Nazistene ville erobre Antarktis

Seilturen fra Hamburg hadde tatt en måned, og før det igjen hadde Ritscher brukt et halvt år på å forberede polar-ekspedisjonen. Den hadde et budsjett på 3 millioner riksmark og det var selveste Hermann Göring, den øverste lederen for Luftwaffe, som satte den i gang.

Hvalkjøtt, forskning og mineraler

Det hadde gått 27 år siden den siste offisielle tyske Antarktis-ekspedisjonen. I 1912 hadde den tyske geofysikeren Wilhelm Filchner ankommet det samme kontinentet som nå bredte seg ut foran stavnen på M/S Schwabenland.

I løpet av de knappe tre tiårene siden den gang hadde både Storbritannia, Russland, Frankrike og Norge fremsatt territorialkrav i Antarktis.

Det var ikke minst hvalfangsten som gjorde det attraktivt å gjøre krav på området. Det gjaldt også for Tyskland, der 80 millioner innbyggere skulle brødføs og krigen var i emning.

Vedlikeholdet av de tyske matvarelagrene var Görings mest tungtveiende argument for Tysklands fireårsplan (1938-1942), som skulle sikre erobringen av kyst og land i Antarktis.

I tillegg til argumentet om hvalfangst og fiskeri, mente Göring også at polarforskningen var et forsømt fag ved tyske universiteter. Dessuten håpet lederne i Det tredje riket at ekspedisjonen ville finne verdifulle edelmetaller og andre mineraler under den tykke isen.

Men det var spesielt oljen som ville gjøre det lettere for Hitlerog hans generaler å planlegge fremtidens store felttog. Det var imidlertid ingen som kjente til omfanget av naturressursene i Antarktis, og slett ikke hva det krevde å utvinne dem.

En vesentlig gulrot for nazistenes ledere var propagandaverdien. De hadde behov for å vise frem sin storhet for folket og resten av verden.

Både Østerrike og Sudetenland var nå innlemmet i det tyske storriket, og en invasjon av Polen var rett rundt hjørnet. En erobring av en stor del av det ugjestmilde kontinentet ville slå fast landets nyvunne status som stormakt.

Dessuten hadde muligheten for å etablere flåtebaser strategisk interesse. Herfra kunne man kontrollere skipstrafikken i ishavet.

I 1938 fantes det ingen reell internasjonal myndighet, og i tillegg hadde Tyskland meldt seg ut av Folkeforbundet, som var forløperen til FN. Ingen kunne derfor med loven i hånd avvise de tyske ambisjonene.

To flygere kartlegger Schwabenland

Den 19. januar 1939, etter en nesten problemfri seilas, kom M/S Schwabenland frem til bestemmelsesstedet ved pakkisen. Den første oppgaven var å fly over og fotografere de store viddene for å kartlegge området.

Til dette var skipet lastet med to sjøfly – Boreas og Passat – som kunne lette fra en katapult på dekk og lande på vannet, for så å bli heist om bord på skipet igjen med en kran. Nå gjensto det bare å se om katapulten fungerte i det kalde været.

Den tyske historikeren Heinz Schön beskriver den første flyturen i boken sin «Myten om Neu Schwabenland – På Sydpolen for Hitler»:

«Luftkaptein Richard Heinrich Schirmacher klatrer inn i flyet, deretter følger flymekanikeren Kurt Loesener, navigatøren Erich Gruber og til slutt fotografen Siegfried Sautner. Dørene lukkes. Boreas er startklar. Ved katapulten står verksmesteren for startmannskapet, Herbert Bolle. Han venter på at flygelederen skal tenne signallampen og gi grønt lys. Lampen blir tent. I neste øyeblikk slynges Boreas av den korte katapulten. Flyet er i luften.»

I de kommende to ukene skulle de to Dornier-Wal-flyene Boreas og Passat dekke 600 000 km2, og ta mer enn 11 000 fotografier med sine Zeiss-kameraer. I en høyde på 3000 meter skulle hvert fly – i teorien – være i stand til å dekke 200 000 km2 på en full tank.

I praksis viste det seg at det bare var mulig å dekke maksimalt 65 000 km2 per flytur.

Det ble i alt 15 flyginger, men mannskapet kunne sannsynligvis ha greid enda flere hvis det ikke hadde vært for at Passats motorer viste svakhetstegn under de ekstreme værforholdene med kulde og sterk vind.

Ekspedisjonens øvrige vitenskapsfolk arbeidet intenst med å samle inn så mye data som overhodet mulig før hjemreisen, som var planlagt til 6. februar.

Oceanografene målte dybdeforhold og saltinnholdet i vannet, mens biologene brukte tiden til å studere Antarktis’ kanskje mest kuriøse beboere: pingvinene. Enkelte av dem ble tatt med på tilbaketuren til Europa.

Hakekors blir spredt i tusenvis

Nå manglet ekspedisjonen bare å sette Det tredje rikets spor i isen. Med i lasten hadde Ritscher tusenvis av flagg med hakekors på metallspyd.

De ble kastet ut fra Boreas og Passat og markerte grensen rundt det vel 600 000 km2 store området ekspedisjonen hadde «oppdaget»

Ritscher skriver:

«Bildene dekker et areal på over 350 000 km2 (...); i tillegg kan man regne med et randområde på 250 000 km2 (...) Det samlede arealet omfatter således mer enn 600 000 km2. Det har fått navnet Neu Schwabenland”. På alle flyruter er arealet markert med metallspyd med påmonterte hakekors og riksflagg (...); med denne kartleggingen, markeringen og navngivelsen av Neu Schwabenland har Tyskland nå tatt det første skrittet mot å stadfeste sine rettigheter til dette området. Derav følger at riket som et resultat av denne ekspedisjonen har fullverdig medbestemmelsesrett i oppdelingen av Antarktis mellom de interesserte makter. Av aller største betydning for denne ekspedisjonen er likeledes retten til å delta i hvalfangsten i det antarktiske farvannet.»

Det var store ord, ikke minst tatt i betraktning at Norge allerede hadde utforsket Antarktis og formelt erklært krav på et landområdet 14. januar 1939. Det aktuelle området ble døpt «Dronning Mauds land».

Ritscher hadde til og med tatt med norske kart som hjelp til å stikke ut flyrutene over det «uutforskede» landet. Riktignok var ikke kartene så nøyaktige som det kunne ønskes, men de var til god hjelp.

Ritscher var tross alt stolt, og alle i ekspedisjonen så frem til en jublende mottakelse i fedrelandet.

Ekspedisjonen får en kjølig mottakelse

Etter 65 dagers seilas anløp ekspedisjonen havnen i Cuxhafen ved Hamburg.

Det var langt mellom klappsalvene på kaien, og toktet fikk ingen rosende omtale i avisene – bortsett fra noen få notiser som stort sett handlet om kongepingvinene som hadde blitt tatt med fra Antarktis. Ikke engang en pressekonferanse ble det til.

Ingen nasjoner anerkjente Nazi-Tysklands krav om retten til Neu Schwabenland. Norge hadde tidligere gjort krav på området og sendte straks ut en offisiell protest, som naturligvis ble avvist av Göring.

Han var imidlertid travelt opptatt med å forberede en verdenskrig og tok ikke noe ytterligere initiativ for å sikre retten til det store kontinentet i sør.