Vinbønder lurte tørste nazister
Da Hitlers tropper begynner å plyndre vinbønder, restauranter og kjellere for edle viner, får den franske vinbransjen nok. Med livet som innsats går de inn i forsvaret av Frankrikes mest ettertraktede skatt.
De tyske troppene gikk målrettet etter de fineste årgangene av Frankrikes aller beste viner.
Feltmarskalk Hermann Göring var i perlehumør da han kjørte inn i Paris den 14. juni 1940.
De tyske troppene hadde akkurat inntatt Frankrike, og Görings sjåfør hadde fått beskjed om å kjøre rett til den berømte restauranten La Tour d’Argent.
«Jeg vil se vinkjelleren deres», sa Hermann Göring ivrig da han kom inn. «Og særlig flaskene fra 1867!»
Det fornemme spisestedet var kjent for sin vinkjeller. Den skulle ha rundt 100 000 flasker, og 1867-årgangen var den mest ettertraktede av alle. Bestyreren Gaston Masson tok de tyske gjestene med ned i kjelleren.
Her gikk de gjennom lageret, men uten å finne en eneste flaske av den gjeve årgangen.
Göring var skuffet og rasende. Han ga folkene sine ordre om å forlate stedet, og med seg tok de 80 000 flasker vin fra den verdensberømte kjelleren.
Episoden var begynnelsen på en systematisk plyndring av Frankrikes ressurser. Den tyske okkupasjonsmakten bestemte at franskmennene skulle leve på et absolutt eksistensminimum, og at alle overskytende matvarer skulle fraktes hjem til Tyskland.
Det gjaldt også «Frankrikes juvel», som den tidligere statsministeren Edouard Daladier kalte de fine vinene.
Gaston Masson fra La Tour d’Argent hadde forutsett situasjonen.
Så da tyskernes angrep på Frankrike sto for døren, bygde han og sønnen i all hast en mur i restaurantens vinkjeller og skjulte 20 000 av de beste flaskene bak den – heriblant den berømte årgangen 1867.
Men ikke alle var like godt forberedt. Da eieren av et vinslott i Bordeaux-distriktet hørte at en tysk troppekontingent hadde planer om å slå seg ned på eiendommen hans, skyndte han seg å skjule alle sine beste flasker på bunnen av et tjern i parken.
Neste morgen, da en av de tyske offiserene gikk tur i parken, ble han møtt av et underlig syn: Tjernet fløt av vinetiketter.
Kreative bønder lurte tyskerne
Like etter den tyske innmarsjen hadde vinbøndene tillit til den 84 år gamle Philippe Pétain, nyinnsatt leder av samarbeids-regjeringen. Han dyrket selv vin og lovet å beskytte produsentene.
Pétain forsøkte å kontrollere situasjonen ved å samarbeide med de tyske kommissærene som var sendt til hvert sitt vindistrikt i Frankrike for å kjøpe vin og sende den hjem.
I begynnelsen så mange vinhus en fordel i ordningen, for med okkupasjonen var de avskåret fra de fleste eksportmarkedene.
Men prisene den enkelte weinführer ga for vinen, var så lav at den ikke engang dekket omkostningene.
Da nazistenes krav ble mer ublu og «handelen» ofte var regelrett plyndring uten at Pétain reagerte, snudde stemningen seg til bitter motstand.
Vinbøndene begynte med stor kreativitet å lure tyskerne, selv om det kunne koste dem livet å bli oppdaget.
Mangel på arbeidskraft gjorde bare situasjonen verre for de utsatte vinbøndene.
Vinleveranse på avveier
Jean-Michel Chevreau, som dyrket vin i Loiredalen, tok for eksempel personlig hevn da tyske soldater hadde forsynt seg i vinkjelleren hans.
En natt snek han og noen kamerater seg inn på togstasjonen i byen Amboise. Her tappet de all vinen av fatene som tyske soldater akkurat hadde stuet i en godsvogn.
I et annet tilfelle sørget en vinbonde for å fylle et parti fat med vann i stedet for vin ved en «misforståelse».
Og flere ganger endret «noen» følgesedlene slik at vin bestemt for storbyen Hamburg i stedet endte i den lille byen Homburg – 650 kilometer lenger sør.
Av og til utnyttet vinbøndene at tyskernes bestillinger ikke var nøyaktige. I 1939 hadde det regnet hele sommeren i Alsace-distriktet, og resultatet var en elendig vin.
Da vinfamilien Hugel skulle levere et kvantum ikke nærmere spesifisert vin til tyskerne, benyttet de derfor anledningen til å tømme kjelleren for den lite smakfulle årgangen 1939, og beholdt de bedre årgangene selv.
Selv når okkupasjonsmakten ba om en spesifikk årgang, dristet noen vinbønder seg til å sette andre etiketter på flasker med dårlig vin, og selv ikke på de fineste restaurantene i Paris kunne tyskerne føle seg sikre.
Firmaet Chevalier fra Paris drev med tepperensing, og teppestøvet ble levert videre til byens restauranter, som drysset det ut over flasker med elendig ny vin slik at de skulle se gamle og ærverdige ut.
Tross forsøk på å sabotere plyndringene gikk de franske vinlagrene gradvis tomme.
Samtidig falt produksjonen kraftig fordi mange vinarbeidere ble utskrevet til tysk tvangsarbeid, og i 1942 konfiskerte tyskerne nesten alle vingårdenes arbeidshester for å bruke dem som trekkdyr på østfronten.
Kobbersulfat som sprøytes på vinstokker for å beskytte dem mot sopp og plantesykdommer, kunne heller ikke oppdrives lenger, og avlingsutbyttet per hektar ble halvert og førte til en merkbar vinmangel for franskmennene i 1942.
Produksjonen hadde falt fra 69 millioner hektoliter i 1939 til 35 millioner, og det meste ble nå sendt til Tyskland.
«Vi drikker så mye vann her at det begynner å føles som Noas Ark», sa en bitter restauratør i vindistriktet Bordeaux da han måtte slutte å servere vin til lokalets spisegjester.
Motstanden reddet Frankrikes dyrebare skatt
Pétain forsøkte å dempe gemyttene ved å oppfordre til avholdenhet i kampen mot alkoholisme. For første gang fikk Frankrike en lavalder for skjenking av alkohol – på 14 år – men det økte bare hatet mot statslederen.
Den gamle mannen som av og til falt i søvn i full offentlighet, fikk økenavnet Le Conquistador, som kunne høres ut som le con qui se dort – idioten som sover.
Konflikten tilspisset seg ytterligere da tyskerne befalte at vingårder som produserte over 5000 hektoliter i året, skulle levere halvparten til produksjon av etanol.
For å sikre at det ble overholdt, helte tyske inspektører maskinolje i utvalgte vinfat. Metoden ødela ikke bare vinen, men også de verdifulle gamle fatene og fikk enda flere sinte vinbønder til å støtte motstandsbevegelsen.
Krigen ble avgjort fjernt fra Frankrikes vinkjellere, og i august 1944 fikk franskmennene omsider friheten tilbake. Okkupasjonstiden hadde kostet de fransk vinprodusentene dyrt.
Hundretusenvis av flasker god vin var gått tapt, men bransjens motstand reddet en del av den kostbare skatten.
I 2010 ble tre flasker Château Lafite-Rothschild fra 1869, som hadde ligget i slottets kjeller gjennom alle årene, solgt for 1 260 000 kroner stykk – historiens høyeste auksjonspris for vin.