Utrenskning i Tyskland: Nazismens røtter skulle rykkes opp

Utenriksminister Joachim von Ribbentrop er den neste som reiser seg. «Døden ved henging.» Sjefen for Wehrmachts overkommando, Wilhelm Keitel. Døden. Sjefen for nazistenes sikkerhetstjeneste, Ernst Kaltenbrunner. Døden. I alt tolv av toppnazistene skal henrettes.

Da dommene skal fullbyrdes like etter midnatt 16. oktober, blir de dødsdømte – minus Hermann Göring, som allerede har begått selvmord – ført inn i gymsalen i Spandau-fengselet, der galgen venter på dem. Det gir et rykk i skafottet idet de blir hengt, en etter en.

Toppnazistene blir brent – på samme måte som millioner av deres ofre – og asken blir kastet i elven Isar.

Men kremeringen av nazilederne er bare en del av de alliertes planer i Tyskland. Hele nasjonen må få føle konsekvensene av Hitlers blodsutgytelser, og tyskerne skal renses fullstendig for nazismens ideologi.

Nazibasillen må utryddes

De allierte hadde ikke bare kommet til Tyskland for å befri tyskerne fra Hitler våren 1945. De var kommet for å okkupere landet og sørge for at Tyskland aldri mer ble en trussel mot verdensfreden. Det forutsatte – i tillegg til en full demilitarisering av landet – at tyskerne ble avnazifisert. Alle nazister og nazisympatisører måtte finnes og straffes.

Etter Hitlers maktovertakelse i 1933 var den nazistiske ideologien blitt meislet inn i store deler av befolkning via skoleverket, kulturtilbud, fritidsaktiviteter og massiv propaganda. Derfor mente amerikanerne at alle tyskere måtte på anklagebenken – ingen var uskyldig før det motsatte var bevist.

«Tyskerne kan ikke unndra seg ansvaret», het det i et direktiv fra den amerikanske generalstaben noen dager etter okkupasjonen.

Avnazifiseringen begynte sommeren 1945 i alle de fire okkupasjonssonene – den amerikanske, den britiske, den franske og den sovjetiske. Nazipartiet, NSDAP og alle nazistiske organisasjoner som Gestapo og SS ble oppløst. De ledende nazistene ble sperret inne til rettssakene mot dem var avsluttet, og samtidig ble alle registrerte nazister fjernet fra sine stillinger i samfunnet.

Bare det å ha en jobb i offentlig sektor kunne føre til arrestasjon, og før 1945 var omme, satt 160 000 tyskere i de tre vestlige okkupasjonssonene – først og fremst den amerikanske – i interneringsleirer. Ytterligere over 200 000 mennesker hadde blitt avskjediget fra stillingene sine.

Spesielt amerikanerne var opptatt av å renske ut på skoler og universiteter. I deres sone ble nesten 90 prosent av lærerstanden avskjediget. I stedet ble skolene fylt med eldre lærere som i sin tid hadde fått sparken av nazistene. Den kompromissløse utskiftingen skulle sikre at fremtidens unge tyskere aldri ble preget av nazistenes ideologi.

Etter amerikanernes prinsipp om at tyskerne var kollektivt ansvarlige, skulle ingen fredes i avnazifiseringsprosessen. Dermed ble alle borgere over 18 år pålagt å fylle ut et omfattende skjema med 131 spørsmål. Det såkalte Fragebogen skulle avsløre om den som fylte ut det, hadde en nazistisk mentalitet eller ikke.

«Gi en kronologisk beskrivelse av ditt arbeid og din militærtjeneste siden 1931», var ett spørsmål, mens andre dreide seg om f.eks. politisk engasjement før og under krigen.

Siden amerikanerne hadde sikret seg NSDAPs medlemsarkiv, kunne de til en viss grad kontrollere de personene som forsøkte å lyve. Ut fra svarene ble den enkelte tysker bedømt som enten «hovedskyldig», «belastet», «medløper» eller «ubelastet».

En hovedskyldig risikerte dødsstraff, men en ubelastet tysker kunne puste lettet ut og leve fritt i samfunnet.

VIDEO: Se en amerikansk filmavis fra 1948 som handler om avnazifiseringen av Tyskland

Russerne gjør kort prosess

Britene og franskmennene benyttet en lignende metode i sine okkupasjonssoner, skjønt de var langt mindre systematiske enn amerikanerne. Ganske raskt reduserte de to okkupasjonsmaktene også omfanget av avnazifiseringsprosessen fordi de fryktet at for mange avskjedigelser ville føre til at den tyske forvaltningen i deres sektorer kollapset.

Den franske sonen ble da også kalt et rent «eldorado for belastede», for nazistene slapp lett under radaren her.

Da var det noe helt annet i den sovjetiske okkupasjonssonen, der russerne effektivt kvittet seg med de nazistiske elementene i samfunnet.

Omtrent 520 000 tidligere nazister ble raskt fjernet fra stillingene sine – deriblant 80 prosent av dommerstanden. Den sovjetiske okkupasjonsmakten dømte i alt 90 000 tyskere som «fascister» og plasserte dem i f.eks. den gamle konsentrasjonsleiren Sachsenhausen nord for Berlin, der 12 000 fanger mistet livet.

Til gjengjeld avsto russerne fra å straffe menige medlemmer av nazistpartiet som ikke hadde gjort seg skyldige i direkte forbrytelser. I Sovjetunionens okkupasjonssone skulle oppgjøret med nazismen først og fremst skje med en rask endring av samfunnet, ikke med en langsom renselsesprosess som den amerikanerne holdt på med.

Uenigheten sprer seg

De alliertes enighet om behandlingen av Tyskland begynte snart å rakne. På Potsdamkonferansen sommeren 1945 hadde Truman, Churchill og Stalin foruten demilitarisering og avnazifisering også avtalt at Tyskland skulle demokratiseres.

Men russerne var ikke opptatt av demokrati. For dem ble avnazifiseringen snarere et verktøy for å innføre et kommunistisk regime.

«Det skal se demokratisk ut, men vi må ha kontroll med det hele», hadde Walter Ulbricht sagt da hans gruppe eksil-tyske kommunister fulgte i hælene på Den røde armé til Berlin i mai 1945.

Ulbrichts folk fikk i oppgave å ta seg av sentraladministrasjonen i den krigsherjede hovedstaden.

Etter klassisk sovjetisk forbilde gjennomførte russerne en jordreform i sin okkupasjonssone allerede høsten 1945, og i tiden som fulgte ble 10 000 private virksomheter nasjonalisert – alt sammen skritt mot innføringen av en kommunistisk planøkonomi.

For amerikanerne ble kommunismens raske utbredelse i Øst-Tyskland snart en trussel, for vanlige mennesker slapp mye lettere gjennom rettsoppgjøret her – og etter et år med ivrig avnazifisering la USA om kursen.

Avnazifiseringen avløses av kald krig

Våren 1946 valgte amerikanerne å overlate avnazifiseringen til tyskerne selv. Spesielle undersøkelsesdomstoler ble opprettet for å gjennomgå den enorme papirmengden – noen dager kom det inn 40 000 spørreskjemaer som skulle vurderes.

Den provisoriske amerikanske militærregjeringen gikk med på at tyskerne kunne fokusere mer på rehabilitering i stedet for straff. Plutselig ble det mulig å forsvare seg mot beskyldninger, og tyskernes «individuelle ansvar og konkrete forseelser» kunne tas i betraktning, som det het i et amerikansk skriv fra oktober 1946.

Samarbeidet mellom USA og Sovjetunionen brøt sammen i månedene etter at Nürnbergprosessen var slutt. Da USA og Storbritannia deretter slo sammen sonene sine, oppfattet russerne beslutningen som en trussel, og konflikten mellom stormaktene eskalerte. Våren 1947 ble uttrykket «den kalde krigen» et fast begrep for den spente situasjonen.

Amerikanerne strebet nå etter å gjøre den vestlige delen av Tyskland til et demokrati og gjøre området økonomisk stabilt vha. Marshallhjelpen. Håpet var at tyskerne med egne øyne skulle innse kapitalismens fordeler og ikke føle seg fristet av kommunismen.

Kløften mellom vest og øst vokste jevnt og trutt, og i 1949 oppsto to tyske stater – Forbundsrepublikken Tyskland og Den tyske demokratiske republikk, DDR – som var tilknyttet hver sin supermakt.

Med dannelsen av Forbundsrepublikken lot amerikanerne vesttyskerne få hele ansvaret for avnazifiseringen. Men den nye statens iver etter å grave i fortiden var behersket, og undersøkelser av enkeltpersoner stoppet stort sett straks. Dessuten fikk mange avskjedigede nazister lov til å gå tilbake til stillingene sine.

Nesten 90 prosent av nazitidens offentlig ansatte vendte tilbake til jobbene sine med den begrunnelsen at de nå var «rehabilitert».

Sett i forhold til amerikanernes opprinnelige plan hadde avnazifiseringen endt som en fiasko siden den kollektive omskoleringen av det tyske folk ikke fant sted. Til gjengjeld ble målet om å sette nazismen utenfor politisk innflytelse oppfylt.

Av en samlet tysk befolkning på ca. 60 millioner ble drøyt 6 millioner personer direkte berørt av avnazifiseringen i de vestlige sonene. I den sovjetiske sonen var tallet under en million.