Det er 15. september 1935, og nazistpartiets ukelange feiring av seg selv i byen Nürnberg nærmer seg slutten. I den store salen i byens kongresshall sitter medlemmene av den tyske Riksdagen og venter utålmodig.
De har alle fått ekstraordinær innkalling til Nürnberg av Tysklands diktator Adolf Hitler. Han vil ha dem til å godkjenne en rekke lovutkast som han har forfattet natten før. Lovene omhandler de tyske jødene – nazistenes største fiende.
«Fra utallige steder er det kommet klager om provoserende oppførsel blant individer av dette folkeslaget», raser føreren fra talerstolen, og fortsetter: «Problemet kan bare løses gjennom lovgivning».
Da talen er slutt, bryter salen ut i jubel. «Heil Hitler, Heil Hitler, Heil Hitler», lyder det taktfast. De nye lovene – senere kjent som Nürnberglovene – skal beskytte Tysklands ariske befolkning mot jødene.
Fra nå av må en tysk statsborger være av tysk eller beslektet blod. Alle jøder i Tyskland mister derfor statsborgerskapet sitt, og samtidig forbys ekteskap og seksuelle relasjoner mellom jøder og tyskere.
Med disse lovene innleder Nazi-Tyskland offisielt sin kamp mot Europas jøder – en kamp som få år senere kulminerer i utryddelsen av seks millioner mennesker.
Nürnberglovene innebar et strengt forbud mot ekteskap mellom tyskere og jøder.
Tysk blod Fire tyske besteforeldre ville si at en person var fullblods tysker. Ekteskap og seksuelt samkvem med jøder eller halvjøder var forbudt. Ekteskap mellom fullblods tyskere og kvartjøder var tillatt, fordi barna deres bare ville bli 1/8 jøder.
Kvartjøder: En kvartjøde hadde bare en jødisk besteforelder, og kunne gifte seg med tyskere. Ekteskap med andre kvartjøder var forbudt, for da forble barna deres kvartjøder.
Halvjøder En halvjøde var en person med to jødiske besteforeldre. Halvjøder måtte søke om spesialtillatelse for å inngå ekteskap, og fikk ofte bare lov til å gifte seg med jøder eller andre halvjøder.
Jøder: Personer med tre eller fire jødiske besteforeldre ble regnet som fullblods jøder, uansett religiøs overbevisning. Fullblods jøder fikk verken gifte seg eller ha seksuelt samkvem med ikke-jøder.
Bare en prosent var jøder
Da Nürnberglovene ble vedtatt i 1935, hadde Tyskland omtrent 500 000 jøder som offisielt bekjente seg til jødedommen. Det tilsvarte mindre enn en prosent av den tyske befolkningen.
Ikke desto mindre mente nazistene med Hitler i spissen at jødenes tilstedeværelse i Tyskland truet selve det tyske folks eksistens: «Den svarthårede jødiske ynglingen ligger og venter i timevis, med et djevelsk glimt i øynene, stirrende og spionerende på den uforberedte piken som han planlegger å forføre, og med det besudle hennes blod og røve henne fra hennes eget folk», skrev Hitler i sin bok «Mein Kampf».
Ifølge Hitler arbeidet jødene i all hemmelighet for å overta verdensherredømmet. De sto bak alt fra bolsjevismen og internasjonal kapitalisme til USAs regjering. Nazistene ønsket derfor å gjøre forholdene for jødene så uutholdelige at de forlot Tyskland.
Da nazistene fikk makten i Tyskland i 1933, beordret partiet tvangspensjonering av alle jødiske embetsmenn. Kort etter ble de også utestengt fra å arbeide som regissører, skuespillere og andre stillinger innenfor tysk kulturliv.
En del partimedlemmer mente imidlertid at partiet var for bløthjertet overfor jødene, og sto sommeren 1935 bak en bølge av voldelige overfall og rasistisk gateuro.
Det bekymret Hitler. Han ønsket å fremstå som en statsmann, ikke som leder av en samling bøller, ikke minst med tanke på at Tyskland skulle være vertskap for de olympiske leker i 1936.
Nürnberglovene tilfredsstilte til en viss grad den åpenlyst voldelige gruppen av nazister, og antall volds-episoder sank etter at lovene ble vedtatt.
Av samme grunn betraktet en del jøder også raselovene som det minste av to onder. Det skulle ikke vare lenge.
Victor Klemperers dagboks-notater ble først offentliggjort 35 år etter hans død i 1960.
Jødisk professor nektet å flykte
I 1995 ble en av andre verdenskrigs kanskje viktigste dagbøker utgitt i Tyskland.
Dagboken var skrevet av den jødiske litteraturprofessoren Victor Klemperer, som i årene 1933-45 skrev ned sitt vitnesbyrd om hvordan det var å leve som jøde i Nazi-Tyskland.
Klemperer, som bodde i en forstad til Dresden, var 54 år da Nürnberg-lovene ble vedtatt i 1935. Han hadde kjempet i den tyske hæren under første verdenskrig, og hadde konvertert til kristendommen da han giftet seg med en tysk kvinne.
Klemperer nektet derfor å flykte – Tyskland var hans hjem, mente han. «Vi må bli her og klare oss så godt vi kan», skrev han i 1935. Dagboken beskriver i detalj hvordan nazistene først stengte jødene ute fra samfunnet, og senere gjorde alt for å utrydde dem.
Klemperer overlevde krigen, noe han selv ikke trodde skulle skje. Han flyttet tilbake til Dresden, der han ble boende resten av livet.
Jødene blir utestengt fra samfunnet
Nürnberglovene gjorde jødiskhet til et spørsmål om antall jødiske besteforeldre. En eller to jødiske besteforeldre betydde at man var Mischling – «en blanding» – med færre rettigheter enn de innbyggerne nazistene betegnet som «tyskere av blodet».
Mischlinge hadde imidlertid stadig muligheter til å få lov til for eksempel å utdanne seg og få jobb i det offentlige. Tre eller fire jødiske besteforeldre betydde til gjengjeld klassifisering som heljøde. Det innebar ytterst begrensede rettigheter, som hele tiden ble færre.
«Jeg er ikke lenger tysker eller arier, men jøde, og må være takknemlig hvis man lar meg være i live», skrev den jødiske professoren Victor Klemperer, som i 1935 ble tvangspensjonert fra det tekniske universitetet i Dresden.
Med henvisning til «folkets sunne rettsfølelse» stengte nazistene jøder ute fra utdannelse, biblioteker, offentlige transportmidler og parker. Ingenting var for smått til å bli regulert, slik at det skapte mest mulig vansker for jødene.
«Det er ikke de store tingene som er viktige for meg, men hverdagens tyranni. Tusen myggstikk er verre enn ett slag i hodet. Jeg observerer og noterer myggstikkene», skrev Klemperer.
I oktober 1936 fikk han beskjed om at han ikke lenger fikk bruke lesesalen på biblioteket. To måneder senere ble han også tvunget til å stenge telefonen.
I mellomtiden hadde Hitler trappet opp propagandaen mot jødene i talene sine. Han advarte hyppig mot jødenes forsøk på å omvelte den tyske staten.
«Jødene skal ut av Tyskland, faktisk helt ut av Europa. Sjefen (Hitler, red.) er fast bestemt på det», skrev Hitlers propagandaminister, Joseph Goebbels, i september 1937.
Sakte, men sikkert ble jødene degradert til dyr, som ikke engang tilhørte menneskerasen: «Overalt på min vei står det skilt: Jøder ikke velkomne!, og nå piskes jødehatet opp på ny. Jødene myrder Spania, jødene er et folk av forbrytere, alle forbrytelser kan føres tilbake til jødene», forklarer Klemperer.
En tysk kvinne har fått en plakat om halsen med en tekst som forteller at hun er et «svin som bare står i med jøder».
Nazistene fryktet den jødiske mannen
Mer enn noe annet fryktet nazistene at jødene skulle «ødelegge» det tyske blodet. Det var en utbredt tro at bare en eneste jødisk sædcelle kunne ødelegge den tyske kvinnekroppen permanent, slik at hun i fremtiden ville føde barn med jødisk utseende – selv hvis faren var tysk.
Derfor forbød nazistene gjennom Nürnberglovene alle ekteskap og seksuelle relasjoner mellom tyskere og jøder. Med forbudet fulgte en jevn strøm av anonyme og oftest løgnaktige anklager om at jøder hadde hatt
forbudte seksuelle forhold.
En slik anklage var vanskelig å forsvare seg mot, med mindre den anklagede var like heldig som Salomon Rothschild. Da han ble anklaget for å ha hatt et forhold til en ung, tysk kvinne, fikk hun foretatt en legeundersøkelse som viste at hun var jomfru.
Rothschild slapp fengsel, men mistet likevel firmaet sitt, og fikk bare en symbolsk erstatning.
Hundrevis blir drept i gatene
I august 1938 ble alle jøder pålagt ved lov å føye «Israel» eller «Sarah» til navnet sitt: «Det hadde vært til å le av, hvis det ikke hadde vært for at man kunne miste forstanden av det», skriver Klemperer.
Hitlers offensiv kulminerte 9. november 1938 med den såkalte Krystallnatten, der jødiske synagoger og butikker ble ødelagt og hundre personer drept. Etterpå ble de tyske jødene pålagt å betale for de materielle skadene volden hadde forårsaket.
Hovedformålet med lovene, sjikanen og volden var å gjøre livet så surt for tyske jøder at de foretrakk å forlate landet. Og det virket – selv om nazistene krevde store beløp for å gi utreisetillatelser.
Jødene skulle ut, men eiendelene sine fikk de ikke ta med seg. Omtrent 70 000 jøder forlot Tyskland kort etter at Hitler kom til makten i 1933.
Deretter gikk utvandringen litt langsommere helt til krystallnattens voldsorgie, som fikk titusener av jøder til å flykte ut av landet.
Victor Klemperer vurderte også å flykte, og søkte råd hos en tysk embetsmann som satt i rådgivningen for utvandrere: «Det fremgikk av forklaringene hans at de faktisk ikke kom til å slippe oss ut før vi var ribbet for alt».
Han slo derfor fra seg planen om å flykte. Men mange andre var villige til å etterlate verdiene sine. I 1939 forlot hele 77 000 jøder Tyskland, til tross for store vanskeligheter med å finne et land som ville ta imot dem.
Blant annet fikk 10 000 enslige mindreårige bare lov til å komme til Storbritannia mot en betydelig kausjon til den britiske staten.
Borgere i byen Leissling kler seg ut som jøder – med falske neser – for å feire jødenes fordrivelse.
Krigen bryter ut
I 1939 var den nazistiske drømmen om et «jødefritt» Tyskland i ferd med å bli en realitet. Da andre verdenskrig brøt ut i september 1939, hadde rundt 282 000 av Tysklands opprinnelig rundt 500 000 jøder og 117 000 av Østerrikes 174 000 jøder emigrert.
Blant dem var den tyske fysikeren Albert Einstein og den østerrikske psykoanalytikeren Sigmund Freud, som begge dro til USA. Men den tyske invasjonen av Polen endret bildet radikalt.
Plutselig levde flere millioner jøder under nazistisk styre. Og flere kom til etter hvert som de tyske styrkene underla seg det meste av Europa.
Nazistenes løsning på det de kalte «jødeproblemet» i de nyerobrede territoriene var i første omgang å samle jødene i enorme gettoer, der de ble brukt som slavearbeidere.
Også i selve Tyskland gikk nazistene inn for å samle jødene i egne områder. I mai 1940 ble Victor Klemperer tvunget til å gi fra seg huset sitt, og i stedet flytte inn i en leilighet i et såkalt «jødehus» – et av mange som myndighetene brukte til å samle jøder i.
«Det er ennå ikke mulig å se om vi kan skape oss en utholdelig tilværelse», skriver Klemperer i dagboken. Samtidig ble jødenes muligheter stadig innskrenket.
I 1941 ble det forbudt for jøder å få levert melk, å røyke og å bruke offentlige telefoner. De måtte dessuten ha en synlig gul jødestjerne på klærne.
Samme år ble det helt forbudt for jøder å forlate Tyskland, og flere og flere ble sendt i konsentrasjonsleirer: «Arrestasjon for et hvilket som helst lovbrudd – samme hvor lite det er – er det samme som en dødsdom. Ingen vender tilbake», skrev Klemperer.
En uke etter at en av vennene hans fra jødehuset var blitt arrestert, fikk Klemperer og de andre jødene beskjed om at han var død av et hjerteinfarkt.
Like etter ble forklaringen endret til at han hadde hengt seg på cellen. Alle i huset visste imidlertid at han i virkeligheten var blitt henrettet.
Nazistene fant opp nye uttrykk for alt fra deportasjon til masseutryddelse.
Nazistene fant opp nye ord for drap
I dagboken sin gjør jøden Victor Klemperer seg mange tanker om den særegne nazistiske språkbruken.
For eksempel nevner han ordet «drap», som av nazistene blir omskrevet til det uskyldig klingende «Sonderbehandlung» – særbehandling, mens «tortur» blir til «Verschärfte Vernehmung» – skjerpet forhør.
Samtidig omtaler nazistene helt konsekvent både jøder og romfolk som «undermennesker». Ifølge Klemperer er den spesielle språkbruken grunnlaget for utestengingen av jødene fra samfunnet:
«Ord kan være som små doser arsenikk: Man svelger dem uten å merke det, og det virker som om de ikke har noen effekt, men etter en stund setter den giftige virkningen inn», skriver han.
Den endelige løsningen
På Wannsee-konferansen i januar 1942 vedtok nazistene at Europas jøder – til tross for arbeidskraften de utgjorde – skulle utryddes. Østeuropeiske halvjøder ble sidestilt med heljøder.
Østeuropeiske kvartjøder ble sidestilt med ikke-jøder – med mindre de hadde et «særlig rasemessig ugunstig utseende», som det var formulert i referatet fra konferansen.
I 1943 ble de gjenværende tyske jødene fratatt sine siste rettigheter, og ble gradvis deportert til utryddelsesleirene.
En etter en forsvant Klemperers venner fra jødehuset: «Så mange faller rundt meg, men jeg er ennå i live. Kanskje er det min skjebne å overleve og gi vitnesbyrd», skrev han.
Klemperers store sjanse kom i februar 1945, da de allierte bombet hjembyen hans, Dresden. De mange tusen brannbombene utslettet store deler av byen, men Klemperer og konen overlevde ved et lykketreff.
De siste månedene av krigen var de på flukt. De endte til slutt i München, som kort etter ble erobret av amerikanerne.
Av de 4675 jødene som bodde i Dresden før 1933, og av de 1265 som fortsatt var i byen i 1941, overlevde bare noen få krigen. 29. april 1945 begikk mannen bak Nürnberglovene, Adolf Hitler, selvmord.
I sitt politiske testamente skrev han: «Fremfor alt forplikter jeg nasjonens ledelse til å overholde raselovene, og til ubarmhjertig motstand mot verdensforgifteren av alle folkeslag, den internasjonale jødedommen».
I 1939 fikk 930 tyske jøder tillatelse av den tyske staten til å flykte til Cuba med skip, men de endte med å måtte vende tilbake til Europa.
Ingen ville ta imot skip med forfulgte jøder
Bare de færreste land var villige til å ta imot titusener av jøder som flyktet fra Tyskland for å unnslippe nazistenes terror.
Hovedformålet med nazistenes sjikane av tyske jøder var å gjøre livet så uutholdelig for dem at de forlot landet. Det var imidlertid få land som var villige til å ta imot flyktningene.
En del reiste til Palestina, som var under britisk kontroll og hadde strenge kvoter for hvor mange jødiske emigranter som fikk komme inn. USA og Vest-Europa hadde også strikse regler for hvor mange flyktninger de ville ta imot.
I mai 1939 kom 930 jødiske flyktninger frem til Cuba på passasjerskipet MS St. Louis. Men kubanske myndigheter krevde 500 dollar av hver for å slippe dem inn. Bare 29 av jødene kunne innfri kravet.
Skipet fortsatte derfor til USA og Canada, men begge landene nektet å ta imot flyktningene. Til slutt måtte skipet returnere til Europa, der jødene ble fordelt mellom Storbritannia, Frankrike, Nederland og Belgia.
Omtrent 250 av dem mistet livet da Nazi-Tyskland kort tid senere invaderte de tre sistnevnte landene.