Adolf Hitler var svak for de nordiske landene. Innbyggerne her var – mente han – rase-rene arier, og de hørte naturlig hjemme i det kommende tyske storriket.
Den tyske føreren registrerte også at det ble dannet nazistiske partier i Norden, og han regnet med at disse ville bidra til å utbre hans nye samfunnsorden.
Blant disse var det norske nazipartiet Nasjonal Samling (NS), som ble grunnlagt av offiseren Vidkun Quisling i mai 1933 – bare fire måneder etter at Hitler hadde tatt makten i Tyskland og blitt rikskansler.
Som sin høyre hånd hadde Quisling den energiske advokaten Johan Bernhard Hjort, som ble beskrevet som like handlekraftig og dynamisk som Quisling var innesluttet.
Begge hadde politisk erfaring – Quisling som forsvarsminister i 1931-33 – og de gjorde seg bemerket som glødende antimarxister. Hjort ble NS-bevegelsens intellektuelle kraft, mens Quisling skulle være førerskikkelsen.
En utsending fra det tyske nazistpartiet, Max Pferdekämpfer, fikk kontakt med paret, og i tiden rundt dannelsen av NS understreket han overfor SS-lederen Heinrich Himmler at Quisling var et talent de burde holde øye med: «...da er für uns die beste Kanone sein wird» – fordi han vil være vår beste kanon.
Men valget i oktober 1936 ble en katastrofe. Quisling og Hjort ble møtt med et skuldertrekk av velgerne. Partiet fikk bare 26 600 stemmer, rundt to prosent av stemmene. Ingen av dem kom i nærheten av en plass på Stortinget.
Vidkun Quisling fikk håndhilse på Hitler i Berlin. Men føreren mottok ham med avmålt kjølighet.
Norge kuppet over radioen
Den norske nazilederen øynet sin store mulighet da tyske tropper invaderte Norge 9. april 1940.
Regjeringen Nygaardsvold forlot i all hast hovedstaden sammen med kongen, og det norske forsvaret kjempet hardt mot de tyske invasjonsstyrkene som hadde gått i land flere steder langs kysten.
Oslo var på tyske hender allerede samme dag, og om kvelden greide en liten gruppe NS-menn å bløffe seg inn i NRKs radiostudio i Oslo. De avbrøt sendingen, og gruppens leder, Vidkun Quisling, satte seg til ved mikrofonen.
I en kort radiotale informerte han det norske folk om at landet fra dette øyeblikket hadde fått ny regjering, og at han nå var landets statsminister:
«Under disse omstendigheter er det Nasjonal Samlings plikt og rett å overta regjeringsmakten for å verne om det norske folks livsinteresser og Norges sikkerhet og selvstendighet», meddelte han de forundrede lytterne.
Han var tydeligvis godt forberedt. Selv om det tyske angrepet tilsynelatende hadde kommet som lyn fra klar himmel, hadde Quisling en ministerliste klar, som han leste opp på direkten.
«Alle gode og sindige nordmenn», innledet han høytidelig, og serverte deretter trusselen om harde straffer mot alle som satte seg opp mot den nye orden i fedrelandet.
Tyskerne hadde like etter 9. april innledet forhandlinger med den norske regjeringen, som i første omgang hadde slått seg ned på Hamar. Men tyskerne innså snart at det norske folk ikke hadde tenkt å gi opp så lett.
- april tok Quisling fatt som landets nye statsminister. Hans første embetshandling var å annullere mobiliseringsordren den flyktende regjeringen hadde utstedt for å samle soldater til kampen mot tyskerne.
Det var imidlertid ingen som rettet seg etter ham. Tvert imot ble det folkelige raseriet mot landssvikeren Quisling mer intenst, og motstandskampen mot tyskerne vant stadig større oppslutning.
I noen dager prøvde Quisling å sette seg i respekt som ny statssjef ved å gjenta motordren, men tyskerne innså raskt at han virket som en rød klut på den norske befolkningen. 15. april avsatte de Quisling for å skape ro til å nedkjempe den norske motstanden.
Først i september 1940 gjenvant han tyskernes tillit og fikk posten som statsminister i en «nasjonal regjering» – men den reelle makten ble liggende hos den tyske rikskommissæren Josef Terboven.
Bare et begrenset antall nordmenn var tilhengere av Quislings forsøk på å nazifisere Norge. Særlig ble ideen hans om å innlemme landet som en delvis selvstendig nasjon i et «storgermansk rike», møtt med avvisning.
Finske fascister beundrer Mussolini
Den fascistiske bevegelsen i Finland ble født i et slagsmål mellom nasjonalister og unge kommunister.
I 1929 holdt kommunister propagandamøter over hele landet, og sent i november kom medlemmer av partiets ungdomsbevegelse til stedet Lappo i Vest-Finland for å holde møte.
Det snødde og var bitende kaldt, men det hindret ikke de lokale bøndene i å reagere.
Lappo sogn var dypt forankret i kirkelig konservatisme, og her, få år etter at Finland hadde revet seg løs fra Russland, så byens borgere kommunistenes møte som en voldsom provokasjon.
Med storbonden Iisakki Vihtori Kosola i spissen gikk de til angrep på kroen der kommunistene holdt møte.
Det kom til åpent slagsmål, og de unge aktivistene måtte flykte ut av byen til fots gjennom snødrevet, med rasende bønder i hælene. Lappo hadde satt seg selv på kartet, og Kosola ble leder av den nye, antikommunistiske grupperingen, som tok navn etter byen.
Kosola hadde under 1. verdenskrig vervet finske jegersoldater til den tyske hæren. Han hadde sittet i russisk fangenskap og hadde kjempet mot kommunistene i borgerkrigen. Nå var han igjen i begivenhetenes sentrum.
Lappo-bevegelsen, som ble inspirert av det fascistiske Italia, ble kjent for å bortføre «uønskede elementer» og kjøre dem til den sovjetiske grensen.
I oktober 1930 bortførte de den populære eks-presidenten Kaarlo Juho Ståhlberg og hans kone, ga dem begge juling og satte dem av i byen Joensuu.
Aksjonen skulle ha vært begynnelsen på et statskupp, men gjorde i stedet Lappo-bevegelsen upopulær i befolkningen. Etter nok et mislykket statskupp i 1932 ble bevegelsen forbudt ved lov.
Oppløsningen av Lappo-bevegelsen betydde imidlertid ikke slutten på de finske fascistene.
Like etter etablerte tidligere Lappo-medlemmer Den fedrelandske folkebevegelsen, IKL. Bevegelsen var inspirert av fascistene i Italia, men ønsket i motsetning til Lappo-bevegelsen å holde seg innenfor loven.
IKL stilte til flere valg, og på sitt største i 1936, hadde partiet 80 000 medlemmer og fikk 98 000 stemmer. Partiet ble forbudt i 1944 som et ledd i våpenhvileavtalen med Sovetunionen etter Fortsettelseskrigen.
De finske fascistene bekjente seg ikke til nazismen – men Mussolinis fascisme.
Danske nazister taper spadeslaget
Danmarks Nationalsocialistiske Arbejderparti (DNSAP) la seg tett opp til det tyske forbildet. Partiet ble stiftet i november 1930, og dets første leder var rittmester Cay Lembcke (1885-1965).
Han hadde lenge fulgt utviklingen i Tyskland med forventningsfull interesse, og da Adolf Hitlersnasjonalsosialistiske parti i september 1930 gikk frem fra 12 til 107 mandater i den tyske riksdagen, mente Lembcke at tiden var moden for en lignende revolusjon i Danmark.
Bevegelsen kom dårlig ut fra start. Etter stiftelsen dro Lembcke til Sønderjylland, der oppslutningen var størst, men møtet i Sønderborg 31. januar 1931, der Lembcke la frem partiets program, endte i tumulter.
«Danmarks nasjonalsosialistiske arbeiderparti vil med alle midler kjempe for å holde kvinnene ute av Riksdagen og fra kommunalpolitikken, der de aldri har gjort noe nytte for seg, men tvert imot stor skade», tordnet han fra talerstolen.
Hele situasjonen vakte minner om Adolf Hitler, og det fikk de sønderjyllandske danskene til å sette seg på bakbeina. De hadde håpet på en sterk mann med løsninger på den økonomiske krisen, som hadde rammet bøndene i området særlig hardt.
Og gjesten fra København sa heller ikke et ord om en sak som opptok den nasjonalt innstilte lokalbefolkningen sterkt: ønsket om å få grensen flyttet lenger sør, til elva Eider.
Da han i stedet begynte å snakke om at «hovedstadens presse er en jødepresse», spredte uroen seg i salen. Det var ikke ord de fremmøtte hadde kommet for å høre. Et par av tilhørerne reiste seg og ropte mot taleren. Lembckes folk tok igjen, og snart var hele salen innblandet i en voldsom krangel.
En taus og innesluttet distriktslege fra området følte det var best å søke dekning i en nærliggende restaurant. Legen het Frits Clausen, og han var i likhet med Lembcke full av beundring overfor Hitlers ideer om et mektig Tyskland.
For å understreke dette signerte han derfor ofte med navnet Fritz i stedet for Frits, og da Lembcke senere på kvelden kom inn i restauranten, meldte Clausen seg på stedet inn i det nye partiet.
Clausen la en enorm energi ned i arbeidet med å skaffe nye medlemmer, men likevel ble folketingsvalget i 1932 en dyp skuffelse. DNSAP rakk bare å stille til valg i Sønderjylland, og tross Frits Clausens innsats høstet partiet fattige 757 stemmer.
Nazilederen Frits Clausen vervet seg under krigen til SS som militærlege. Da han vendte hjem i 1944, ble han kastet ut av partiet.
Dermed var et lederskifte uunngåelig. Det kom på et stormfullt møte 23. juli 1933 i byen Aabenraa, der Frits Clausen – angivelig sterkt tilskyndet av sin ærgjerrige kone – stilte til valg og sikret seg formannsposten.
Nå skulle partiets skakkjørte omdømme rettes opp. Etter en lang, indre strid fikk han ekskludert Aage H. Andersen, som var blant de mest ihuga og rabiate antisemittene i bevegelsen.
Andersen etablerte straks det enda mer sekteriske National Socialistisk Arbejder Parti, NSAP. Splittelsen sørget for å lede den negative oppmerksomheten bort fra DNSAP, men likevel fikk partiet bare rundt 16 000 stemmer ved valget i 1935 – ikke nok til å bli representert i Folketinget.
Tre år etter – i 1939 – kunne partiet fordoble stemmetallet, men de 31 000 stemmene var ikke nok til mer enn tre mandater.
Den tyske okkupasjonen ga flere partimedlemmer, men det vant likevel ikke større oppslutning i befolkningen. I september 1940 kunne avisen Jydske Tidende hovere over Frits Clausen – uten at tyskernes sensur grep inn:
«Han hadde parade her på søndag med sine fotsoldater, som for de flestes vedkommende besto av skakke og skjeve bondetamper fra insolvente hjem. (...) Det fortelles at de tyske troppene lo av dem. Frits kan aldri få fatt i eliten her hjemme».
- desember 1940 var et skuffende vendepunkt for de danske nazistene. Den tyske okkupasjonen av landet hadde allerede vært en realitet i et halvt år, og den dagen gikk 400 av bevegelsens medlemmer på gaten i Haderslev for å vise at de var sterkere enn politiet.
De ville også understreke at tiden var inne for en nazistisk maktovertakelse med Frits Clausen som landets fører.
Ordensmakten i Haderslev gikk imot demonstrasjonen med hele styrken.
Demonstrasjonen var nemlig først varslet en time før den skulle finne sted, og dermed var den ulovlig. I tillegg bar demonstrantene spader som våpen, noe som også var i strid med loven. 260 nazister ble innbrakt.
Spadeslaget, som episoden ble kalt, var en dyp personlig skuffelse for Frits Clausen. Den tyske okkupasjonsmakten så på saken som et internt dansk anliggende og grep ikke inn.
De danske nazistene hadde fått en kald skulder av forbildene i sør, og den forventede folkereisningen var ikke-eksisterende.
Tyskerne satt solid på makten i Danmark og trengte ikke Frits Clausen lenger. De danske nazistene hadde fungert som nyttige amatører. Nå var det slutt. Clausen ble ekskludert i 1944.
Svenske nazister holder stormøte
I mars 1931 var det store forventninger i stockholmske høyrekretser.
Dyrlegen Birger Furugård fra landsbyen Deje i Värmland hadde invitert Hitler og propagandasjefen Joseph Goebbels til den svenske hovedstaden for å tale ved et utendørs massemøte.
Sammen med sine to brødre, Gunnar og Sigurd, hadde Furugård i oktober året før dannet Svenska Nationalsocialistiska Partiet – SNSP. Helt siden 1924 hadde han stått i spissen for en rekke lignende bevegelser, som alle forble små og uten innflytelse.
Nå var tiden inne. Folkemøtet med den tyske nazilederen og hans høyre hånd skulle markere begynnelsen på en ny tid.
Men slik skulle det ikke gå. Hvordan Hitler reagerte på invitasjonen er ikke kjent, men politisjefen i Stockholm avgjorde saken. Han fryktet for ro og orden, og nektet å gi tillatelse til møtet.
Furugård ga ikke opp. Han fortsatte med å organisere sin nye bevegelse, og i 1932 greide han å samle hele 6000 mennesker til et massemøte på Östermalmstorg i Stockholm.
Ikledd svarte støvler, skrårem og armbind med hakekors opplevde han sitt livs øyeblikk. Ikke sammen med Adolf Hitler, men med seg selv som hovedtaler.
Blant SNSPs største konkurrenter var Nationalsocialistiska Arbetarepartiet, som var medvirkende til at valget til Riksdagen i 1936 ble en katastrofe for SNSP, som bare fikk 0,1 prosent av stemmene.
Som en konsekvens oppløste Furugård partiet, før Nationalsocialistiska Arbetarepartiet, som i 1938 skiftet navn til Svensk Socialistisk Samling (SSS), overtok ledertrøyen.
I spissen for det nye partiet sto den fargeløse Sven Olov Lindholm, som er den som kom nærmest det å bli svensk fører. Dette oppnådde han ved formelt å bryte forbindelsen til moderpartiet i Tyskland.
Partiet byttet ut hakekorset med Vasakärven, et gammelt svensk nasjonalromantisk symbol, og nazihilsenen med strakt arm ble erstattet med «den lille», der partifellene bare hevet høyre underarm.
«Vi er skuffet over Tyskland», uttalte Lindholm 20. april 1940, etter at tyskerne hadde okkupert Danmark og Norge.
Så sent som i 1943 drømte Lindholm om en nordisk militærallianse under svensk ledelse. Han fabulerte om en gjenreisning av 1700-tallets svenske storhetstid, noe de fleste fant absurd under en verdenskrig.
I 1940 stilte ikke SSS til valg, og fem år senere var partiet oppløst.
Langskaftede støvler og armbind fylte gatebildet etter SNSPs møte på Hötorget i Stockholm i 1932.