Attentatet på Reinhard Heydrich
Maisolen steker over hodet på Jozef Gabcik. I mer enn en time har den 30 år gamle tsjekkoslovakeren ventet utålmodig ved en trikkeholdeplass i Praha-forstaden Lieben.
Formiddagsvarmen er så påtrengende at svetten pipler frem på Gabciks panne. Likevel har han tatt med seg en regnjakke som henger over armen. Under jakken skjuler Gabcik en maskinpistol.
Den engelskproduserte Sten Gun Mk II FF 209 skal brukes til å drepe sjefen for Gestapo, Reinhard Heydrich. I året som har gått har den forhatte toppnazisten styrt Böhmen og Mähren – dagens Tsjekkia – med kynisk brutalitet. I dag skal han dø.
På fortauet tvers over gaten står den 28 år gamle motstandsmannen Jan Kubis og lener seg avslappet mot en lyktestolpe. 28-åringen holder på en koffert med to bomber. For de to mennene er det ikke annet å gjøre enn å vente.
Før eller siden må Heydrichs svarte Mercedes cabriolet dukke opp, for ifølge pålitelige etterretninger skal Hitlers håndlanger kjøre her akkurat denne morgenen.
Denne solrike vårdagen i 1942 er Reinhard Tristan Eugen Heydrich på toppen av nazikarrieren. Som nestkommanderende i SS og øverste sjef for etterretningstjenestene SD og det hemmelige politiet Gestapo har den 38 år gamle Heydrich på ti år tilkjempet seg en sentral rolle i Det tredje rikets toppledelse.
Samtidig er han i realiteten enehersker i Böhmen og Mähren – dagens Tsjekkia – der han har installert seg på den gamle kongeborgen med utsikt over Praha.
Med ett skjærer et lysglimt de to partisanene i øynene. Det lenge ventede signalet kommer fra gaten lenger fremme, der Jozef Valciks har tatt oppstilling den siste timen for å speide etter Heydrich.
Klokken er 10.30, datoen er 27. mai 1942. Med ett blir det fart i sakene. Gabcik spurter over gaten til Kubis, akkurat idet en trikk stopper for å slippe av passasjerer.
Og så kommer en svart Mercedes cabriolet 320 med nummerskiltet SS-3 til syne. Til motstandsmennenes lettelse er det bare sjåføren og den høye, blonde Heydrich som befinner seg i Mercedesen. Heydrich sitter rolig i baksetet.
Svingen der Kubis og Gabcik står, er så krapp at sjåføren må saktne farten. Da bilen er bare tre meter fra Gabcik, river tsjekkeren regnjakken til side, blotter maskingeværet og trykker på avtrekkeren. Men ingenting skjer. Våpenet er stoppet til med grønnsaksrester som Gabcik har hatt i innerlommen.
Mens tsjekkeren fomler febrilsk med våpenet, beordrer Reinhard Heydrich sjåføren til å stanse. Uredd reiser han seg fra baksetet av den åpne bilen, trekker pistolen og sikter direkte på den tsjekkiske motstandsmannen. Gestapo-sjefen trykker på avtrekkeren, men heller ikke her skjer det noe. Det kommer bare et hult klikk. Pistolen er ikke ladet.
Reinhard Heydrich forvist av marinen
Historien om «det blonde udyrets» vei til toppen av nazihierarkiet starter imidlertid langt fra den tsjekkiske hovedstaden, og med en betydelig mindre skråsikker Reinhard Heydrich.
Våren 1931 har den da 27 år gamle tyskerens tilværelse falt fullstendig fra hverandre. Flere dager i strekk låser han seg inne på rommet i foreldrenes hjem i den sørøsttyske byen Halle, mens han gråter av sinne og selvmedlidenhet over uretten som er begått mot ham.
En kvinne påstår at Heydrich har lovet henne ekteskap. Heydrich selv mener at han har vært i sin fulle rett når han har forlatt kvinnen til fordel for den purunge, glødende nazisten Lina von Osten.
Overfor en militær æresrett nekter Heydrich å ha lovet den forsmådde kvinnen noe som helst, og han erklærer arrogant sin totale mangel på forståelse for rettens innblanding i hva han som offiser i marinen bør og ikke bør gjøre.
Holdningen faller ikke i smak hos flåtesjefene, og den unge sjøløytnantens drømmer om en karriere på havet raser sammen med et brak da han kastes ut av marinen. Atmosfæren i foreldrenes hjem gjør bare den unge Heydrich enda mer deprimert.
Den pene borgerlige familien er hardt rammet av den økonomiske krisen. Faren er for syk til å arbeide, og hans en gang så velrenommerte musikkonservatorium i Halle er i ferd med å miste sin statlige autorisasjon.
Dermed blir det moren som må ta seg av hus og hjem, samtidig som hun må forsørge familiens tre voksne barn ved å gi pianotimer til borgerskapet.
Den rastløse arbeidsnarkomanen Heydrich fant ro i sine to lidenskaper – sabelfekting og ensomme stunder med sin elskede fiolin. Heydrich var en av stjernene på det tyske fektelandslaget.
Reinhard Heydrich får jobb i SS
I månedsvis grubler Heydrich og Lina von Osten fortvilet over sin videre skjebne. Løsningen kommer via Heydrichs mor, som er dypt bekymret over å se sin sønn så deprimert.
Gjennom en venninne vet hun at Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti søker en mann til Hitlers nyopprettede livgarde SS. En stilling som – ikke uvesentlig – vil gi lille «Reini» muligheten til å trekke i en flott, svart SS-uniform som erstatning for marineuniformen han har mistet.
Heydrich melder seg straks inn i nazistpartiet, en forutsetning for å kunne komme i betraktning til jobben, og på Linas 20-årsdag 14. juni reiser han til München for å møte SS-lederen Heinrich Himmler. Ifølge Lina er det «den beste dagen i mitt liv, i vårt liv».
Himmler ønsker dem velkommen på sin lille fjærkrefarm i utkanten av München og lar seg straks imponere av den høye, blonde Heydrichs «ariske» fremtoning.
Han gir sin entusiastiske gjest et kvarter på å løse en oppgave: Heydrich skal skrive ned hvordan han kan tenke seg at partiets kommende etterretningstjeneste kan organiseres.
Først her går det opp for Heydrich hva den utlyste stillingen egentlig går ut på, men han kaster seg straks over oppgaven og slår sammen det han har erfart fra marinen med etterretningsmetodene han ofte har lest om i de britiske spionromanene han er så begeistret for.
Heinrich Himmler er fornøyd med Heydrichs løsning på oppgaven. «Fint, De er ansatt», er den 30 år gamle SS-sjefens kortfattede anerkjennelse. De to blir enige om en beskjeden begynnerlønn på 120 riksmark.
Reinhard Heydrich samler informasjon om nazitoppene
Her i begynnelsen av 1930-årene er Hitlers parti plaget av interne maktkamper, som Heydrich straks forstår å utnytte til egen fordel.
Fra sitt beskjedne kontor i partihovedkvarteret i München, der han de første månedene må dele skrivemaskin med en annen partifunksjonær, samler han møysommelig inn opplysninger om nazipartiets venner og fiender som han en dag kan få bruk for.
Til å begynne med er Heydrichs samling bare noen få papirkort i en sigareske med etterretninger om utvalgte personer, men på tre år vokser den til et enormt og velorganisert kartotek, som i 1934 gjør Heydrich til den mest velorienterte personen i nazisystemet.
Han har gravd frem de mest ubehagelige og personlige episoder fra Hitlers ungdom. Han vet alt om Goebbels’ seksuelle utskeielser, om Görings morfinmisbruk og om magekrampene som Himmler prøver å skjule i forsøket på å fremstå som en usårlig og sterk germaner.
Heydrich besitter kompromitterende opplysninger om nesten alle, som om nødvendig kan brukes ved en senere anledning. Første gang Heydrichs kartotek kommer til nytte, er like etter Hitlers maktovertakelse i 1933.
Heydrichs sikkerhetstjeneste SD (Sicherheitsdienst) oppretter nazistenes første konsentrasjonsleir i Dachau, der kommunister, sosialister, intellektuelle og kritiske kunstnere blir blant de første internerte.
Reinhard Heydrich iverksetter sitt svennestykke
Som anerkjennelse for sin innsats avanserer Heydrich i april 1934 fra sjef for SD til også å bli sjef for det hemmelige politiet, Gestapo. Og senere samme år leverer han sitt svennestykke i forbindelse med de lange knivers natt, der Hitler beslutter å sette sine egne stormtropper i SA ut av spill.
Føreren har begynt å oppfatte den brunkledde SA-hæren av gatekjempende bøller som en klamp om foten og en potensiell trussel i spillet om makten. Her ser Heydrich sin store sjanse.
Fra sin samling på flere tusen kartotekkort utarbeider han lynraskt en liste over hvilke SA-ledere det vil være mest fordelaktig å likvidere. Og mens Hitler og Himmler velger ut de primære målene, tar Heydrich selv grep og begynner å underskrive henrettelsesordrer.
Til sammen 89 personer blir drept mellom 30. juni og 2. juli, alle uten et snev av en rettergang.
Blant de henrettede er den tidligere partiorganisatoren Gregor Strasser, som blir kastet inn i Gestapo-hovedkvarteret i Berlin og skutt foran øynene på Reinhard Heydrich.
De andre fangene hører Gestapo-sjefen utbryte: «Er han ikke død ennå? La svinet blø!» Med de ordene etterlater Heydrich sin tidligere partikamerat dødelig såret på en celle i fengselskjelleren for å dø.
SS-sjefen Heinrich Himmler fryktet sin lynende intelligente nestkommanderende, men Heydrichs resultater og ideer var uunnværlige for nazistene.
Heydrich var fryktet og venneløs
Situasjonen er typisk for Heydrich, som ikke gjør karriere ved å skape personlige relasjoner. I stedet når han til topps gjennom sin iherdige arbeidsinnsats.
Han sørger for alltid å være ett skritt foran – særlig i forholdet til Himmler, som han gang på gang parkerer på sidelinjen med sin grundige og knivskarpe argumentasjon, der SS-sjefen ikke har noe annet valg enn å følge sin nestkommanderendes råd.
«Heydrich er utvilsomt Himmler langt overlegen. Dette vet han utmerket godt selv, og han uttrykker sin overlegenhet med sine elegante rapporter. Himmler er ganske enkelt ute av stand til å parere», noterer Himmlers massør, som ofte får anledning til å observere de to på nærmeste hold.
Konsekvent insisterer Heydrich på aldri å tiltale Himmler med annet enn «De» – han er redd den personlige omgangsform «du» vil gjøre det vanskelig å gjennomføre en overbevisende argumentasjon overfor sjefen.
Iblant virker Himmler mentalt overkjørt etter en rapport fra Heydrich. Og av ren sjalusi griper han ofte telefonen og får en underordnet til å fortelle Reinhard Heydrich at Himmler likevel ikke vil autorisere de gjennomarbeidede og allerede besluttede forslagene – og hver gang begrunner han det med at «det er en ordre fra føreren».
Heydrich får idé om Holocaust
Selv SS' øverste sjef, Heinrich Himmler, unngår altså helst direkte konfrontasjoner med sin nærmeste underordnede, og av sine egne ansatte er Heydrich enda mer fryktet.
Han opptrer iskaldt og bestemt, og har blikket stivt rettet mot målet, som er å bane veien for førerens visjon om et storgermansk rike. Som en av de første innser Heydrich allerede på slutten av 1930-årene at en naturlig konsekvens av Storgermania er at Europas jøder må ryddes av veien.
Om de skal deporteres til Madagaskar eller Sibir, skytes i puljer eller gasses – som er blant mulighetene Heydrich legger frem – er mindre viktig. Det viktigste er at planen er effektiv.
Det logistiske problemet med utryddelsen volder ham stort hodebry, men i januar 1942 kan han stolt presentere «den endelige løsningen» på jødespørsmålet i en villa i bydelen Wannsee i Berlin.
Den såkalte Wannsee-konferansen blir for nazisten Heydrich hans største øyeblikk. Hjemmeleksen er utført til punkt og prikke. Europas jøder er talt opp, og konsentrasjonsleirene klar.
Jernbanenettet fungerer, og Zyklon-B-gassen har vist seg uhyre effektiv. Med godkjenningsstempelet fra Hitler og Himmler kan Heydrich iverksette Holocaust. Samtidig har Heydrich blitt personlig utvalgt av Hitler til å få orden på det urolige protektoratet Böhmen og Mähren (dagens Tsjekkia).
Den omfattende våpenproduksjonen i Böhmen gjør det særlig viktig for føreren at det er ro i området, og Heydrichs forgjenger er sendt på sykeperm fordi han ikke har holdt tsjekkerne godt nok i ørene.
I 1941 la naziledelsen en plan for jødenes utryddelse. Heydrich skapte grunnlaget, blant annet med et overslag over tallet på jøder i Europa – til sammen 11 millioner.
Prahas brutale hersker
Heydrich går til oppgaven med besluttsomhet. Under en tale til sine ansatte i forbindelse med tiltredelsen forklarer han hvordan tsjekkerne grovt sagt kan deles inn i to grupper:
Den ene halvdelen kan germaniseres – gjøres til tyskere – mens den andre halvdelen for hans vedkommende kan deporteres til Sibir når først Sovjetunionen er annektert av Riket.
For å skille de «gode» tsjekkerne fra de «dårlige» styrer Heydrich fra begynnelsen av sitt protektorat med en velkalkulert blanding av pisk og gulrot.
Han innfører straks unntakstilstand og slår hardt ned på den veletablerte tsjekkiske motstandsbevegelsen. 404 personer blir henrettet og mer enn 4000 må en tur forbi Gestapos torturkjellere, samtidig som deportasjonen av Prahas jøder settes i gang.
Den tsjekkiske statsministeren blir arrestert få timer etter Heydrichs ankomst, og i løpet av en uke er ministeren både stilt for retten og dømt til døden for å samarbeide med britene.
For å roe stemningen blant innbyggerne øker Heydrich samtidig matrasjonene, etablerer suppekjøkkener for de fattige, letter tilgangen på tobakk og innleder en intens jakt på svartebørshandlere, som er forhatt i befolkningen.
Den nye stattholderen mottar også representanter for arbeiderne på Hradcany-slottet i Praha, kaller dem «kamerater» og lover å imøtekomme kravene deres.
Heydrich frykter absolutt ingen
Strategien virker langt på vei – stemningen blant folk flest roer seg, mens motstandsbevegelsen blir kraftig innskrenket i løpet av få måneder. Motstandslederne er satt ut av spill, og befolkningen for redde til å støtte den.
Etter sin vellykkede innsats slår Heydrich seg ned med familien på slottet Panenské Brežany nord for Praha. Her frister han en behagelig tilværelse som tsjekkernes germanske herre, mens han to ganger i uken pendler til Berlin for å skjøtte sine plikter som øverste sjef for rikets sikkerhetstjenester.
Stolt, æresbevisst og overbevist om at han har de tsjekkiske undersåttenes fulle respekt, lar Heydrich seg alltid frakte rundt i Praha uten beskyttelse. For som han selv har kommet frem til: «Hvorfor skulle vel tsjekkerne mine skyte meg?»
Den nazistiske mønsterfamilien med kona Lina og barna Silke, Heider og Klaus.
Døden i Praha
Da Reinhard Heydrich hever pistolen i embetskjøretøyet sitt på gatehjørnet i Praha og sikter på den tsjekkiske partisanen Jozef Gabcik, har gasskamrene i konsentrasjonsleirene bare så vidt blitt satt i drift, og fantasien om et raserent storrike ser fortsatt ut til å kunne bli en realitet.
Men Heydrich skal aldri å få noen visshet om Det tredje rikets endelige skjebne. Mens han klemmer inn avtrekkeren på sin uladde pistol, kaster Gabciks makker Jan Kubis en av sine bomber mot den svarte Mercedesen.
Han kaster ikke langt nok, og bomben eksploderer nær bilens høyre bakhjul, men det viser seg å være nok. Eksplosjonen får metallsplinter fra bilen og hestehår fra setepolstringen til å bore seg inn i Heydrichs rygg.
Selv om Heydrich – ifølge myten – tar opp forfølgelsen av sine attentatmenn, faller han sammen på et gatehjørne etter kort tid. På Bulovka-sykehuset i nærheten kommer Gestapo-sjefen seg raskt til hektene, men så faller han i koma.
Sju dager senere dør Reinhard Heydrich av blodforgiftning.
Klaus Heydrich (t.h.) på åtte år og hans lillebror Heider på sju deltok i farens statsbegravelse. Klaus omkom i en trafikkulykke året etter, mens Heider døde i juli 2007.