Nazi-bødler endte selv i galgen

Joachim von Ribbentrop var den første

Von Ribbentrop hadde vært Nazi-Tysklands utenriksminister. Nå skulle han dø for sin planlegging av angrepet på Polen og for å ha kjent til utryddelsen av krigsfanger.

Seansen foregikk i en gymnastikksal ved fengselet i Nürnberg. I salens ene ende sto tre galger.

To av dem ble brukt på skift, den tredje var i reserve. Eksekusjonene ble bevitnet av 30 vitner, blant annet Howard K. Smith, som rapporterte:

“Von Ribbentrop var den første av de domfelte som ble henrettet. Hermann Göring skulle ha vært før ham, men Hitlers stedfortreder kom bøddelen i forkjøpet og svelget en cyanidpille to timer før dommen skulle eksekveres.

Von Ribbentrop bevarte en stoisk ro til det siste. Han ruslet rolig bort til skafottet, men til å begynne med svarte han ikke da offiseren som sto ved foten av galgen formelt spurte ham om navnet hans.

Da spørsmålet ble gjentatt, nærmest ropte han: ”Joachim von Ribbentrop!”

Så, uten den minste nøling, steg han opp på skafottet. Da han ble snudd rundt oppe på plattformen slik at han hadde ansiktet mot vitnene, bet han tilsynelatende tennene sammen og løftet hodet med sin fordums arroganse.

På spørsmål om han hadde et siste ord, utbrøt han: ”Gud beskytte Tyskland,” og la deretter til: ”Kan jeg si noe mer?”

Tolken nikket, og naziregimets diplomatiske trollmann uttalte sine siste ord med sterk, fast stemme:

“Mitt siste ønske er at Tyskland må anerkjenne sitt eget vesen og at det oppnås forståelse mellom øst og vest. Jeg ønsker verden fred”.

Da den svarte hetten ble trukket ned over hodet på ham, stirret han rett fremfor seg.

Så strammet bøddelen repet, trakk i håndtaket, og von Ribbentrop styrtet ned for å møte sin skjebne,” berettet Howard K. Smith.

Wilhelm Keitel ba Gud om nåde

Keitel hadde ledet den tyske militære overkommandoen og deltatt i planleggingen av krigen. Han hadde også kjent til planene om å renske Polen for jøder og beordret kommunister drept.

Under rettssaken hevdet han, som flere andre anklagede, at han bare hadde adlydt Førerens ordrer, men det godtok ikke dommerne. Howard K. Smith:

“Wilhelm Keitel trådte inn i lokalet to minutter etter at fallemmen hadde åpnet seg under von Ribbentrop, som fortsatt hang for enden av repet.

Von Ribbentrops lik var skjult inne i det første skafottet. Bare det stramme repet var synlig. Keitel virket ikke så anspent som von Ribbentrop.

Han kneiste med nakken da hendene hans ble bundet, og gikk rank frem mot galgen, slik en militær mann ville gjøre.

Da Keitel ble spurt om navnet, svarte han straks høyt og tydelig, og han besteg skafottet som hadde det vært en tribune hvorfra han skulle motta de tyske armeers hyllest.

Da han snudde seg, så han ut over forsamlingen med en prøyssisk offisers urokkelige arroganse.

Hans siste ord, som ble uttalt med klar, kraftig stemme, var: “Jeg ber den allmektige Gud vise det tyske folk nåde. To millioner tyske soldater gikk i døden for sitt fedreland før meg. Jeg følger nå mine sønner. Alt for Tyskland!”

Ernst Kaltenbrunner virket skremt

Kaltenbrunner var øverste sjef for både Gestapo og Sicherheitsdienst – nazistenes sikkerhets­politi – og øverste ansvarlig for konsentrasjonsleirene.

Han ble dømt for å være en av arkitektene bak planen om å utrydde det jødiske folket og for å ha gitt ordre om å drepe over fire millioner jøder i leirene. Howard K. Smith:

“Den neste var Ernst Kaltenbrunner. Han trådte inn i henrettelseslokalet klokken 01.36 iført genser under sin blå, dobbeltspente jakke.

Hans magre, herjede ansikt var furet av gamle duell-arr. Han så nærmest forskremt ut mens han kikket seg rundt i rommet.

Han fuktet nervøst leppene idet han snudde seg for å stige opp til galgen, men skrittene hans var faste. Han oppga navnet sitt med rolig, lav stemme. Da han ble tilbudt å komme med en siste uttalelse, sa han:

“Jeg har elsket mitt tyske folk og mitt fedreland med et varmt hjerte. Jeg har utført min plikt i henhold til mitt folks lover, og jeg beklager at mitt folk denne gangen ble ledet av menn som ikke var soldater, og at det ble begått forbrytelser jeg ikke kjente til”.

Da den svarte hetten ble trukket ned over hodet hans, snakket han stadig lavmælt. Tolken oversatte hans ord til:

“Tyskland, hell og lykke”.

Prest fulgte Alfred Rosenberg

Rosenberg var arkitekten bak naziregimets raseideologi. Han kjente til utryddelsen av jøder og var minister for de besatte østlige områdene, der han etablerte en lang rekke ghettoer.

“Alfred Rosenberg så sløv og innsunket ut da han så seg rundt i lokalet. Han var blek i ansiktet, men han virket ikke nervøs og gikk med faste skritt bort til skafottet og opp til galgen.

Utover å oppgi sitt navn og svare nei på om han hadde noe å si, melte han ikke et ord.

Han var ledsaget av en prest til tross for sin uttalte ateisme. Rosenberg kikket uttrykksløst på presten én enkelt gang.

90 sekunder etter hang han og dinglet for enden av bøddelens rep. Hans henrettelse var den hurtigste av de 10.

Hans Frank hadde et smil om leppen

Hans Frank – “Slakteren fra Polen” – var en av hjernene bak invasjonen av Polen.

Han ble generalguvernør i Polen i 1939, og det var på hans direkte ordre at de første jødiske ghettoene ble opprettet.

“Hans Frank var den neste i døds­paraden. Han var den eneste av de dødsdømte som trådte inn i salen med et smil på leppene.

Selv om han var nervøs og svelget hyppig, ga denne mannen som hadde konvertert til katolisismen etter arrestasjonen, inntrykk av å være lettet over utsikten til å sone sine gjerninger.

Han oppga stille navnet sitt, og da han ble spurt om han hadde et siste ord, svarte han nærmest med en hvisken:

“Jeg er takknemlig for den behandling jeg har fått under mitt fangenskap, og jeg ber Gud om å ta nådig mot meg”.

Hans Frank lukket øynene da den sorte hetten ble trukket ned over hodet hans.

Wilhelm Frick mistet fotfestet

Som Hitlers innenriksminister kjente Frick til krigsplanene og godkjente ulovligheter mot flere land og folk.

Han hadde bl.a. underskrevet en lov som befalte utryddelsen av det jødiske folk. Han visste også at pasienter på sykehus, institusjoner og pleiehjem ble utsatt for tortur.

“Den sjette mannen som forlot cellen sin og trådte inn i dødens hus iført håndjern, var den 69-årige Wilhelm Frick.

Han trådte inn i henrettelsesrommet klokken 02.05, seks minutter etter at Rosenberg var erklært død.

Han var den hittil minst rolige og snublet på det 13. trinnet opp til galgen.

Hans ord var: “Lenge leve det evige Tyskland”. Så fikk han ­på hette og lemmen åpnet seg.

Hitler fikk en siste hilsen fra Julius Streicher

Streicher var en fanatisk antisemitt som til det siste talte for utryddelsen av alle jøder.

I 1923 grunnla han det antisemittiske kampskriftet “Der Stürmer”, og det oppblussende jødehatet i Tyskland i 20- og 30-årene kan i høy grad tilskrives Streichers massive propaganda.

På skafottet henviste Streicher til “purim”, som er en jødisk vårfest som markerer henrettelsen av jøde­forfølgeren Haman, som er beskrevet i Det gamle testamente.

Julius Streicher gjorde sin melodramatiske entré klokken 02.12.

Da håndjernene hans ble fjernet og de bare hendene hans bundet, så denne stygge lille mannen, iført en slitt dress og en blålig skjorte som var knappet helt opp i halsen, over mot de tre skafottene som tårnet seg truende opp over ham.

Så kikket han seg rundt i rommet og lot øynene hvile en kort stund på den lille gruppen av vitner.

Nå var hendene hans solid bundet på ryggen. De to vaktene tok tak i armene hans og førte ham til galge nummer én til venstre for inngangen.

Han gikk rolig de få meterne fram til det første trappetrinnet opp til galgen, men med fortrukket ansikt.

Da vaktene stoppet ham ved foten av trappen for formelt å spørre om hans identitet, utstøtte han et gjennomtrengende skrik: ”Heil Hitler!”

Da ekkoet hadde dødd ut, sa den amerikanske obersten som sto ved trappen skarpt: ”Spør mannen om hans havn.”

Som svar på tolkens spørsmål, ropte Streicher: ”De kjenner utmerket godt mitt navn!” Tolken gjentok sitt spørsmål, og den dømte ropte: ”Julius Streicher!”

Da Streicher var kommet opp på plattformen, ropte han: ”I Guds vold!” Han ble skubbet de siste to skrittene mot det dødelige stedet under bøddelens rep.

Streicher ble dreid rundt mot vitnene og stirret på dem. Plutselig ropte han: ”Purim-fest i 1946!”

Den amerikanske offiseren som sto ved skafottet sa: ”Spør mannen om han har et siste ord.”

Da tolken hadde oversatt, ropte Streicher: ”En dag vil bolsjevikene henge deg!” Da den svarte hetten ble trukket ned over ansiktet hans, kunne man høre den dempede stemmen hans si, ”Adele, min kjære kone.”

I det øyeblikket åpnet fallemmen seg med et høyt brak. Han sprellet da han falt. Da repet ble strammet, svingte kroppen vilt frem og tilbake, og et stønn kunne høres fra skafottets tildekkede indre.

Til slutt gikk bøddelen ned fra plattformen og inn bak det svarte forhenget. Noe skjedde som stoppet Streichers stønning og fikk repet til å henge stille.

Da det hele var over, var jeg ikke i humør til å spørre bøddelen hva han hadde gjort, men jeg antar at han tok tak i den svingende kroppen og trakk hardt. Vi tenkte alle at Streicher endelig var blitt kvalt.

Fritz Sauckel bedyret sin uskyld

Sauckel hadde ansvaret for å skaffe til veie arbeidskraft og tvang millioner av arbeidere fra de okkuperte områdene til å trelle for Hitlers regime.

Han proklamerte stolt at “av de fem millioner fremmede arbeidere som har kommet til Tyskland, har ikke en gang 200.000 kommet frivillig”.

“Så ble Fritz Sauckel ført inn. Han var iført genser, men ingen jakke, og hadde et vilt uttrykk i øynene. Nest etter Streicher, skulle han vise seg å være den mest trassige.

Her sto mannen som hadde sendt millioner av mennesker ut i et slaveri som ikke hadde sett sin like siden før innføringen av kristendommen.

Han så seg om fra galgeplattformen og ropte så plutselig: “Jeg dør uskyldig! Dommen er feil! Gud bevare Tyskland og gjøre Tyskland stort igjen! Lenge leve Tyskland! Gud beskytte min familie!”

Fellemmen åpnet seg klokken 02.26, og som det også hadde vært tilfelle med Streicher, kom det et høyt stønn inne fra skafottet da løkken ble strammet under vekten av kroppen hans.

Alfred Jodl gikk til skafottet i uniform

Jodls forbrytelse besto i at han hadde vært en av Hitlers nærmeste militære rådgivere.

Nürnberg-dommerne var ikke i tvil om at generalobersten måtte dø for sine handling­er, men syv år etter henrettelsen ble dødsdommen omstøtt av en tysk domstol fordi retten mente at Jodl utelukkende hadde rådgitt i rent operative spørsmål.

“Den niende i dødsprosesjonen var Alfred Jodl. Kragen på hans Wehrmacht-uniform var på halv tolv, som om han hadde tatt den på i en fart, og han trådte merkbart nervøs inn i dødshuset.

Han vætet konstant leppene, og hans ansikt var fortrukket og plaget da han med langt mindre faste skritt enn Keitel bega seg opp trinnene til galgen.

Men hans stemme var rolig da han uttalte sine fem siste ord i denne verden: “Jeg hilser deg, mitt Tyskland”.

Klokken 02.34 styrtet Jodl ned i skafottets sorte hull.

Arthur Seyss-Inquart ble siste mann i galgen

Seyss-Inquart var den siste mannen på skafottet. Han hadde tjent som østerriksk innenriksminister og senere rikskommissær i Nederland.

Han hadde hatt ansvaret for jødepogromer og sendt nederlendere til slavearbeidsleirer i Tyskland.

“Den tsjekkoslovakiskfødte Arthur Seyss-­Inquart, som Hitler hadde gjort til hersker over Nederland og Østerrike, var siste aktør i dette skuespillet uten sidestykke.

Han kom inn i salen klokken 02.38 iført brillene som hadde gjort det så lett å karikere ansiktet hans.

Han så seg bekymret rundt da han på sin venstre klumpfot humpet over til galgen. Han besteg skafottet langsomt, mens vaktene hjalp ham.

Da han sa sine siste ord, var stemmen hans svak, men intens: “Jeg håper at denne henrettelsen er siste akt i den ­tragedie som er 2. verdenskrig, og at leksjonen man kan lære, er at fred og for­ståelse bør herske mellom folke­slagene. Jeg tror på Tyskland”.

Seyss-Inquart styrtet i døden klokken 02.45.

Hermann Görings lik ble vist frem

Til slutt ble Görings lik brakt inn i salen. Howard Smith og de øvrige vitnene skulle se at han rent faktisk var død.

Fange­vokternes forsøk på å vekke ham til live med kaldt vann hadde gjort pyjamasen hans våt, og ansiktet var fortsatt fortrukket i den smerten selvmordskapselen hadde påført ham.

Liket ble hurtig dekket til og ført ut bakveien. Dermed endte dagens makabre begivenheter. Seansen hadde vart bare halvannen time og satte punktum for nazismens redselsregime.