Nazi-bygninger: Hitlers visjoner står ennå

De nazistiske byggverkene skulle inngi respekt og ose av tusenårsrikets posisjon som stormakt.

Hitler ansatte tidlig i sin regjeringsperiode Albert Speer som sjefarkitekt. De var begge kraftig inspirert av oldtidens greske og romerske arkitektur, noe som er tydelig på flere av byggverkene som overlevde krigen. For eksempel Olympiastadion i Berlin.

Til gjengjeld var ikke Hitler særlig imponert av tidens store arkitektoniske trend ”avantgarde”, som han mente var degenerert.

Ørneredet

I april 1937 fikk Martin Bormann, en av Hitlers nærmeste medarbeidere, en lys idé. Han ville gi Hitler en gave i form av et “tehus”, og det skulle bygges på toppen av fjellet Kehlstein i Obersalzberg-området i De bayerske Alper. Tehusets plassering i 1834 meters høyde fikk senere de allierte styrkene til å kalle det vesle tehuset for Ørneredet.

Prosjektet ble gjennomført på rekordtid. Det ble arbeidet hele vinteren i alt slags vær og vind – og i september 1938 sto Kehlsteinhaus klart til å ta imot gjester. Hitler var imponert, men ikke begeistret for huset. Han led nemlig av svimmelhet og høydeskrekk, og tålte ikke så godt den tynne fjellufta.

Offisielt besøkte Hitler bare Kehlsteinhaus 14 ganger, siste gang i oktober 1940. Hvor mange ganger han var der uoffisielt, vites ikke, men det var ikke mange.

Mot slutten av krigen fryktet de allierte at Hitler ville prøve en siste forsvarskamp i en “Alpefestning” i Obersalzberg-området. Komplekset ble derfor bombet av Royal Air Force 25. april 1945. Ørneredet skulle også ha vært bombet, men de allierte traff ikke på målet.

Kehlsteinhaus er i dag et populært turistmål med restaurant og ølstue.

Keroman ubåtbase

I 1940 ønsket storadmiral Karl Dönitz seg en base han kunne styre slagets gang i Atlanterhavet og Nordsjøen fra.

Løsningen ble den gigantiske og uhyre solide betongklossen på halvøya Keroman utenfor Lorient på den franske vestkysten.

Byggingen begynte i 1941 og sto ferdig allerede året etter.

I ly av betonghvelvingene kunne hele 30 ubåter repareres, tankes og bevæpnes før de ble sendt på tokt for å senke de alliertes forsyningsskip.

Da amerikanske styrker i 1945 nådde Lorient og lynraskt inntok byen, nektet de tyske soldatene på Keroman-basen å overgi seg.

Ethvert forsøk på å bombe basens betongmurer viste seg nytteløse, og amerikanerne måtte til slutt sulte tyskerne ut.

Basen gjorde militærtjeneste for den franske marinen frem 1997. I dag er den museum.

Prora feriesenter

I 1930-årene var den statlige tyske turistorganisasjonen ”Kraft Durch Freude” verdens største i sitt slag. Og det enorme feriesenteret Prora på øya Rugen var prestisjebygget over alle.

Prora kunne huse 20 000 feriegjester på én gang. Bare hovedbygningen var 4,5 kilometer lang og lå prominent til 150 meter fra kysten.

I tillegg kom sju andre boligblokker, svømmebasseng, kinoer og for øvrig alt den tyske kjernefamilien på ferie kunne ønske seg.

Bygningen var tegnet af Clemens Klotz og ble påbegynt i 1936.

Prora ble aldri tatt i bruk som ferieby. Det nesten ferdige bygget ble stoppet i 1939 og ressursene overført til militæret, som trengte alt av ingeniører og bygningsarbeidere som var å oppdrive.

Under krigen fungerte Prora som flyktningsenter. Da støvet etter 2. verdenskrig hadde lagt seg, hadde Prora havnet på østsiden av jernteppet, der det frem til 1956 huset sovjetiske tropper. Heretter ble det overtatt av det østtyske militæret. Prora ble endelig forlatt da Tyskland ble gjenforent i 1989.

I dag står det gamle feriesenteret tomt, men i relativt god stand.

Flaktårn

Smak er naturligvis individuelt, men hva man enn synes om de nazistiske byggverkene, kan man ikke komme utenom én ting: De var solide!

Hitlers flaktårn er enda et bevis på dette. De ble som navnet antyder, bygd for å huse antiluftskyts-batterier. De nedre delene fungerte som tilfluktsrom for sivile.

Tre ble bygd i Berlin, tre i Wien og tre i Hamburg. Flere av dem står helt eller delvis ennå, tross iherdige engelske forsøk på å bombe dem i stykker. Dels for å minne om en mørkere tid i Europa, dels fordi de har vist seg like vanskelige å ødelegge med entreprenørmaskiner som med bomber.

I de to som står igjen i Wien fins det i dag restauranter og nattklubber.

Olympiastadion i Berlin

OL i 1916 skulle etter planen ha vært avholdt i Berlin. Lekene ble imidlertid utsatt i 20 år som følge av 1. verdenskrig.

Dermed skulle Berlin være vert for verdens største idrettsbegivenhet i 1936.

Med hele verdens øyne rettet mot Berlin, grep Adolf Hitler sjansen til å gjøre lekene til et gigantisk stykke propaganda for Tyskland og nazismen.

Tyske idrettsutøvere skulle vinne mer enn noensinne før, og lekene skulle huses i de mest pompøse omgivelser verden hadde sett.

Med dette beskjedne kravet startet byggingen i 1934. Konsesjonen på byggingen gikk til brødrene Walter og Werner March, sønner av arkitekt Otto March, som gikk glipp av byggingen i 1916.

Resultatet må ha levd opp til selv de villeste forventninger. Det storslåtte stadion i Grunewald litt utenfor Berlin fyller 1,3 km2. Det vakre stadionet Maifeld hadde plass til
50 000 tilskuere og amfiteateret Waldbühne rundt 25 000.

Dessuten inneholdt anlegget et svømmestadion, et fotballstadion og en skøytehall til ishockey.

I dag holder fotballklubben Hertha Berlin hus i anlegget, og det gamle friidrettsstadionet gjør trofast tjeneste som hjemmebane for den tyske hovedstadens tradisjonsrike fotballklubb og dens tilhengere.