Berlins mest kjente homobar, «Eldorado», er stappfull denne kvelden i 1926. Klientellet består ikke bare av homser, lesber og transvestitter (i dag transpersoner), men også av kunstnere, kjendiser og nysgjerrige turister som vil oppleve Berlins fargerike og løsslupne uteliv.
Programmet denne kvelden er ganske spesielt, for etter planen skal transvestitt-skjønnhetskonkurransen «Miss Eldorado» gå av stabelen.
Gjestene huier vilt da den kjente dragdronningen Hansi Sturm inntar scenen. Til daglig er han en berlinsk familiefar med to barn, men flere ganger i uken opptrer han i kvinneklær med sang og dans. Perfekt sminke og lårkorte kjoler har gjort ham til en av de best kjente dragdronningene i den tyske hovedstaden.
«Fri kjærlighet og avvik er udisiplinert. Enhver som tenker på homoseksuell kjærlighet, er vår fiende». Offisiell uttalelse fra nazistpartiet, 1928.
Idet han avslutter nummeret, river Hansi Sturm av de kunstige brystene og kaster dem ut til publikum. Publikum kvitterer med ekstatisk applaus.
Hansi Sturm mottar prisen som «Miss Eldorado», og med cocktailer og kabaret fester barens gjester til de små morgentimene.
Men festen for de seksuelle minoritetene i Tyskland går mot slutten. Nazistene lurer i kulissene. De betrakter homofili som en sykdom som må bekjempes med alle midler.
På 1920-tallet var Berlin et fristed for homofile og andre seksuelle minoriteter som frekventerte byens mange frisinnede barer.
De homofile trivdes i Berlin
«Eldorado» var langt fra det eneste homofile fristedet i 1920-tallets Tyskland. Ifølge den tyske legen og sexologen Magnus Hirschfeld (1868–1935) fantes det bare i Berlin mellom 90 og 100 homofile barer i 1923.
I andre tyske byer som Hamburg og Hannover var det også rikelig med anledning til å frekventere homobarer og transvestittklubber.
Magnus Hirschfeld spilte selv en viktig rolle i kampen for homofiles rettigheter i Tyskland. I 1897 grunnla Hirschfeld Den vitenskapelig-humanitære komite – et forum som skulle samle mennesker fra hele verden som beskjeftiget seg med forskning i seksualitet.
Hensikten var å bekjempe fordommer – og i det lange løp å få avskaffet paragraf 175 i den tyske straffeloven, som kriminaliserte homofili. Selv om det på papiret var ulovlig å være homofil, ble spesielt Berlin verdenskjent for sin toleranse overfor «seksuelle avvikere».
Den første homobaren i Berlin åpnet i 1880, og frem til begynnelsen av 1. verdenskrig i 1914 skjøt det opp ikke mindre enn 40 homobarer i den tyske hovedstaden.
Baren «Eldorado» var det mest berømte homoseksuelle utestedet i Weimarrepublikkens Berlin.
Etter krigens slutt i 1918 gikk Tyskland fra monarki til demokrati med grunnleggelsen av Weimarrepublikken. Frem til nazistene tok makten i 1933 vokste frisinnet i det unge demokratiet, og Berlin ble sentrum for en ekstravagant festkultur kjennetegnet av store mengder sprit, narkotika og frisinn.
Weimarrepublikken hadde avskaffet sensur, noe som fikk antallet magasiner og tidsskrifter som henvendte seg til homser og lesber, til å eksplodere. Det mest suksessrike magasinet het Die Freundschaft (Vennskapet) og ble første gang utgitt i august 1919. Fire år senere var opplaget fordoblet fra 20 000 til 40 000 eksemplarer.
«7–8 prosent av Tysklands menn er homoseksuelle. Hvis det fortsetter på den måten, faller nasjonen vår fra hverandre pga. denne pesten.» Heinrich Himmler i en tale i 1937.
Samme år som Die Freundschaft kom ut første gang, åpnet legen Magnus Hirschfeld verdens første institutt for seksualvitenskap i Berlin. Instituttet forsket i homoseksualitet og transseksualitet – og Hirschfelds arbeid gjorde ham både berømt og beryktet i hele Europa.
Instituttets oppgave var å finne vitenskapelige bevis for at homoseksualitet og transseksualitet ikke skyldes et fordervet sinn – slik mange trodde på den tiden – men snarere er biologisk bestemt. Som Magnus Hirschfeld formulerte det i 1919:
«Snart kommer dagen da vitenskap vil seire over feil, rettferdighet vil seire over urettferdighet, og menneskets kjærlighet vil seire over menneskets hat og uvitenhet.»
Magnus Hirschfeld tok fryktelig feil.
Den homoseksuelle nazitoppen
Langt fra alle i det tyske samfunnet ønsket den homoseksuelle oppblomstringen velkommen. I 1928 kom nazistpartiet med en offisiell uttalelse om homoseksualitet, og her var det verken kjærlighet eller toleranse å spore:
«Fri kjærlighet og avvik er udisiplinert. Derfor avviser vi den homoseksuelle, akkurat som vi avviser alt annet som skader nasjonen vår. Enhver som tenker på homoseksuell kjærlighet, er vår fiende».
Da Hitler kom til makten i 1933, slo han hardt ned på de «seksuelt avvikende elementene» i samfunnet. Magnus Hirschfeld, som selv var både homoseksuell og jøde, var en gigantisk torn i øyet på der Führer. Derfor ble Hirschfelds institutt for seksualvitenskap vandalisert og plyndret av nazistene 6. mai 1933.
Alle data og alt forskningsarbeidet ble brent, og Magnus Hirschfeld flyktet først til Sveits og deretter til Paris, der han uten hell forsøkte å bygge opp instituttet sitt igjen. Han døde av et hjerteinfarkt i byen Nice 14. mai 1935.
Nazistene raserte Magnus Hirschfelds institutt for seksualvitenskap 6. mai 1933.
På den tiden hadde Hitler og hans håndlangere for alvor satt diskrimineringen av de seksuelle minoritetene i system. I 1933 begynte nazistene systematisk å stenge homobarene i Berlin og de andre tyske byene.
Mange homofile følte faren som truet og flyktet ut av landet, men et stort antall ble igjen i Tyskland.
En del av dem som ble igjen, sluttet seg til nazistenes paramilitære gruppe Sturmabteilung (forkortet SA). De håpet at gruppens leder, Ernst Röhm, ville holde en hånd over dem. Röhm var selv homoseksuell, noe som ble alminnelig kjent da en sosialdemokratisk avis outet ham i 1931 for hans «hårreisende depraverte oppførsel».
Hitler fredet ham. Men ut over at Ernst Röhms homoseksualitet mildt sagt ikke stemte overens med nazistenes idealer, ble hans hær av SA-bøller også en trussel. Hitler fryktet at Ernst Röhm pønsket på en sosialistisk revolusjon som ville avsette ham som enehersker.
Mange av de homoseksuelle i Tyskland håpet at Ernst Röhm ville beskytte dem. Men Röhm kunne ikke engang beskytte seg selv.
Derfor iverksatte Hitler en utrenskning av Ernst Röhm og en lang rekke andre politiske motstandere innen nazistpartiet. Utrenskningen ble kjent som de «lange knivers natt» og ble gjennomført av elitekorpset SS og det hemmelige politiet Gestapo 30. juni 1934.
Med Ernst Röhm ryddet av veien begynte nazistene å slå enda hardere ned på de homoseksuelle. I 1934 utstedte Gestapo en ordre til politistasjonene i Tysklands større byer med krav om at de skulle utarbeide en liste over menn som myndighetene visste praktiserte homoseksualitet.
Året etter skjerpet nazistene dessuten paragraf 175, som forbød homoseksualitet. Nå ble det ikke bare mye lettere å arrestere folk for «homoseksuell oppførsel», straffen ble også mye strengere. Mens homoseksuelle risikerte en dom på mellom én dag og fem års fengsel før skjerpelsen, var den økte strafferammen nå fra tre måneder og opp til ti år.
Disse tiltakene førte til at antallet arrestasjoner av homoseksuelle eksploderte. I 1936 ble over 5000 personer arrestert for brudd på paragraf 175 – dette var mer enn en femdobling i forhold til to år tidligere.
Himmler avskydde homoseksuelle
Homoseksuelle har opplevd forfølgelse i Europa i årtusener, så Tyskland var ikke noe unntak. Men der andre land etter hvert inntok en mer liberal holdning, fant nazistene grunner til å skjerpe forfølgelsen av mennene.
For det første var det en utbredt oppfatning blant vitenskapsfolk at homoseksualitet var uløselig forbundet med kriminalitet – f.eks. prostitusjon og drap.
For det andre betraktet nazistene, og spesielt SS-lederen Heinrich Himmler, homoseksuelle menn som en trussel mot det tyske folks overlevelse.
Mindretall ble forfulgt
Kommunistene ble tatt først
Det første Hitler gjorde da han kom til makten i januar 1933, var å fengsle sine politiske motstandere, ikke minst landets mange kommunister. Da året var omme, satt omtrent 50 000 politiske fanger i fengsel.
Jødene var hovedfienden
Nazistene så på jødene som snyltere og undermennesker som truet den ariske rasens overlevelse. Dette hatet førte til folkemordet på 6 millioner jøder som ble skutt, sultet og gasset i hjel under 2. verdenskrig.
Jehovas vitner avviste Hitler
Tysklands 25 000 Jehovas vitner nektet å sverge troskap til Hitler eller tjene i militæret. Som straff ble 10 000 fengslet – og 2000–3000 havnet i konsentrasjonsleirer, der de måtte bære lilla trekanter. Ca. 1200 døde.
Frimurerne falt i unåde
Ikke nok med at frimurerne sto i ledtog med jødene – nazistene mente at de også trakk i trådene bak kulissene og styrte både Sovjetunionen og England. Mellom 80 000 og 200 000 frimurere ble drept i Det tredje riket.
Prester havnet i KZ-leir
Hitler hatet Den katolske kirke. Derfor ble cirka 3000 prester pågrepet, og de fleste av dem ble sperret inne i en egen avdeling for katolske prester i konsentrasjonsleiren Dachau. Cirka 1000 prester døde.
Svarte ble tvangssterilisert
Tysklands svarte befolkning var ikke nevnt i Nürnberglovene av 1935, men forfulgt ble de likevel. Nazistene tvangssteriliserte mange svarte, og ifølge historikerne ble henimot 4000 svarte drept.
Himmler ønsket at det skulle fødes så mange ariske barn som mulig – og de homoseksuelle sto i veien for den ambisjonen.
«7–8 prosent av Tysklands menn er homoseksuelle. Hvis det fortsetter på den måten, vil nasjonen vår falle fra hverandre pga. denne pesten. De som dyrker homoseksualitet, snyter Tyskland for de barna de skylder landet», sa han under en tale i 1937.
Tre år senere bestemte Himmler at alle homoseksuelle menn skulle sendes til KZ-leir når de hadde sonet fengselsdommen sin. Her skulle de omskoleres til heteroseksualitet med hardt arbeid.
Himmler hadde tilsynelatende ingen nevneverdige problemer med homoseksuelle kvinner. Deres barer og magasinet Die Freundin (venninnen) ble stengt i 1933, men kvinnene slapp straff. Himmler trodde muligens at lesbiske lett kunne overtales eller tvinges til å føde barn.
Homoseksuelle ble forfulgt over hele Europa. I 1482 ble ridderen Richard Puller von Hohenburg og hans elsker, væpneren Anton Mätzler, brent på bålet i Zürich.
Homoseksualitet var forbudt ved lov
Det var ikke bare i Nazi-Tyskland at homoseksualitet ble sett på som en forbrytelse. I flere nordiske land var homoseksualitet forbudt ved lov helt frem til begynnelsen av 1970-tallet.
Som en del av den franske revolusjon ble alle lover mot homoseksualitet avskaffet i Frankrike. Da Nederland ble erobret av franskmennene, ble homoseksualitet tillatt også der i 1811.
Under den tyske okkupasjonen fra 1940 fulgte imidlertid nazistenes anti-homoseksuelle lovgivning med. 54 homoseksuelle ble derfor dømt til fengsel i Nederland i løpet av 2. verdenskrig.
I Danmark ble homoseksualitet avkriminalisert i 1930, men under okkupasjonen arresterte tyskerne homoseksuelle menn og deporterte dem til konsentrasjonsleiren Neuengamme.
Sverige avkriminaliserte homoseksualitet i 1944. Den offisielle medisinske beskrivelsen av homoseksualitet som en form for «psykisk lidelse» ble imidlertid opprettholdt til 1979.
Nabolandet Finland tillot homoseksualitet i 1971 – inntil da var homoseksualitet straffbart med inntil to års fengsel.
I 1972 ble Norge det siste landet i Norden som legaliserte homoseksualitet. I årene 1902–1950 ble 119 homofile menn straffet for sin seksualitet, ifølge regjeringen.
Paragraf 175 levde videre
De homoseksuelle fangene i KZ-leirene bar en lyserød trekant som kjennetegn. Og selv om de ikke ble systematisk utryddet som jødene, var det langt fra sikkert at de slapp ut av leirene i live.
Tellinger fra KZ-leirer med mange homoseksuelle innsatte – f.eks. Sachsenhausen – viser at dødeligheten for homoseksuelle lå på opptil 60 prosent. Mange døde av utmattelse pga. det harde arbeidet, andre bukket under for sykdommer som diaré og dysenteri.
Tortur og mishandling var også en utbredt årsak til dødsfall blant de homoseksuelle fangene. Kastrering og ulike medisinske eksperimenter skulle kurere fangene for «sykdommen» deres, men behandlingene endte ofte opp med å koste pasientene livet.
Minst 100 000 homoseksuelle ble pågrepet under nazistenes redselsregime. 50 000 av dem ble dømt, og henimot 15 000 havnet i konsentrasjonsleirer der nesten to tredjedeler døde.
Selv om diskrimineringen avtok i etterkrigstiden, var homoseksuelle i Tyskland fortsatt et jaget mindretall. Paragraf 175, som hadde kriminalisert homoseksualitet siden 1871, ble håndhevet frem til 1967 i DDR og i Vest-Tyskland til 1969.