Romer skrev nazistenes bibel

Hønseoppdretter endte som SS-leder

Himmlers rolle som toneangivende i Tyskland lå ikke i kortene da han i 1924 gikk om bord i toget i Landshut.

Bare to år tidligere, i 1922, hadde han fullført utdannelsen som agronom, men det var vanskelig å finne arbeid.

Himmler hadde blant annet prøvd seg med ­hønseoppdrett, men heller ikke det var noen særlig suksess.

I stedet kastet han seg over politikk, der han raskt utviklet en dragning mot det unge nazipartiet, som han ble medlem av i 1923.

Himmler gjorde seg positivt bemerket med sin hengivenhet for nazistenes sak og ble hyret av Gregor Strasser, en av Hitlers håndgangne menn og en dyktig organisator.

Som Strassers assistent reiste Himmler på kryss og tvers av Bayern for å verve medlemmer for det ­voksende nazipartiet.

Mens han var på reise, slukte ­Himmler den ene boken etter den andre, blant dem Germania.

Imens steg han sakte, men sikkert i gradene innenfor nazipartiet, og i 1929 ble den tidligere hønseoppdretteren utnevnt til leder av SS, Schutzstaffel, som på dette tidspunktet fungerte som Adolf Hitlers korps av livvakter.

SS formet etter germanske krigere

Himmler hadde ikke glemt Germania. Tvert imot.

Da Himmler overtok ledelsen, besto SS-korpset bare av 300 mann i én underavdeling av SA-korpset, de såkalte brunskjortene, en landsdekkende organisasjon som tyranniserte politiske motstandere.

Med Tacitus’ germanere som forbilder begynte Himmler å omdanne SS-korpset til en eliteenhet.

Riksføreren kunne ikke ha funnet et bedre forbilde for krigerkorpset, for stammene som holdt til i Tyskland for 2000 år siden var formidable krigere.

Selv det enorme Romerriket, som kontrollerte det meste av Europa, kunne ikke kue de modige germanerne.

Det ble tydelig da ­romerne i år 9 e.Kr. prøvde å innta området og presse rikets grenser mot nord.

I et slag nordvest i Tyskland led hærføreren Varus et knusende nederlag. Ifølge romerske beretninger kom han ikke lenger enn til Teutoburg-skogen før hans 30 000 soldater ble omringet av germanske krigere ledet av den lokale hærføreren Hermann.

Germanernes styrke var bare halvparten så stor som Varus’ hær, men de klarte å utslette de romerske styrkene og stanse Romas felttog.

Historien om germanernes overlegne seier var populær blant nazistene.

Hermann-minnesmerket, et monument reist nær Bielefeld til minne om seieren, ble blant annet besøkt av Hitler i 1926 og ofte brukt som møtested for ungdoms- organisasjonen Hitlerjugend og i nazistisk propaganda generelt.

SS-korpset skulle bestå av samme type krigere som de sterke germanerne, mente Himmler, som også hadde notert seg at Tacitus beskrev hvordan en stammeleder var «omgitt av en stor flokk ynglinger».

Det ga «anseelse og ­styrke» og var, skrev Tacitus, «i fredstid en utmerkelse og i krig en skjoldborg».

Med en slik flokk i tankene gikk Himmler i gang med å rekruttere germanske menn med nordisk besluttsomhet, utvalgt etter bestemte kriterier.

Himmler krevde troskap til døden

Himmler bestemte at elitekrigerne ­skulle være frie, modige og lydige, slik Tacitus beskrev germanerne.

Den romerske forfatteren slo blant annet fast at germanerne hadde «kropper som egnet seg til stormløp». På slagmarken trosset de alle farer, og feighet ble straffet hardt.

«Å ha løpt bort fra sitt skjold er den største vanære». Det medfører forbud mot å delta i ofringer og andre fellesaktiviteter, fortalte den romerske forfatteren. For mange ble skammen så stor at de til slutt valgte å gjøre en «ende på sitt æreløse liv med et reip».

Lojaliteten hos krigerne var i det hele tatt stor: «Høvdingene kjemper for ­seieren, følgesvennene for høvdingen».

Himmler satte alt inn på å overføre det germanske motet til korpset sitt. Kamptreningen og de fysiske kravene ble skjerpet, og på SS-uniformenes beltespenner fikk Himmler inngravert mottoet «Meine Ehre heisst Treue» – troskap er min ære.

Dessuten innførte han at alle SS-rekrutter skulle sverge personlig troskap til Adolf Hitler «til døden».

Og ettersom Tacitus beskrev germanerne som «et folk med blå øyne, lyst hår og en stor kropp», antok Himmler disse trekkene for den ariske rasen og idealet for en SS-mann.

Den isolerte stammen var sterk

Germanias innflytelse var ikke ­begrenset til SS. Jo mer makt Himmler fikk i det nazistiske partiet, desto sterkere ble tilslutningen til ideene hans om Germania.

Her fant Himmler blant annet grunnlag for teorien om raserenhet.

Ifølge Tacitus var et av germanernes særpreg nemlig at de holdt seg for seg selv og ikke «på noen måte var blandet ved innvandring fra eller gjensidige gjesteforbindelser med andre folkeferd».

Hos Himmler og hans støttespillere munnet dette ut i tanken om at det tyske folk var blitt «forurenset» med trekk fra andre folkeslag, og at dette var grunnen til Tysklands problemer.

Bare ved å sikre seg at tyskerne igjen ble en ren rase, kunne landet bli gjenreist.

Ideene ble stadfestet i de såkalte Nürnberg-lovene eller «Lov til beskyttelse av det tyske blod og ære» fra september 1935, som forbød ekteskap og seksuelt samkvem mellom rene tyskere og landets jøder.

Manuskript skulle skape felles fortid

Raselovene åpnet for en strøm av lover og bestemmelser som skulle utelukke jøder fra alle deler av det tyske samfunns-livet og isolere dem fra det nazistene kalte «det tyske folk».

Her hadde nazistene imidlertid et problem. Det tyske folk var nemlig ikke en helhetlig størrelse. Som samlet nasjon var Tyskland bare 62 år gammel.

I århundrene før Tysklands samling i 1871 hadde landet riktig nok hatt en keiser, men han regjerte et lappeteppe av svært ulike kongeriker og fyrstedømmer.

Rikene delte språk og til en viss grad kultur, men de lå i evig strid og førte jevnlig kriger mot hverandre.

Tyskerne var en spredt storfamilie som Himmler prøvde å få samlet under én paraply gjennom storstilte propaganda- fremstøt.

Ved å spre kjennskapet til Germania ville han gi tyskerne en felles fortid som de kunne speile seg i og bli inspirert av til fremtidig storhet.

En viktig forutsetning for fremstøtet var å få fatt i Tacitus’ originale tekster, men alle kjente kopier hadde gått tapt etter Romerrikets fall på 500-tallet og i løpet av middelalderen.

I 1902 hadde det imidlertid dukket opp en glemt kopi kalt Aesinas-kodekset i den italienske grev Aurelio Balleanis private bibliotek.

Der hadde den stått mellom andre skatter som for eksempel brev fra den legendariske kvinnebedåreren Casa­nova og skrifter fra den store romerske taleren og politikeren Cicero.

Himmler fikk Hitler til å overtale fascist­lede­ren Benito Mussolini til å hjelpe nazistene med å anskaffe manus­kriptet i 1936.

Begeistret forberedte Himmler en storstilt mottakelse i Nürnberg, der årets rikspartidager skulle

holdes i september. Her skulle skriftet hylles i en spesialinnredet hall der vegg-ene var dekorert med sitater av ­Tacitus og Hitler.

Den italienske greven kunne imidlertid ikke utstå oppkomlingen Mussolini, og avviste blankt å utlevere familie­klenodiet til diktatoren.

Endelig – etter to års press – ga greven litt etter og lot aller nådigst tyskerne få avfotografere det gamle manuskriptet.

Germania gjennomsyret samfunnet

Tyske forskere studerte det avfotograferte skriftet grundig, og i 1943 dannet det grunnlag for en ny utgave av Germania, som kom med et forord skrevet av SS-føreren selv.

På dette tidspunktet hadde Germania satt sitt preg på stort sett alle deler av det tyske samfunnet.

Skriftet ble brukt til å mane til rasehat, krigslyst og blind ­lydighet overfor nasjonens leder. Selv tyske barn skulle oppdras av Tacitus.

Håndbøkene for den nazistiske ungdomsbevegelsen Hitlerjugend ble illustrert med bilder av den romerske forfatteren og beskrivelser av hvordan unge germanske menn for 2000 år siden, når de ble erklært «dugelige til militær­tjeneste», fikk overrakt et skjold og et spyd av stammens eldre medlemmer.

Dette ritualet ble i Hitlerjugend til en seremoni der den unge fikk overrakt en dolk. Nå var det hans oppgave lydig og blindt å følge sin fører.

Også undertrykkelsen av homofile ble begrunnet med Germania, som forteller om germanerne at «folk med unaturlige laster drukner de under en sammenfletting av greiner».

Himmler tok også dette elementet til seg, og gjorde det klart i en tale i 1937 at enhver SS-mann som ble avslørt som homofil, ville bli overført til en konsentrasjonsleir og skutt under et fingert fluktforsøk.

På tross av nazistenes iherdighet for å leve opp til fortidens storhet begynte Tysklands krigslykke å snu i 1943.

Etter de alliertes landgang på Sicilia og et opprør som veltet Mussolini, sendte Hitler tropper inn i landet.

I håp om å hente det originale Germania-manuskriptet til Tyskland og dermed iverksette et propagandafremstøt som skulle skjerpe tyskernes krigsmoral, beordret Himmler en eliteenhet av SS-soldater ut for å endevende grevefamilien Balleanis eiendom, Villa Fontedamo. SS-soldatene hamret på døren, men ingen åpnet. Til slutt brøt de seg inn – bare for å oppdage at huset var forlatt.

Germania kunne de heller ikke finne.

Etter å ha ramponert malerier, freskoer og bøker i hevntørst og frustrasjon dro soldatene tomhendt videre.

Boken lå igjen i villaen – gjemt i et hemmelig rom, bak en skjult dør og begravd dypt nede i en kiste med skittentøy.

Forskere avslørte Himmlers løgn

Da forskere etter krigen analyserte manuskriptet nærmere, var det lett å se at Himmler mildt sagt hadde vært selektiv da han la teksten frem for tyskerne.

Tacitus hadde på ingen måte bare skryt til overs for germanerne. Selv om han roste dem for å være dyktige på stormløp,la han samtidig til at de ikke var «i ­besittelse av evnen til å holde ut prøvelser eller anstrengende ­arbeid». I tillegg var germanerne upresise, drikkfeldige og manglet smak.

Mest ødeleggende for Himmlers teorier var forskernes dom over germanernes herkomst. De var ikke en samlet, isolert stamme, men et sammensurium av stammer som flyttet rundt og giftet seg både innbyrdes og med utenforstående.

Men det fikk aldri Himmler med seg. Han begikk selvmord 23. mai 1945 da han ble tatt til fange av engelske styrker under et fluktforsøk som langt fra levde opp til Germanias æresbegreper.

Da hadde mer enn 6 millioner tyskere blitt drept på slagmarken og i ­konsentrasjonsleirer i forsøket på å leve opp til en fortid som ­aldri hadde eksistert.