deres reaksjon skal bli skånselsløs, direkte, sunn. Jeg ber dere lytte til meg, og sammen skal vi planlegge reaksjonen på det jødiske attentatet, på den jødiske trusselen mot vårt strålende rike.”

Goebbels avslutter talen med å henstille til veteranene at de øyeblikkelig sørger for å iverksette “spontane demonstrasjoner”.

Klappsalvene braker løs i salen, og øyeblikket etter stormer møtedeltakerne ut for å ringe til partiforeningene sine.

Telefonlinjene gløder over hele Tyskland, og fra München får lederne av de lokale naziavdelingene ordre om at man denne kvelden og natten skal gå til angrep mot synagoger, jødiske butikker og boliger.

Berlin, kl. 22.55, 9. november

På ordre fra Gestapo-sjefen Reinhard Heydrich,­ sender lederen for hovedavdelingen Heinrich Müller ut telegrammer til alle politistasjonene i landet:

“Innen kort tid vil det bli iverksatt demonstrasjoner mot jøder og synagogene deres.”

Han henstiller til politiet om ikke å gripe inn, og ber dessuten ordensmakten forberede seg på å arrestere 20 000 til 30 000 jøder, “fortrinnsvis friske menn”.

Avslutningsvis understreker Müller at det vil komme flere instrukser, og at “politiet må ta de strengeste forholdsregler overfor bevæpnede­ jøder”.

Krystallnatten er nå i gang

München, kl. 23.59, 9. november

Brannstasjonen i München mottar det første nødropet. Demonstranter har knust vinduene i en jødiskeid stoffbutikk i Augustenstrasse og satt fyr på varene i vinduet.

Bare tre minutter senere får stasjonen nok en oppringing: En av synagogene i byen står i full brann. Fem brannbiler rykker ut og forsøker å slukke ilden, som truer med å spre seg til den jødiske skolen på naboeiendommen.

Da SA, nazipartiets kampgrupper, oppdager slukningsforsøket, skjærer de over slangene og heller bensin på bålet.

Ingen blir skånet under Krystallnatten

Leipzig og Lesum, kl. 00.15, 10. november

Jødeforfølgelsen er nå i gang for alvor. Torsdagen er ikke mange minutter gammel før hevntørstige folkemasser i München og i over 1000 andre tyske byer herjer­ og huier gjennom natten.

I Leipzig, 160 km sørvest for Berlin, går nazister i gang med å rasere og plyndre jødiske butikker, og en 25 år gammel nattevandrer, den nederlandske jøden Win van Leer, ser med gru hvordan 20 menn plutselig hopper ut av en lastebil og begynner å ringe på dørklokkene i en jødisk leiegård.

Mennene tvinger beboerne til å slippe dem inn i leiegården, og like etter blir vinduene i fjerde etasje slått opp. En mann stikker hodet ut og roper: “Alt godt kommer fra himmelen.” Sekundet etter blir et piano buksert ut gjennom vinduet og faller i bakken med et øredøvende brak.

Også møbler og porselen blir kylt ut, og da stormtroppene har gjort det av med inventaret, griper de fatt i en åtte år gammel gutt og dytter ham ut fra fjerde etasje.

Han brekker begge beina og blir forbrent og oppkuttet da han lander i en haug med glasskår, knust inventar og brennende senger.

På en landbruksskole langt ute på landet, omtrent 60 kilometer nord for Leipzig, blir vinternattens stillhet avbrutt av støyen fra lastebilene som kjører inn på gårdsplassen.

Opphissede menn hopper ned fra lasteplanet på bilene og stormer inn i skolens sovesal, der en gruppe jødiske tenåringer ligger intetanende og sover.

Mennene tenner lyset, beordrer de redde barna utenfor og dreper en av guttene. Før de forlater stedet skjærer de skolens hellige skrifter, Torah-rullene, i småbiter, ødelegger barnas klær og eiendeler og tenner fyr på bønnebøkene deres.

I Lesum i nærheten av Bremen blir to jøder skutt like etter midnatt, ofrene er herr og fru Goldberg, som ligger og sover da de blir drept.

Gjerningsmennene er medlemmer av SA. Gruppeføreren deres har gitt ordre om å tilintetgjøre de få jødene som bor i landsbyen. “Drep dem”, lød Truppführer Seggermanns uttrykkelige ordre. “Etter denne natten skal det ikke være noen jøder igjen i Tyskland.”

Nazi-ordre blir misforstått

Berlin og Aschaffenburg, kl. 01.02, 10. november

Gestapolederen Reinhard Heydrich presiserer ordrene til landets politistasjoner:

“Det må bare treffes foranstaltninger som ikke bringer tysk liv og eiendom i fare. Det er dessuten av ytterste viktighet at ikke-jødiske virksomheter beskyttes mot ødeleggelser”, skriver han.

I samme kunngjøring understreker Heydrich “at politiet skal sikre og beslaglegge alle arkiver fra synagoger og jødiske organisasjoner, og at politiet, så snart nattens begivenheter tillater det, skal arrestere så mange, særlig velstående jøder, som det er plass til i fengslene. Etter arrestasjonene skal regionens konsentrasjonsleirer øyeblikkelig kontaktes med henblikk på raskest mulig å få overført jødene til leirene”, befaler Reinhard Heydrich.

Flere steder har de lokale nazistene misforstått ordren fra høyeste hold og tror at jødene skal drepes omgående. Midt på natten bryter to menn seg inn i et hus i byen Aschaffenburg sør for Frankfurt og skyter huseieren, Ludwig Lowenthal, som ligger i sengen sin og sover.

Med familien som skremte tilskuere blir svogeren hans, Alfons Vogel, tatt til fange og ført ut i en bil. Han blir kjørt ut i en skog der han blir bundet til et tre og brukt som skyteskive­. Han dør.

Krystallnatten når Berlin

Berlin, kl. 02.00, 10. november

Opptøyene når etter hvert den tyske hovedstaden, Berlin. Politipatruljer setter opp veisperringer, slik at trafikken blir ledet utenom de stedene der det er ventet at stormtroppene kommer til å gå hardest til verks.

Da bommene er på plass gir politiet signal til voldsmennene om at de kan innta scenen.

De får følge av flokker av berusede vertshusgjester som øyner en enestående mulighet til å begå vold og hærverk uten å bli straffet for det.

Nazister ryker i tottene på hverandre

Düsseldorf og Köln, kl. 04.00, 10. november

Med jernstenger og køller knuser en flokk SA-medlemmer seg vei gjennom det jødiske sykehuset i Düsseldorf.

Mens personalet protesterer høylytt, beordrer nazistene samtlige pasienter ut av sengene. Etter opphissede diskusjoner får de nyopererte pasientene lov til å bli liggende, mens resten blir sendt på gaten.

I Köln er urolighetene satt i system. Over politiradioen har SAs kampgrupper fått ordre om å følge en stram kjøreplan:

Klokken 04.00 skal alle byens synagoger og jødiske kapeller stå i brann, klokken 06.00 skal operasjonen utvides til å omfatte jødiske butikker og boliger i sentrum, og klokken 08.00, når dagslyset bryter gjennom, skal troppene rykke videre ut i forstedene og fortsette arbeidet der.

Politiet har dessuten fått ordre om å utstyre kamptroppene og de som kommer til med våpen, økser, køller og stiger – pluss navn og adresser på jødene som skal straffes.

Den ellers velorganiserte operasjonen går ikke helt etter planen: I sentrum ryker hundrevis av nazister i tottene på hverandre fordi de er uenige om hvordan de skal dele byttet fra butikkene de har plyndret.

Som i de fleste andre byer ser vanlige borgere i Köln enten misbilligende eller passivt på mens stormtropper og bråkmakere sammen med barn og unge fra Hitlerjugend går amok. Bare noen få tør å blande seg inn. De som gjør det, slipper ikke­ heldig fra det.

I Köln blir en kvinne banket opp fordi hun forsøker å stoppe en bande vandaler, og en politibetjent blir omgående suspendert da han vil forhindre at en butikk blir plyndret. Andre har mer hell med å hjelpe jødene.

Et eksempel er Georg Roth, et høytstående medlem av nazipartiet i byen Eichstätt. Klokken fem om morgenen får han vite at SA planlegger å rense byen for jøder, en plan han er sterk motstander av.

Så da en gruppe på 20 menn forsøker å bryte seg inn i et jødisk hus, får han overbevist politiet om å gripe inn og jage gjerningsmennene bort.

Da han innser at husets beboere fortsatt er i fare, bestemmer Roth seg for personlig å kjøre dem i sikkerhet hos en familie i nærheten av Augsburg, som ligger 100 kilometer unna. Den risikable redningsaksjonen er vellykket.­

Krystallnatten blir til morgen

Baden-Baden, kl. 07.00, 10. november

I de fleste byer når ødeleggelsene og menneskejakten et høydepunkt uti de små timer. Men i Baden-Baden, en kurby med massevis av utenlandske turister, har de lokale myndighetene bestemt at straffeaksjonen skal utsettes til om morgenen – slik at man ikke forstyrrer turistenes nattesøvn.

Først klokken 07.00 begynner nazistene å innfinne seg i byens gater. Stadig av hensyn til turistene unnlater de å angripe butikker og private hjem. I stedet samler de alle jødiske menn og fører dem til byens synagoge. Her blir de tvunget til å synge Horst Wessel-sangen, nazistenes partihymne.

Etterpå blir mennene truet til å lese høyt fra Hitlers Mein Kampf – dersom de slurver med opplesningen blir­ de slått og sparket.

Før jødene føres ut av synagogen blir de beordret til å urinere på veggene. Deretter går turen til jernbanestasjonen, der mennene blir satt på et tog til konsentrasjonsleiren i Dachau.

Jødene i Baden-Baden er like overrasket som sjokkerte. De gjenkjenner mange av de terroriserende nazistene. Til hverdags er de naboer, kolleger, forretningsforbindelser og kunder.
Også Charlotte Singer, som er gift med en lege og bor i Neisse, 150 km sørøst for Berlin, blir angrepet av bekjente.

Hun er alene hjemme og blir tidlig torsdag morgen vekket av en mann som har trengt seg inn på soveværelset hennes. Han er bevæpnet med en øks.

Mannen, Erich Brückner, er pasient hos mannen hennes og sønn av en blikkenslager som flere ganger har utført reparasjoner hos Singer-familien.

Uten å ense Charlotte Singer begynner han å hugge møblene hennes til pinneved, før han heller blekk utover gulvteppet. “Det beste ville være å sette fyr på dette stedet”, sier Brückner, før han forlater soveværelset og går i gang med å rasere resten­ av huset.

Litt senere, mens hun holder på å rydde opp etter angrepet, blir fru Singer nok en gang oppsøkt av rasende tyskere, denne gangen en gruppe kvinner.

Flere av dem kjenner hun fra før, men de later som ingenting og går ut på kjøkkenet, det eneste rommet som enda er intakt. Så flyr gryter, panner, porselen og glass gjennom luften, mens kvinnene hyler av begeistring.

Fru Singer ser gråtende på og puster lettet ut da kvinnene forlater huset uten å sette fyr på det.

Synagoger står i brann

Berlin, daggry, 10. november

Ved soloppgang står tolv av hovedstadens synagoger i flammer. Foran den største, synagogen i Fasanenstrasse, trygler en jøde brannvesenet om å slukke brannen.

Brannmennene ser på det enorme bålet, men nekter å åpne brannhydrantene. “Det er imot våre ordre. Vi er bare her for å beskytte nabobygningene”, forklarer de.

Et annet sted i Berlin, ved synagogen i Prinz-regentenstrasse, omkommer menighetens oppsynsmann i flammene sammen med familien sin.

Like rundt hjørnet jager en rasende folkemengde, bevæpnet med køller og jernstenger, to jøder opp i tredje etasje i en leiegård. Skrekkslagne forsøker de to mennene å unnslippe forfølgerne ved å hoppe ut av vinduet, men blir dødelig skadet da de treffer fortauet.

Også i Dahlem, en av byens fasjonable forsteder, får jødene besøk av hevngjerrige nazister. Dyre sofaer blir sprettet opp, kostbare malerier flerret, og mennene arrestert. I minst 15 tilfeller blir konene og døtrene deres­ tvunget inn på soveværelset og voldtatt.

Berlin, kl. 14.00, 10. november

I stormagasinet Israel, byens svar på det eksklusive varehuset Harrods i London, tror den jødiske eieren, Wilfrid Israel, at bråkmakerne vil skåne forretningen hans.

Han har gode forbindelser langt oppe i systemet, og allerede ved åpningstiden holder flere politipatruljer vakt ved inngangene mens de tunge jerngitrene foran vinduene blir trukket opp.

Men så, klokken 14.00 torsdag ettermiddag, fordufter betjentene plutselig og overlater scenen til en flokk unge menn og uniformerte SS-folk, som baner seg vei inn i stormagasinet.

SS-folkene arresterer det jødiske personalet, og imens går de andre i gang med å røske hyller ned fra veggene og tråkke i stykker klær, smykker og andre varer. De arbeider seg metodisk gjennom den ene etasjen etter den andre og ødelegger alt på sin vei.

Skrivemaskiner blir kylt ut gjennom vinduene, møbler går samme vei, hele varelageret og alt inventaret blir redusert til søppel og pinneved. Etterpå ser det ut som om en bombe har rasert varehuset.

Goebbels nedtoner Krystallnattens brutalitet

Tyskland, kl 17.00, 10. november

Luften begynner å gå ut av bråkmakerne. Ødeleggelsene avtar, og propagandaminister Goebbels leser opp en melding på radioen om å stoppe “demonstrasjonene”.

Deretter går politiet i gang med å sende de utmattede demonstrantene hjem. Ennå står mange synagoger i flammer, på gater og i smug brenner bål, og glasskår og smadrede møbler og eiendeler ligger i hauger overalt.

Her og der forsøker sjokkerte jøder å redde stumpene, og rundt om i landet blir tause kolonner av jødiske menn ført inn i togvogner med kurs mot Dachau, Buchenwald og Sachsenhausen.

I en pressemelding til internasjonale medier forklarer Joseph Goebbels at urolighetene var “det tyske folks rettferdige og forståelige reaksjon på det feige attentatet på en tysk diplomat”.

Han understreker “at ikke et hår er blitt krummet på noen jøde”, og at det “takket være det tyske folks enestående disiplin bare er blitt knust noen få vinduer”.

Goebbels medgir at det i noen få tilfeller kan ha forekommet plyndringer: “Kanskje var det noen eldre kvinner som tusket til seg noen få smykker eller litt klær til julegaver.”

I dagboken sin noterer propagandaministeren: “Våre kjære jøder vil fremover tenke seg om før de skyter tyske diplomater.”

Som om nattens fryktelige hendelser bare hadde medført knuste ruter, gir Goebbels natten det uskyldig klingende navnet “die Kristallnacht”, Krystallnatten­.