Nazister på jakt etter ariernes opprinnelse i Norden

I henhold til nazistisk ideologi stammet all kultur og sivilisasjon fra de ariske germanerne. På 1930-tallet sendte organisasjonen SS Ahnenerbe agentene sine fra Nazi-Tyskland til Norden for å finne spor etter dem.

SS-soldater lærer om runer i 1934.

© Scherl/Süddeutsche Zeitung/Ritzau/Scanpix

Høsten 1934 skrev dagsavisa Ny Tid om et nytt fenomen i Sverige at «en mengde tyske turister for tiden oversvømmer Bohuslän for å studere helleristninger. Nazistene har jo nemlig fått for seg at det tyske blandingsfolket skulle være så germansk og nå vil man studere de germanske helleristningene. Betegnende for denne absurditet er at en tysk professor oppe i Munkedal har erklært at han aldri har følt seg så full av ærefrykt som da han sto der oppe foran en helleristning."

Professoren het Herman Wirth og var nederlandsk, men han hadde nok blitt smigret hvis han hadde lest at avisen kalte ham tysk. Wirth var overbevist nazist og hevdet at alle germanske folke-slag, tyskere såvel som nederlendere og skandinaver, tilhørte samme rase og hadde samme historiske opprinnelse. Han påsto også at opprinnelsen til alle verdens kulturer var en germansk sivilisasjon som hadde oppstått nord for polarsirkelen for millioner av år siden. Derfra hadde urgermanerne spredt seg over hele verden.

SS Ahnenerbe jaktet på ariernes opprinnelse

Denne sivilisasjonen hadde gått under for ca. 100 000 år siden, men det fantes fortsatt bevarte spor av den. De viktigste blant dem, mente Wirth, var de skandinaviske helleristningene. Han så disse som levninger etter ariernes urgamle religion og alfabet, og hadde reist til Sverige for å bevise sine teorier.

Ideen om at verdens eldste sivilisasjon var germansk, og ikke fra Egypt eller Mesopotamia, stemte utmerket med nazistenes raseteorier. I 1935 hadde Heinrich Himmler utnevnt Herman Wirth til sjef for det nystiftede instituttet SS Ahnenerbe. Målet var å utforske den germanske rasens opphav, historie og kultur. Himmler forventet at forskerne skulle bekrefte den nazistiske tesen om at den ariske eller germanske rasen var overlegen alle andre.

Wirth fikk alle de ressursene han mente at han trengte. Sommeren 1936 dro han på sin første ekspedisjon – en tur til Bohuslän for å foreta avstøpninger av områdets kjente helleristninger.

Den tyske ekspedisjonen ved helleristningene i Tanum i 1935.

© Herman Wirth/Svenskt Hällristnings Forsknings Arkiv

Yrjö Grönhagens finske teori

Omtrent samtidig befant den finske antropologistudenten Yrjö Grönhagen seg på fottur i Europa. Han kom fra en familie med sterkt konservative og anti-kommunistiske tradisjoner og sympatiserte med nazismen. I Tyskland klarte Grönhagen å få et møte med Himmler for å forklare sin favoritt-teori. Han hevdet at finnene, til tross for de språklige forskjellene, hadde samme opphav som de germanske folkene. «Finnenes ytre avslører deres opphav. De er høye og blonde, med blå eller grå øyne. Rasemessig hører de helt klart hjemme i Vest- og Nord-Europa," understreket Grönhagen.

Himmler ville ha finske kulter

Himmler lot seg overbevise av den unge, karismatiske finnen. SS-lederen var spesielt interessert i Karelen som Grönhagen beskrev som et område der «bøndenes liv fortsatt er preget av hedenske tradisjoner, magi og sang." Himmler ønsket å erstatte kristendommen med en germansk, hedensk religion. Han hadde allerede begynt å utarbeide ritualer for en slik kult. Nå fikk Grönhagen oppdraget å bidra til prosjektet gjennom å dokumentere finnenes urgamle hedenskap.

Timo Lipitsä, her med en kantele, var en av dem som Yrjö von Grönhagen spilte inn i Finland.

© Museiverket, Musketti

I landsbyen Suistamo møtte Grönhagen den gamle sangeren Timo Lipitsä. Han hadde aldri gått på skolen, kunne verken lese eller skrive og visste ingenting om den moderne verden. Da Grönhagen ba Lipitsä om å synge noe fra det finske nasjonaleposet Kalevala, svarte han at han aldri hadde hørt om verket. Sommeren 1936 dokumenterte Grönhagen karelske tradisjoner gjennom fotografier og lydopptak. På høsten reiste han til Berlin med hundrevis av dokumenterte sanger og ritualer. En fornøyd Himmler utnevnte ham umiddelbart til sjef for et nytt departement for fenno-germanske studier. Himmler hengte også opp et stort bilde av sangeren Timo Lipitsä på kontoret sitt.

Sverige forbød avstøpninger

Sommeren 1936 startet også Wirth en ny ekspedisjon, men snart hadde de svenske myndighetene fått nok. De oppdaget at Wirth hadde skadet flere fornminner og etterlatt gipsformer fra forrige sommers ekspedisjon. Den svenske riksantikvaren nektet til slutt Wirth å lage nye avstøpninger, men Wirth var likevel ganske fornøyd da han kom tilbake til Berlin i oktober 1936 med 221 avstøpninger. Han skrev til Himmler: «Dette er en samling hvis like verden aldri før har sett. Den som vil studere den nordiske rasen og dens helleristninger bør reise til Deutsches Ahnenerbe i Tyskland. Bare der vil de viktigste monumentene være samlet."

Herman Wirth i Sverige på jakt etter den germanske rasens opphav.

© Carl Amunder/Svenskt Hällristnings Forsknings Arkiv

Wirth havnet i unåde

Hjemkomsten til Berlin ble likevel et sjokk for Wirth. Adolf Hitler hadde offentlig fordømt hans forskning som «en samling rykter og eventyr" og «vage nordiske forestillinger". Også Himmler var lei av Wirths konstante budsjettoverskridelser: «Jeg vil ikke delta i politiske dumheter som også ruinerer oss økonomisk! Det må gjøres klart for professor Wirth at hadde ikke SS beskyttet ham, så hadde han vært i fengsel eller arbeidsleir nå."

Himmlers nye favoritt i Ahnenerbe var den tyske arkeologen Herbert Jankuhn. Han hadde ledet utgravningene av Dannevirke og den gamle danske bosetningen Hedeby. Dette var et prestisjeprosjekt som nøt godt av Himmlers personlige beskyttelse. Jankuhn publiserte flere populærhistoriske artikler om sine funn, og han framstilte oldtidens germanere som stort sett fredelige overmennesker.

Men han hevdet også at han hadde funnet bevis for at de var dyktige krigere når de ble tvunget til å forsvare seg eller måtte erobre nytt land for sitt folk. Hitler brukte lignende argumenter for å rettferdiggjøre sine planer om en erobringskrig.

1941 krevde norske nazister at de skulle få Snartemosverdet for å kunne overrekke det til Himmler da han var på besøk i landet. Ingen på universitetets oldsakssamling avslørte hvor det lå gjemt, til tross for at to professorer og universitetets rektor ble arrestert.

© Eirik Irgens Johnsen/Kulturhistorisk museum

Etter utbruddet av annen verdenskrig fikk Jankuhn et spesielt ansvar for å ta vare på germanske fornminner. Ofte handlet det om en ren plyndring av kulturskatter i de
okkuperte landene.

I 1940 dukket Jankuhn opp i Oslo, som han tidligere hadde besøkt under arkeologiske kongresser. Men nå bar han svart SS-uniform og erklærte høytidelig at alle fornminner og arkeologiske utgravninger var under hans beskyttelse.

Snartemosverdet i Norge

Det ble innledningen på en fem år lang kamp mellom nazister og norske arkeologer. Spesielt forbitret ble striden om Snartemosverdet, et jernaldersverd fra 500-tallet som var blitt funnet i Sør-Norge i 1933. Sverdet var dekorert med et slags hakekors, noe som gjorde det ekstra attraktivt for nazistene.

Wirths avstøpninger av helleristninger ble liggende bortglemt i en kjeller i Berlin. Først på 1990-tallet ble noen av dem stilt ut på et museum i Spital am Pyhrn i Østerrike. Utstillingen ble innviet av en av Ahnenerbes gamle medarbeidere. Det som ble vist der, var alt som var igjen av SS' jakt på den ariske rasens opphav i Norden.